Hummer og kanari

A Bump on the Log of Life – 20 beste Richard Thompson

rt

Richard Thompson er ute med ny plate i disse dager. Acoustic Classics heter den, og er en samling med akustiske versjoner av gamle sanger. Sanger som kanskje er klassikere for dem som har hørt, og hørt om, Richard Thompson, men som nok for en stor del er helt ukjente for absolutt alle andre. Slik kommer det nok fortsatt til å være etter denne plata, og det er greit nok det. Richard Thompson fortjener et større publikum, men vi kan godt beholde ham for oss selv også vi. Vi som setter ham høyt.

Men den nye plata kan være en fin anledning til å gi mannen vår etter hvert nesten-berømte 20-beste-behandling. Ja det synes jeg absolutt. Han fortjener det, og kanskje kan han få et par nye fans?

Skal du lese en ordentlig biografi får du gå et annet sted. Jeg skal være veldig kort. Richard Thompson var en av grunnleggerne av det knallfine folkrockbandet Fairport Convention. Han var med på fem plater med dem, men følte etter hvert at sangene hans utviklet seg i en retning som gjorde at de ikke passet helt inn i det som Fairport Convention drev med. I 1972 gikk han solo med plata Henry the Human Fly, som visstnok er det minst solgte albumet i Warner Brothers historie. Ingen grunn til å miste motet av den grunn. Thompson giftet seg med Linda Peters, hun var også musiker, og hadde bidratt på solodebuten. Sammen ga de ut et knippe kritikerroste plater under det oppfinnsomme duonavnet Richard and Linda Thompson. I Want to See the Bright Lights Tonight, og Shoot Out the Lights regnes gjerne som klassikere av feinschmeckere. Særlig sistnevnte, som også solgte pent. Ekteparet la så ut på turne i statene, mens ekteskapet skranglet, og turneen ble egentlig et langt og smått legendarisk helvete. De fullførte på et eller annet vis, men gikk så hvert til sitt. Både musikalsk og på alle mulige andre måter. Linda tok seg en lengre pause fra musikken. Richard fortsatte solo, og har gitt ut en hel drøss med album. Noen av dem aldeles glimrende. Mange av dem ganske ujevne. Men alle sammen har noen fantastiske låter. Richard Thompson er alltid verdt å høre på.

Og et eller annet sted må jeg vel snike inn at vår mann er en aldeles utmerket gitarist. Ja, aldeles utmerket er en understatement. Richard Thompson spiller fletta av de aller aller fleste. Når han gidder.

Er du helt ukjent med Thompson fra før er Acoustic Classics egentlig en veldig fin innfallsport. Start gjerne med den, og hør på originalversjonene senere. Eller du kan rett og slett stupe ned i denne spillelista. Jeg har, for å gjøre det litt enklere for meg selv, droppet å ta med sanger fra tiden i Fairport Convention. Jeg har heller ikke med noe fra tiden sammen med kona, jeg konsentrerer meg om soloalbumene hans. Dette er for å gjøre det enklere for meg selv. Jeg begynte med en shortlist på snaut femti låter. Var mye lettere å få det ned i 20 når jeg kasta ut kona.

Jeg har, på ett unntak nær, latt være å ta med sanger fra den nye plata. Verken nyinnspillingene eller originalversjonene. De kan du lete opp selv, det er garantert verdt innsatsen.

Skal vi begynne da? Trykk på Play her før du leser videre:

1: Turning of the Tide

Jeg oppdaget Richard Thompson med det eminente albumet Amnesia, som kom på slutten av åttitallet en gang. Dette er åpningssporet på den plata, og dette var i grunnen kjærlighet ved første lytt. Did they run their fingers, up and down your shabby dress, spør Thompson, mens fingrene løper opp og ned over strengene på Stratocasteren. Fengende og fin poplåt om hvordan tida tar oss alle igjen til slutt. Eller i hvert fall henne da.

2; MGB-GT

Ikke akkurat verdens mest dyptpløyende tekst dette. Det er en sang om å restaurere en gammel bil, men ikke en hvilken som helst gammel bil da. En MGB-GT så klart. Da blir du kjent som mannen med retrostil. Selv er jeg enda dårligere på bilmekking enn på gitar, så jeg lar stort sett Richard Thompson ta seg av begge deler. Dette er fra Mirror Blue, 1994, og er egentlig bare surr. Men det er fengende surr, og selv for vår mann er det grenser for hvor bitter mann det går an å være.

3: Read About Love

Dette er litt mer seriøst, men med en god dash humor. Sangens jeg-person har aldri vært i himmelen, men han har i det minste lest om kjærlighet. Eller puling da. I en illustrert bok med diskret omslag. Skrevet av en doktor med tysk navn. Det går ikke så bra. Det er ikke samsvar mellom teori og praksis. When I touch you there it’s supposed to feel nice. That’s what it said in the readers advice. I’ve done everything I’m supposed to do, if something is wrong, then it must be you. Sånn kan det gå når man får sin seksualundervisning fra upålitelige kilder som Cosmopolitan og Hustler. Rett og slett en fantastisk låt fra Rumor and Sigh, som kom i 1991. Vi kommer tilbake til den senere.

4: Waltzing’s for Dreamers

And Miss, you don’t know me but can’t we pretend. That we care for each other till the band reach the end.  One step for achin’ and two steps for breakin’. Waltzing’s for dreamers and losers in love. Så vakkert. Så enkelt. Så trist. Denne er også fra Amnesia og sent åttitall.

5: Tear-stained Letter

Well my head was beating like a song from The Clash. It was writing cheques that my body couldn’t cash.  Jo-El Sonnier hadde en liten hit med denne. Patty Loveless gjorde den til en ganske tam countrysak. Hellbillies derimot har en aldeles fabelaktig norsk versjon på live-plata LIVe LAGA. Men ingen gjør den bedre enn Richard Thompson. Dette er bare gøy Gøy GØY!

6: Beeswing

Dette er den eneste sangen jeg har sluppet til fra den nye Acoustic Classics-plata. Det er jo fordi det er en av de aller aller vakreste låtene han har i katalogen. Opprinnelig er den fra Mirror Blue, og originalversjonen er like fin den altså. En kjærlighetssang om han som faller for den rastløse jenta som ser ut som en rev fanget i frontlyset fra bilen din. Hun som aldri kan slå seg til ro. Even a gypsy caravan was too much settling down. En sjelden sak. Fin som en bievinge. Et lite vindpust kan blåse henne av gårde. Og det gjør det jo.

7: Cooksferry Queen

På sekstitalle pleide visst Richard Thompson å henge litt på en klubb i Edmonton som het The Cooks Ferry Inn. Ta det med en klype salt, jeg har ingen solide kilder på det. Mulig at denne sangen har sin inspirasjon fra den gang. Eller kanskje handler det om noe helt annet. Ikke vet jeg. Den er i hvert fall fra Mock Tudor som kom i 1999.

8: How I Wanted To

En sang til fra samme plate som Tear-stained Letter, nemlig Hand of Kindness. Nå for tiden elsker vi jo alt mulig, men når denne plata kom, i 1983, var det et ord som var veldig vanskelig å si. Det eksisterte en sånn myte om at det var umulig å synge Jeg elsker deg på norsk. På engelsk gikk det helt fint å synge det. Men karakteren i denne visa vil så gjerne si de magiske tre ordene, men han får det ikke til.

9: I Still Dream

Amnesia igjen. Thompsons første plate på Capitol. De var villige til å satse på ham, og brukte en del penger både på produksjon og markedsføring. Mitchell Froom produserte, og resultet ble bra det. Plata ble spilt inn i Los Angeles, med amerikanske studiomusikere, men det ble hentet inn briter her og der for gi en litt mer britisk feeling når det trengtes. Som her, hvor medlemmer av Fairey Engineering Band sørger for at denne triste låta om tapt kjærlighet minner mer om frelsesarmeen enn om noe som kom fra Memphis.

10: I Feel So Good

Jeg skrev vel der oppe et sted at platene til Richard Thompson ofte har vært litt ujevne. Jeg står ved det, men de to første platene på Capitol er vidunderlige. Amnesia er nevnt. Rumor and Sigh er kanskje enda litt bedre. Den er også det nærmeste vår mann har vært et ordentlig kommersielt gjennombrudd. Den gikk til 32 plass på albumlista i UK, og denne låta nådde en femtende plass på en av listene til Billboard. Vel fortjent.Den burde selvfølgelig toppet alle listene som fantes spør du meg.

11: Walking the Long Miles Home

Dette med albumanbefalinger er risky bissniss. Man blir ofte preget av når man oppdager artisten, og med hvilket album, det er vanskelig å være objektiv. Ta det altså gjerne med en klype salt, men etter min ringe mening er Thompsons tre beste plater de før nevnte Amnesia og Rumor and Sigh, samt Mock Tudor fra 1999. Det skulle bli hans siste på Capitol, og hans siste plate på et stort selskap. Det store kommersielle gjennombruddet kom aldri, og nå har nok det toget gått. Thompson må nok gå den lange veien hjem.

12: Bathsheba Smiles

Denne er også fra Mock Tudor, en nærmest bibelsk historie om fristelse og svik. En favoritt blant fansen, og en flott låt.

13: Why Must I Plead

Og vi holder oss i denne trioen enda litt til. Rumor and Sigh, og en av mine absolutte favoritter. Thompson har en spesielt god hånd med disse sangene om kjærlighet som sporet av. Bitter mann-alarmen går ganske ofte. All your bitterness and lies, sting like tears in my eyes, synger han, men han er nok omtrent like bitter selv tenker jeg. Oh Mercy. We were low as dogs and high as kites. Elsker denne låta.

14: Demons in Her Dancing Shoes

Dream Attic kom i 2010. Den er et resultat av at Thompson og bandet hans spilte en rekke konserter delt opp i to sett. Først en sekvens med tretten nye låter, og så en avslutning med en haug med fanfavoritter. De tok opp det første settet, og det endte altså opp som Dream Attic. Thompson er visst strålende live, han liker å spille for et publikum, og det kan man høre på denne plata.

15: Salford Sunday

Fra fjorårets fine plate Electric. Nærmest en liten countrylåt det her. Salford Sunday. And I’m dreaming. And it’s all in black and white. I do better. When I’m dreaming. Better than I did last night.

16: Mother Knows Best

Ålreit, ett siste spor fra Rumor and Sigh da. Denne illsinte og spenstige nidvisen om Maggie Thatcher sparker og spretter i alle retninger. Well she tells everybody she was born in a ditch. She backcombs her her ’til she looks like a witch. Wolves in her train, serpents suckle at her breast. Don’t forget to wash behind your ears, ’cause mother knows best. Er det slemt? Jeg synes den er mer morsom enn slem. Elvis Costellos Tramp the Dirt Down syntes jeg hadde en langt mer slem undertone enn denne “hyllesten” av jernkvinnen.

17: Razor Dance

 Razor Dance er fra den relativt mediokre You? Me? Us? En dobbeltplate med en disk med fullt band og en akustisk disk med bare Thompson og noen sparsommelige andre instrumenter. En fiolin her og der. Litt bass. Sønnen Teddy Thompson dukker opp for litt koring. Razor Dance får være med på begge diskene, dette er den elektriske versjonen. Albumet er på ingen måte dårlig, men det lever ikke helt opp til det ambisiøse dobbelt-disk-formatet.

18: Mascara Tears

Dette er en rimelig mørk sak fra Mirror Blue. Plata som skulle følge opp den ganske pene suksessen Rumor and Sigh fikk oppleve. Det gikk ikke så bra. Sjefen for Capitol ble omplassert, og Thompson mistet sin støttespiller i ledelsen. Den nye sjefen var ikke like begeistret. Plata ble lagt på hylla. Utsatt i ett år eller der omkring, og fikk dermed ikke så mye drahjelp fra den fine forrige plata som den ellers kunne ha fått. Kan selvfølgelig også være at plata ikke er like bra.

19: Crawl Back (Under My Stone)

Vi får banka inn en låt til fra Mock Tudor før jeg kryper tilbake under steinen min.

20: Woods of Darney

Ahhh. Vi runder av med en akustisk ballade. Fra den akustiske delen av You? Me? Us? En glemt perle i katalogen. En musikalsk novelle. En kjærlighetssang. En anti-krigssang. En sånn sang Richard Thompson kan snyte ut av nesa under en lett forkjølelse. Det handler om soldaten som finner en død korporal i skogen ved Darney. Han har et bilde i hånden, av en vakker ung kvinne. Han tar bildet. Har det med seg under resten av krigen. En tanke om at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted. Så lenge han har bildet er han trygg. Så bestemmer han seg for å spore opp denne kvinnen når han kommer hjem. Den er veldig fin.

Bonusspor

21: Oops I Did It Again

Greit, så får dere få denne som bonusspor da.

Det er selvfølgelig mye annet som både kunne og kanskje burde ha vært på denne lista. Jeg lot 1952 Vincent Black Lightning ligge, siden den er på den nye plata, men har du ikke hørt den før bør du lete den frem. Dimming of the Day er jo fantastisk, og selvfølgelig From Galway to Graceland. Wall of Death. Alle disse er også på den nye plata. Sjekk den ut. Amnesia og Rumor and Sigh er ellers så fulle av gullkorn at det var vanskelig å velge hvem som måtte droppes. I skrivende stund savner jeg kanskje Gypsy Love Songs mest.  Og You Can’t Win. Og sånn er det jo. Du kan ikke vinne. Mannen har holdt på i førti år, det er nok av sanger å ta av. Jeg har valgt dem jeg har et nærmest forhold til, andre har sine favorittbiter. Sånn må det bare være. Men jeg synes det har blitt en fin liste jeg, håper flere kan ha glede av den.

Dere finner den i Spotify her, og på Wimp her.

 

 

Livet selv

Tre år etterpå er alt som normalt igjen.
For de fleste av oss.
Vi er opptatt av andre ting igjen.
Hvor lenge skal denne varmen vare?
Når kommer regnet?
Bombene går av i land langt borte.
Vi trenger ikke bry oss om dem.
Skuddene faller i konflikter vi ikke er en del av.
Vi velger skråsikkert side.
Kjemper for alt hva vi har kjært på Twitter.
Går i krigen på Facebook.
Men vår gjerningsmann er bak lås og slå.
Dømt.
Jeg fantaserte om å ha ham i siktet.
Kanskje på vei inn til rettssalen.
Fra et høyt vindu.
Med sniperrifle.
Jeg fantaserte om å trykke på avtrekkeren.
Nå gidder jeg ikke en gang diskutere med meg selv om jeg synes det er greit at han får spille Playstation i buret. Vi.
Jeg.
Er ferdig med ham.
Gal eller tilregnelig?
Ensom ulv?
Barndommen?
Internett?
Representant for en flokk?
Teoretiske øvelser.
Betyr det noe?
Perry må gå.
22 juli er et minne.
Nesten nostalgi.
Hvor var du når bomben smalt?
Kjente du noen som var på Utøya?
Jeg kjenner noen som kjente noen.

Men noen er borte.
Noen skal aldri glemme.
Noen skal huske dem som ikke kom hjem.

Alltid.

Hummer og kanari

Follow That Dream – 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger

 

ellevillepressefille

Elvis var mitt første idol. Sikkert som et resultat av all medieomtalen etter hans død i 1977, med påfølgende visning av King Creole som mandagsfilm, comeback-spesialen fra 68, og konsert fra Hawaii på lørdagskvelden. Min første LP var et dobbeltalbum med fransk tittel, med de mest kjente og kjære Elvis-sangene. I et par-tre år var Elvis den største, og jeg fikk flere LP-samlinger til jul de påfølgende årene. Jeg har altså spilt mye Elvis, men så klart, når tenåra begynte og nærme seg var det ikke mye kred å få for å digge Elvis. En eller annen gang rundt 1980 forlot jeg Elvis, og har egentlig aldri vendt tilbake til ham.

Før nå.

Vi var nemlig på ferie i Danmark i sommer, og når det viste seg at byen Randers ikke bare er i besittelse av en egen regnskog, men også har en tro kopi av Graceland, og et eget Elvis-museum. Da var det ikke tvil om at vi måtte innom og ta en titt. Jeg måtte holde meg for ikke å bryte ut i latter når vi gikk gjennom de velkjente Elvis-portene, fikk øye på den troe kopien av barndommshjemmet fra Tupelo, og oppdaget at i plenen var det utplassert høyttalere som spilte Elvis-låter. 24-7. Men inne i Graceland, Randers hadde man en Elvis-shop, og en restaurant ved navn Highway 51 Diner. Maten var god, og jeg kjøpte meg en Elvis-skjorte som jeg kan bruke neste gang det er fest med kultureliten. Woop Woop. Jeg anbefaler en tur innom, om ikke annet for å spise en saftig burger.

Så fikk jeg jo ideen da. Elvis måtte bli neste mann ut i denne 20-beste-spillelistegreia jeg har hatt gående i det siste.

Det viste seg fort at det ble en umulig oppgave. 20 beste Jackson Browne var akkurat passe. Eldkvarn, og James McMurtry like så. For Rod Stewarts vedkommende var det nesten i overkant. Men Elvis har altså spilt inn mer enn 700 låter. Mye ræl så klart. Og klassikerne er spilt så ettertrykkelig i hjel at jeg ikke orker å høre dem en eneste gang til. Men det er ganske mye mellom disse to utpostene som er bra. Hvordan skulle jeg kunne begrense meg til bare 20 sanger?

Jeg besluttet til slutt å utvide kapasiteten til 30 sanger. Han er tross alt kongen. Det må være lov. Så her er den, den definitive lista over verdens 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger. Selvfølgelig helt subjektivt vurdert. Vi gir oss i kast.

1: Separate Ways

Alle kjenner vel Always on my mind, udødeliggjort av Willie Nelson og Pet Shop Boys, men spilt in av Elvis i 1972 like etter at separasjonen fra Priscilla var et sørgelig faktum. Men Always on my mind  var B-sida på singelen. Separate Ways var A-sida. Skrevet av Red West og Richard Mainegra, men når Elvis synger den er det ikke noen tvil om at dette handler om ham selv. Litt utypisk dette med dypt personlige Elvis-sanger, men begge sidene på denne singelen er utvilsomt det. Og det er fint!

2: Any Day Now

Dette er en Burt Bacharach-låt, og er det noe vi vet er det jo at den mannen kan snekre sammen en melodi som fester seg. Ja, han fikk vel forresten hjelp med snekringen av Bob Hilliard. Bob er ellers mest kjent for sangen om de sju jentene i baksetet som alle sammen kysser og klemmer på en kar som heter Fred, mens sangens protagonist må styre bilen og ikke får være med på moroa. Men det har jo ikke noe som helst med Elvis å gjøre. Any Day Now er kanskje mest kjent med Ronnie Milsap, men Elvis gjorde den før det. Han spilte den inn på det som kanskje er mannens beste album, From Elvis in Memphis, og ga den også ut som b-side på den langt mer ihjelspilte In the Ghetto. And his momma cries. Nå ser jeg imidlertid at denne versjonen er fra plata Back in Memphis. Jaja, hva så?

3: True Love Travels on a Gravel Road

Dette er en fantastisk låt. Jeg liker den virkelig godt. Kanskje liker jeg den enda bedre i Nick Lowes versjon, men Elvis gjør på ingen måte skam på den. Denne er i  hvert fall fra From Elvis in Memphis. Som altså er en veldig fin plate!

4: Gentle on My Mind

Dette er jo Glen Campbells sang. Selv om den er skrevet av John Hartford, og spilt inn av noe sånt som 300 forskjellige artister. Blant dem Elvis (Og faktisk Dean Martin!). Nok en gang er vi på From Elvis in Memphis, og selv om det fortsatt er og blir Campbells sang etter dette, synes jeg Kongen gjør en flott versjon av den her.

5: If You Talk In Your Sleep

Her er det Memphis-Mafia-medlemmet Red West som er låtsnekker igjen, akkurat som på Separate Ways, denne gangen i tospann med Johnny Cristopher. I 1973 leide Elvis det velkjente platestudioet Stax ved et par anledninger. Det hadde vært morsomt om han hadde leid studioets faste backingband i samme slengen, sett hva det hadde blitt til. Men Elvis hadde et rimelig bra backingband selv, og det var dem han tok med seg på disse innspillingene. Hans siste ordentlige utbrudd av inspirasjon og kreativitet. If You Talk In Your Sleep ble gitt ut på plata Promised Land i 74, men hør heller på plata som bare heter Elvis at Stax. Den er gøyal!

6: You Gave Me a Mountain

Dette er pompøst og mektig. Som en fantasy-roman. Hovedpersonen har hatt et helsikes liv, fullt av vanskeligheter. Moren hans døde under fødselen. Faren hatet ham for å ha kostet kona hans livet. Det er oppoverbakke etter oppoverbakke. I fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Du trenger bare synge The, i stedet for A i refrenget, så har du balladen om Tyrion Lannister. Storslagent!

7: Slowly But Surely

Dette er en bagatell, men den er catchy og går rett i hjernen på deg. Den er fra den mørke perioden mellom militæret og comebacket i 1968. Den perioden der Elvis stort sett bare spilte inn teite filmer, og ga ut teit musikk som passet den teite handlingen. Slowly But Surely er fra den fjollete Fun in Acapulco som jeg fikk tigget meg til å se hos en kompis med svenskeantenne. Jeg elsket den nok ikke like mye som King Creole, men joda, jeg likte den godt. Nå i etterkant irriterer teksten meg litt, med sin insistering på at han skal vinne over denne kvinnen slik at hun blir akkurat slik som han vil at hun skal være. Sakte men sikkert vil hun nok lære seg at det er hans måte som gjelder.

8: US Male

Denne er nok på lista mest for at jeg kan fortelle en anekdote. Jeg var ti år gammel når Elvis døde, og jeg kunne på den tiden langt mindre engelsk enn det pojken på sju og et halvt kan i dag. Jeg pleide å spørre faren min hva de forskjellige titlene betydde. Hva betyr Shake Rattle and Roll, spurte jeg, og gamlingen demonstrerte med noen forsøksvise vrikk på rumpa. Slike ting man ikke kan vaske vekk fra øynene dessverre. Når jeg hørte denne spurte jeg ham om hva Male betydde. Han trodde jeg mente mail, og svarte at det betydde post. Så jeg har i store deler av mitt liv gått rundt og trodd at denne sangen handlet om det amerikanske postvesenet. Den gjør ikke det. Den handler om at hvis du er en innvandrer med fettete fingre bør du holde deg unna dama til amerikanske menn, hvis ikke vil de slå hodet ditt flatt som et frimerke.

9: Kentucky Rain

Greit, så har du sakte men sikkert fått lurt dama til å slå seg sammen med deg. Men med disse småpsykopatiske greiene du driver med kan det jo aldri bli noe lykkelig samliv. Klart dama blir lei når du truer alle som ser på henne med juling. En dag får hun selvfølgelig nok, og stikker sin vei. Så kan du vase rundt i det kalde regnet i Kentucky. Prøve å spore henne opp. Jeg håper ikke du klarer det. Du fortjener henne ikke. Sant og si er jeg litt bekymret for hva du kommer til å gjøre med henne om du finner henne…

10: T-R-O-U-B-L-E

Jerry Chestnut skrev denne om en kompis han hadde. Little David Wilkins, som var en musiker som pleide å spille til dans på kveldene i Nashville på syttitallet. Han maste på Chestnut om å skrive en hit til ham, og Chestnut satte seg ned og skrev denne. Både om ham, og i utgangspunktet til ham, men når Elvis ville ha den, så var det selvfølgelig ingen bønn. Kongen fikk den. Siden har Travis Tritt hatt en hit med den også. Tritt rimer på hit. Ikke rart han har gjort suksess.

11: Follow That Dream

Jeg innbiller meg at jeg hadde en Elvis-plate som het Follow That Dream den gang da, og det var ikke musikken fra filmen med samme navn. Men jeg tar kanskje feil. Uansett har jeg alltid likt denne låta. Filmen fikk jeg imidlertid aldri sett. Sikkert ikke så farlig.

12: Night Rider

Elvis ga ut Pot Luck i 1962, og det skulle gå sju år før han igjen ga ut en “ordentlig” plate igjen. Ok, det var en teit formulering. Han ga ut filmmusikk, og vel også litt gospel i mellomtiden. Det er vel ordentlige plater det også. Men Pot Luck er altså materiale og innspillinger gjort kun for å gi ut en plate. Ikke for å selge en film, eller hilse opp til Gud. Problemet var bare at den ikke gjorde det så himla bra, sammenlignet med f.eks filmmusikken fra Blue Hawaii. Men det er noen gode låter på den. Som denne, som er skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman. De gutta der har vel aldri levert en dårlig låt. Som et lite apropos: En av de fineste platene som ikke finnes på Spotify er Johnny Adams’ plate The Real Me. Den inneholder kun Doc Pomus-sanger, og er helt fantastisk. Hvis noen tilfeldigvis har denne på lur, gi meg et pip. Og en kopi.

13: Hard Headed Woman

Elvis døde altså i 77, jeg var ti år, og gikk i fjerde klasse. Eller jeg gikk ikke i fjerde klasse da. Jeg skulket stort sett. Så jeg ble sendt på internatskole i Kviteseid, ti mil unna Skotfoss. Der var det leggetid i skapelig tid så klart, og dette lot seg nok ikke kombinere med den ukentlige mandagsfilmen. Så når NRK skulle vise King Creole sende gamlingen med beskjed om at jeg måtte få lov til å sitte oppe og se den filmen, siden jeg altså hadde pådratt meg et alvorlig tilfelle av Elvis-dilla. Det var den mest fantastiske filmen jeg noen gang hadde sett. Det var vel også den siste gangen Elvis faktisk prøvde å være skuespiller, og ikke bare Elvis som spiller i en film. Han klarer seg rimelig bra. Alle husker låta Trouble fra filmen, og Øystein Sunde gjorde King Creole om til Bokreol. Så da får det bli denne låta som får være med på denne lista.

