web analytics
Bok og Film

Hjorthen ser film: Amerikaniseringen av Emily og hemmelige soldater i Benghazi

emily-posterJeg hadde ikke en gang hørt om The Americanization of Emily før inntil helt nylig, og det er sikkert noe jeg har til felles med de fleste. Av en eller annen grunn har den ikke blitt stående igjen som en bauta i filmhistorien. Synd, for den er solid. Ja, jeg tror vel faktisk jeg vil strekke meg til å si at den er strålende.

I hovedrollene finner vi James Garner, som hadde dette som sin favoritt av alle de filmene han selv var involvert i, samt Julie Andrews, som heldigvis ikke synger en eneste strofe. Garner spiller rollen som Charles Madison. Han er en såkalt “Dog robber” for en admiral i den amerikanske marinen. Det vil si at han er admiralens personlige ordnefiksetriksemann. En slags blanding av personlig trener og festarrangør. Det er hans oppgave å sørge for at biffen er mør, at kvinnene har rett hårfarge og at de sier ja når det trengs. Gjennom bestikkelser, sjarm og dyktighet sørger Madison for at hans admiral alltid har det beste av det beste. Vi møter ham i det admiralen og hans stab ankommer London, kort tid før “ballongen skal sendes opp”, altså i forkant av D-dagen.

Julie Andrews er sjåfør i motorpoolen som staben benytter seg av, og i hvert fall i starten er hun immun mot Madisons sjarm. Dette skal naturligvis endre seg i løpet av historiens gang.

Kjærlighetshistorien er imidlertid det minst interessante her. Det som får filmen til å føles så deilig frisk og fin er det faktum at Madison er intet mindre enn en feiging. Ikke bare en slik feiging som du og jeg, han har gjort feigheten til en gjennomført livsfilosofi. Han har forsøkt krigen, og funnet ut at det ikke er for ham. Han forakter glorifiseringen av krig. Hater heltedyrkelsen, særlig av dem som har falt i krigen. Kanskje er han mer pasifist enn egentlig feig, for han forteller mer enn gjerne om sitt syn på krig, selv når det oppleves ubehagelig for de som hører på. Som Julie Andrews karakter, som har mistet alle menn hun har vært glad i til krigen. Madison har avslørt farsen, og forteller det villig til alle som vil høre på. Han står for det han mener, ingen tvil om det. Og han gjør alt som må til for å holde seg selv unna fronten.

Nå skal jeg ikke røpe mer av handlingen enn at denne feigingen, eller eventuelt pasifisten, begge deler kanskje, faktisk ender opp som den første soldaten på Omaha Beach under invasjonen. Hvordan han havner der, og ikke minst hva som skjer etterpå, er stor satire, der militæret blir avkledd og latterliggjort, om ikke for all verden, men i hvert fall for oss som ser filmen.

Spørsmålet er om det i det hele tatt hadde vært mulig å lage denne filmen i dag. Jeg kan forestille meg ramaskriket. Tenk å gi de som falt i kampen mot fascismen en slik behandling. Den store generasjonen som nedkjempet nazi-Tyskland nesten på egen hånd latterliggjort? Det hadde blitt rabalder, det er i hvert fall sikkert.

Rabalder blir det ikke av Michael Bays nye film. 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi er et makkverk slik bare Bay kan lage dem. Kontrasten til The Americanization of Emily kunne nesten ikke vært større. Det eneste de har felles er forakten for sjefene og byråkratene på toppen.

last ned

13 Hours hevder å fortelle den sanne historien om hva som skjedde i Banghazi den fatale kvelden og natten der ambassadør Chris Stevens mistet livet i et angrep på to forskjellige amerikanske utposter i Libya i 2012. Tre andre amerikanere mistet også livet i angrepene, og ti stykker ble skadd. Hvor mange svinepelser fra den andre siden som måtte bøte med livet står det ikke noe om på Wikipedia, men skal man dømme etter filmen, er det snakk om et betydelig antall.

Noe som forsåvidt bare var til pass for dem altså.

Hovedproblemet med filmen er at alle hovedpersonene, de hemmelige soldatene, er maskuline skjeggprydete muskelbunter som det er umulig å skille fra hverandre. Enn si bygge seg opp noe forhold til. De er påfallende glade i barn og familie. Leser Joseph Campbell, og ser på Tropic Thunder. I know who I am. I’m the dude playin’ the dude, disguised as another dude! Jeg håper jo at det er en slags ironi i disse valgene, men sannelig om jeg vet. Uansett, man gir i grunnen blaffen i hvordan det går med disse folkene. De er pappfigurer. De får superheltene i The Avengers til å fremstå som deltagere i en remake av Ordinary People.

Det andre problemet er fienden, som man strengt tatt knapt vet hvem er. I Benghazi er det umulig å se forskjell på venn og fiende. Filmen minner meg i grunnen en del om John Carpenters klassiske Assault og Precinct 13, bortsett fra at man der i hvert fall hadde noen å heie på, og dessuten faktisk skjønte hvorfor skurkene gikk til angrep på politistasjonen. i 13 Hours, som bare varer i 2 timer og 24 minutter, men det føles som 13 timer, sitter man og ser på folk man ikke bryr seg om, skyte på folk man ikke vet hvem er. Det sier seg selv at det ikke blir bra.

Ellers er det klassisk Michael Bay da, med stilisert videospillvold, skytevåpenfetsisjisme og ubehjelpelig dialog. Selv ikke Optimus Prime kunne reddet denne filmen.

Noe som er synd, for hendelsene i Benghazi hadde fortjent en bedre film enn dette.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #23

image

– Hvilken by som er den aller morsomste? Prahahahaha!

Bok og Film

Hjorthen ser film: When I Saw You

when-i-saw-you-02

Jeg så at Folkemusikkfestivalen i Førde har valgt “På flukt” som tema i år, og når jeg leste det tenkte jeg at det hadde vært et kult tema også for Filmklubben å gjøre noe på. Ikke minst fordi det er så tidsaktuelt. Så jeg begynte å tenke på filmer som kunne passet til det temaet, og kikke litt rundt etter ting jeg ikke har sett, eller kjente til fra før. En av de jeg kom over var When I Saw You, av den palestinske regissøren Annemarie Jacir.

Det viste seg å være en veldig fin liten film.

Tarek på elleve år er filmens hovedperson. Vi er tilbake i 1967. Seksdagerskrigen har har drevet ham og moren avgårde til en litt stusselig flyktningeleir i Jordan. Far er savnet, vi vet ikke hvor han befinner seg, men vi vet at Tarek savner ham. Hver lastebil med påfyll av flyktninger som ankommer leiren blir møtt med håp og forventning. Og påfølgende skuffelse når det viser seg at faren ikke er med denne gangen heller.

Filmen er ganske konsekvent filmet fra Tareks synspunkt. Han er en smart gutt. Har et naturlig talent for tall og matematikk. Er frihetselskende og sta. I flyktningeleiren finner han seg ikke til rette. Til tross for sitt åpenbare intellekt, som får ham til å virke smartere enn alle andre vi møter, har han ikke lært å lese ennå. På skolen får hans evne til å ikke holde kjeft når læreren sier noe galt ham i trøbbel, og han blir kastet ut derfra. Uten skolen å gå til kjeder han seg i leiren. Krangler med moren. Prøver å få kontakt med ei av jentene på skolen, med lite hell. Lengter hjem til huset og hagen som de har flyktet fra. Er ikke i stand til å ta innover seg at det ikke lenger finnes noe hjem han kan vende tilbake til. En dag gidder han ikke mer. Han pakker sekken sin, og begir seg i vei ut på veien. Han skal hjem.

På veien støter han på en gruppe Fedayeen, under ledelse av marxisten Abu Akrbar. Frihetskjempere som trener for å kunne ta opp kampen. For å reise hjem igjen. Tarek får være hos dem, de lar seg sjarmere av den lille gutten, og han av dem. Noen vil sikkert kritisere Jacir for å gi et alt for lyst og positivt bilde av disse geriljasoldatene in spe, terrorister som noen sikkert vil kalle dem, men husk at vi ser dem gjennom Tareks uskyldige øyne. For ham er det en lek, når de poserer villig for fotografen i krigsmundur, når de skyter på blink, eller trener på nærkamp.

Det er en styrke ved filmen at den aldri gir plass for håpløsheten. Vold, blod og død holdes på en armlengdes avstand, det er der, men aldri i forgrunnen. Filmen er politisk, så klart er den det med dette temaet, men den vifter ikke med noen flagg. Den hamrer ikke inn poeng med hammer. Det er et varmt og fint portrett av et barn som holder fast ved frihetstrang og livsglede i en vanskelig situasjon.

Det er forsåvidt en bagatell av en film. Ikke noe stort episk drama. Men jeg liker den godt. Ikke minst er dette skuespilleren som spiller Tareks fortjeneste. Han har et ansikt som kameraet elsker. Moren hans er også en fin karakter som gir filmen noe ekstra. Når hun får vite at Tarek befinner seg hos Feyadeen drar hun for å hente ham tilbake, men ender opp med å bli værende hos geriljasoldatene. I hvert fall for en stund.

Flotte bilder, godt skuespill, det er i det hele tatt en veldig fin film dette.

Bok og Film

Hjorthen ser film: R

Still-from-R-Hit-First-Hi-007

R var et overraskende fint lite funn på Netflix en kjedelig onsdag kveld. Jeg hadde aldri hørt om den før, men satte den på uvisst av hvilken grunn, og lot meg imponere. I hvert fall litt.

R står vel antagelig for Rune, som vi møter i det han blir låst inn i fengselet i Horsens. Han skal sone to år for en voldsdom, han har visst stukket ned noen, og har blitt plassert blant de tøffe gutta. Der får han kjørt seg kraftig, i hvert fall i begynnelsen. Han er hakkekyllingen nederst på rangsstigen, som de andre kan herse med som de vil. Noen kjenner mannen Rune stakk ned, og gir ham valget om enten å banke opp en albaner, eller selv bli banket opp. Etterhvert finner Rune en måte å hevde seg på, og ting blir litt bedre en stund, men det er kanskje ikke varig?

R kan også stå for Rashid, Runes arabiske venn. Han får også kjørt seg, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen. Filmen tråkker stort sett i kjente fengselsdramaspor, men tar en og annen uventet vending.

Regissørene Noer og Lindholm gjør her sin debut som spillefilmregissører. De har sin bakgrunn fra dokumentarsjangeren, og det kan man forsåvidt godt se. Filmen har et dokumentarisk preg, og regissørene har gjort sitt beste for å få det realistisk. Rune-karakteren er den eneste her som er proff skuespiller. Resten er amatører, stort sett tidligere innsatte og tidligere vakter. Filmen er spilt inn i Horsens fengsel, som ble lagt ned bare et halvt år før filminnspillingen startet.

Resultatet er et fengselsdrama ikke beveger seg veldig langt utenfor det som er normen for fengselsfilmer, men som likevel imponerer med sin klaustrofobiske stemning. Trusselen om vold er aldri langt unna, og når det smeller så smeller det. Filmen skal gi et godt inntrykk av hvordan det egentlig er i danske fengsel, og man kan mene mye om straffenivå og soningsforhold, men man skal være en bra solid person om man skal komme ut av denne typen soning med vegg og helse i behold. Rehabilitering er det ikke snakk om.

Et imponerende stykke arbeid er det i hvert fall. Anbefales!

Hummer og kanari

Hitler er overalt

hitler photo
Photo by BiLK_Thorn

I 2009 let Quentin Tarantino ein av sine «Inglourious Basterds» pumpe Adolf Hitler full av maskingeværkuler medan ein kino full av nazistar brann ned rundt dei. Eg trur det var då det gjekk opp for meg. Vårt syn på 2. verdskrig, eller berre Krigen, var i ferd med å endre seg. 70 år etter at den starta var det no så få att som hugsa korleis det verkeleg var, at den heretter ville bli redusert til noko ein kunne fortelje eventyr om. Alvoret var borte. Heretter var det fritt fram for å dikte rundt alt som hende i dei skjebnesvangre åra mellom 1939 og 1945.

