Hummer og kanari »

Bergens Tidende ville at jeg skulle skrive om ferien min for dem, og jeg kan jo ikke si nei til noen. Sannsynligvis hadde jeg vel skrevet denne posten før eller senere uansett, antagelig før faktisk, men siden den skulle på trykk så har jeg vel lagt litt mer arbeid i den enn jeg vanligvis ville gjort. For de av dere som ikke leser Bergens Tidende, her kommer teksten også for dere.

Morsomt nok så var jeg mer kry fordi BT ville bruke et av bildene mine, enn at de ville bruke teksten min, så vi smeller vel inn det samme bildet her tenker jeg. Og SÅ kommer teksten.

Det finnes folk som skryter av at de aldri har ferie. Det vi vet om disse menneskene er at de enten har en jobb som ikke krever noe særlig annet enn at de møter opp innimellom, eller at de av en eller annen grunn ikke har råd til å ta seg fri. Vi vet også at de ikke jobber i helsevesenet. Jobber man i helsevesenet så MÅ man ha ferie. Man holder ryggen rak og blikket fritt, kanskje i 45-46 uker, men når det nærmer seg 48 og 49 uker kjenner man at det er like før man kryper under bordet og begynner å glefse etter ankler og tykklegger. Og jobber man i helsevesenet så vet man at er det noe man ikke ønsker, så er det å havne i kommunens psykiske helsevern. Både min kjære og jeg jobber i helsevesenet, vi tar all den ferien vi kan få grafset til oss.

Nå er det ikke sånn at jobben er helvete, mens ferien er himmelen. Ferien har også sine prøvelser. Som for eksempel bagasjebåndet på Torp. Det er som en slags tidsmaskin. For hver runde bagasjebåndet tar, så forsvinner tre uker av livet ditt, og det lille man måtte hatt av tro på menneskeheten forsvinner i samme slengen. Og før man kommer så langt så må man komme seg gjennom selve ferien. Ingen enkel sak det heller. Avisene er fulle av advarsler om den enorme belastningen ferien kan være på forholdet. Det meldes om monstervær på østlandet, dødsflåtten herjer landet, det har vært tidenes brennmanetsommer, og vestlandssommeren har vært enda verre en den pleier. Vi bestemte oss for å stikke til Spania en ukes tid. Nærmere bestemt Cadaques. En liten by i Catalonia, nord i Spania, helt oppe ved grensen til Frankrike. Drøye 2600 innbyggere på papiret, men dette stiger til over 20 000 i juli og august. De fleste av dem franskmenn, men helt fritt for nordmenn var det sannelig ikke her heller. Jeg står inne på supermarkedet og beskuer utvalget av spansk skinke da jeg hører en skingrende kvinnestemme fylle hele butikken.

- Se, de har NORSK røkelaks her!

Ikke bare hadde de norsk røkelaks, de hadde Voss flaskevann også, og når jeg så hva det kostet for literen så var det bare så vidt jeg ikke måtte rope ut jeg også. Heldigvis klarte jeg å holde skriket inne, for senere research viste at Voss-vannet tross alt var billigere enn i Oslo, men fire-fem ganger så dyrt som det utmerkede flaskevannet fra Catalonia. En dag fant jeg også et VG fra dagen før på bokhandelen nede på La Rambla, men i motsetning til Voss-vannet så var den dyrere i Cadaques. Verken Voss, VG eller røkelaksen var forøvrig verdt prisen.

Men byen er vakker den, og vel verdt et besøk. I løpet av vårt opphold bader vi i Middelhavet og spiser blekksprut for første gang. Men ikke samtidig da. Sugekopper i saus så temmelig ekkelt ut, men lukker man øynene og later som det er en gryterett fra Toro, så er blekkspruten i grunnen ganske god. Enda bedre smaker carpaccioen av bonito, og sverdfisken er heller ikke av veien. Litt vin blir det også, og etter som dagene går begynner vi nesten å føle oss som mennesker igjen.

Som turist på kort visitt i et fremmed land skal man være forsiktig med å tro at man vet noe som helst om stedet man har besøkt i etterkant. Alt vi gjør er jo å bla litt på måfå i den byen vi er i, skummer overskriftene, om dere skjønner hva jeg mener. Vi aner ikke noe om hva hun jenta med den rare luggen i kassa på superen drømmer om når hun går hjem etter jobb. Kanskje drømmer hun om ham som har tagget “Catalonia er en undertrykket nasjon” og “Mort al Fatxa” på murveggene? Når hun ikke drømmer om å ta livet av alle turistene som står i kø foran kassen hennes hele dagen da? Vi gjør oss våre observasjoner, men de er ikke til å stole på. Som når vi synes det er koselig med alle barna som løper rundt på stranda og La Rambla til alle døgnets tider. Så kjekt at det er plass til barna tenker vi. Hjemme er vi så stive og strenge, men her er jo barna med på ting! Når vi så kommer hjem og overnatter på et hotell i Hafjell så irriterer vi oss over at noen barn leker gjemsel i lobbyen selv om klokka er langt over elleve. Burde de ikke vært i seng? Hvorfor har vi forskjellig syn på barn som leker i Norge og barn som leker i Spania? Eller når vi litt senere i ferien tilfeldigvis befinner oss på festival i Beziers, og synes stemningen er så deilig vennlig, fredelig og sydlandsk. I motsetningen til lignende norske arrangementer, der fylla og Vassendgutane regjerer. Riktignok var fraværet av brautende menn på jakt etter bråk, med tunellsyn, dårlig koordinasjonsevne, og promille på 1.8 påfallende, men når man konkluderer med at selv jalla-bodene var bedre i Beziers, så er det ting som tyder på at vurderingsevnen i ferien ikke er den aller beste.

Så kanskje alles kamp mot alle rundt bagasjebåndet på Torp har sin funksjon allikevel? Man får omstilt seg, forstår at ferien er over, og verden er like ille som den alltid har vært. For tenk om man skulle gå rundt med et positivt syn på tilværelsen, og føle seg nesten i vater når når man begynte på jobb igjen? Da er jeg redd verden virkelig hadde gått av hengslene.