Foto av Olav Hatlemark, rappet fra Firdaposten.no
Jeg husker jeg leste John Le Carrés Piken med trommestikkene i ungdommen. Den kom ut i 1983, og har Israel/Palestina-konflikten som bakgrunn. En konflikt jeg ikke ante et døyt om før jeg leste boka, og jeg tror ikke jeg var så mye klokere etter å ha lest den heller. Det var kompliserte greier sfor en 16-17 åring uten bnakgrunnskunnskap.
Ja, det er vel kompoliserte greier om man er 40 også i grunnen?
Mange år senere var jeg på en eller annen måte blitt moderator for Dagbladets diskusjonsforum for Midt Østen. Jeg begynte å henge der i forkant av Irak-krigen, og fortsatte å henge der etterhvert som diskusjonen mer og mer gikk over til å handle om Israel/Palestina.
Det gikk til tider ganske hardt for seg, selv var jeg for en stor del bare en lurker, jeg deltok lite i debatten, men det var lærerikt. Det var kunnskapsrike og bra folk på begge sider. I tillegg til forumstroll og anti-psykopater naturligvis, og man kom ikke utenom meta og persondebatter der heller.
Som sagt, det var en lærerik tid, jeg lærte en hel masse om hvordan nettsamfunn og nettkommunikasjon funker, og jeg lærte en hel masse om konfliktene midt i østen.
Men det hadde en uforutsett bivirkning.
Jeg orker ikke lenger lese noe om Israel og Palestina.
Etter de siste ukers utvikling på Gaza har jeg forsøkt å lese både her og der om hva som skjer. Det hender jeg klarer en bloggpost, Vox hadde en jeg likte, og Øyvind hadde et par stykker, men det hører til sjeldenhetene. Kommentarfeltene orker jeg ikke i det hele tatt. Jeg klarer ikke flere av de svart-hvite argumentene. Jeg har lest dem alle, alt for mange ganger. Jeg klarer ikke å ta dem innover meg lenger.
På ren refleks sukker jeg oppgitt over at Dagbladet smører et eller annet fullstendig irrelevant vrøvl om utro menn over mesteparten av forsiden, og gir de siste dagers døde i Gaza en mye mindre plassering oppe i et hjørne. Men selv bruker jeg jula på tant og fjas, koser meg glugg, og kommer ikke på at naboene mine er palestinske flyktninger før tanken plutselig slår ned i meg noen dager senere, på nyttårsaften.
Hva tenker den lille familien når rakettene hyler over Høljebyen? Har de slektninger og venner i Gaza? Er de redde?
Senere ser jeg at det ikke bare er i Oslo man demonstrerer mot Israel:
Følgjet på om lag 30 personar, i hovudsak menn og ungar, frå Libanon, Irak, Somalia og Tsjetsjenia i tillegg til fleire palestinarar, gav sterk lyd frå seg og markerte seg tydeleg på parkeringsplassen utanfor kjøpesenteret i Florø.
Demonstrasjonen foreløp uten større dramatikk, det eneste som skjedde var at en eldre mann hyttet med neven mot dem, og at vår unge, lovende Høyre-politiker, Jacob Nødseth, skyndte seg bort når han skjønte hva som var bakgrunnen for oppstyret. Ingen tåregass. Ingen steiner mot politiet.
Jeg tror jeg ser naboen min der, blant demonstrantene, og hadde jeg visst om demonstrasjonen på forhånd skulle jeg gjerne gått sammen med ham.
Men skrive noe om Gaza kommer jeg nok ikke til å gjøre med det første.
En følelse av likegyldighet har sneket seg inn i meg, og jeg liker det ikke noe særlig. Snart sitter jeg vel foran TV’en, rister på hodet, og sier at det beste hadde vært om de bare tok livet av hverandre først som sist, slik at vi kunne bli ferdig med hele greia en gang for alle.
Tags: gaza, Israel, midt-østen, naboer, palestina
Menn som hater kvinner
Som en av de siste menneskene i Norden har jeg nettopp avsluttet Stieg Larssons enormt populære første bok, Menn som hater kvinner. En måneds tid eller så, så er vel filmen her, så det var akkurat i siste liten.
Nå er det vel skrevet så mye om Larsson og bøkene hans, at det siste verden trenger er en lang og dyptpløyende analyse av denne bokens styrker og svakheter, men siden vi nå er i gang så får vi ihvertfall skrive litt. Kjenner du ikke historien fra før, men har tenkt å lese den, eller se filmen, så er det best du passer deg, for her kan det forekomme spoilere.
Det første som overrasker meg en smule er hvor lite spesiell denne boka er. Etter all hypen hadde jeg ventet at den skulle skille seg ut på et eller annet vis, være mer eksepsjonell, men dette er en helt strait krim/thriller. Det er lite ved handlingen som skiller den ut fra den store mengden. Kalle Blomkvist er riktignok befriende lite plaget av personlige problemer, men en helt for litteraturhistorien er han vel knapt. Den er ikke spesielt godt skrevet, og den hadde profitert på enda en runde med redigeringer.
Det andre som overrasker meg er premisset her. I prologen møter vi den pensjonerte industrimagnaten Henrik Vanger, som har vært besatt av hva som skjedde med sin niese Harriet for rundt 35 år siden. Hun forsvant, og hvert år siden har noen sendt Vanger en bilderamme med en tørket blomst, på fødselsdagen hans. Dette hadde nemlig Harriet gitt Vanger før hun forsvant. Vanger er overbevist om at Harriet ble drept, og at det er morderen som driver og sender disse blomstene, bare for å jævles med ham.
Jeg kan være med på at gamle Vanger har en fiks ide om at Harriet skal ha blitt drept, men den mest naturlige tanken med hensyn til disse blomstene er da at Harriet fortsatt er i live, og har sendt disse blomstene hvert år for å signalisere akkurat det. At hun har rømt, men at hun har det bra.
Men den tanken er det visst ingen som finner på å tenke, og gjett om alle blir overrasket da, når det viser seg at det er akkurat sånn det henger sammen! Tullete. Greit nok at man prøver å skape et slags lukket rom-mysterie her, der det liksom skal ha vært umulig å komme seg vekk fra øya der Harriet befant seg når hun forsvant. Men Larsson er ikke John Dickson-Carr, og kan man smugle ut et lik, så kan man selvfølgelig også smugle ut en levende person.
Boka ellers er en merkelig blanding av irriterende, og medrivende. Jeg irriterer meg over pratsomme partier. Brødskiver som skal smøres. Kaffe som skal drikkes. Samtidig så lar jeg meg engasjere og rive med, og jeg har gledet meg til time-outs der jeg har hatt anledning til å slenge meg ned med boka for å komme nærmere løsningen.
Det er flere ting som ikke står helt til troende også. Mest plagsomt er det kanskje når Blomkvist er ute og jogger, og blir skutt etter. Han slipper unna drapsforsøket, men ser ingen grunn til verken å kontakte politiet, bevæpne seg selv, eller rett og slett droppe saken og reise hjem. At skuddene gjør ihvertfall denne leseren i stand til å gjette hvem som er skurken her, enda det fortsatt er mange sider igjen, er forsåvidt ikke så farlig.
Men Lisbeth Salander da? Man kan vel ikke skrive en omtale av denne boka uten å nevne Salander?
Nei, selvfølgelig ikke. Salander er en kul karakter, i begynnelsen ønsker jeg meg mer Salander, og mindre Blomkvist. Men når vi etterhvert får mer Salander, så synes jeg Larsson ødelegger karakteren gjennom å gjøre henne umulig å tro på. Jeg mener, her har vi en kvinne med en masse bagasje, hvilken vet vi riktignok ikke ennå, men vi vet at den er der. Hun er riktignok både smart og handlekraftig, men hun fungerer dårlig sosialt, og aner ikke hvordan hun skal forholde seg til andre mennesker. Om de da ikke skulle prøve å forgripe seg på henne.
Men plutselig så tar hun på seg parykk, falske pupper, og sklir uten problemer inn i rollen som millionærarving, fristerinne, og supersvindler i Sveits! Det står rett og slett ikke til troende.
Jeg stiller meg nok også litt tvilende til at Blomkvist og Salander går med på å feie hele historien under teppet, etter at de har løst den også. Men skitt au, nå gidder jeg ikke være sur gammel gubbe mer. Jeg lot meg rive med, koste meg, og syntes det var spennende, så jeg anbefaler gjerne boka som tidtrøyte og avslapping. For all del.
Men egentlig har vel Jan Guillou rett tenker jeg. Boka er ikke så bra som hypen vil ha det til.
Tags: bøker, jan guillou, krim, lisbeth salander, menn som hater kvinner, mikael blomkvist, stieg larsson, thriller
Alf Stokkens Kondemneri
Her har Jenny Skavlan sex på utedo. Eller spiller hun inn en filmscene tro?
Her har Jenny Skavlan sex på utedo skriver VG, men det driter vel jeg i.
Skjønt, det er jo praktisk mesd sex på utedo på sett og vis. Man kan drite etterpå uten å gå så langt, og så kan man tørke seg med dopapir, og smile litt for seg selv mens man tenker på at akkurat dette dopapiret ihvertfall skal få slippe å bli resirkulert som VG eller Dagbladet.
Frode Nakkim hadde en fin kronikk i Aftenposten forleden, der han spør om avisenes nedtur har noe med journalistikken å gjøre. Jeg tror vi vet svaret?
Tidligere tenkte jeg at det hadde vært kjekt om Dagbladet på nett hadde gitt leserene muligheten til å lage sin egen avis. Litt sånn som Netvibes hvis dere kjenner det. At man kunne velge hvilke elementer man ville ha på forsiden, og enda viktigere, hvilke elementer man ville velge bort. Bort med truseglipper, puppesaker og Jan Thomas. Inn med kultur, kronikker og nyheter. Jeg tror det kunne vært en god ide.
Men så ser jeg på forsiden av dagens papirutgave:
KULTURÅRET 2008
“Daglige bulletiner om sammenbrudd, skandaler, skilsmisse og - for Britneys del - lykkelig tilbakekomst”
Og da tenker jeg det kan være det samme. De vet visst ikke forskjell på kultur og sladder i kulturavisa Dagladet lenger.
…og godt nyttår forresten!
Bedre enn oppskjært brød?
Dagbladet skrev rett før jul om hvordan hjemmelagde pornofilmer utfordrer den vanlige pornoindustrien gjennom sider som YouPorn, PornoTube, XTube og hva de nå heter alle sammen. Salget av pornofilmer stuper fordi folk heller vil gjøre det selv, skriver journalist Marie Melgård. Her er det selvfølgelig fristende å legge til at folk som helst vil gjøre det selv, men som av en eller annen grunn ikke har anledning der og da, er hele bakgrunnen for at det i det hele tatt finnes en pornoindustri?
Men det er en avsporing, og siden vi først er i gang, hvorfor ikke ta en til? Det er litt ironisk er det ikke, at Dagbladet i 2006 droppet Sex-annonsene, mens de i 2008 driver gratisreklame for pornosider på nett?
Ja, strengt tatt så er det ikke en så voldsom avsporing, for fakta er at der Melgård fremstiller YouPorn etc. som en boltreplass forbeholdt glade amatører som liker å filme seg selv mens de har seg, så er virkeligheten heller den at pornoindustrien bruker disse sidene som reklame for sine egne produkter. Du klikker deg inn for å se en video med et “amateur couple doing doggy style”, og får se en film som er et åpenbart sammendrag av en lenger film, komplett med reklame for en annen side som hevder å ha tonnevis med amatørfilmer som bare ligger og venter på deg, bare noen få dollar unna. I tillegg til hele filmen som du nettopp har sett utdrag fra.
At det er amatørmessig filmet betyr ikke nødvendigvis at dem som har seg foran kameraet er amatører.
Det er nok riktig når Melgård skriver at omsetningen har falt kraftig for pornoprodusentene, men at det skyldes at folk i stedet har begynt å filme seg selv, og laste det opp på nettet, er nok ikke forklaringen. Forklaringen er vel ganske enkelt den at det finnes så mye porno liggende gratis på nettet, at det ikke lenger er noen grunn til å betale penger for en halvannen time lang pornofilm fra Vivid Entertainement. Som Leif Hagen vel i sin tid formulerte det: Mange små bilder øker runkeverdien. På nett kan man klikke seg til neste film når det blir kjedelig, man slipper å surre med spoling hver gang det kommer litt dialog, og fremfor alt så slipper man jo å betale. At vi befinner oss i en revolusjon av pornoindustrien, basert på hjemmeporno, og YouTube-modellen har jeg vanskelig for å tro, men akkurat som film, musikk og bokbransjen, så må også pornoindustrien forholde seg til den nye virkeligheten med fildeling, kopiering, og internett.
Nå må ikke dette forstås slik at jeg har noe i mot at folk filmer seg selv i fullt firsprang, og legger det ut på nettet. For all del. Jeg tror bare ikke at omfanget er stort nok, eller produksjonskvaliteten god nok, til at det i seg selv kan true pornoindustrien i nevneverdig grad.
Litt på siden, men allikevel interessant, er kanskje spørsmålet om hvem det er som legger opp pornofilmer av seg selv på nettet. Alexa Wolof skriver om dette på Newsmill, og trekker inn klasseperspektivet.
Jag tror istället att det fortfarande är mer en klassfråga om vems “intimitet” vi har tillgång till, än ett uttryck för sexdemokratisering, konsumentmakt och frihet. Underklassen utför fortfarande med kroppen det medelklassen och överklassen konsumerar. Av dem som visar vaginan “frivilligt” på nätet är det fortfarande få som hade svarat “läkare eller advokat” på min fråga för 10 år sedan.
Madeleine Leijonhufvuds porrförbud håller på att förverkligas av hemma-porren | Newsmill.
Dette er i tråd med det vi har vært inne på før, i forbindelse med de unge som legger ut forsøksvis frekke bilder av seg selv på deiligst.no og lignende sider. At det er arbeiderklassens barn, heller enn middelklassen og overklassens barn som bruker disse sidene, og kanskje er det de samme barna som vokser opp til å bli hjemmepornostjerner på YouPorn?
Er det litt søkt å tenke at dette skyldes et ønske om å bli sett, og at vi lever i en medievirkelighet der arbeiderklassen nesten er usynlig, det er mediefolka i middelklassen som bestemmer hva vi skal lese i avisen, og hva vi skal se på TV. Når de trekker frem folk fra den lavere klassen, så er det gjerne slik som i Norges Herligste, der by og bygdeoriginaler slippes løs i fri dressur mens Ylvisbrødrene står bak og himler med øynene. For ikke å snakke om VGs julebruskonge. Er det litt sånn i dag at du finnes ikke om ingen ser deg?
Er det slik som Alexa Wolof skriver, at det at man blir sett av andre gir en følelse av makt? Av å være viktig? Av å være elsket? Begjært?
Ja, det er jo sånn, generelt sett ihvertfall. Vi vil vel alle bli sett, elsket, respektert, etc. Men oppnår man dette gjennom å lage hjemmeporno, eller er det en falsk følelse? Lurer man seg selv?
Er hjemmeporno den beste oppfinnelsen siden oppskjært brød, eller er det noe forbanna styggedom? Kjør debatt mens jeg spiser kransekake.
Montague Rhodes James satte i 1929 opp fem nøkkelpunkter, viktige for den klassiske engelske spøkelseshistorie. James hadde ikke funnet på dem selv, eller ihvertfall så var det en professor Coffman som var først til å summere dem opp i en forelesning, men det er ikke så viktig hvem som var først. Men skal man skape den perfekte spøkelseshistorie, så er disse punktene fortsatt noe man bør ta hensyn til. Her er de:
1. Man skal gi inntrykk av å fortelle en sann historie.
Vi skal altså ikke ha noe tull av typen, alt sammen var bare en drøm. Rasjonelle forklaringer bør også unngås. I den grad de forekommer er det viktig at det alltid er litt rom for tvil. Etter historien skal man sitte igjen med en liten “hva om…” i bakhodet et sted.
2. Det skal være “Et godt grøss”
Selvfølgelig, dette er hele poenget med spøkelseshistorien.
3. Ingen unødvendig blodsutgytelse, eller sex.
Dette er selvfølgelig gammeldags, men allikevel. En spøkelseshistorie skal by på snikende uhygge, ikke sjokkeffekter, blod og gørr. Den slags overlater vi til andre arter av horrorsjangeren.
4. Historien skal utspille seg i nåtid.
Ikke noe helt absolutt krav tror jeg, men ihvertfall tilnærmet nåtid. Karakterene skal snakke, og kle seg, omtrent som dagens mennesker.
5. Ingen forklaring av maskineriet.
Dette er nok fortsatt en god regel. Vi må ikke få se for mye av det overnaturlige. For mye forklaringer ødelegger magien. Show, don’t tell.
El Orfanato, eller The Orphanage som den het på norsk, lå under juletreet i år, og den har jeg gledet meg til lenge. Jeg ble ikke skuffet. Det er en perfekt spøkelseshistorie. Og selv om den er spansk, så oppfyller den i grunnen også M.R.James’ krav til den engelske spøkelseshistorie. Ihvertfall om vi tøyer kravene noe.
Det er en psykologisk spøkelseshistorie, i tradisjonen etter Henry James fine The Turn of the Screw, der man kan diskutere om spøkelsene virkelig eksisterer, eller om det hele bare foregår i hovedpersonens hode. Den byr på krypende spenning, og noen skikkelige grøss. Den er langsom, men ikke kjedelig et sekund. Den byr på flotte bilder, gode skuespillerprestasjoner, og et flott soundtrack. Den er sannsynligvis en av de beste filmene jeg har sett i år.
Noen kritikere har ment at den har boltret seg i klisjeer, og slik kan man kanskje se det, jeg ville heller sagt at den står trygt forankret i tradisjonen til den klassiske spøkelseshistorien. Andre har pekt på store hull i plottet, uten å fortelle hvilke hull det siktes til. Da blir det vanskelig å argumentere i mot. Men greit nok, det er kanskje et element her som er litt tynt, om enn ikke helt umulig å akseptere. Siden jeg ikke har kjørt noe handlingsreferat her, og heller ikke har tenkt til å gjøre det, så får dere se filmen og gjøre dere opp en egen mening angående små eller store hull i plottet.
Jeg var ihvertfall godt fornøyd, og det var Fred ut også. Karismakapteinen var litt mer forbeholden.
…og så får vi ta noen få ord om det jeg har sett, men fortsatt ikke skrevet om, i løpet av 2008, slik at man kanskje er ajour før fyrverkeriet:
The Creeping Terror, som er en av de utrolig dårlige filmene i MST3K-serien. Den har et monster som ser ut som et bevegelig loppemarked, og er i grunnen ganske underholdende, all sin dårlighet til tross. Minner litt om Teenagers from outer space.
Bloodlust, er også del av MST3K, men skiller seg ut ved å ikke være fullt så dårlig som de to andre jeg hittil har sett. Noe som ikke betyr at den på noen måte er bra altså. Fire ungdommer er på båttur, da de plutselig oppdager en øy som hittil har vært skjult av tåken. De bestemmer seg for å gå i land, og der treffer de på en eksentrisk kar som har slått seg til på øya. Siden dette var før både internett og satelitt-tv, så fordriver han tiden med å jakte på mennesker. Dårlig, men kos allikevel.
Burn after reading, som er en ny film fra Coenbrødrene. John Malkovich, Brad Pitt, George Clooney og Tilda Swinton er bare noen av dem som utgjør stjernelaget foran kameraet. Coenbrødrene skrev manuset samtidig med manuset til No Cuntry for Old Men, og her får de utløp for all den lekenheten de kanskje måtte legge bånd på i arbeidet med McCarthys dystre krimhistorie. Det er en slags forviklingskomedie, som ikke kommer til å bli husket som Coenbrødrenes beste, eller viktigste, film, men jeg koser meg glugg i hjel, hele veien fra start til mål.
The Chronicles of Narnia, The Lion, The Witch and the Wardrobe, har jeg jo sett før. Til og med flere ganger, men jammen så jeg den igjen på TV nå i jula. Tilda Swinton er fortsatt like sexy som Heksa Hvit, og kan få bruke pisken på meg når hun måtte ønske, og filmen er slettes ikke så verst. Jeg legger på et ekstra poeng fra forrige gang, og dermed er den vel å karakterisere som middels pluss tenker jeg.
Engler i sneen er en usedvanlig traurig filmatisering av Bjørnstads bok, Vinterbyen. Får Wam og Vennerød til å fremstå som norges svar på Coenbrødrene, selv med en bokmålstalende Jon Eikemo i en av hovedrollene. Trekantdrama om to menn som har et forhold til samme kvinne. Faen Pelle, jeg fikser’e ikke!
Varg Veum: Tornerose. Et steg opp fra den første filmen, som ihvertfall jeg mente var på grensen til mislykket. Stort sett ålreite skuespillerprestasjoner, selv om dialogen ikke alltid er helt der den bør være. Helt grei TV-krim.
Kurt blir grusom har fått gjennomgående gode kritikker, men sannelig om jeg skjønner hvorfor. RIktignok synes jeg den ser ganske kul ut, men med unntak av trønderbartepolitimannen, så trekker jeg ikke på smilebåndet en eneste gang. Rett og slett kjedelig, og det virket ikke som om barna i salen var så overvettes begeistret heller?
Så som i himmelen hadde jeg også sett før, men snappet den opp på TV i julen. Jeg opplever fortsatt blandingen av søt feelgood, med alvorligere temaer som vold i hjemmet som litt kynisk, og får en litt vond smak i munnen av den. Dessuten er den både overtydelig og forutsigbar. Jeg liker den ikke noe særlig, selv om jeg ser hvorfor den ble en såpass stor suksess. Hvorfor den ble nominert til Oscar skjønner jeg dog ikke noe av.
102 filmer så langt i år altså, det er 8 færre enn i fjor, enda jeg har vært på filmfestival i Haugesund og greier. Skuffende. Men jeg rekker vel å korte inn på differansen littegrann før vi skriver 2009 tenker jeg.
Mødre og andre monstre
Maureen F. McHugh er en av disse forfatterene som danser grasiøst på stolryggene, og glatt ignorerer risikoen for å falle ned. Mellom stolene altså. Selv om risikoen er der hele tiden. I hennes første novellesamling, Mothers and Other Monsters møter vi varulver, klonede barn, og spøkelser. I The Lincoln Train er vi i en alternativ virkelighet der Abraham Lincoln overlevde drapsforsøket i teateret, men er så redusert at langt mer hatefulle menn sanker inn tidligere slave-eiere, og sender dem til arbeidsleire i Lincolns navn. I The Cost to Be Wise er vi ute i verdensrommet, i en ikke alt for fjern fremtid.
Hvilket jo burde bety at dette er Science Fiction, eventuelt Fantasy.
Men skraper vi bort alle disse elementene, sitter vi igjen med 13 historier, som alle sammen handler om mennesker, mødre, eller andre monstre, som på et eller annet vis befinner seg i en situasjon der de har ansvaret for et annet menneske. Alle sammen føler seg på et eller annet vis fanget. Enten det nå er Diyat, som i novellen Nekropolis har solgt seg selv som slave, men forelsker seg i en biologisk fremstilt androide, og drømmer om frihet og kjærlighet. Eller om det er den unge kvinnen i The Lincoln Train, som har ansvaret for sin senile mor.
Folk med Alzheimers er et tilbakevendende tema, i Oversite har moren i huset ansvaret, både for sin tenåringsdatter, og for sin demente mor. Hun sørger for at de begge får en dingseboms implementert i armen, slik at hun kan se hvor de befinner seg til enhver tid. I Presence er det ektemannen som har fått langt fremskreden Alzheimers, de selger huset og blir med på et eksperimentelt program som hevder å kunne kurere Alzheimers. Men de kan ikke kurere personen med Alzheimers. Han blir som et barn igjen.
Og boka er dedikert til McHughs mor, som ikke helt overraskende har Alzheimers.
Så på den ene siden har vi altså disse luftige SF/Fantasy-elementene, mens vi på den annen side har temaer som er veldig jordnære, realistiske, og ganske allmengyldige. Man kan diskutere om det strengt tatt er nødvendig å inkludere SF/Fantasy-elementene. Ofte glemmer man at de i det hele tatt er der. De er sjeldent, om noen gang, så viktige for historien McHugh forteller, at hun ikke med letthet, og bare små justeringer, kunne fjernet dem.
Kanskje hadde hun gjort det lettere for seg selv på det viset, for mange av SF-fansen vil nok finne disse novellene litt kjedelige, mens de mer streite lesergruppene, som i utgangspunktet kanskje er den nærmeste målgruppa her, har en tendens til å styre unna alt som har et snev av Science Fiction over seg.
Men jeg liker det. De små hintene av SF-krydder åpner sansene, og øker ihvertfall min leseropplevelse.
Jeg liker at McHugh bruker et ganske enkelt og tilforlatelig språk, uten noe unødvendig dilldall. Etter å ha lukket denne boka hoppet jeg over på den første boka til Stieg Larsson, og etter 35 sider er jeg allerede litt småirritert over hvor pratsom den er. Jeg blir mer og mer glad i forfattere som klarer å fatte seg i korthet.
Jeg liker at novellene er lavmælte, og ikke byr på enkle løsninger for de involverte. I grunnen byr de ikke på løsninger i det hele tatt, men lar oss henge litt i luften. Men aldri uten håp, og en lys tone. Det finnes ikke enkle løsninger, ikke alltid en vei bort, men alt er ikke nødvendigvis håpløst av den grunn.
Og jeg liker den empatien som gjennomsyrer alle novellene her. Forståelsen for personene, og de vanskelige situasjonene. Som i Frankensteins Daughter, der mor i huset er fraskilt og alene om omsorgen for en tenåringssønn, og en datter som er klonet fra en eldre datter som døde i en bilulykke. (Noe som ikke var helt vellykket, hun er utviklingshemmet og kommer ikke til å bli eldre enn kanskje 12 år, men det er ikke viktig her) En natt sniker tenåringssønnen seg ut av huset, tagger ned politistasjonen, og blir tatt. Moren og den fraskilte faren henter ham på politistasjonen, og de blir enige om at sønnen skal flytte til faren. At det blir for mye for mor.
Men sønnen vil ikke, og legger på sprang, mens mor står igjen og tenker:
I open my mouth, drawing in the breath to shout his name, and he is running, long legs like his father’s, full of health and desperation, running pointlessly. It’s inescapable, what he is running from, but in the instant before I shout his name I am glad, glad to see him running, this boy of mine who will, I think, survive. “Robert!” I shout, at exactly the same time as his father, but Robert is heading down the street, head up, arms pumping. He won’t go far.
“Robert!” his father shouts again.
I am glad, oh so glad. Run, I think joyfully. Run, you sweet bastard. Run!
Tags: bøker, fantasy, litteratur, maureen mchugh, Mothers and other monsters, science fiction
OPPDATERING: Dette er faktisk post nummer 3000 her på Hjorthebloggen så jeg nå. Skremmende, ikke sant?
Nå er det ikke mange dagene til forbudet mot sexkjøp trer i kraft, men her i Sunnfjord har vi allerede fått en liten forsmak på hvordan den nye virkeligheten kommer til å bli.
Rett før jul ga jeg mitt bidrag til handelslekkasjen til Lyskrysset, og på ICA Maxi kom jeg over disse bananene som lå og bød seg frem.
Single bananer trenger også et hjem står det. Og det skulle ikke forundre meg om det er dette som blir resultatet av den nye sexloven. Når de litt brunflekkete og lite innbydende mennene som har falt igjennom i kjønnslivets fruktavdeling ikke lenger får muligheten til å kjøpe seg noen minutters påtatt ømhet og hurtig kroppskontakt, kommer de kanskje til å stille seg opp på supern og by seg frem i stedet?
Ett steg frem og to tilbake?
Tags: bananer, humor, prostitusjon
Huff som tiden går. Men nå er det altså julekvelden, og vi må levere vår vanlige julehilsen:
Tonight thank God it’s them instead of you
Ja, det er jo linjen fra Do They Know It’s Christmas, som Bono synger. I utgangspunktet en litt tvilsom linje kanskje, Bono ville først ikke synge den:
Bono: “Are you sure you want to do that? You want to say that?!?”
Geldof: “Yes, I DO want to say that.”
Bono: “There’s no way. I’m not singing it. ‘Tonight thank God it’s them instead of you?!?!’ I can’t sing it. I don’t…I just can’t sing that line.”
Geldof: “You have to. Because that’s the one that’s going to hurt the most…
Og Bono leverte vel varene, gjorde han ikke? Det er ihvertfall den eneste linja jeg husker fra den sangen. Og Do they know it’s christmas? Do they care? Hvis de er i ferd med å sulte ihjel mener jeg?
Men dårlig samvittighet for verdens tilstand kan vi vel strengt tatt ha resten av året, i dag kan vi kose oss med julematen, våre nærmeste, og håpe at julepresangene faller sånn nogenlunde i smak.
Men jeg håper dere har norsk mat på bordet i dag, og ihvertfall ikke svensk mat. Sjekk bare denne saken:
Tags: bono, do they know it's christmas, jul, slakteri
Neida, det var ikke meningen å ta juleferie, men juleforberedelser i kombinasjon med Hagbarthbursdag stjeler tid, og plutselig så var det lillejulaften. Dessuten er Tordenbloggen alltid litt utmattende å komme seg igjennom, og det tar litt tid å finne tilbake til vanlig bloggemodus igjen. Ja, jeg er vel ikke helt der enda faktisk, så i den grad det blir juleblogging her, så blir det nok av den lettere sorten.
Men en liten oppsummering må vi ha?
Bloggeåret 2008 har vært veldig bra synes jeg. Særlig høsten synes jeg har vært fin, med mye bra poster rundt omkring. For min egen del så har jeg hatt mer glød de siste månedene enn jeg har hatt på lenge, og jeg har inntrykk av at dette gjelder flere enn meg? Besøkstallene er også stigende igjen, november var den beste måneden noensinne på Hjorthebloggen, med 17500 unike besøkende. 2008 blir også det beste året så langt, med sånn pluss-minus 135000 unike, og 235000 sidevisninger. Sånn cirka.
Ikke det at tallene i seg selv er så viktige, men det er selvfølgelig hyggelig at de øker.
Hvis jeg skal trekke frem en enkelt post, av alle dem jeg har skrevet i år, så må det bli den som heter Å møte mennesker, som jeg skrev etter at Erik Schjenken sto frem i A-Magasinet tidligere i høst. Ikke nødvendigvis fordi det er årets beste, sånt kan jeg uansett ikke vurdere selv, men den markerer på en måte et slags vannskille i 2008. Etter den posten gjorde besøket et jafs oppover, og stabiliserte seg på et høyere nivå. Den fikk en god del kommentarer, mye skryt, og har nok mye av æren for at bloggegløden de siste par månedene har vært høy.
Også er jeg godt fornøyd med den da, jeg skal ikke benekte det.
Av poster på andre blogger så er det selvfølgelig umulig å si at dette er årets beste post. Så jeg har i stedet spurt meg selv hvilke poster, fra andres blogger, jeg husker best fra bloggeåret 2008. Og jeg synes det holder å trekke frem tre stykker. Så da ble det disse tre. Bra poster alle tre:
Sex og Byen: Scheen, pilotepisode
Fred Ut leverte årets morsomste filmanmeldelse, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at han vel aldri så filmen? Og det er ikke bare tøys og tull heller, det er en mening her:
Medsøstre , skulle ønske millioner av dere kunne sett oss nå. Vi er feminismens endestasjon. Vi er beviset på at man ikke trenger å snakke om noe viktig for å virke smart, bare man prater hele tida og mener det man sier. Vi er beviset på at alt ordner seg til slutt bare man ser bra ut. Vi er beviset på at alle kvinner dypest sett er overfladiske kleshengere som synes menn er dumme men likevel ikke kan leve uten. Vi er damene fra Tampax- og Extra-reklamene som krever kvalitet og alltid er på farten. Vi eier verden, men driter i den. Millioner av år med evolusjon, og vi er hva verden har kommet opp med. Gud hjelpe oss alle sammen.
Fantastisk post!
Verre enn verst, verre enn Veum
Virrvarrs post om hennes ene døgn på Østfolds psykiatriske sykehus, populært kalt Veum, er vanskelig å glemme når man først har lest den. Personlig dagbokblogging på sitt beste, et innblikk i en verden flertallet av oss heldigvis ikke kommer borti for ofte, og dessuten nyttig på den måten at ihvertfall en Veumansatt dukket opp i kommentarfeltet, og dermed er det jo også lov til å håpe at posten kanskje kan forandre noe.
Litt sånn mal-apropo, så synes jeg at blogging om sykdom og personlige problemer godt kunne vært problematisert mer enn det har blitt så langt. Det er noen fallgruber der som man nok bør være obs på. Jeg er ikke sikker på om alle er det. Men Virrvarr skal ha skryt for at hun ikke bare er elendighetsbeskrivende, hun gir oss solskinnshistoriene også. Jeg tror hun vet hva hun gjør.
One day, Agnes
Fr.Martinsen er vidundelrig krass i denne reaksjonen på en sak i Dag og Tid der Agnes Ravatn hadde vært på Rorbua og observert kvinner i førtiåra i fri utfoldelse.
Joda, så kan man sikkert hevde at Ravatn er klippet ut av sammenheng, men jeg synes allikevel at utdraget er ganske typisk for holdningen mange har til kvinner som ikke lenger er helt unge. Og kanskje hadde posten sin funksjon også, for i siste utgave av Dag og Tid er Agnes Ravatn i syden, der hun skriver dette:
Ein kveld kjem eg forbi baren Calypso, der eit tysk middelaldrande ektepar står for underhaldninga, godt hjelpt av ei gigantisk rytmeboks. Eg set meg i ein mjuk stol og bestiller vin. Kvinna tek eit drag av sigaretten mellom kvar strofe, og slår ein tamburin mot låret, medan den gnagaraktige mannen syng med ei raspande stemme som berre uttrykkjer dødslengt. Dette må vera verdas mest desillusjonerte underhaldningsartister. Korleis hamna dei i denne livssituasjonen? Sangriamugger fyller alle bord, medan eit femtitals eldre og lykkelege kvinner står oppstilte på geledd på plattingen og dansar squaredance heilt utrøytteleg. Mennene sit rundt borda og ser på. Det syngjande ekteparet dreg i gang Living next door to Alice. Når me nærmar oss refrenget, kjenner eg spenninga begynne å stige. Og ja, det er flott å sjå og høyre femti gamle damer rope “Alice!, who the fuck is Alice?!” i munnane på kvarandre, for deretter å danse vidare.
Ja, jeg er jo ikke sikker på om ikke det burde være dødsstraff for å synge “Who the fuck is Alice” på offentlig sted, men jeg har ikke vært i syden, så jeg får bare ta hennes ord for at det er vakkert både for syn og hørsel.
Etter Fr.Martinsens bloggpost så er det ihvertfall langt færre bloggere som synger “Agnes? Who the fuck is Agnes!?” vil jeg tro?
Hvilke poster husker dere best fra 2008? Egne og andres?
Tags: 2008, blogging, oppsummering
Hva sier det om Aftenpostens prioriteringer av debattinnlegg når politikerkjendiser får blogginnlegg på trykk? 12. desember skriver Torbjørn Røe Isaksen et svar på en interessant og forfriskende kronikk av Nils Christie (5. desember). Røe Isaksen føler tydeligvis at han bør bidra til at det eksisterende verdisystemet vårt får bestå, og sender inn noen usakligheter som enhver ukjent person ville fått i retur av redaksjonen. Men han får dem på trykk.
Ser man det ja, her har filosof Vemund Warud funnet ut hva som er forskjellen på en kronikk og et blogginnlegg. Nemlig usakligheter! Bloggen er blitt det nye Science Fiction, der Science Fiction-bøker som er for bra til å være Science Fiction må kalles noe annet enn Science Fiction, slik at eliten ikke får problemer med kart og terreng i det litterære landskap.
Heretter er det altså slik at gode blogginnlegg som ikke inneholder usakligheter, egentlig er kronikker, mens kronikker som inneholder usakligheter heretter må kalles blogginnlegg. Uavhengig av hvor de er publisert.
Og Aftenposten skal skifte navn til Aftenbloggen?
Tags: aftenposten, blogging, Media