14: Dirty Dirty Feeling

Elvis kom tilbake etter to år i militæret, og spenningen var stor. Hadde han det fortsatt? Den første plata etter oppholdet i uniform lovet godt. Elvis is Back kom i 1960, og er definitivt en av Elvis’ sterkeste album. Dette er en svært så kort, og svært så fengende liten sak, levert av radarparet Leiber og Stoller. Men om man hører på teksten må man atter en gang begynne og lure litt på kvinnesynet til herr Presley. I hear you’re pretty good at runnin’, But pretty soon you’ll slip and fall That’s when I’ll drag you home with me girl. I’m gonna chain you to the wall. Dama er vel i Kentucky og gjemmer seg tenker jeg

15: Ain’t That Loving You Baby

Elvis hadde permisjon fra militæret, sommeren 1958, og brukte tiden til å spille inn noen låter for RCA. Clyde Otis og Ivory Joe Hunter hørte rykter om dette, og hev seg rundt og slang sammen en låt i hui og hast. Det er denne. I hvert fall er det slik historien går, men den er nok ikke helt sann, all den tid en eller annen Eddie Riff ga ut denne sangen allerede i 1956. Uansett. En ganske typisk femtitalls Elvis-rocker, som svinger bra. Elvis selv likte den ikke noe særlig, og sangen havna i skrivebordsskuffen i seks år, før noen fant på å plukke den frem og putte den på en single. Det ble en hit det.

16: I Was the One

Jimmie Dale Gilmore gjør denne på sin plate Spinning Around the Sun. Jeg visste jeg hadde hørt den før, men klarte ikke å plassere den. Men når jeg holder på med denne lista dukker den jo opp. Det er selvfølgelig Elvis som gjorde den først. Han spilte den inn for sin første LP for RCA, og la den også som B-side på Heartbreak Hotel. En glemt liten perle.

17: One Sided Love Affair

I Was the One fikk imidlertid ikke plass på den originale versjonen av denne første RCA-LP’en. Den måtte vente på nyutgivelse med bonusmateriale. One Sided Love Affair fikk imidlertid være med på originalen.

18: Long Black Limousine

Men for å være ærlig. Jeg klarer ikke å la meg engasjere så veldig i den unge Elvis lenger. Derimot finner jeg mye glede i den mer voksne Elvis som dukker opp etter at han gjorde comeback-spesialen i skinnklær på TV i 1968. Særlig setter jeg pris på plata som kom i 1969. From Elvis in Memphis. Det er en plate full av perler, og kanskje er dette den perleste av dem alle. Opprinnelig en ganske klassisk countrylåt, men Elvis pumper den full av sjel. Elvis blir ikke så mye bedre enn dette.

19: Hurt

I 1976 var forfallet godt i gang. Elvis gjorde sine innspillinger på Graceland, og man hører alderen komme sigende. Han er ikke like vital. Det er ikke mye hopp og sprett. Men mannen kan jo fortsatt synge fletta av de fleste. Hurt er fra det som skulle bli hans nest siste studioalbum, From Elvis Presley Boulevard, Memphis Tennessee. Den plata er spilt inn live på Graceland, og skulle bli kongens siste ordentlige studioinnspilling.

20: Reconsider Baby

Dette er en Lowell Fulson-låt, som også er hentet fra den fine Elvis is Back-plata. Den er vel spilt inn ca to millioner ganger, og er en standard blueslåt. Er den egentlig spilt litt i hjel? Nja, den får være med likevel.

21: I Really Don’t Want to Know

Noen vil protestere, men det går an å hevde at Elvis var på toppen av sin karriere sånn ca rundt 1970. Som vokalist var han aldri bedre enn han var i perioden fra From Elvis in Memphis i 1969, til Elvis Country i 1971. Denne er fra Elvis Country, og her gjør han vel bare sanger som han selv har et sterkt forhold til. Han gjør dem alle sammen til sine. At jeg velger akkurat denne låta fre den plata skyldes nok mest at favorittene fra åttitallet, Jason and the Scorchers en gang gjorde en knall versjon av denne. De rocker bittelitt hardere, det skal de ha.

22: It Hurts Me

Dette er en litt sånn gjemt perle i kongens katalog. Gitt ut som b-sida på singelen Kissin’ Cousins på tidlig sekstitallet, men stort sett glemt i etterkant. Charlie Daniels har skrevet den sammen med Joy Byers, men det var en ganske god stund før djevelen dro ned til Georgia.

23: Promised Land

Jeg tror dette må ha vært mitt første møte med Chuck Berry, skjønt det fant jeg ikke ut før lenge etterpå. Åpningssporet og tittelsporet på en utgivelse fra 1975. Jeg likte denne veldig godt way back when, og det er jo en knall låt. Elvis er i bra slag, etter en lang periode med konserter og full fart. Men etter dette går det bare nedoverbakke.

24: It’s Midnight

Dette er også fra Promised Land-utgivelsen fra 1975. Muligens den platas høydepunkt. Tidligere nevnte Jerry Chestnut står bak denne også, sammen med Billy Edd Wheeler.

25: Talk About the Good Times

En Jerry Reed-låt, spilt inn i de før nevnte rundene i Stax-studioet i 1973, og gitt ut på plata Good Times i 1974. Good Times in deed!

26: Edge of Reality

Dette er mer kuriosa er jeg redd. Elvis prøver seg på psykedelia. Okay, kanskje ikke VELDIG psykedelisk, men i hvert fall temmelig utypisk Elvis. Kanskje mer interessant enn egentlig bra?

27: My Boy

Dette er svulstig og pompøst så det holder. En far snakker til sin sovende sønn. Ekteskapet er kjærlighetsløst og tapt, men faren holder ut, av hensyn til sønnen. Elvis synger jo fletta av mannen som gjorde denne først. Richard Harris. Ja nettopp. Den Richard Harris. Humlesnurr himself, selv om også Harris kommer bra fra denne. Hvis du skulle komme over plata til Richard Harris, som altså heter My Boy, bør du ta en lytt. Rett og slett et konseptalbum der vår helt møter en kvinne, forelsker seg, setter barn på henne, gleder seg til fødsel og farskap, før alt går til helvete på side to. Jimmy Webb leverer et par høydepunkt der. Men nei, LP’en til Harris solgte ikke noe større.

28: Funny How Time Slips Away

Okay, ett spor til fra fine Elvis Country da. Skrevet av Willie Nelson. Green on Red gjorde en fin versjon på åttitallet. Rart hvordan tida flyr når man har det gøy. Eller når man har det kjipt. Tida flyr uansett virker det som. Nå er vi snart i mål her.

29: Twenty Days and Twenty Nights

Fra 1970-utgivelsen That’s the Way It Is. Denne gangen er det Elvis som stikker av fra dama, lar henne sitte igjen med en bunke regninger. Viser seg at det er et feilgrep. Han klarer seg ikke uten dama. Burde nok tenkt på det litt før.

30: If I Can Dream

Selveste avslutningen på det famøse comeback-showet på TV i 1968. Spilt inn to måneder etter at Martin Luther King ble drept. Produsenten av TV-showet, Steve Binder, trengte en sang som kunne være en verdig finale på programmet. Han snakket med Elvis om det, og drapene på King og Bobby Kennedy kom opp i samtalen. Binder tok dette med seg videre til Walter Earl Brown, og han banka sammen noen toner og ord. Han spilte og sang den for de ansvarlige, blant andre mangeren til Elvis, Colonel Tom Parker. Dette er’kke noen Elvis-sang, var hans reaksjon, men Elvis ville gjerne prøve. Han ga alt han hadde, kordamene gråt, og etterpå erklærte Elvis at heretter ville han aldri synge en sang, eller spille i en film, han ikke kunne tro på. Jadda. Det er storslagent og fint, og det går nesten an å tro på at en gang skal det bli like fint å jobbe som å danse.

That’s it. La hodene rulle. Dette er i hvert fall mitt forslag. Jeg anerkjenner at det neppe er ditt forslag, og at det sikkert går an å lage en annen liste med tredve helt andre låter. Prøv da vel?

Du finner spillelista i Spotify her. Og i Wimp her.

Hummer og kanari

Drabantbyungdom

image

I går foretok jeg en liten spasertur på Manglerud. Der dumpet jeg borti en gjeng drabantbyungdom. Pøbler av verste slag (Tre-fire tweens av typen hunkjønn). De var bevæpnet (med vannpistol), og holdt åpenbart nabolaget lammet av frykt gjennom sitt skrekkregime (de drev og ringte på dører og stakk av). De ropte til meg.

- Øyh! Mannen! Har du spist en julegris?!?

Oslo er tapt folkens. Nå gjelder det bare å redde resten. Jeg har dratt hjem til vestlandet for å organisere motstanden. Ta kontakt!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Page 1 of 1,04812345...102030...Last »
%d bloggers like this: