web analytics
Hummer og kanari

Farbror Melker rir igjen

Det er så lenge siden at jeg husker ikke helt hva jeg syntes var best med Vi på Saltkråkan når jeg så TV-serien for første gang. Når jeg så den igjen som ung voksen var det imidlertid ingen tvil. Det var Farbror Melker som var den store beholdningen. I tillegg til Malin da, men noen ting er så selvsagt at det ikke er nødvendig å skrive om.

melker

Melker Melkersson er enkemann, far til fire, forfatter, og fullstendig udugelig med alt som krever praktisk tilnærming. Høydepunktet er episoden der han prøver å bygge en slags akvedukt som skal lede vann fra brønnen og inn på kjøkkenet. Det ender med katastrofe. Etterpå fisker han med barna, og skal så lage fiskegryte av resultatet. I oppskriften står det at det skal være salt etter behag eller noe i den duren, så Farbror Melker kjører på med saltbøssa i en slik grad at middagen blir uspiselig. Til slutt blir han angrepet av veps, prøver å bekjempe dem med en planke, men oppnår ikke annet enn å slå i stykker sin nylagde akvedukt. Til slutt blir han jaget på sjøen av vepsene, og lille Tjorven får avlevere sin signaturlinje, varför badar du alltid med kläderna på?

Melker minner ikke så rent lite om min gamle far, som altså leste i oppskriften at biffstykket skal legges rett på platen, og mente dette måtte bety at stekepanne var et unødvendig mellomledd i prosessen til et bedre måltid. Han hadde ti tommeltotter, og kunne ikke slå opp en fluktstol uten å falle ned en skråning. Nå som jeg selv har nådd godt voksen alder har jeg for lengst innsett at jeg ikke er helt ulik Farbror Melker selv heller. Som sist torsdag.

Torsdag kveld klarte jeg å rive meg løs fra stolen og PCen for å gå meg en kveldstur. Jeg er møkklei av Brandsøyåsen, så jeg fant ut at jeg skulle gå på Eikefjordstøylen i stedet. Der har jeg gått et par-tre ganger før, det er en fin tur. Akkurat passe lang med 35-40 minutter opp i min tunge og dårlig trente kropp, og bratt nok til at jeg blir svett på ryggen.

wpid-wp-1437238900057.jpegPå vei opp kommer man til en elv som man krysser via en fin liten bro som noen driftige sjeler har snekra. Der kan man velge å gå til Knapstadstøylen i stedet. I følge skiltene som står der stien begynner er det 2 km opp på Eikefjordstøylen, og 3 km om man heller velger Knapstadstøylen. Men jeg valgte Eikefjordstøylen, rett opp fjellet, og opp til toppen kom jeg meg i god behold. Det tok ganske riktig ca 40 minutter. Jeg var godt fornøyd. På toppen var det som vanlig fin utsikt. Litt mindre vanlig var eimen av tennvæske som lå over støylen, men jeg hadde nå ikke tenkt å ta en sigarett uansett. Etter å ha skrevet meg inn i turlagsboka (når skal forresten noen få laget en app for dette slik at man bare kan stemple inn i stedet for å slite med dårlige penner og fuktige ark i boka?) kikket jeg meg litt rundt, og så et skilt som pekte mot Knapstadstøylen.

Hmmm, tenkte jeg. Det er jo dritkjedelig å gå tilbake samme vei. Skulle jeg… Hvis det er tre kilometer til Knapstadstøylen, men bare to til Eikefjordstøylen kan det jo ikke være så innmari langt å gå den veien ned igjen. Det var fortsatt tidlig kveld, og uansett blir det jo ikke ordentlig mørkt heromkring på denne tiden. Tenkte jeg i mitt Farbror Melker-øyeblikk. Og før jeg rakk å høre på den rasjonelle stemmen i bakhodet som sa at dette nok var en dårlig ide, så hadde jeg lagt i vei bortover fjellet.

Jeg fulgte de røde merkene, først gikk det nedover, så gikk det oppover igjen, men det var utrolig fint der inne i fjellet. Jeg labbet i vei, uten anelse om hvor langt eller bratt det skulle være. Det var en knallfin tur. Behagelig å gå. Så lenge jeg hadde koll på merkene skulle alt være under kontroll, det fikk nå bare ta den tiden det tok. God stemning.

wpid-wp-1437238992418.jpeg

Jeg kom til et rødt merke der det virket som om veien skulle snu nedover igjen, jeg fant neste røde merke, og labbet i vei nedover. Ganske sikker på at nå var jeg omtrent fremme ved støylen. Dagen var nå på hell, så det passet bra. Optimismen var fortsatt stor. Utsikten var fin der jeg gikk utover igjen. Jeg kom til et skilt som pekte nedover. Kyraråkja sto det. Jeg var på nippet til å velge den veien, men i stedet fortsatte jeg rett fram. Haha, tenkte jeg. Det hadde vel vært typisk meg. Bare følge et hvert skilt som peker et eller annet sted. Jeg labba på. Rett her framme ligger nok støylen. At merkene ikke lenger var røde, men blå, affiserte meg ikke.

Men den gjorde ikke det. Eller kanskje gjorde den det, men jeg så den ikke?

Verre var det at etter å ha gått en stund mistet jeg stien. Jeg kom til en liten elv, ante at jeg måtte komme meg over til andre siden, men det var ingen merker å se. Det var blitt mørkt. Ikke så mørkt at det på noen måte var farlig eller skummelt å gå i fjellet, men mørkt nok til at det var vanskelig å få øye på merkene. I hvert fall om de var langt borte. Jeg så ingen merker. Jeg vaset rundt i terrenget der en god stund for å prøve å finne veien videre. Begynte å bli litt bekymret. Dagen var omme. Det var blitt sent. Jeg begynte å se for meg overskrifter i lokalmedia. Mann(47) savnet i fjellet. Eller enda verre. Jeg så for meg at min kjære snart begynte å lure på hvor jeg var. Eller aller verst. At jeg faktisk måtte ringe hjem og fortelle at jeg hadde gått meg vill i Eikefjordsalpene. Hvilken skam! Kanskje hadde det vært bedre å bare bli der oppe i fjellheimen.

wpid-wp-1437238936845.jpeg

Men jeg hadde ikke gått meg vill. Ikke ordentlig. Jeg visste jo godt hvor det siste merket var. Jeg kunne alltids gå tilbake samme vei jeg var kommet. Og hva med det skiltet med Kyraråkja på? Kunne det være en vei som etterhvert også førte tilbake til utgangspunktet?

Alt dette kunne jeg sjekket om jeg bare hadde hatt dekning på mobilen, men oppi høgget der var det bare edge. Ingen sjanse til å drive utstrakt mobilsurfing. Jeg la en plan: Gå tilbake samme vei jeg var kommet. Når jeg kom til skiltet med Kyraråkja fikk jeg ringe hjem og be min kjære sjekke om jeg kunne gå den veien. Hvis ikke fikk jeg bare gå tilbake hele den lange veien jeg nettopp var kommet. Som sagt så gjort.

Det var ikke noe problem å gå i sine egne fotspor så og si, og et sted på veien satte jeg meg ned for en liten fem-minutter. Der viste det seg til min store forbauselse å være snev av dekning. Jeg fikk gjort et google-søk, og fant ut at Kyraråkja skulle være en godt opptråkket sti som man i sin tid brukte når kyrene skulle drives på beite. Den skulle ende opp nede i Hestvika, ikke at jeg ante hvor det var, men det virket lovende. Det var nedover. Det var riktig retning. Hva faen, alt er jo bedre enn å gå samme veien tilbake. Jeg la meg i vei langs den godt opptråkkede stien.

I begynnelsen var det greit. Stien var ganske riktig lett å følge, og det var merker på trærne her og der for å forsikre dumme østlendinger om at de ikke var helt på villspor. De var umulige å se på avstand, men kom man bare nær nok, la oss si 50 cm fra, så man dem klart og tydelig. Da var det å utbryte et YES, og gi merket en high five. Stien gikk i riktig retning også, en stund gjorde den det, men etterhvert svingte den østover. Det liket jeg ikke noe særlig, for det betydde at jeg nå beveget meg bort fra rasteplassen der bilen sto parkert. Men jeg tok det for gitt at den kom til å svinge vestover igjen lenger nede. Hvilket den jo gjorde. Jeg trasket på. Gjennom skog. Over myr. Jeg plumpet. Og plumpet igjen. Tørket opp, og plumpet igjen. Til slutt gadd jeg ikke lenger å lete etter steder å tråkke for å komme tørrskodd over våte partier, men bare plasket meg gjennom. Litt sliten etterhvert. Litt vondt i knærne, jeg er jo en tung mann, og ikke spseielt god i terrenget. I hvert fall ikke når det går nedoverbakke. Til slutt så jeg lysene fra Eikefjord i det fjerne. Jeg begynte å se slutten på turen. Hurra. Skal se jeg kom meg hjem i live likevel!

wpid-wp-1437239076444.jpeg

Da var det jeg mistet stien. Men jeg ga blaffen. Jeg visste jo nå at jeg var på rett spor. Jeg visste at om jeg bare holdt nogenlunde rett vest og nedover ville jeg finne riksvegen. Og for en gangs skyld slapp jeg å bite i meg optimismen. Etter å ha tråkke gjennom pillråtten skog. Revet opp trær med rota. Krysset en stor bekk minst to ganger, så jeg en lysning borti skogen. Kunne det være en traktorvei? Det så sånn ut, men neida, det var rett og slett en lysning rundt en monstermast. Hurra for monstermaster. Nå kunne jeg jo bare følge strømlinja videre hele veien til sivilisasjonen. Det freste over meg. Jeg kunne kjenne el-følsomheten trenge på. Kreften vokse i kroppen. Men nå gikk det radig nedover. Ikke lenge etter fant jeg en grusvei, og vips så var jeg nede på riksvegen. Litt bortenfor rasteplassen. Jeg labbet lykkelig videre, og der var bilen!

Men Hestvika. Et eller annet sted på veien ned Kyraråkja var kanskje lykken bedre enn forstanden, for Hestvika ligger egentlig i helt feil retning, ved Endestadvatnet. Det hadde blitt langt å gå til bilen. Enten finnes det to Hestviker der i området, eller så har jeg altså gått feil et eller annet sted på vei ned fjellet. Hvilket jo sendte meg tilbake til bilen. Men jeg fulgte jo merkene nesten hele veien, så litt rart synes jeg det var altså.

Farbror Melker overlevde altså denne etterhvert noe strabasiøe fjellturen. Mens hans livs lys sov sin søteste søvn gikk han 13,01 kilometer i ulendt terreng. Det tok 5 timer og 19 minutter.Maks høyde, ynkelige 485 meter. Fin tur. God historie. Denne dagen. Ett liv.

Men neste gang blir det Brandsøyåsen.

melker2

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #17

image

– Vet dere hvilket språk man snakker i himmelen?

– Engelsk.

Hummer og kanari

Lest #19

The families of the missing are doubly burdened: first, by the pain of their ordeal, and then by our expectations of them, expectations of a standard of behaviour higher than we require of ourselves.

Fra People who eat darkness, av Richard Lloyd Parry.

Hummer og kanari

Dødens posisjon

Asterix-Ludwigshafen-Gartenstadt-01

Kommunesamanslåing er ikkje noko teselskap. Det er ein fyllefest. Debatten er framleis på stigande rus. Hittil har det berre vore moro, slik det er når ein berre så vidt har starta på andre glaset for kvelden, men det kjem til å bli verre. Alle toler ikkje drikke like godt. Nokon kjem til å bli aggressive. Skjellsord vil hagle. Nokre kjem trekkande med gamle historier om vondt blod. Mannfolka slåst. Kvinnfolka gret. Nokre ringer politiet, men dei kjem ikkje for dei har flytta til Bergen.

Det kjem til å bli skikkeleg utriveleg. Når vi endeleg kjem til folkeavrøystingautpå nyåret er vi alle så mette og leie av debatten at vi ikkje orkar ei drope til. Utslitne ramlar vi om på badegolvet, med ketchup på skjorta og sennep i ræva, og blir liggande der til sambuaren vekker oss med hardt blikk og oppgitte sukk utpå morrakvisten ein gong. Eigentleg burde ein vel berre rømme landet. Men vi som skriv i avisa har eit samfunnsansvar. Vi kan ikkje berre rømme. Vi må bli på post og rydde opp i alt det tåpelege andre folk får seg til å meine. Det er nesten som å vere edru på fest. Men berre nesten.

Denne gongen må eg først og fremst rydde opp i alt det tåpelege eg sjølv har gjett uttrykk for i herverande spalte. For eit par veker sida stod fram eg som ihuga motstandar av kommunesamanslåing. Der må eg ta sjølvkritikk. Eg tok i for hardt. Det vart for mykje tran. Eg vart for forelska i mi eiga formuleringsemne. Slikt skjer. Den er jo fortryllande. Men her trengst det altså ei klargjering. Lat det vere klart. Eg delar ikkje sentrale politikarars klokkartru på at kommunesamanslåing i stor skala er rett medisin for dei utfordringane kommunane står ovanfor. Røynda er likevel at framtida kjem, anten vi liker det eller ei. Kommunereforma er i gong, og det hjelper ikkje å late som noko anna. Det er heilt naudsynt at vi utforskar alle tilgjengelege alternativ. Nokre meiner at vi allereie no skal konkludere med at eit kvart alternativ som inneber samanslåing med Førde er uaktuelt. Det er ei håplaus haldning. Ein ting er at det er direkte dumt å avvise eit alternativ før det er heilt greia ut. Verre er det at det ville vere håplaust udemokratisk. Det er folket som skal avgjere dette i ei folkerøysting. Då skal ikkje politikarane fjerne alternativ dei ikkje vil at vi skal stemme på i forkant. Det burde seie seg sjølv.

All den tid Bremanger hittil sit på gjerdet og nektar å klatre ned, er den so kalla sterke kystkommunen foreløpig heilt i det blå. Akkurat no er det ei eller anna variant med Førde som verkar mest sannsynleg. Det får mange til å sjå raudt og klikke i vinkel. All fornuft forsvinn. Kva er det eigentleg dei er redde for? Ei kommune er jo ikkje noko anna enn meir eller mindre tilfeldige strekar på eit kart, og ein organisasjon som skal gje innbyggarane best mogleg tjenestar. Det vil framleis vere full anledning til å gå med skipperlue og dyrke førdeparanoiaen sjølv om vi plutseleg skulle vere i same kommune. Pust roleg og tel til ti.

Fakta er, slik eg ser det, at Flora har hamna i det som på travspråket heiter dødens posisjon. Utvendig for lederhesten med høg luftmotstand og lange yttersvingar. Hester i dødens vinn sjeldan løpet. I ei storkommune med Førde som naturleg senter kjem Flora til å tape. Det er ikkje nokon tvil om det. Vil det bli noko betre med ei eventuell kystkommune? Eg har ikkje større tru på det. Det er ikkje så mykje draghjelp å få frå dei aktuelle samarbeidspartnarane. Konkurransen mot eit større Førde vil framleis vere der. Eg trur at vi vil tape mindre om vi knyter oss til ei storkommune med Førde, der det vil komme folk frå Flora inn i styre og stell. Noko omsyn blir dei naudt til å ta til oss.

Men vi kan stå åleine seier nokon. Vi treng ikkje slå oss saman med nokon. Jau då. Eg ser for meg Florø som ei siste enklave, omslutta av storsamfunnet, litt som landsbyen til Asterix. Dei som nektar å bøye nakken for det mektige romerske imperiet. Espen Lothe er vår Miraculix, som bryggar styrkedropar som gjer oss uovervinnelege. Jacob Nødseth kan vere vår Majestetix, bore rundt på eit stort skjold av undersåttane på samlingslista si. Martin Malkenes er Idefix, den treelskande økologiske hunden. Edvin Helgheim er Asterix, Bjarte Sindre er Obelix. Sjølv kan eg vere Trubadurix, han fyren som dei bind fast til eit tre kvar gong det skal vere fest, slik at han ikkje øydelegg den gode stemninga. Jau, det er ei vakker og romantisk tanke. Tape gjer vi uansett, men vi tapar i alle fall som oss sjølv. Ikkje ulikt dinosaurane.

Kommunesamanslåing er ikkje min kopp med te, men vi slepp nok ikkje unna. Skål.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #16

image

– Vet dere hvor mange feminister det trengs for å skifte en lyspære?

– 10 stykker. En til å skifte pæra, og ni stykker til å organisere ta natta tilbake-marsjen.

Page 1 of 1,06812345...102030...Last »
%d bloggers like this: