Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

photo credit: nathangibbs

Aslak Nore har varslet at høsten kommer til å preges av norsk kulturkamp på flere fronter, og Dagbladet har plukket opp ballen gjennom en artikkelserie på tre deler med fokus på den nye kulturkampen. Står vi midt i en ny kulturkamp der de kulturradikale sannhetene rakner spør avisen, og Asle Toje svarer at han kjenner en forandring i lufta. Folk flest reiser seg nå og slår tilbake mot de kulturradikale sannhetsforvalterene.

Det er nesten så man hører ham plystre den monumentale introen til denne vakre hymnen.

For en enkel mann fra landet, slik som meg, så er det sannelig ikke så lett å skjønne seg på det greiene her. Hva er egentlig de kulturradikale sannhetene? Hvem er det egentlig som forvalter dem? Hvem sitter i det  kulturradikale vokterrådet? Hvem bryr seg egentlig så lenge sola skinner og jeg har det bra? Jeg er langt mer interessert i kulturkampen som i disse dager raser mellom rosablogger og gæmlissblogger, og hva mener egentlig Aslak Nore om den? Hæ?!?

Men jeg skjønner at jeg ikke har fulgt godt nok med, og at det nok har vært ganske dumt, for til Dagbladet sier Asle Toje at det er den samme åndseliten som har styrt Norge i 200 år. Det synes jeg høres ganske ille ut faktisk. 200 år. Da er det på tide å spisse trestokkene og slipe øksa, for tohundre år må da være mer enn nok? Kjør stokken i hjertet på dem, kapp av dem hodet, og bli kvitt dem en gang for alle.

Jeg blir forresten veldig skuffet over meg selv, for i lys av disse opplysningene skjønner jeg plutselig at det er Norge og disse kulturradikale sannhetsforvalterene som Neil Young synger om i Vampire Blues. I’m a vampire, babe, suckin’ blood from the earth. Det burde jeg ha fått med meg for lenge siden så mye som jeg har spilt den der.

Nå er det ikke egentlig det at det er de samme folka som har styrt Norge i 200 år som plager meg, så lenge jeg får styre med mitt så gir jeg egentlig blaffen, men jeg er så innmari skuffet over at denne gjengen som altså holder landet i et slikt fast grep ikke har hatt vett til å kalle seg noe annet og mer spenstig enn akkurat kulturradikale. Det er ikke noe schwung over det! Gi meg Bilderbergerene eller Illuminati da heller, eller hvorfor ikke TONO? IFPI?

Så ja, jeg merker at jeg er for en kulturkamp nå. Bring it on!

Det som bekymrer meg litt er dem som har tatt på seg oppgaven med å nedkjempe kulturradikalerene. Det virker ikke som om de har funnet en blyantspisser som passer til trestokkene de har tenkt å kjøre gjennom hjertene på fienden. Jeg er ikke sikker på om de klarer å stikke hull på skinnet til de gamle seige jævlene med sånt som Toje lirer av seg i Dagbladet i går:

- er det virkelig bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge?

- var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen?

- Etter at kulturradikalerne reformerte ihjel skolen, forsvaret og straffevesenet, holder de nå på å underminere velferdsstaten. Hvis vi kjører på med deres multikulti, og sier til somalierne at «det er greit med hijab og tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og vær så god og etabler dere i egne kolonier», da vil trolig middelklassens vilje til å betale skatt svinne hen, og da faller velferdsstaten sammen.

Hvis dette vrøvlet er det beste utfordrerene har å komme med så er jeg redd dette kommer til å bli en ganske kort kulturkamp som begynner på mandag og slutter på torsdag slik at alle de involverte rekker neste debattmøte på litteraturhuset.

- Hvor kulturkampen vil føre oss, vet ingen, sier Asle Toje. – Men kulturradikalernes blanding av selv å tilhøre de privilegerte, men samtidig være konstant forurettet på andres vegne, er en kombinasjon ingen vil savne.

Jeg er sannelig ikke sikker på om det blir så mye bedre om utfordrerene mot formodning vinner frem. Det er enda mindre sjarmerende å tilhøre de priviligierte, og samtidig være konstant forurettet på egne vegne.

Men Asle Toje har en blogg som neppe kan sies å være særlig rosa. Jeg tror han har en god sjanse i kulturkampen mot Ida Wulff!

Forby førstepersonsskytespill nå!

Agurk og ostepoptiden har inntatt Hjorthebloggen, men snart kommer det omtale av Tor Barstads bok om hva han mener vi bør bruke oljefondet til, og ikke minst omtale av Avils Song for Eirabu som jeg ble ferdig med i går. Bare å smøre seg med tålmodighet med andre ord. Og solkrem. Særlig det siste. I hvert fall hvis du har tenkt deg på fjelltur i bar overkropp en vakker solskinnsdag. Ja jeg snakker av erfaring.

Skal hilse fra denne karen, som hevdet han gledet seg veldig til andre bind av Song for Eirabææ

Vil du ha en?

 Loading ...

photo credit: carf

As someone who didn’t play soccer growing up, but had a dad who did and whose own kids played as well, I can say unquestionably that it is the sport in which the team that dominates loses more often than any other major sport I know of. Or, to put it more bluntly, the team that deserves to win doesn’t. For some soccer-loving friends, this is perfectly okay. Indeed, they will argue that it’s a healthy, conservative reminder of how justice does not always prevail in life.

Well, hooey on that. And, thankfully, Americans are not buying it.

via  The Not-so-beautiful Game « The Enterprise Blog.

Denne er brennfin. Gary Schmitt argumenterer for at fotball spilt med beina aldri har slått ordentlig an i USA fordi det i bunn og grunn er et føkkings sosialistisk spill der det laget som fortjener det ikke vinner. Sånt liker ikke de kapitalistiske markedsøkonomiske innbyggerene i USA, de ser helst at det laget som fortjener det også står igjen som vinner. Vi eruropeere derimot, og selvfølgelig de der jævla upålitelige latin-amerikanerene, det er en helt annen skål. Som de helvetes kommunistene vi er så vil vi gjerne vinne uten å jobbe for det. Dermed foretrekker vi fotball spilt med beina fremfor baseball, basketball, og den amerikanske fotballvarianten der man bruker hendene. Og hjelm.

Nå gidder jeg selvfølgelig ikke ta Schmitt såpass på alvor at jeg gidder å skrive noe langt forsvar for fotballen her, men selve premisset er vel feil er det ikke? Selv om det smeller en cupbombe i ny og ne, så er det tross alt et av de store lagene som pleier å stå igjen som vinner, uansett hva slags turnering det er snakk om? Når vant et av lagene utenfor de fire store Premier League sist? Var det Leeds eller Blackburn på begynnelsen av nittitallet? Når vant en liten klubb serien i Norge sist? Moss på åttitallet en gang?  Hvor lenge siden er det en liten fotballnasjon spilte finale i VM?  Unntakene finner vi vel bare i EM-sluttspillet, der både  Danmark og Hellas har overrasket med å ta tittelen hjem i løpet av de siste tjue åra.

Og er ikke egentlig det europeiske seriesystemet der man faktisk kan rykke ned hvis man ikke presterer, langt mer kapitalistisk enn den kartellvirksomheten man finner mye av i amerikansk idrett tro?

Schmitt er på trynet, men moro var det lell!

Hvil i fred Michael Jackson

Via Blogadilla

photo credit: Markus Bollingmo

Aftenposten brukte to sider på sorg og følelser i nye medier på torsdag, med utgangspunkt i bloggen og Facebookgruppene til støtte for Susanne Auke, som det jo heldigvis går bedre med, samt Regine Hansen Stokkes blogg om sin svært alvorlige kreftdiagnose, og Arachne/Gunn Hild Lems poster om ektemann Steinar Lems sykdom og død.

Det er et spennende tema.

En av dem som man har snakket med er lederen for Senter for krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov, og det er vel et naturlig valg om man vil ha en fagperson til å si noe om dette. Han sier at han skrev en artikkel sammen med kona for en del år siden om hvordan internett ville redusere både sosial kompetanse og sosialt samvær. I ettertid har de fått både rett og feil sier han, noe er redusert, noe er økt, og veldig mye har blitt annerledes.

Det virker dog som om Dyregrov har fått litt større tro på den nye teknologien siden den gangen, for nå sier han at selv om det fortsatt er mye vi ikke vet om det å bevege seg i det nye teknologiske landskapet, så vil vektstangen som regel falle ned på plussiden.

Fordelene ved å bruke de teknologiske mulighetene er større enn ulempene.

Så langt alt vel, men etterhvert beveger Dyregrov seg litt ut på viddene. Han sier:

–Forskjellene blir større mellom de få som når igjennom, og de mange som ikke gjør det. De som «selger» best i den nye medievirkeligheten vil få enorm oppmerksomhet, de andre vil knapt synes. Sånn sett vil ulikhetene bli forsterket, de ressurssterke vil også kunne utnytte disse kanalene best.

Dette som en kommentar til at Aftenposten sier noe om at der Susanne har fått massiv oppmerksomhet både i mediene og på nett, så døde det fem andre i trafikken samme helgen som ikke har fått i nærheten av den samme oppmerksomheten.

Men sorg er da ikke en kamp om å få mest mulig oppmerksomhet?

Vi vet jo at mediene opererer med et slags hierarki i forhold til dødsfall, der oppmerksomheten styres i retning av barn, ungdom, kjente mennesker, eller spektakulære hendelser. Aller helst i en kombinasjon. Utover det er ikke død og sorg så fryktelig interessant for pressen. Dette speiler vel sannsynligvis et eller annet dypt inne i menneskesjela. Bygda er i sjokk, folk tenner lys og kommer med blomster til ulykkesstedet om en tenåring har dødd i en trafikkulykke. En femtiåring som dør i skogen etter en ulykke under vedhogst får ikke den samme oppmerksomheten.

Og man vil sikkert kunne finne igjen dette hierarkiet i de nye mediene, men i motsetning til Dyregrov tror jeg at nettet heller enn å øke forskjellene vil kunne bidra til at også de som ikke er funnet verdige til medieomtale og krisepsykiatri kan finne en arena utenfor de aller nærmeste der de kan snakke om sorgen. Om man der blir lest av 40 000, slik som bloggen om Susanne, eller om man blir lest av 4 000, 400 eller 40 er ikke nødvendigvis så viktig. Kanskje er det til og med bedre å bli lest av 4 stykker som gir nyttig respons, enn å bli lest av 40 000 og bli nødt til å stenge kommentarfeltet på grunn av respektløse og sårende kommentarer?

Er det et område der lesertall og graden av oppmerksomhet ikke burde være så himla viktig så er det vel dette?

I tillegg til selve nyhetssaken om hvordan sorgen har inntatt blogger og Facebook skriver Mala Wang-Naveen en kommentar der hun kommer med flåsete spørsmål om hvordan det er hvis noen dør i skogen, og ingen twitrer om det, har det virkelig skjedd?  Hun er visst bekymret for  at det multitaskende menneske er i ferd med å ende opp som overfladiske konsumenter av andres liv.

Hva om vi i stedet for den personlige klemmen, begynner å e-føle, sørge i flyktige øyeblikk – ute av stand til å egentlig fordype oss i andre menneskers situasjon? Om vi, raskere enn vi kan fordøye, multitasker oss inn og ut av andres livskriser? Kan det ikke være en fare for at vi ender opp som overfladiske konsumenter av andres liv?

Men er det nå så sikkert at den personlige klemmen er noe mer ektefølt enn en kommentar på en blogg?

Det er mulig  vi klarer å ta inn over oss sorgen til naboen, eller kollegaen som vi deler kontorlandskap med, men vi skal kanskje ikke så mange hus bort i gata før vi ikke orker å fordype oss i vedkommendes situasjon. Handler det om kollegaen i etasjen over, som vi bare så vidt er på hils med, så multitasker vi oss oftest ganske kjapt ut av den livskrisen igjen? Overfladiske konsumenter av andres liv er vi nok alle sammen. Det betyr ikke at vi ikke er i stand til å ta inn over oss andres livskriser, men vi kan umulig ta inn over oss alle livskriser vi kommer over.

Og at stadig flere av oss er høyst tilstedeværende på nett gjør kanskje at vi møter flere livskriser enn før. Selv om vi ikke kan ta alle innover oss tror jeg allikevel det er en god ting. Sorg har vel gjerne hatt en tendens til å være en temmelig privat greie? Noe man ikke vil plage andre med, og noe andre helst vil unngå å bli plaget med, i hvert fall når det har gått litt tid?

Men nå har den digitale kommunikasjonen og de nye mediene bidratt mye til å viske ut skillet mellom offentlig og privat. Det kan nok ha sine sider, men i forhold til sorg så tror jeg det hovedsaklig er en god ting.

Bildet som illustrerer denne posten er tatt av Markus Bollingmo, og er publisert på Twitter Flickr med en CC-lisens. Der skriver  Bollingmo følgende om bildet: My father passed away this friday, 49 years old, after battling cancer for 9 months. It is hard, but at the same time it couldn’t have happened in a more perfect way.  I am very proud to have been raised by this man.

photo credit: griff le riff

Klokka er kvart på ett en lørdagsnatt da et par kommer inn døra til lobbyen. Han strener bort til meg, smeller kredittkortet i disken.

- Jeg skal ha et rom, sier han, og jeg har ikke noen annen grunn til å nekte enn at jeg generelt er skeptisk til å slippe inn sånne rett fra byen folk. Jeg tar kortet og begynner å legge inn de nødvendige opplysninger.

- En natt?

- Ja.

- Dere er to stykker ja? Dobbeltrom altså?

- Ja.

Hun står bak ham, litt på siden. De er litt rastløse, utålmodige.

- Har dere avtale med General Motors?

- Javisst. Du jobber der?

- Ja.

- Da skal jeg gi deg GM-prisen. Det blir 1150,- det.

- Greit.

Jeg fortsetter å legge inn det som skal legges inn.

- Få et skikkelig rom da!

- Vi har da bare skikkelige rom, svarer jeg, og irriterer meg inni meg over folk som skal ha firmarabatt selv om det åpenbart er privat formål, samtidig som de krever suite og gullbelagt badekar. Jeg gir dem et helt ordinært rom.

- Det var da fryktelig så lang tid det skulle ta å få seg et rom her da.

- Ja, men nå er det klart. 511, velkommen skal dere være.

Og de går til heisen uten videre dikkedarer.

En snau halvtime senere kommer hun ned igjen. Jeg står i resepsjonen og holder på med noen papirer. Jeg søker blikkontakt med henne siden jeg antar at hun skal spørre meg om ett eller annet, men hun fortsetter bare forbi og går mot døra. I det hun går forbi fanger jeg blikket hennes.

- Jeg vet, sukker hun, og himler med øynene. Jeg vet.

IngeRyanAir skriver i en pressemelding at de ikke lenger flyr til Ullevål.

Aksel Kielland gikk til angrep på norsk film generelt, og Erlend Loe spesielt, i Morgenbladet for noen uker siden.  Kielland var lei av fokuset på “Den gode historien”, lei av at norsk film handler i alt for stor grad om hva man forteller, og i alt for liten grad om hvordan man forteller den.

Kongstanken er at en historie alltid kan fortelles mer «effektivt», altså forenkles og tydeliggjøres i det uendelige, så lenge grunnfortellingen – som anses å være selve essensen – forblir uforandret. Det forholder seg imidlertid slik at ingen av filmhistoriens store mesterverk er mesterverk på grunn av historiene som fortelles. «Gode historier» har i det hele tatt svært lite å gjøre med det man anerkjenner som betydningsfull kunst.

Det er unektelig et poeng her, selv om noen kanskje også vil peke på at norsk film alt for ofte ikke egentlig har noe som helst å fortelle?

Nå skulle ikke dette handle om norsk film da, jeg kom bare til å tenke på Kiellands kronikk når jeg leste Roger Eberts kritikk av den japanske filmen All About Lily Chou-Chou. Eller Riri Shushu no subete som den heter på originalt. Ebert liker ikke filmen noe særlig.

Han kritiserer regissøren for den visuelle stilen, som han mener er overspent. At filmen egentlig forteller en enkel liten historie, med et enkelt lite budskap. Det er en film her ett sted, skriver Ebert, men regissøren  gjør sitt aller beste for å skjule det. Filmen kommuniserer ikke med seere flest, og hva er da vitsen?

Og jeg skjønner jo hva han mener. All About Lily Chou-Chou er for lang, den har en historielinje som kan være litt vanskelig å følge. De berømte folk flest vil nok mene den er for langsom, for sær, for kjedelig. Men jeg er allikevel glad for at All About Lily Chou-Chou nettopp ikke velger å fortelle historien sin på enkleste og mest effektive måte. Det må være rom for filmer som er annerledes. Alle filmer trenger ikke bli likt av alle. Film må handle om noe mer enn å tjene penger, ellers er det ikke noe vits i.

Og ja, jeg skriver vel dette fordi jeg likte All About Lily Chou-Chou veldig godt.

Det er en film om ungdom, for ikke å si ungdommens råskap, fortalt i langsomme, til tider drømmeaktige bilder. Er den kanskje Battle Royales pretensiøse kunstfilm-lillesøster?

Lily Chou-Chou er en sangerinne som har dedikerte unge fans som bruker store deler av tiden til å diskutere sin heltinnes mange fortreffeligheter på et chatterom i et svulstig språk som man ellers bare finner i dagbøker til unge tenåringer i alle aldre uten kritisk sans, samt på et og annet poesiforum ute på nettet. Flere av karakterene i filmen henger på dette chatterommet for Lily-fans, kommuniserer livlig og anonymt med hverandre, og knytter løse vennskapsbånd.

I RL er ikke kommunikasjonen like god,man snakker ikke sammen. Det er sparsommelig med dialog. Man går og sliter med problemene sine alene, forsvinner inn i musikken, eller ut på nett for å snakke med dem som deler lidenskapen for Lily. Men snakker man egentlig sammen på nett, eller snakker man egentlig mest med seg selv?

Ungdommene suser rundt uten særlig styring. De voksne ser dem ikke, i den grad de i det hele tatt er til stede. Småkriminalitet og mobbing utvikler seg i løpet av de par-tre årene vi følger dem på ungdomsskolen til mer alvorlige saker som voldtekt, selvmord, og etterhvert også drap.

Den slags er vel relativt ekstremt i de fleste ungdomsmiljø, men jeg synes filmen tegner et nydelig bilde av hvordan det å være ung er for jævlig. Hvor ensomt det kan være, og hvordan musikk kan gi både trøst og tilhørighet i tunge perioder. Joda, to og en halv time er kanskje for lenge, men filmen bygger opp en stemning, en melankoli, som gjør at det er vel verdt det. All About Lily Chou-Chou kommuniserer i hvert fall med et eller annet inne i meg.

Og ellers:

Nei, det er ikke Mad Mullah på vei til Tweetup i Bergen, det er en gigantisk blekksprut ser du vel!

Space Amoeba, eller Yog – Monster from Space, eller for den saks skyld Gezora, Ganimes and Kamoebas, Decisive Battle, Great Monsters from the Southern Seas, kjært barn har mange navn, er en av de siste filmene Ishiro Honda gjorde. Honda er antagelig mest kjent som regissør av den aller første Godzillafilmen, der en mann i en monsterdrakt gjør stor skade på en miniatyrmodell av Tokyo, og det er vel mye av den samme greie her. Menn i monsterdrakter som lager trøbbel for menn, og en kvinne eller to, uten monsterdrakter.

At filmen har udiskutable kalkunkvaliteter holder det vel med et lite blikk på den vandrende blekkspruten til høyre her for å se. Men til motsetning fra kalkuner flest, så har den nok ved seg til at den holder på interessen mesteparten av veien.

Storyen er ikke så viktig, men det er altså en romrakett som blir overmannet av en romamøbe og tvunget til å snu. Den lander i havet, rett ved en primitiv øy der noen har planer om å bygge et luksushotell, men der blir det trøbbel når romamøben forlater romskipet og heller tar bolig, først i en kjempeblekksprut, senere i en kjempekrabbe, og en kjempeskilpadde. Skikkelig festlig blir det når krabben og skilpadda møtes til kamp.

Mye moro altså!

enda mere ellers:

Star Trek, som jeg ikke hadde noe som helst forhold til fra før, forhåndsrapporter klaget på at det “ikke var som TV-serien i det hele tatt”, og dette var visst negativt. Jeg syntes imidlertid dette var finfin underholdning. Langt bedre enn forventet, så her er det bare å vente på oppfølgeren.

X-Men Origins: Wolverine, som også klarer å underholde meg. Helt ålreit popcornfilm som heves til litt over middels fordi Wolverine er en av de kuleste karakterene noen sinne, fordi Hugh Jackman godt kan spille den rollen resten av livet for min del, og også fordi Liev Schreiber er god, slik som han var det i Defiance nylig.

Og helt til slutt Howard the Duck, som må være den av Marvel-figurene som det var minst sannsynlig noen gang skulle ta steget over til filmens verden, men jaggu ble det film av det allerede i 1986. Naturligvis ble den en flopp, selv om jeg faktisk gjorde mitt og så den på kino den gangen. Nå gikk den på Filmkanalen til TV2, og jeg syntes jammen den var ganske morsom å se igjen. Se bare på dette:

Noen ganger tror jeg de har det fryktelig morsomt i Dagbladet. Som f.eks når de har kommet over denne saken, og klarer å komme opp med den fantastiske overskriften: Kløfta-kvinne fikk puppebot. Dette er jo så bra at det ikke kan være ufrivillig morsomt, dette må være med vilje?

Ja, det er jo bra at man har det morsomt på jobb da, og det er langt mere schwung over kløftakvinnen med puppebot enn VGs versjon, Fikk beltebot etter brystforstørrelse. Skal man være Søndag Søndag på nett, så kan man vel like gjerne gjøre det skikkelig, og med humor?

Først lurte jeg på hvordan journalist Ane Teksum Isbrekken fikk snusen i denne saken, Dagbladet pleier jo ellers å være flinke til å linke kildene sine når de snapper opp saker fra lokalavisene. Men her var det ingen linker, og Isbrekken har åpenbart snakket med kvinnen med kløfta. Så jeg lurte jo på om det er snakk om et tusentips her, eller om Dagbladet har sine egne informanter i puppemodellmiljøet.

Men et kjapt søk på puppenes eier viser meg at VG altså har omtalt saken, og de linker i hvert fall til en lokalavis, så da er det vel så enkelt som at Isbrekken har lest VG på nett på jobb, sett saken der, og kastet seg rundt for å gi  oss Dagblad-lesere en innføring i puppeoperasjoners innvirkning på trafikksikkerheten. Og man linker vel ugjerne til konkurrenten?

Siden vi nå er i sving kan vi tipse Dagbladet om at det nå har blitt avslørt at tullebukker fra NASA sendte frekke puppebilder fra Playboy med astronautene på den andre bemannede måneferden i 1969. Moroklumpene hadde skrevet morsomheter på puppebildene ala, “Seen any interesting hills and valleys?”

Spennenede høydedrag og vått myrlendt gress kunne man også se her og der i USA denne søndagen, siden det var den offisielle Naked Hiking Day. Dette skal jeg huske på til neste år, da blir det å gå naken til toppen av Hatlesetnipa.

Eller om det blir for heftig gå naken så kan det hende jeg tar på meg en Brief Jerky?

Yummie!

Og til slutt da, så vil jeg bare referere til Mosnews.com, som melder at en kvinne nylig havnet på akutten etter at hun hadde gjenopprettet sin jomfrudom for sjette gang. Tro det den som vil. Saken var at hun giftet seg som 24-åring, og da mannen hennes innrømmet at han var ganske opprørt over at han ikke var hennes første seksualpartner, så fant kvinnen ut at en passende gave ved deres første bryllupsdag var å ta en operasjon som gjenopprettet “skadene”.

Dette var en umiddelbar hit, mannen var veldig fornøyd, så året etter trykket hun på reset enda en gang, og det samme året etter, og året etter, og året etter. Når hun kom tilbake for sjette gang advarte legene henne om at dette kanskje ikke var så lurt, men hun var ikke til å stoppe, og det endte altså på akutten som følge av en mindre infeksjon og et svekket immunforsvar.

Og der ender nok jeg også hvis jeg ikke kommer meg i seng snart.

Jeg har visst skrevet om Kløfta en gang før.
Et søk på “pupper” hos Bloggurat sender meg noe overraskende til Anne Viken Media
Og nå som loRdx har giftet seg så har han endelig tid til å blogge litt innimellom. Om pupper stort sett.