Hummer og kanari

Gi oss Krekar!

Kyrksæterøra

Ein kan seie mykje om florøværingane. Heldigvis vil eg skunde meg å legge til, elles hadde det fort blitt vanskeleg å fylle denne spalta kvar bidige laurdag. For oss innflyttarar er Bjarte og Berit Floraværing ei nær utømmeleg kjelde til lått og løye. Florøværingen er kjend for å vere ein sjarmerande og litt brautande mini-bergensar, som er veldig stolt av byen sin. Paradoksalt nok gjer han, eller ho, likevel veldig lite av seg på større arenaer. Eg veit ikkje kvifor det er slik at folk herifrå står med lua i handa så fort dei kjem over kommunegrensa, men om ein tek ein kikk på Wikipedias oversikt over kjende Florøværingar ser ein at det står ganske dårleg til. Det startar greitt nok med Sars-brørne, men resten av lista er ikkje mykje å skrive heim om. Ein fyr som kommenterer fotball på fjernsyn. Eit par grå politikarar. Ein fyr som spring sånn passe fort. Nokre kunstnarar ingen har høyrt om utanfor Sunnfjord, og meg sjølv då. Eg mistenker at nokon har sett meg opp på den lista, berre for å understreke kor ille det eigentleg står til. Ein by som Florø burde sjølvsagt hatt langt fleire folk som er kjend på andre kantar av landet. Ein by som har meg på lista over kjende innbyggarar treng hjelp.
Ta ein bygd som Kyrksæterøra til dømes. Heilt tilfeldig valt. Mykje færre folk enn her, men dei har altså klart å fostre verdsmeistrar på ski, landslagsspelarar i fotball, og no ser det altså ut som om dei skal få ein ny innbyggar i Mulla Krekar. Han er så kjend at folk så langt unna som Irak veit kven han er, og gjerne vil ta livet av ham. Eg blir så eitrande forbanna.
Kva er det eigentleg dei driv med der nede på Stortinget? Kor var Sogn og Fjordane-benken når Krekars skjebne blei avgjort? Bjørn Lødemel, no må du vakne! Krekar burde sjølvsagt vore sendt til oss i Sogn og Fjordane. Firda har nyleg vist korleis fylket er heilt nøydd til å trekke til seg innvandrarar for å halde på folketalet, og ingen har tatt i mot fleire enn Flora. Krekar burde vore sendt til oss. Kvifor var ikkje dei elles så kreative Flora-politikarane på bana? Har Jacob Nødseth gått seg vill på gamle sjukehuset? Har Bengt starta å bygge kystvegen på eiga hand? Kva med det private næringsliv? Kva med kulturavdelinga i kommunen? Har ingen sett verdien av å få Krekar til Flora? På dei få dagane som har gått sida det lakk ut at politiet, eller rettare sagt Framstegspartiet, ville flytte Krekar til Kyrksæterøra, har bygda til Ove og Berit Aunli fått meir omtale i media enn det Flora fekk på tre år med Melodi Grand Prix. Her er det nokon som har forsømt seg. At mannen visstnok skal få straum frå SFE er ikkje noko plaster på såret.
Ein kan kritisere den blåblå regjeringa for mykje, men dei har verkeleg gjort livet enklare for småbedrifter og enkeltmannsføretak som lever av å levere humor og satire til det norske folk. Krekar skulle ikkje ut av landet likevel, han skulle ut på landet. Ja ja, dei får han vel i det minste ut av Oslo-gryta da. Det skal bli vanskeleg å kritisere dei for manglande satsing på distrikta heretter. Og om ein tenker etter. Krekar til Kyrksæterøra er ikkje nokon dårleg ide. PST har knapt med ressursar, dei må halde eit auge med alle syriafararane. Med Krekar på Kyrksæterøra kan dei i kvart fall ta den situasjonen med stor ro. Vi kjenner Bygde-Noreg. Ho Bergljot bak gardina vil ha full oversikt over Krekars gjørsen og laden til ein kvar tid. – Se der ja, nå er han Krekarn på veg ned på Bunnpris i dag også. Eg får ringe tel ho Kjellaug. Det kan også vere at Krekar, utsett for norsk natur av beste slag, i kombinasjon med manglande fritidsaktivitetar, får smaken på friluftsliv og skisport. Kanskje han blir omvendt frå sunni til skia?
Kyrksæterøra er altså ein god ide, men Flora kommune hadde vore enda betre. Krekar er kanskje ein fare for rikets tryggleik, men for nærmiljøet sitt er han heilt ufarleg. ja nærast ein fargeklatt. Han driv med si misjonering på internett seier dei som kjenner ham, og at det dermed er det same om han er i Oslo eller i Trøndelag. Her i Flora kan vi gje ham ein plass å bu inne i Norddalsfjorden. Der er nettet meir ute enn inne, dermed er det problemet løyst. Eg trur dessutan Krekar kan vere ein ressurs for lokalmiljøet vårt. Vi snakkar trass alt om ein mann som har blitt lagt merke til langt utanfor der han opphavleg kjem frå. Han kan ha mykje å lære Floraungdommen om korleis ein kjem seg inn på Wikipedia og ut i verda.
Dessutan vil han vere ein god mann å ha på si side den dagen geriljakrigen mot Førde bryt laus. Få Krekar til Flora nå!

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #19

image

– Det er ikke bestandig så lett å være fire år.

- Jo, det er bare DU som får det til å være vanskelig.

Hummer og kanari

Da Harry møtte Knausgård

unnamed

I 1989 hadde filmen Da han møtte henne, When Harry Met Sally på engelsk, premiere. Ein smart romantisk komedie av den typen Hollywood av ei eller anna grunn ikkje får til å lage lenger. Dei fleste hugsar den kanskje på grunn av den berømte scena på Katz Delicatessen på Manhattan. Meg Ryan demonstrerar kor lett det er for kvinner, eller i kvart fall for høgt gasjerte skodespelarar, å late som om dei får orgasme utan at mannen skjønar at det ikkje er på ekte. Premisset for filmen er ei påstand som den mannlige hovudrolla kjem med tidleg i filmen. At det er umogleg for mann og kvinne å berre vere venner. Føyr eller sia vil sex kome i vegen. Skal ein taka filmen som fasit hadde han rett i det, Harry og Sally endar opp i same seng, men vegen dit er i det minste både morosam og romantisk. Det same kan man kanskje ikkje seie om Karl Ove Knausgårds utspill for nokre vekar sida. Alle menn som treff ei kvinne lurar på korleis det er å ligge med ho, sa Knausgård ifølge Dagbladet, og la til at det er nesten det fyrste ein tenker på. Alle menn. Ei kvinne.

Knausgård får snakke for seg. Eg kan berre snakke for meg sjølv, men denne relativt grove generaliseringa gjer at eg føler det er naudsynt å levere ei erklæring her i Firdaposten slik at dykk veit kor dei har meg. Dette går ut til alle byens kvinner. Åshild Kjelsnes. Solveig Willis, Bente Frøyen Steindal, Hanne Husabø Kristensen, Frank Willy Djupvik og Karianne Torvanger. Og alle dykk andre også så klart. Ta det med ro. Når dykk går forbi meg på Amfi tenker eg slettes ikkje på korleis det ville være å ligge med dykk. Det er langt i frå det fyrste eg tenker på. Sant og seie kjem det eit godt stykke nede på lista. Berre pust ut. Ingen grunn til å halde inne magen. Sånn. Da var det ute av verda. Det var nok ein lettelse for mange vil eg tru. Eg skal ikkje gjøre meg verken betre, eller dummare enn eg er. Klart det kan dukke opp uventa erotiske impulsar av og til. Ofte når ein minst ventar det, men for meg er det altså ikkje heilt slik som Knausgård vil ha det til.

Det kan tenkes at Knausgård overdriv litt når han skildrar korleis han har det når han støter på kvinner i si kamp, men det er sikkert ikkje så langt frå sanninga. Og det er heilt greit. Når folk likevel har blitt litt sure på ham, er det av di at han, ved å gjere si eiga tankeverd allmenn. Si at den gjeld for absolutt alle menn. Då gjer han sitt til å bygge opp myten om menn som lite anna enn vandrande ereksjonar. Biologiske dyr. Heldigvis er menn, og menns seksualitet litt meir nyansert enn det Knausgårds karikatur gjer inntrykk av. I motsetning til mange andre vart eg ikkje særleg provosert over det han sa. Eg sakna i staden at han drog tankerekka si litt lenger. Kva tenker menn i møte med andre menn? Finnest det ein fellesnemnar der også? Igjen, eg kan ikkje snakke for andre enn meg sjølv, men eg vil meine at det er det. Alle menn som treff ei mann stiller seg det same spørsmåle. Kan eg ta ham? Om det kjem til slåstkamp, vil eg ha ein sjanse? Bengt Solheim-Olsen, Per Øyvind Helle, Heidi Grande Røys, Odd Bovim og Knut Magnussen? Kunne eg slått dei ut? Kva for ein strategi burde ein velge? Skal ein danse som ein sommarfugl og stikke som ein bie, eller skal ein gå for rå makt? Muhammed Ali eller Mike Tyson? Om det er ein liten pusling av ein mann ein står ovenfor kan ein tillate seg å slåss fair. Er det ein svær satan med tatoveringar må ein satse på dirty tricks. Eit kne i skrittet. Ein finger i auget. Eit Glasgowkyss. To tette og ein badehette. Jo større dei er, jo hardare faller dei. På ungdomsskulen hadde eg ein lærar som hevda å kunne karate. Han lærte oss at eit velretta spark på eit spesielt punkt øverst på låret sender ein kvar mann ned på kne, og har du han først der er det berre å gå på. Kom an, let’s do this!

Er det slik at mann og kvinne ikkje kan vere venner, av di mannen vil ligge med alle kvinner han møter på sin veg? Og er det slik at han vil tvinge alle menn han møter til underkastelse? Skyldes det i så fall biologi og tusener av år med evolusjon, eller ein oppvekst med litt mykje kung fu og dansk mykporno på videospelaren? Har du ei meining om dette ber eg deg innstendig om å halde den for deg sjølv. Det er meir enn nok i denne runda. Knausgårds indre erotiske liv skapte lite kåtskap og glede, men mykje rabalder, med lange ordvekslingar både på sosiale og usosiale medier. Alle og Harald Eia hadde ei meining om saka. Det vart etterkvart så ille at nå har det blitt slik at når eg no møter ei kvinne er det fyrste eg tenker på Karl Ove Knausgård

Eg trur eg kan ta ham.

Hummer og kanari

Sort of like a Waring Blender: 20 beste Warren Zevon-linjer

warren-zevon
The Excitable Boy

 

Det begynte som en vanlig 20-beste spilleliste på Spotify. På oppfordring fra min bedre halvpart ga jeg meg i gang med å plukke ut de tjue beste Warren Zevon-sangene. Det var en oppgave jeg tok på meg med glede, for Zevon er en av den lille håndfullen med artister som jeg setter ekstra høyt. Det er noe med kombinasjonen av stemmen, musikken, og de fantastiske tekstene hans som går rett i hjertet på meg. Warren Zevon altså. Varulven fra Fresno. Den kyniske romantikeren. Den sardoniske og mørke humoren. Men så pakket det på seg. Jeg kjøpte inn biografien som eks-kona hans skrev etter hans for tidlige død, jeg begynte å høre på de albumene jeg ikke har viet så mye tid til tidligere. Jeg ble rett og slett litt oppslukt i hele fyren, og plutselig ble det av en eller annen grunn litt vanskelig å plukke ut 20 låter.

Det er ikke noe poeng å lage en spilleliste som er kliss lik en av best-of-platene som finnes med mannen. Jeg trengte et nytt utgangspunkt, og etter å ha tenkt litt trodde jeg at jeg fant det. Vi får se hvordan det går. Her er en spilleliste med, ikke nødvendigvis de beste sangene, men heller sangene med Zevons 20 beste linjer. Tekstradene som alltid får meg til å smile, gråte, eller bare nikke anerkjennende.

Men det ble vanskelig likevel. Til slutt ble det vel egentlig mest til en spilleliste som verken har alle de beste sangene, eller alle de beste linjene, men har en blanding av gamle og nyere sanger som gjør at den føles fresh nok ut til at jeg gidder å høre på den. Jeg har drept noen kjære sanger på veien hit, og her er til slutt resultatet. Sett på spillelista før du leser videre da vel:

Vi må forresten skynde oss å legge til at verken Sentimental Hygiene eller Transverse City er tilgjengelige på Spotify. Hadde de vært det ville lista sett en god del annerledes ut. Særlig Sentimental Hygiene er et høydepunkt i karrieren, og Transverse City har også sine øyeblikk.

1: My Dirty Life and Times

Gets a little lonely, folks, you know what I mean
I’m looking for a woman with low self esteem
To lay me out and ease my worried mind
While I’m winding down my dirty life and times

Zevon var livredd for kreft, og holdt seg unna doktorer i tjue år i tilfelle de skulle finne noe galt. Når de fant noe galt var det for sent, og mannen hadde bare måneder igjen å leve. Den tida brukte han på å falle av vannvogna med et solid smell, og på å spille inn plata The Wind. Han overlevde innspillingen, holdt ut til datteren fikk levert barnebarn, og plata kom ut og så var det slutt. Dette er åpningssporet i tillegg til utdraget over her er jeg veldig begeistret for åpningslinja:

Some days I feel like my shadow’s casting me

Og sånne dager har vi vel alle. Dager der det føles som om det er skyggen som kaster oss i stedet for omvendt. Egentlig er vel hele teksten her et eneste stort gullkorn. Og Dwight Yoakam og Billy Bob Thornton bidrar med koring om jeg husker rett.  Fin låt.

2: My Ride’s Here

I was staying at the Marriott
With Jesus and John Wayne
I was waiting for a chariot
They were waiting for a train
The sky was full of carrion
“I’ll take the mazuma”
Said Jesus to Marion
“That’s the 3:10 to Yuma
My ride’s here…”

Hva betyr det egentlig? Har ikke peiling, men det er et så deilig vers at det må være med her. Warren, Jesus og John Wayne som venter på skyss til himmelen. Tar de 3:10 til Yuma i stedet? Det er ingen andre enn Zevon som kunne skrevet dette?

3: For My Next Trick I’ll Need a Volunteer

I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do

Zevon som magiker av den ganske dårlige sorten. Han kan trekke kaniner ut av hatten, men han kan ikke putte dem tilbake. Han kan sage en kvinne i to, men du vil nok ikke se i kassa når han er ferdig. Han kan når som helst få kjærlighet til å forsvinne. Og det er ensomt i rampelyset, og det finnes ingen trylleformel for å fikse et knust hjerte. Godgutten Chuck Prophet fra gode gamle Green on Red trakterer gitar her.

4: Desperados Under the Eaves

I was sitting in the Hollywood Hawaiian Hotel
I was staring in my empty coffee cup
I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ‘em up

And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill

Zevon selv sa at dette er en av hans mest personlige sanger. Det handler vel om hans vilt eskalerende alkoholisme. Eller, alkoholisme blir vel ikke helt korrekt, Zevon brukte vel stort sett det han kom over av rusmidler. Dette er også en slik sang som ingen andre enn Zevon kunne skrevet. Det begynner med den desillusjonerte humoren i verset over, blir bare mørkere der han våkner opp med skjelvende hender, og kvinnen han vil ha, hun som forstår ham, er kun virkelig i drømmene hans. Og så ender det opp med at han sitter og stirrer ned Gower Avenue mens han nynner til summingen fra airconditioneren. Fantastisk.

5: Disorder in the House

Disorder in the house
It’s a fate worse than fame
Even the Lhasa Apso seems to be ashamed

Zevon var ikke veldig politisk av seg, men dette er en sang om tilstanden i USA der huset er i ferd med å rase sammen, man har det bedre jo mindre man vet, og selv den tibetanske bikkja di ser ut til å skamme seg over hele greia. Kanskje ikke Zevons beste stykke tekst, egentlig, men denne linja får meg til å le hver gang. Og Springsteen, som korer og spiller gitar på dette sporet, har også problemer med å holde seg. Springsteens gitar her minner oss forresten om hvor at sjefen er en strålende gitar, og burde ta på seg den oppgaven oftere.

6: Play It All Night Long

Daddy’s doing Sister Sally
Grandma’s dying of cancer now
The cattle all have brucellosis
We’ll get through somehow

Det var vel David Letterman som sa det. Zevon er den eneste som har brukt ordet brucellosis i en rock’n roll-låt. Jeg antar det fortsatt stemmer. Zevon og Letterman var forøvrig gode venner, og Zevon var vikar som bandleder de gangene Paul Shaffer trengte avløsning. Play It All Night Long er en sang om livet på landsbygda, slik Zevon og Sylvi Listhaug ser det. Grandpa pissed his pants again. Det er en fan-favoritt og en live-favoritt, harvet ned i hui og hast på marihuanarus, og sånn høres det vel ut også.

7: The French Inhaler

How’re you going to make your way in the world
When you weren’t cut out for working?
When your fingers are slender and frail
How’re you going to get around in this sleazy bedroom town
If you don’t put yourself up for sale?

Where will you go with your scarves and your miracles?
Who’s gonna know who you are?
Drugs and wine and flattering light
You must try it again till you get it right
Maybe you’ll end up with someone different every night

Dette er en slags farvelsang til Tule Livingston, som ofte refereres til som Zevons første kone. Hun er riktignok moren til Zevons første barn, men gift var de aldri. Men det er detaljer. Dette er altså et litt bittert farvel, etter at hun hadde vært utro med en eller annen musiker. Men det kan like gjerne være et mørkt selvportrett, Zevon selv var forøvrig en notorisk kvinnebedårer, og ute av stand til å være trofast. Fantastisk låt.

8: Genius

Albert Einstein was a ladies’ man
While he was working on his universal plan
He was making out like Charlie Sheen
He was a genius

Dette er vel også en sånn bitter farvelsang, men jeg vet ikke helt hvem den er rettet mot. Kanskje er den ikke selvbiografisk i det hele tatt, hvem vet? Det var så mange kvinner, og Zevon holdt dem følelsemessig på en armlengdes avstand. Ble det for nært var det over og ut. I hvert fall etter at ekteskapet tok slutt. I hvert fall om man skal tro biografien, men den er jo skrevet av eks-kona, så hvem vet. Uansett en fabelaktig låt dette, etter disse humoristiske linjene kommer det frem at sangens protagonist er et følelsesmessig vrak. Slik det ofte er hos Zevon. Humoren er aldri langt unna, men det betyr ikke at humøret er på topp.

9: Mohammed’s Radio

Everybody’s restless and they’ve got no place to go
Someone’s always trying to tell them
Something they already know
So their anger and resentment flow

Omtrent som Facebook det der altså. Løsningen er å sette på noe søt og sjelfull rock’n roll i stedet. Men piratradio er det vel ingen som driver med lenger, så denne sangen hadde blitt noe annerledes i dag. Kanskje hadde den blitt hetende Berekvams spillelister i stedet? Inspirasjonen til sangen mener jeg å huske var fra en fyr Zevon observerte, en funksjonshemmet fyr i rullestol med en radio tapet eller bundet fast til det ene øret. Mohammed’s Radio.

10: Werewolves of London

I saw a werewolf drinkin a pina colada at Trader Vic’s,
And his hair was perfect.

Vanskelig å komme utenom denne så klart. Det nærmeste Zevon noen gang kom en hit på egen hånd. Dette er bare rør fra ende til annen, men det er gøyalt. Visstnok var det et helsike å få den til å sitte i studio. De prøvde omtrent alle kombinasjoner av rytmeseksjoner man kunne komme på i Los Angeles på den tiden, men ingen av dem fikk det til å svinge skikkelig. Til slutt kom noen på at de kunne spørre gamlegutta fra Fleetwood Mac om de ville prøve. John McVie og Mick Fleetwood tok turen ned, og dermed satt den som ei kule. A-hooo!

11: Bill Lee

You’re supposed to sit on your ass
And nod at stupid things man, that’s hard to do
And if you don’t they’ll screw you
And if you do, they’ll screw you, too

En ørliten bagatell fra Zevons fjerde album. Bill “Spaceman” Lee spilte baseball for Boston Red Sox, og var vel mest kjent for stort sett å si akkurat hva han mente til enhver tid. Han uttalte seg gjerne om ting som Mao og Kina (veldig for), skolebusser i Boston, Greenpeace og alt som ellers måtte falle ham inn. Han truet en gang med å bite øret av en baseballdommer (I would have Van-Goghed him!), og mente at marihuana gjorde ham immun mot utslipp fra trafikken når han var ute og jogget. Zevon hyller vel Lees individualisme gjennom denne lille trudelutten, og for alle oss som tror vi er smartere enn alle andre er det jo riktig at det er et helvete når det er meningen at vi skal sitte og nikke til dumme ting.

12: Roland the Headless Thompson Gunner

Roland was a warrior from the Land of the Midnight Sun
With a Thompson gun for hire, fighting to be done
The deal was made in Denmark on a dark and stormy day
So he set out for Biafra to join the bloody fray.

Through sixty-six and seven they fought the Congo war
With their fingers on their triggers, knee-deep in gore
For days and nights they battled the Bantu to their knees
They killed to earn their living and to help out the Congolese

Som nordmann er det umulig å kommme unna Roland i en slik liste. Norges tapreste sønn. Leiesoldat som hentes inn til Kongo på sekstitallet, og utmerker seg slik at CIA mener det er best at han forsvinner. Kollega Van Owen skyter hodet av ham, men Roland forsvinner ikke. Han blir en ånd, et revolusjonært og voldelig spøkelse som etter å ha fått sin hevn sprer seg over hele kloden. Vi kan fortsatt se hans hodeløse kropp i munningsflammene fra hans stadig skytende thompson-maskinpistol.

Selve sangen skrev Zevon i Sitges i Spania, der han og kona holdt til i noen måneder før karrieren tok av. Zevon fikk seg jobb som trubadur i en irsk bar, drevet av en fyr ved navn David Lindell. Lindell hadde vært leiesoldat, og sammen skrev de denne låta. En av de virkelig udødelige Zevon-klassikerne.

13: My Shit’s Fucked Up

Well, I went to the doctor
I said, “I’m feeling kind of rough”
“Let me break it to you, son”
“Your shit’s fucked up.”

I said, “my shit’s fucked up?”
Well, I don’t see how–“
He said, “The shit that used to work–
It won’t work now.”

I motsetning til hva mange tror ble denne skrevet et par år før Zevon fikk diagnose og dødsdom. Opprinnelig handler det vel om den snikende alderdommen, men det er klart at etter det ble klart at dagene hans var talte fikk den en ny og dypere klang. I likhet med flere av de andre sangene på fine Life’ll Kill Ya, som Don’t Let us Get Sick, som like gjerne kunne vært med på denne lista.

14: Gorilla, You’re a Desperado

Big gorilla at the LA Zoo
Snatched the glasses right off my face
Took the keys to my BMW
Left me here to take his place.

I wish the ape a lot of success,
I’m sorry my apartment’s a mess
Most of all I’m sorry if I made you blue
I’m betting the gorilla will too.

Zevon må ha hatt en greie for aper. Allerede på den første plata hans, som vi ellers går forbi i stillhet her, hadde han en sang som het Gorilla. Seinere kom Leave My Monkey Alone, Monkey Wash, Donkey Rince, Porcelaine Monkey, og altså denne morsomme saken. Sangens jeg-figur tar en tur i dyrehagen i LA, der en gorilla stjeler solbrillene og nøklene til BMW’en hans. Gorillaen tar over livet til den stakkars fyren, og lar ham være igjen i dyrehagen som den nye gorillaen i huset. Men livet er ikke bare lett for gorillaen heller. Friheten er en illusjon, han er fortsatt bundet fast med en lenke av platina.

15: Poor Poor Pitiful Me

Well, I met a girl in West Hollywood
I ain’t naming names
She really worked me over good
She was just like Jesse James

She really worked me over good
She was a credit to her gender
She put me through some changes, Lord
Sort of like a Waring blender
Poor, poor pitiful me
Poor, poor pitiful me
These young girls won’t let me be
Lord have mercy on me
Woe is me

Stakkars Zevon får ikke være i fred for damene. Noe som vel har en viss rot i virkeligheten, det var en lang rekke med damehistorier. Kompisen hans, Carl Hiaasen, var litt forundret over hvordan han i det hele tatt fikk noe gjort. Zevon var aldri single, men etter at det gikk til hundene med kona Crystal holdt han dem på en armlengdes avstand. Så fort det begynte å føles litt seriøst var det på tide å komme seg videre. Fun fact: Når det gikk mot slutten tok han sønnen Jordan til side, og spurte om han kunne ta ansvaret for å bli kvitt all pornoen i huset etter at han var død. Jojo, det kunne han selvfølgelig gjøre. Han trodde det dreide seg om konvensjonell porno, men det viste seg altså at pornofilmene det var snakk om hadde Warren selv i den mannlige hovedrollen. Oh shucks, oh well.

16: The Indifference of Heaven

Time marches on
Time stands still
Time on my hands
Time to kill
Blood on my hands
And my hands in the till
Down at the 7-11
Gentle rain
Falls on me
All life folds back
Into the sea
We contemplate eternity
Beneath the vast indifference of heaven

Mutineer fra 1995 er kanskje Zevons dårligste plate, men tittelsporet er ålreit nok til at Bob Dylan har sunget den live noen ganger. Høydepunktet på plata er imidlertid denne depressive lille saken om hvordan livet vender tilbake til havet på sikt, uten at verken himmelen, Billy Joel eller Bruce Springsteen egentlig bryr seg nevneverdig.

17: Hasten Down the Wind

She’s so many women
He can’t find the one who was his friend
So he’s hanging on to half her heart
He can’t have the restless part
So he tells her to hasten down the wind

Zevon var to personer. I følge en av hans litt mer seriøse damebekjentskaper. Når han var rusa var han The Excitable Boy, den litt utagerende, brautende typen. Han som gjorde dumme ting som å smøre steiken utover skjortebrystet og ble med servitrisen hjem. Når han ikke var på kjøret var han langt mer stille, beskjeden elskelig og følsom. Sånn er det med musikken hans også. For hver gang han legger hodet på jernabanelinja og venter på toget er det også en følsom ballade. Hasten Down the Wind er en av de fineste av dem, om han som sliter med å finne ut av dama som det ene øyeblikket vil være fri, og i det andre mener de bør være sammen likevel.

18: Excitable Boy

After ten long years they let him out of the home
Excitable boy, they all said
And he dug up her grave and built a cage with her bones
Excitable boy, they all said
Well he’s just an excitable boy

Vi kan vel ikke ha en slik liste uten å ha med selveste signaturlåta hans? Sangen om denne noe utrivelige fyren som begynner i det små med å leke med maten, og ender opp med å drepe og voldta dama han har bedt med seg på avslutningsfesten. Som vi ser av avslutningsverset hjalp det ikke med ti år på institusjon heller. Hvor kommer sangen fra? Visstnok fra en kveld Zevon og kompis og bassist LeRoy Marinell satt og lekte med instrumentene sine. Hei, hvorfor er det aldri noen som ber meg om å spille lead guitar, spurte Zevon plutselig. Joda Warren, svarte Marinell. Du er en ålreit gitarist det er ikke det, du har gode ideer, men du blir alltid så revet med. You get good ideas. But then you get too excited. Hva kan jeg si, svarte Zevon. I’m just an excitable boy. Resten kom i grunnen av seg selv. Første verset er visst selvbiografisk, resten håper jeg er løgn og forbannet dikt.

19: Accidentally Like A Martyr

We made mad love
Shadow love
Random love
And abandoned love
Accidentally like a martyr
The hurt gets worse and the heart gets harder

I tidligere versjoner, slik vi kan høre på fine Preludes: Rare and Unrealesed Recordings, var denne sangen opprinnelig litt mer ekstrovert. Det er damas feil. Han burde hørt på vennene sine og holdt seg unna. I den endelige versjonen er den langt mer introvert, om det er noen som har skylda er det ham selv. Men kanskje er det bare tida som går. Bob Dylan har gjort denne live en del, og da kan vi spekulere på om på om Time Out of Mind-plata hans har henta tittel og inspirasjon fra denne låta? Hvem vet?

20: Keep Me In Your Heart

Sometimes when you’re doing simple things around the house
Maybe you’ll think of me and smile
You know I’m tied to you like the buttons on your blouse
Keep me in your heart for awhile

Den siste sangen, på den siste plata. Men den første sangen han skrev til The Wind, etter å ha fått diagnosen. Hjula ruller fortsatt, men lokomotivet er i ferd med å gå tom for damp. Slutten er nær. Hvordan takler man det? Med å samle gjengen til en siste fest, let’s party for the rest of the night? Zevons første plater hadde nesten alt som kunne krype og gå av LA’s musikkscene på gjestelista. Etterhvert som livet, karrieren, og den mentale helsa gikk mer eller mindre til hundene ble det færre gjester i studio. Det er ikke til å komme unna at Warren Zevon var en gjøk på veldig mange måter. Han røk uklar med folk. Han hadde kanskje  ikke en eneste venn som han ikke på et eller annet tidspunkt har vært i klammeri med. Men på The Wind kom de tilbake for å ta farvel. Det ble en strålende plate, og et verdig farvel.

Fader, jeg ser nå at jeg har brukt nesten to måneder på å skrive denne bloggposten. Da må vi få den av gårde uten ytterligere forsinkelser og tomprat. Du finner den her i Spotify, eller her da, om du foretrekker den i browseren. Wimp hadde ikke Life’ll Kill Ya i sitt sortiment, så da gikk det ikke å importere alle sangene. Da ble jeg sur og ga blaffen. Skal du ha Zevon-liste i Wimp må du altså lage den selv.

Hummer og kanari

Je Suis Charlie?

ball point pen photo
Photo by suzyq212

Ein kveld i jula fann eg ut at eg skulle skifte strengar på gitaren min. Ikkje det at eg spelar så mykje gitar lenger, men det var ti-tolv år sidan sist, og eg hadde tilfeldigvis fått tak i eit nytt sett. Eg tenkte eg kunne gjere dette medan eg såg ein episode av American Horror Story på TV. Det gjekk bra ei stund, men då eg hadde fått på alle strengane og stemt fem av dei til nokolunde rett tone gjekk alt gale. Då eg skulle stramme til og stemme den siste e-strengen vart det litt spanande på TV samstundes. Resultatet var at eg stramma for hardt. Eg gav stemmeskruen eit siste lite tak, og plutseleg rauk strengen med eit skarpt smell. Eg skvatt så eg trudde eg hadde pådrege meg eit hjarteinfarkt. Horror Story vart det, ja.

Meir horror. Klokka 11.30 sist onsdag tok to væpna og maskerte menn seg inn i redaksjonslokala til det franske satirebladet Charlie Hedbo. Når dei dreg frå staden berre få minutter seinare ligg det 11 døde igjen etter dei. Under flukta drep dei ein politimann på gata. 12 døde, 11 skadde, fleire av dei alvorleg, i det som verkar å vere ein terroraksjon utført av feige mordarar som hevdar å handle på vegner av islam og profeten Muhammed. Vi veit enno ikkje alt om kva og kvifor, men at Charlie Hedbo har vore kompromisslause i si handtering av og harsellering med islam er heilt sikkert ein del av det. Satirebladet har likevel aldri vore ei hatblekke. Dei har sparka i alle retningar, mot religionar, politikarar og maktmenneske. Det skapte reaksjonar. I 2011 blei dei råka av ei brannbombe, og denne veka måtte redaktøren, og fleire av dei tilsette betale den høgste prisen for å ha brukt sin ytringsfridom. Skruen strammast til endå eit lite hakk.

Det ballar på seg. Og det gjer noko med meg. Anten det no er Taliban som massakrerar skuleborn i Pakistan, terroristar i Paris, flyktningar som drep tilfeldige ofre på Sogn og Fjordane-ekspressen, eller IS som herjar i Syria og Irak. Profetens Ummah, syriafararar, og politibetjentar med maskinpistolar på Amfi ein heilt vanleg føremiddag. Eller om det er moskear som blir stukke i brann i Sverige, tusenvis av PEGIDA-tilhengarar i Dresdens gater, Nationalsozialistischen Untergrund, nynazistene som førde sin eigen vesle rasekrig i Tyskland mellom 2000 og fram til dei vart stoppa i 2011. Vi kjem sjølvsagt ikkje unna barnemordaren på Utøya. All faenskapen i verda, som ikkje alltid heng saman med alt, men som kvar for seg er med på å stramme til skruane. Og på nettet hamrar keyboardkrigarane i veg. Tastatura knatrar som maskingevær. Strengen blir strammare og strammare. Eg kjenner mørket riv og slit i meg. Etter drapa i Paris kokar det i meg. Eg vil ha handling. Eg vil at fienden skal knusast. Lat oss ta dei. Eller i det minste krenke dei til dei ikkje orkar meir. Eg er sint. Eg er Charlie. Det kjennest godt å seie det. I sinne og solidaritet. Je Suis Charlie. Eg er fankern meg Charlie!

Ytringsfridom, vårt åpne og liberale samfunn, er ikkje avhengig av at alle går rundt og fornærmar kvarandre til ein kvar tid for å overleve. Det er fint å oppmode til å vere snille med kvarandre. Ikkje fornærme nokon berre for å fornærme. Kardemommelova er fin. Men dette held ikkje om nokon trugar med vald og våpen. Om nokon vil freiste å endre kardemommelova til noko slikt som at ein skal ikkje plage andre, ein skal være grei og snill, viss ikkje skyter vi deg ned og stikk av i ein bil. Då er vi nøydd til å sette foten ned. Ikkje i eit sekund må vi gje inntrykk av at det er ein strategi som faktisk kan fungere. Vi kan godt diskutere om det er naudsynt å teikne og publisere karikaturar av profeten Muhammed, men ikkje før du har lagt frå deg kalashnikoven. Dette visste folka bak Charlie Hedbo. Eg, vi, visste ikkje det under karikaturstriden i 2006. Har vi lært det no? Det held ikkje at eg seier «Je Suis Charlie». Eg er Charlie. Vi må være fleire. Nous sommes Charlie. Vi er Charlie. Er vi det? Er eg det?

Mest av alt er eg eigentleg berre redd. Oftare og oftare er eg oppriktig redd for kva slags verd ungane mine kjem til å vekse opp og leve sine liv i. Eg vil at dei skal få gode liv. Trygge liv. Fri for krig. Fri for terror. Kan dei få det? Eg må jo tru det, at kjærleik er sterkare enn hat. Noko anna er ikkje til å halde ut, men korleis? Skal vi stramme skruen heilt til strengen ryk? Nei, vi må få den til å klinge i harmoni med dei andre strengane. Det er ikkje enkelt, men det blir nok enklare om vi konsentrerer oss meir om gitaren i armane enn om skrekken på tv-skjermen.

Page 1 of 1,05912345...102030...Last »
%d bloggers like this: