Drap og småbyidyll
Hjorthen on May 08 2008 | Filed under: Politikk og samfunn
Dagbladet fikk fortjent mye tyn for en stund siden, for forsiden der de skrev -drept av mor i krigstyper over et bilde av Madeleine McCann. I dag er det VG som går langt over streken med sin forside viet til det tragiske drapet i Kragerø:
Tror han DREPTE datteren (5) med SLEGGE
I etterkant av Dagbladets forside uttalte Magne Raundalen til Journalisten at dette kunne være en glipp, eller det kunne være kynisk og barnefiendtlig, og at han trodde mest på det siste. Siden Dagbladet aldri fant det bryet verdt å beklage så hadde han nok rett i det, og det er ingen grunn til å tro at VG er det spøtt mer barnevennlige eller mindre kyniske. Dette selger aviser, fankern, jeg kjøpte den jo selv, og det er vel det eneste man egentlig bryr seg om der i gården.
Det er selvfølgelig helt greit å skrive at politiet tror at mannen drepte datteren med slegge, men det burde være unødvendig å gjøre det i krigstyper på forsiden. VG og Dagbladet står som regel plassert i høyde med barneøyne i butikkene, foran kiosken, ute på gata, og enda så dårlig det står til med den norske skolen så er det faktisk en del barn som kan lese både i fem, seks og syvårsalderen. Det skulle ikke være nødvendig å være psykolog for å skjønne at dette i noen tilfeller kan være en temmelig fryktskapende forside?
Ellers så er det jo litt morsomt, hvis det er det rette ordet, å observere forskjellene i VGs dekning av saken, i forhold til lokalavisene TA og Varden. VG er konfliktorienterte, og fokuserer mest på den siktede farens fortid der han var dømt for vold, ilagt besøksforbud, og under etterforskning for trusler. Lokalavisene er langt mer varsomme og passer på å få med at voldsdommen var noe som hørte fortiden til, at han hadde en fortid med rusproblemer, men at dette var et tilbakelagt stadie. At han elsket datteren sin over alt i verden. At han var en snill og hjelpsom mann med fast jobb i en årrekke, og at alle som kjente ham er sjokkert og stiller seg uforstående til det hele.
Og politiadvokat Jon Borgen avviser alle pressens spekulasjoner om mulig motiv.
Men mannen har innrømmet å ha forvoldt sin datters død, så spekulasjonene fortsetter nok uansett.
Og et eller annet sted var det noen som uttalte til en eller annen journalist at de aldri trodde at noe slikt kunne skje i lille Kragerø.
Akkurat som om noen i Amstetten sikkert tenker at det er utrolig at noe slikt kan skje her i vår lille by?
Akkurat som i saken med stakkars Engla i Dalarna der folk i morderens nærhet var sjokkerte. Vi ante ikke! Han må ha hatt en splittet personlighet. Hvordan kunne vi vite?
Vi går rundt og innbiller oss at det er tryggere å vokse opp på små steder enn på store steder. At det ligger en trygghet i at “alle kjenner alle”. Sladderen og gjennomsiktligheten bidrar til å holde sosial kontroll på oss, og er det noe bråk så er det alltid “de andre” som står bak. Hvem de nå måtte være.
Som regel er de vel utlendinger nå for tiden. I Lokalavisspalten min her forleden rapporterte jeg fra Firdaposten der det visstnok hadde vært et gjengopprør og masseslagsmål natt til 1.mai her i byen. Innvandrerungdom og norsk ungdom skulle ha barket sammen, og det er vel ingen overraskelse at det er innvandrerne som får skylda blant folket. Min innsideinformant forteller meg imidlertid at de norske ungdommene det er snakk om skal ha vært den såkalte Naustdalsgjengen, som er nogenlunde vidt beryktet for å kjøre rundt i Førde på jakt etter tilfeldige folk å banke opp. Men når jeg prøver å påpeke dette så vil man liksom ikke høre, det passer liksom ikke inn i virkeligheten deres der det alltid er svartingene som er problemet.
Men jeg sporer av…det var småbyidyllen…den må man ikke rokke ved, men hvor idyllisk er den egentlig? Folk her i byen innbiller seg gjerne at Oslo er syndens pøl, der man ikke kan gå ute etter at det har blitt mørkt uten å bli knivstukket. Men jeg vet ikke, kanskje er det småbyene som er skumlest når det kommer til stykket? Småbyene der det er så trangt at man ikke kan snakke med naboen av det annet kjønn mer enn 45 sekunder over gjerdet før folk spekulerer i om dere har et forhold? Småbyene der den sosiale kontrollen er såpass at man må skjule ethvert avvik fra normalen slik at man ikke blir snakket om og hengt ut? Småbyene der alle kjenner alle, alle kjenner foreldrene dine, og ingen noensinne glemmer noe?
Skjønt egentlig er det vel så enkelt som at der det er mennesker, der finnes det faenskap. Storby, småby, tettsted gjør liten forskjell?
