Krig er helvete #4

Antwerpen har akkurat blitt truffet av en av tyskernes V2-raketter, det var litt av et våpen. Verdens første langdistanserakett, og så vidt jeg vet også den første menneskeskapte dingsen til å entre verdensrommet? Raketter flest under den kalde krigen bygde på teknologi fra denne rakkeren, som de allierte naturligvis skaffet seg tilgang til når Tyskland overga seg.

Raketten ble lansert som et slags hevnvåpen, i hvert fall i følge nazipropagandaen, den var ment å hevne den stadig økende bombingen av tyske byer fra 1942. Mer enn 3000 raketter ble sendt avgårde, hovedsaklig mot London, og altså som på bildet her, Antwerpen. Wikipedia anslår, uten å kildebelegge det, at V2-raketten tok livet av omtrent 7250 mennesker. Ta det med en klype salt. Raketten ble bygget av arbeidere i konsentrasjonsleire, og vi holder oss til Wikipedia, de hevder at 12000 mennesker døde under dette arbeidet. Og her oppgir de til og med kilde, så kanskje det faktisk stemmer. Et ganske dårlig bytte der altså, i hvert fall når man etterhvert begynner å gå tom for slavearbeidere.

Man regner med at av de V2 rakettene som ble sendt mot London tok livet av 2754 sivilister, hvilket tilsier at hver V2 drepte to stykker. Ikke veldig imponerende kanskje, men mange av rakettene havnet ut av kurs og var harmløse. Når de først traff var de ganske dødelige, og treffsikkerheten ble bedre etterhvert som krigen skred fremover.

Mens jeg skriver dette kommer jeg plutselig til å tenke på en gammel sang av Frank Tovey and the Pyros, om katastrofen i undergrunnen ved Bethnal Green i 1943. Alarmen går, Londoninnbyggeren trekker mot undergrunnen slik de pleier, i rolige former så klart. Men så begynner det å smelle i nærheten, lyden er helt annerledes enn den pleier å være. Ryktene har gått om en ny tysk superbombe. Panikken bryter løs, folk presser på for å komme fort ned, og det hjelper ikke at det er mørkt, at trappen mangler håndtak å holde seg fast i. Det ender med at 172 mennesker dør der i panikken i undergrunnen. Trampet i hjel. 62 av dem var barn. Ingen av dem døde av noen bombe. Siden fant man ut at lyden de hadde hørt, som utløste panikken, var en ny og hemmelig type antiluftskyts som ble testet i Victoria Park, rett i nærheten.

Hvem skal man velge?

Livet er tomt,kaldt og meningsløst. For å prøve å skape en slags mening i tilværelsen vurderer jeg å bli religiøs, men jeg er ikke sikker på hvilken variant jeg skal velge. Kristendommen eller islam. Derfor spør jeg dere lesere til råds. Hvem skal jeg velge? Til å hjelpe dere, og meg, har jeg plukket ut en helt tilfeldig representant for hver religion her. Hvem hadde dere valgt?

Til venstre: Synnøve Skree Skjeldal, tidligere Miss Norge-finalist, nå prest i Porsgrunn. Til Høyre: Gladgutten Arfan Bhatti.

Hvem skal ut?

Slikt eit makelaust land

Førre laurdag braka det laus. Nei, eg tenkjer ikkje på at eg debuterte som fast laurdagsspaltist her i Firdaposten. Eg tenkjer ikkje ein gong  på at Olav Hatlemark kalla Tuppen og Lillemor for Tuppen og Lillemor båe inni og utanpå avisa. Nei, eg tenkjer på Spellemannsprisen, Plumbo, Madcon, den etter kvart famøse mokkamann-kommentaren i beste sendetid på NRK, og alt rabalderet som fulgte. Ein tankelaus kvardagsrasistisk kommentar frå vokalisten i eit band som gjennom tekstane sine ikkje akkurat synes å være dei djupaste ausene i skuffa. Ein smaklaus replikk i affekt frå sprellemannen med kroppspråk som minner mest om Fantorangen i Barne TV. Eit ufint ølglas i hovudet på nemnte vokalist i det han er i ferd med å be om orsak til VG. Sjølvsagt var det ein storm i eit champagneglas med øl. Det hadde vore heilt fint om det hadde blitt med dei spontane reaksjonane på den dumme kommentaren til Plumbovokalisten. Det lisle suset gjennom salen. Sa han verkeleg det, den forsiktige buinga, mangelen på applaus til takketalen. Dei kunne ordna opp på nachspielet, Plumbo og Madcon, og så hadde vi vore ferdige med det. Konklusjonen hadde vore at det ikkje er alle kommentarar som passar seg i alle settingar, men hey, kven har ikkje sagt noko dumt i eit tankelaust augeblikk ein eller annan gong? No har bondeguten lært leksa si, så vi gjer ikkje noko større nummer ut av det der. Men slik gjekk det jo ikkje.

Det som skjedde var i staden at når det første sjokket over den tankelause kommentaren hadde lagt seg, så kom dei myldrande ut i kommentarfelt og sosiale media landet over, alle dei som meiner det er ein menneskerett å få kalle folk for neger. Dei som brukar ord som ”politisk korrekt” i alle sine innlegg. Dei som hater kultureliten, sosialistar, Arbeidarpartiet, sushi, kamskjel og maldonsalt. Dei som skulle ønske at Noreg var blitt hermetisert på tidleg femtital, berre med nokre fleire TV-kanalar og fleire vinmonopol, og plutseleg var det som om alt var snudd på hovudet. Plutseleg var det Plumbovokalisten som var offeret her, sjølv om det var han som dumma seg ut i utgangspunktet, og dei av oss som ikkje syntes at negervitsar passar seg ved alle høve var plutseleg blitt skurkane. Ein mobb. Ute etter å knekke ein enkel gut frå landet. Vi skulle skamme oss skulle vi, for å gjere eit slikt nummer av ein slik liten sak. Madcon skulle også skamme seg, i ein slik grad at orsaka dei la ut på Facebook samla så mykje grums i kommentarfeltet at dei så seg nøydt til å slette den igjen etter nokon dagar. Plateselskapet til Plumbo fekk ein stri tørn med å luke bort rasistiske kommentarar på YouTube. Brått kjendes det som om det var ein lang og kald vinter sidan rosetoga og kjensla av fellesskap i fjor sommar.

Seinare på laurdagen las eg litt før eg sovna. Eg les for tida ein bok som heiter The Translator, av John Crowley, og eg festa meg ved ein lita passasje i boka den kvelden. Det er ein russisk poet som har hoppa av frå Sovjetunionen som snakkar, og det handlar om draumar. Han har høyrt sjefen på universitetet han arbeidar på tale for studentane, han ba dei om alltid å holde fast ved draumane sine, og denne russiske poeten funderer over dette. Eg vågar meg på å oversetje: ”Eg tenkjer kor makelaust det er, slikt eit makelaust land, at du kan snakke til unge menneskjer, og fortelje dei at dei alltid skal tru på draumane sine, og ikkje trenge vere redd for kva dei draumane kan vere.” For som denne russiske poeten også påpeiker, det er ikkje alle draumar vi ønskjer at våre unge skal holde fast ved. Alle draumar er ikkje gode, nokon av dei må nedkjempast. Draumen om ein verden fri for jødar. Draumen om at min Gud er betre enn din. Draumen om eit samfunn der kvinner ikkje får gå aleine på butikken, der jenter ikkje får gå på skule, og homofile skal utryddast. Draumen om å internere, deportere, og fjerne alle muslimar. I boka blir dette sagt rundt 1960, i den lisle lomma i historia der båe nåtid og framtid såg skinnande lys ut, i kvart fall om du var kvit amerikanar, og ikkje alt for langt unna middelklassa.  Etter annen verdskrig, men før den kalde krigen blei verkeleg kald med krisa om rakettane på Cuba. Før dei mange politiske attentata i USA på sekstitalet. Kanskje skulle dei ha vore litt meir forsiktige med å be folk halde på draumane sine?
Har det eigentleg nokon gong vore ei periode i historia der vi har kunne vere trygge for at dei draumane dei unge bærer på er av den gode sorten? Kan vi vere det i Noreg i 2012? Eg er meir usikker på det en nokon gang før.

Eg må slutte å henge rundt i kommentarfelta på internett.

Hvil i fred #7

Whitney Houston er bare kunstnerisk død (men gjør sikkert et bejublet comeback en eller annen gang i fremtiden, om hun ikke stryker med på ordentlig da), men Etta James forlot denne verden i dag. 73 år gammel.

Kunst eller porno #2

Heinrich Lossow – The Sin

Det var en gang en sommer #2

Lest #1

“In June,” he said. “Last year. At graduation ceremonies. Though I had been here but few months, I was asked to sit on the platform, the…

“Dais,” she said.

“Yes, where sat all teachers and professors. And there listened to speech by the president of university. He said to students that they must be true to their dreams. He said it was not so important what dream or goal or hope they had; most important was that they had a dream. That they held on to this dream, through, through…!

“Through thick and thin?”

“Just what he said, thick or thin. And I thought that perhaps after ceremony I might take him aside and tell him that after all one dream is not like another. Some dreams we do not wish that people stick to: we hope they are weak, and do not cling to these dreams, that they fail to hold on. A dream that one day this world will be free of Jews. That Soviet Union will be destroyed. That all enemies of the state will be crushed. That only one God will prevail everywhere.”

“Well he wasn’t talking about that kind of dream.”

“No. Certainly not. I understand. I think how wonderful it is, what wonderful country, that you may speak to young people and tell them to believe always in their dreams, and not be afraid of what those dreams may be.

The Translator, John Crowley

Hjorthen ser film: Uschi, hol’ den Wagen!

Jeg har sett noen referere til Rote Sonne, eller Rød sol som den vel hadde blitt hetende på norsk, som en slags science fiction-film. Jeg vet ikke hvor den misforståelsen kommer fra, for det er ingenting som helst som tyder på at filmen verken er ment, eller kan tolkes som å være noe som helst annet enn en historie trygt plassert i Vest Tyskland ca 1970. Studentopprør, feminisme, sosialisme, kald krig og Baader Meinhof ligger i lufta.

Og bakom synger Derrick.

Vi møter vår helt, Thomas heter han, i det han haiker seg inn i Munchen. Han virker strengt tatt å være en slik slask som jeg bare uvillig hadde gitt servering om det var jeg som sto i baren, og bare om han betalte på forskudd, men i en nattklubb treffer han nå i hvert fall på en gammel flamme. Peggy jobber i baren, og etter å ha bomma en drink eller to, lurt henne med på kjøretur, der han av en eller annen grunn kjører en boble ut i en innsjø, og så rygger den opp på land igjen, får han være med henne hjem til leiligheten som hun deler med Sylvie, Isolde og Christine. Dette høres kanskje ut som opptakten til en tysk pornofilm, men fullt så vel er det ikke.

Det viser seg at våre, det må sies temmelig hotte, venninner har et slags terrorfellesskap gående. I tillegg til å sysle med planer om å sprenge en bombe her, en bombe der, og plaffe ned intetanende folk på en togstasjon, har de en pakt gående der kvinnenes mange beilere går en uviss fremtid i møte. Jentene har nemlig en regel. Det er koselig med menn som kommer og byr seg frem, men det er ikke lov å ha seg med mannen i mer enn fem dager. Er fyren dum nok til å komme tilbake den sjette dagen må han dø. Dette er det altså slabbedasken Thomas vikler seg inn i, og han skjønner etterhvert at noe ikke er helt som det skal her.

Dette høres ut som et artig premiss for en film kanskje? I hvert fall artig nok til at jeg kjøpte den, men noen stor film kan dette neppe kalles. Interessant som tidsbilde, absolutt, og visst er den mildt underholdende. Men hva er poenget?

Våre hotte men dødelige terrorister er ganske snodige må jeg si. Vi får aldri vite hva som driver dem. De vil sprenge bomber for publisitetens skyld, men publisitet for hva? De virker i grunnen også å ha glede av sinne femdagers-affærer, hatet mot menn er ikke akkurat rødglødende. Kanskje er regissør Rudolf  Thomes tanke at venstreradikalismen, eller radikalisme i det hele tatt, er meningsløst? Kanskje er grunnen til at disse jentenes feminisme nærmest virker som en parodi, nettopp den at dette er Thomes mening? Jeg bare gjetter, jeg aner ikke.

Problemet med filmen er at vi ikke egentlig har noen å holde med. Thomas er en slask man ikke kan bry seg særlig om. Jentene er karikaturer som vi aldri helt skjønner hvor kommer fra, eller hvor de skal hen. Filmen holder seg oftest i en slags weird Derrick-stil, bortsett fra at Stephan Derrick selvfølgelig hadde hatt jentene bak lås og slå lenge før det hele ender med filmhistoriens minst engasjerende shoot-out ved innsjøen der Thomas i starten kjørte bobla ut i vannet.

Men Peggy, i Uschi Obermeiers skikkelse, løfter nå filmen et poeng eller to da. Alt i alt likte jeg den faktisk godt, mangler til tross.

Jonestown

Jim Jones: I’ve tried my best to give you a good life.

In spite of all that I’ve tried, a handful of our people, with their lies, have made our life impossible. There’s no way to detach ourself from what’s happened today.

Not only are we in a compound situation; not only are there those who have left and committed the betrayal of the century; some have stolen children from others and they are in pursuit right now to kill them, because they stole their children. And we are sitting here waiting on a powder keg.

So, to sit here and wait for the catastrophe that’s going to happen on that airplane – it’s going to be a catastrophe. It almost happened here. Almost happened when the Congressman was nearly killed here. You can’t steal people’s children. You can’t take off with people’s children without expecting a violent reaction. And that’s not so unfamiliar to us, either, even if we – even if we were Judeo-Christian – if we weren’t Communists. The world opinion suffers violence and the violent shall take it by force. If we can’t live in peace then let’s die in peace.

[Applause.]

We’ve been so betrayed. We have been so terribly betrayed

[Music and singing.]

What’s going to happen here in a matter of a few minutes is that one of those people on that plane is going to shoot the pilot – I know that. I didn’t plan it, but I know it’s going to happen. They’re gonna shoot that pilot and down comes that plane into the jungle. And we had better not have any of our children left when it’s over. Because they’ll parachute in here on us.

I’m going to be just as plain as I know how to tell you. I’ve never lied to you. I never have lied to you. I know that’s what’s gonna happen. That’s what he intends to do; and he will do it. He’ll do it.

What’s with being so bewildered with many, many pressures on my brain seeing all people behave so treasonous – there was just too much for me to put together. But I now know what he was telling me. And it’ll happen. If the plane gets in the air even.

So my opinion is that you be kind to children, and be kind to seniors, and take the potion like they used to take in Ancient Greece, and step over quietly; because we are not committing suicide – it’s a revolutionary act. We can’t go back; they won’t leave us alone. They’re now going back to tell more lies, which means more Congressmen. And there’s no way, no way we can survive.

(…)

Jim Jones: Free at last. [crowd clapping] Please, keep your emotions down, keep your emotions down…Children, it will not hurt if you will be, if you’ll be quiet, if you’ll be quiet. [children crying in background, humming, music] It’s never been done before you say? It’s been done by every tribe in history, every tribe facing annihilation. All the Indians in the Amazon are doing it now. They refuse to bring any babies into the world. They kill every child that comes into the world, because they don’t want to live in this kind of a world. So be patient, be patient…death is…I tell you I don’t care how many screams you hear, I don’t care how many anguished cries…Death is a million times preferable to ten more days of this life. If you knew what was ahead of you, if you knew what was ahead of you, you’d be glad to be stepping over tonight. Death, death, death is common to people…And the Eskimos, they take death in their stride. Let’s, let’s be dignified. If you’ll quit telling them they’re dying, if you adults will stop some of this nonsense…Adults, adults, adults, I call on you to stop this nonsense. I call on you to quit exciting your children when all they’re doing is going to a quiet rest.

Mann: All I’d like to say is that my so-called parents are filled with so much hate.

Mann: I think you people out here should think about how your relatives was and be glad that the children are being put to rest, and all I can say is that I thank Dad for making me strong to stand with it all and make me ready for it. Thank you.

Jim Jones: All that’s, let me—all they’re doing is taking a drink, that takes, to go to sleep…That’s what death is, sleep…I know, but I’m tired of it all.

Kvinne #1: …loving thing we could have ever done, the most loving thing all of us could have done and it’s been a pleasure walking with all of you in this revolutionary struggle. No other way I would rather go than to give my life for socialism, communism, and I thank Dad very, very much.

Kvinne #2: That, that Dad’s love and mercy, goodness and kindness and bring us to this land of freedom, his love, his mother was the advanced, the advanced guide to socialism and his love, his mercy will go on forever, unto the…

Jim Jones: Where’s the vat, the vat, the vat? Where’s the vat with the green C thing? CN…The vat, with the green CN please. Bring it here so the adults can begin…beg you, don’t, don’t, fail to follow my advice, you’ll be sorry…You’ll be sorry…[unintelligible word]…that we’ll do it than that they do it.

Stemmer i bakgrunnen: That’s right, that’s right.

Jim Jones: …Must trust, you have to step across…We used to sing, “This world, this world’s not our home.” Well, it sure isn’t…We were saying it sure wasn’t…really doesn’t want, you’re telling me. All he’s doing is what we’ll tell him. Assure these…Can some people assure these children of the relaxation of stepping over to the next plane? That’d set an example for others. You set one thousand people who say, “We don’t like the way the world is…”

Stemmer i bakgrunnen: That’s right, that’s right.

Jim Jones: Take our life from us, we laid it down, we got tired. We didn’t commit suicide. We committed an act of revolutionary suicide protesting the conditions of an inhumane world.

I alle dager #12