Eigentleg burde eg ha skjønt det allereie året før. Filmen om Max Manus var eit klart brot med norsk tradisjon i måten den skildra krigsåra på. Der dei mange norske okkupasjonsdramaa på kino på 40- og 50-talet var sobre forteljingar med fokus på samhald og kollektiv heller enn individet, var Max Manus ei tradisjonell amerikansk heltehistorie. Teiknet i tida var klart for alle som ville sjå: Med stadig færre med førstehands kjennskap til krigen var det ikkje lenger andre enn kjepphestjagande historikarar som kunne seie noko om at det var ikkje akkurat slik. Dei er det få som høyrer på, irriterande besserwissarar som dei er.

Sidan då har det berre blitt verre. I den evigvarande debatten om flyktningar, asylsøkarar og muslimar kappast begge sider om å samanlikne den andre parten med Hitler. Om det no er Danmark som nesten går nazistane i næringa med si nye “smykkelov”, eller det er islam som er den nye nazismen. TV2 presterer å kalle Arnulf Øverlands dikt “Du må ikke sove” for eit nazidikt. Skavlan presenterte førre fredag Lebensborn som eit program for å dyrke fram eit arisk folk. VG og andre medier har ved minst eit par høve nyleg publisert historier som i ramme alvor spør om Hitler ikkje døydde i 1945, men tvert i mot klarte å flykte til Sør-Amerika.

Lat det vere heilt klart: Uansett kva ein ellers måtte meine om danskanes smykkelov, har dei framleis ikkje laga konsentrasjonsleirar og gasskammer. Dei er ikkje nazistar. Islam på sitt verste, slik ekstremistar i IS og liknande organisasjonar tolker det, er ille nok på eiga hand. Det er ikkje nokon grunn til å trekke fordummande parallellar til nazismen. Øverland har sjølvsagt aldri skreve noko nazidikt, Lebensborn var ikkje eit avlsprogram, og Hitler døydde i bunkeren. Tull og visvas frå ende til annan. 2. verdskrig er stadig sterkt tilstades, i filmar, bøker, på TV og i avisene. Hitler er overalt. Men vi har den ikkje like sterkt i ryggmargen lenger. Sakte, men sikkert svinn kjensla av at dette faktisk var noko som gjeldt oss. At det var verkelege menneske som måtte gjere vanskelege val i ei kaotisk tid. Den er historie og snart ikkje meir verkeleg enn Harry Potter og slaget om Hogwarts. Nyansane fell ut. Krigen har blitt ein sjablong vi alle kan bruke som det passar oss. Det finnes knapt den hending som ikkje på eit eller anna vis kan pressast inn i eit perspektiv som er samanliknbart med det som skjedde på 30- og 40-talet. Problemet med det er at sjablongane ikkje hjelper oss stort med å forstå kva som eigentleg går for seg no. I vår samtid.

Vi må aldri gløyme, var mantraet. Og korleis skal vi vel kunne det, slik som 2. verdenskrig blir trekt fram kvar gong det er mogleg å finne eit påskot for det. Men kanskje er det skilnad på aldri å gløyme, og å hugse. Hugsar vi verkeleg kva det kosta? Etter 70 år med fred, fridom, og ei enorm velstandsauke, er vi framleis i stand til å lære noko av historia?

Med «Inglourious Basterds» ga Quentin Tarantino fullstendig blaffen i historia. Den krigen han skildrer utspelar seg i eit alternativt univers. Eit univers som berre tilsynelatande har noko til felles med røynda. Det er ein sjukt underhaldande film, slik Tarantinos filmar ofte er. Den er i allfall meir underhaldande enn den løpande samfunnsdebatten, sjølv om også den har sine augeblikk. Men kan vi lære noko av den? Ikkje anna enn at når nokon i dag freistar å seie noko om krigen, er det ikkje sikkert du skal høyre på det. Sjansen for at det er tull og visvas er i stadig aukande grad til stades.

Page 1 of 1,08212345...102030...Last »
%d bloggers like this: