Livet selv

Tre år etterpå er alt som normalt igjen.
For de fleste av oss.
Vi er opptatt av andre ting igjen.
Hvor lenge skal denne varmen vare?
Når kommer regnet?
Bombene går av i land langt borte.
Vi trenger ikke bry oss om dem.
Skuddene faller i konflikter vi ikke er en del av.
Vi velger skråsikkert side.
Kjemper for alt hva vi har kjært på Twitter.
Går i krigen på Facebook.
Men vår gjerningsmann er bak lås og slå.
Dømt.
Jeg fantaserte om å ha ham i siktet.
Kanskje på vei inn til rettssalen.
Fra et høyt vindu.
Med sniperrifle.
Jeg fantaserte om å trykke på avtrekkeren.
Nå gidder jeg ikke en gang diskutere med meg selv om jeg synes det er greit at han får spille Playstation i buret. Vi.
Jeg.
Er ferdig med ham.
Gal eller tilregnelig?
Ensom ulv?
Barndommen?
Internett?
Representant for en flokk?
Teoretiske øvelser.
Betyr det noe?
Perry må gå.
22 juli er et minne.
Nesten nostalgi.
Hvor var du når bomben smalt?
Kjente du noen som var på Utøya?
Jeg kjenner noen som kjente noen.

Men noen er borte.
Noen skal aldri glemme.
Noen skal huske dem som ikke kom hjem.

Alltid.

Hummer og kanari

Follow That Dream – 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger

 

ellevillepressefille

Elvis var mitt første idol. Sikkert som et resultat av all medieomtalen etter hans død i 1977, med påfølgende visning av King Creole som mandagsfilm, comeback-spesialen fra 68, og konsert fra Hawaii på lørdagskvelden. Min første LP var et dobbeltalbum med fransk tittel, med de mest kjente og kjære Elvis-sangene. I et par-tre år var Elvis den største, og jeg fikk flere LP-samlinger til jul de påfølgende årene. Jeg har altså spilt mye Elvis, men så klart, når tenåra begynte og nærme seg var det ikke mye kred å få for å digge Elvis. En eller annen gang rundt 1980 forlot jeg Elvis, og har egentlig aldri vendt tilbake til ham.

Før nå.

Vi var nemlig på ferie i Danmark i sommer, og når det viste seg at byen Randers ikke bare er i besittelse av en egen regnskog, men også har en tro kopi av Graceland, og et eget Elvis-museum. Da var det ikke tvil om at vi måtte innom og ta en titt. Jeg måtte holde meg for ikke å bryte ut i latter når vi gikk gjennom de velkjente Elvis-portene, fikk øye på den troe kopien av barndommshjemmet fra Tupelo, og oppdaget at i plenen var det utplassert høyttalere som spilte Elvis-låter. 24-7. Men inne i Graceland, Randers hadde man en Elvis-shop, og en restaurant ved navn Highway 51 Diner. Maten var god, og jeg kjøpte meg en Elvis-skjorte som jeg kan bruke neste gang det er fest med kultureliten. Woop Woop. Jeg anbefaler en tur innom, om ikke annet for å spise en saftig burger.

Så fikk jeg jo ideen da. Elvis måtte bli neste mann ut i denne 20-beste-spillelistegreia jeg har hatt gående i det siste.

Det viste seg fort at det ble en umulig oppgave. 20 beste Jackson Browne var akkurat passe. Eldkvarn, og James McMurtry like så. For Rod Stewarts vedkommende var det nesten i overkant. Men Elvis har altså spilt inn mer enn 700 låter. Mye ræl så klart. Og klassikerne er spilt så ettertrykkelig i hjel at jeg ikke orker å høre dem en eneste gang til. Men det er ganske mye mellom disse to utpostene som er bra. Hvordan skulle jeg kunne begrense meg til bare 20 sanger?

Jeg besluttet til slutt å utvide kapasiteten til 30 sanger. Han er tross alt kongen. Det må være lov. Så her er den, den definitive lista over verdens 30 beste ikke-ihjelspilte Elvis-sanger. Selvfølgelig helt subjektivt vurdert. Vi gir oss i kast.

1: Separate Ways

Alle kjenner vel Always on my mind, udødeliggjort av Willie Nelson og Pet Shop Boys, men spilt in av Elvis i 1972 like etter at separasjonen fra Priscilla var et sørgelig faktum. Men Always on my mind  var B-sida på singelen. Separate Ways var A-sida. Skrevet av Red West og Richard Mainegra, men når Elvis synger den er det ikke noen tvil om at dette handler om ham selv. Litt utypisk dette med dypt personlige Elvis-sanger, men begge sidene på denne singelen er utvilsomt det. Og det er fint!

2: Any Day Now

Dette er en Burt Bacharach-låt, og er det noe vi vet er det jo at den mannen kan snekre sammen en melodi som fester seg. Ja, han fikk vel forresten hjelp med snekringen av Bob Hilliard. Bob er ellers mest kjent for sangen om de sju jentene i baksetet som alle sammen kysser og klemmer på en kar som heter Fred, mens sangens protagonist må styre bilen og ikke får være med på moroa. Men det har jo ikke noe som helst med Elvis å gjøre. Any Day Now er kanskje mest kjent med Ronnie Milsap, men Elvis gjorde den før det. Han spilte den inn på det som kanskje er mannens beste album, From Elvis in Memphis, og ga den også ut som b-side på den langt mer ihjelspilte In the Ghetto. And his momma cries. Nå ser jeg imidlertid at denne versjonen er fra plata Back in Memphis. Jaja, hva så?

3: True Love Travels on a Gravel Road

Dette er en fantastisk låt. Jeg liker den virkelig godt. Kanskje liker jeg den enda bedre i Nick Lowes versjon, men Elvis gjør på ingen måte skam på den. Denne er i  hvert fall fra From Elvis in Memphis. Som altså er en veldig fin plate!

4: Gentle on My Mind

Dette er jo Glen Campbells sang. Selv om den er skrevet av John Hartford, og spilt inn av noe sånt som 300 forskjellige artister. Blant dem Elvis (Og faktisk Dean Martin!). Nok en gang er vi på From Elvis in Memphis, og selv om det fortsatt er og blir Campbells sang etter dette, synes jeg Kongen gjør en flott versjon av den her.

5: If You Talk In Your Sleep

Her er det Memphis-Mafia-medlemmet Red West som er låtsnekker igjen, akkurat som på Separate Ways, denne gangen i tospann med Johnny Cristopher. I 1973 leide Elvis det velkjente platestudioet Stax ved et par anledninger. Det hadde vært morsomt om han hadde leid studioets faste backingband i samme slengen, sett hva det hadde blitt til. Men Elvis hadde et rimelig bra backingband selv, og det var dem han tok med seg på disse innspillingene. Hans siste ordentlige utbrudd av inspirasjon og kreativitet. If You Talk In Your Sleep ble gitt ut på plata Promised Land i 74, men hør heller på plata som bare heter Elvis at Stax. Den er gøyal!

6: You Gave Me a Mountain

Dette er pompøst og mektig. Som en fantasy-roman. Hovedpersonen har hatt et helsikes liv, fullt av vanskeligheter. Moren hans døde under fødselen. Faren hatet ham for å ha kostet kona hans livet. Det er oppoverbakke etter oppoverbakke. I fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Du trenger bare synge The, i stedet for A i refrenget, så har du balladen om Tyrion Lannister. Storslagent!

7: Slowly But Surely

Dette er en bagatell, men den er catchy og går rett i hjernen på deg. Den er fra den mørke perioden mellom militæret og comebacket i 1968. Den perioden der Elvis stort sett bare spilte inn teite filmer, og ga ut teit musikk som passet den teite handlingen. Slowly But Surely er fra den fjollete Fun in Acapulco som jeg fikk tigget meg til å se hos en kompis med svenskeantenne. Jeg elsket den nok ikke like mye som King Creole, men joda, jeg likte den godt. Nå i etterkant irriterer teksten meg litt, med sin insistering på at han skal vinne over denne kvinnen slik at hun blir akkurat slik som han vil at hun skal være. Sakte men sikkert vil hun nok lære seg at det er hans måte som gjelder.

8: US Male

Denne er nok på lista mest for at jeg kan fortelle en anekdote. Jeg var ti år gammel når Elvis døde, og jeg kunne på den tiden langt mindre engelsk enn det pojken på sju og et halvt kan i dag. Jeg pleide å spørre faren min hva de forskjellige titlene betydde. Hva betyr Shake Rattle and Roll, spurte jeg, og gamlingen demonstrerte med noen forsøksvise vrikk på rumpa. Slike ting man ikke kan vaske vekk fra øynene dessverre. Når jeg hørte denne spurte jeg ham om hva Male betydde. Han trodde jeg mente mail, og svarte at det betydde post. Så jeg har i store deler av mitt liv gått rundt og trodd at denne sangen handlet om det amerikanske postvesenet. Den gjør ikke det. Den handler om at hvis du er en innvandrer med fettete fingre bør du holde deg unna dama til amerikanske menn, hvis ikke vil de slå hodet ditt flatt som et frimerke.

9: Kentucky Rain

Greit, så har du sakte men sikkert fått lurt dama til å slå seg sammen med deg. Men med disse småpsykopatiske greiene du driver med kan det jo aldri bli noe lykkelig samliv. Klart dama blir lei når du truer alle som ser på henne med juling. En dag får hun selvfølgelig nok, og stikker sin vei. Så kan du vase rundt i det kalde regnet i Kentucky. Prøve å spore henne opp. Jeg håper ikke du klarer det. Du fortjener henne ikke. Sant og si er jeg litt bekymret for hva du kommer til å gjøre med henne om du finner henne…

10: T-R-O-U-B-L-E

Jerry Chestnut skrev denne om en kompis han hadde. Little David Wilkins, som var en musiker som pleide å spille til dans på kveldene i Nashville på syttitallet. Han maste på Chestnut om å skrive en hit til ham, og Chestnut satte seg ned og skrev denne. Både om ham, og i utgangspunktet til ham, men når Elvis ville ha den, så var det selvfølgelig ingen bønn. Kongen fikk den. Siden har Travis Tritt hatt en hit med den også. Tritt rimer på hit. Ikke rart han har gjort suksess.

11: Follow That Dream

Jeg innbiller meg at jeg hadde en Elvis-plate som het Follow That Dream den gang da, og det var ikke musikken fra filmen med samme navn. Men jeg tar kanskje feil. Uansett har jeg alltid likt denne låta. Filmen fikk jeg imidlertid aldri sett. Sikkert ikke så farlig.

12: Night Rider

Elvis ga ut Pot Luck i 1962, og det skulle gå sju år før han igjen ga ut en “ordentlig” plate igjen. Ok, det var en teit formulering. Han ga ut filmmusikk, og vel også litt gospel i mellomtiden. Det er vel ordentlige plater det også. Men Pot Luck er altså materiale og innspillinger gjort kun for å gi ut en plate. Ikke for å selge en film, eller hilse opp til Gud. Problemet var bare at den ikke gjorde det så himla bra, sammenlignet med f.eks filmmusikken fra Blue Hawaii. Men det er noen gode låter på den. Som denne, som er skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman. De gutta der har vel aldri levert en dårlig låt. Som et lite apropos: En av de fineste platene som ikke finnes på Spotify er Johnny Adams’ plate The Real Me. Den inneholder kun Doc Pomus-sanger, og er helt fantastisk. Hvis noen tilfeldigvis har denne på lur, gi meg et pip. Og en kopi.

13: Hard Headed Woman

Elvis døde altså i 77, jeg var ti år, og gikk i fjerde klasse. Eller jeg gikk ikke i fjerde klasse da. Jeg skulket stort sett. Så jeg ble sendt på internatskole i Kviteseid, ti mil unna Skotfoss. Der var det leggetid i skapelig tid så klart, og dette lot seg nok ikke kombinere med den ukentlige mandagsfilmen. Så når NRK skulle vise King Creole sende gamlingen med beskjed om at jeg måtte få lov til å sitte oppe og se den filmen, siden jeg altså hadde pådratt meg et alvorlig tilfelle av Elvis-dilla. Det var den mest fantastiske filmen jeg noen gang hadde sett. Det var vel også den siste gangen Elvis faktisk prøvde å være skuespiller, og ikke bare Elvis som spiller i en film. Han klarer seg rimelig bra. Alle husker låta Trouble fra filmen, og Øystein Sunde gjorde King Creole om til Bokreol. Så da får det bli denne låta som får være med på denne lista.

14: Dirty Dirty Feeling

Elvis kom tilbake etter to år i militæret, og spenningen var stor. Hadde han det fortsatt? Den første plata etter oppholdet i uniform lovet godt. Elvis is Back kom i 1960, og er definitivt en av Elvis’ sterkeste album. Dette er en svært så kort, og svært så fengende liten sak, levert av radarparet Leiber og Stoller. Men om man hører på teksten må man atter en gang begynne og lure litt på kvinnesynet til herr Presley. I hear you’re pretty good at runnin’, But pretty soon you’ll slip and fall That’s when I’ll drag you home with me girl. I’m gonna chain you to the wall. Dama er vel i Kentucky og gjemmer seg tenker jeg

15: Ain’t That Loving You Baby

Elvis hadde permisjon fra militæret, sommeren 1958, og brukte tiden til å spille inn noen låter for RCA. Clyde Otis og Ivory Joe Hunter hørte rykter om dette, og hev seg rundt og slang sammen en låt i hui og hast. Det er denne. I hvert fall er det slik historien går, men den er nok ikke helt sann, all den tid en eller annen Eddie Riff ga ut denne sangen allerede i 1956. Uansett. En ganske typisk femtitalls Elvis-rocker, som svinger bra. Elvis selv likte den ikke noe særlig, og sangen havna i skrivebordsskuffen i seks år, før noen fant på å plukke den frem og putte den på en single. Det ble en hit det.

16: I Was the One

Jimmie Dale Gilmore gjør denne på sin plate Spinning Around the Sun. Jeg visste jeg hadde hørt den før, men klarte ikke å plassere den. Men når jeg holder på med denne lista dukker den jo opp. Det er selvfølgelig Elvis som gjorde den først. Han spilte den inn for sin første LP for RCA, og la den også som B-side på Heartbreak Hotel. En glemt liten perle.

17: One Sided Love Affair

I Was the One fikk imidlertid ikke plass på den originale versjonen av denne første RCA-LP’en. Den måtte vente på nyutgivelse med bonusmateriale. One Sided Love Affair fikk imidlertid være med på originalen.

18: Long Black Limousine

Men for å være ærlig. Jeg klarer ikke å la meg engasjere så veldig i den unge Elvis lenger. Derimot finner jeg mye glede i den mer voksne Elvis som dukker opp etter at han gjorde comeback-spesialen i skinnklær på TV i 1968. Særlig setter jeg pris på plata som kom i 1969. From Elvis in Memphis. Det er en plate full av perler, og kanskje er dette den perleste av dem alle. Opprinnelig en ganske klassisk countrylåt, men Elvis pumper den full av sjel. Elvis blir ikke så mye bedre enn dette.

19: Hurt

I 1976 var forfallet godt i gang. Elvis gjorde sine innspillinger på Graceland, og man hører alderen komme sigende. Han er ikke like vital. Det er ikke mye hopp og sprett. Men mannen kan jo fortsatt synge fletta av de fleste. Hurt er fra det som skulle bli hans nest siste studioalbum, From Elvis Presley Boulevard, Memphis Tennessee. Den plata er spilt inn live på Graceland, og skulle bli kongens siste ordentlige studioinnspilling.

20: Reconsider Baby

Dette er en Lowell Fulson-låt, som også er hentet fra den fine Elvis is Back-plata. Den er vel spilt inn ca to millioner ganger, og er en standard blueslåt. Er den egentlig spilt litt i hjel? Nja, den får være med likevel.

21: I Really Don’t Want to Know

Noen vil protestere, men det går an å hevde at Elvis var på toppen av sin karriere sånn ca rundt 1970. Som vokalist var han aldri bedre enn han var i perioden fra From Elvis in Memphis i 1969, til Elvis Country i 1971. Denne er fra Elvis Country, og her gjør han vel bare sanger som han selv har et sterkt forhold til. Han gjør dem alle sammen til sine. At jeg velger akkurat denne låta fre den plata skyldes nok mest at favorittene fra åttitallet, Jason and the Scorchers en gang gjorde en knall versjon av denne. De rocker bittelitt hardere, det skal de ha.

22: It Hurts Me

Dette er en litt sånn gjemt perle i kongens katalog. Gitt ut som b-sida på singelen Kissin’ Cousins på tidlig sekstitallet, men stort sett glemt i etterkant. Charlie Daniels har skrevet den sammen med Joy Byers, men det var en ganske god stund før djevelen dro ned til Georgia.

23: Promised Land

Jeg tror dette må ha vært mitt første møte med Chuck Berry, skjønt det fant jeg ikke ut før lenge etterpå. Åpningssporet og tittelsporet på en utgivelse fra 1975. Jeg likte denne veldig godt way back when, og det er jo en knall låt. Elvis er i bra slag, etter en lang periode med konserter og full fart. Men etter dette går det bare nedoverbakke.

24: It’s Midnight

Dette er også fra Promised Land-utgivelsen fra 1975. Muligens den platas høydepunkt. Tidligere nevnte Jerry Chestnut står bak denne også, sammen med Billy Edd Wheeler.

25: Talk About the Good Times

En Jerry Reed-låt, spilt inn i de før nevnte rundene i Stax-studioet i 1973, og gitt ut på plata Good Times i 1974. Good Times in deed!

26: Edge of Reality

Dette er mer kuriosa er jeg redd. Elvis prøver seg på psykedelia. Okay, kanskje ikke VELDIG psykedelisk, men i hvert fall temmelig utypisk Elvis. Kanskje mer interessant enn egentlig bra?

27: My Boy

Dette er svulstig og pompøst så det holder. En far snakker til sin sovende sønn. Ekteskapet er kjærlighetsløst og tapt, men faren holder ut, av hensyn til sønnen. Elvis synger jo fletta av mannen som gjorde denne først. Richard Harris. Ja nettopp. Den Richard Harris. Humlesnurr himself, selv om også Harris kommer bra fra denne. Hvis du skulle komme over plata til Richard Harris, som altså heter My Boy, bør du ta en lytt. Rett og slett et konseptalbum der vår helt møter en kvinne, forelsker seg, setter barn på henne, gleder seg til fødsel og farskap, før alt går til helvete på side to. Jimmy Webb leverer et par høydepunkt der. Men nei, LP’en til Harris solgte ikke noe større.

28: Funny How Time Slips Away

Okay, ett spor til fra fine Elvis Country da. Skrevet av Willie Nelson. Green on Red gjorde en fin versjon på åttitallet. Rart hvordan tida flyr når man har det gøy. Eller når man har det kjipt. Tida flyr uansett virker det som. Nå er vi snart i mål her.

29: Twenty Days and Twenty Nights

Fra 1970-utgivelsen That’s the Way It Is. Denne gangen er det Elvis som stikker av fra dama, lar henne sitte igjen med en bunke regninger. Viser seg at det er et feilgrep. Han klarer seg ikke uten dama. Burde nok tenkt på det litt før.

30: If I Can Dream

Selveste avslutningen på det famøse comeback-showet på TV i 1968. Spilt inn to måneder etter at Martin Luther King ble drept. Produsenten av TV-showet, Steve Binder, trengte en sang som kunne være en verdig finale på programmet. Han snakket med Elvis om det, og drapene på King og Bobby Kennedy kom opp i samtalen. Binder tok dette med seg videre til Walter Earl Brown, og han banka sammen noen toner og ord. Han spilte og sang den for de ansvarlige, blant andre mangeren til Elvis, Colonel Tom Parker. Dette er’kke noen Elvis-sang, var hans reaksjon, men Elvis ville gjerne prøve. Han ga alt han hadde, kordamene gråt, og etterpå erklærte Elvis at heretter ville han aldri synge en sang, eller spille i en film, han ikke kunne tro på. Jadda. Det er storslagent og fint, og det går nesten an å tro på at en gang skal det bli like fint å jobbe som å danse.

That’s it. La hodene rulle. Dette er i hvert fall mitt forslag. Jeg anerkjenner at det neppe er ditt forslag, og at det sikkert går an å lage en annen liste med tredve helt andre låter. Prøv da vel?

Du finner spillelista i Spotify her. Og i Wimp her.

Hummer og kanari

Drabantbyungdom

image

I går foretok jeg en liten spasertur på Manglerud. Der dumpet jeg borti en gjeng drabantbyungdom. Pøbler av verste slag (Tre-fire tweens av typen hunkjønn). De var bevæpnet (med vannpistol), og holdt åpenbart nabolaget lammet av frykt gjennom sitt skrekkregime (de drev og ringte på dører og stakk av). De ropte til meg.

- Øyh! Mannen! Har du spist en julegris?!?

Oslo er tapt folkens. Nå gjelder det bare å redde resten. Jeg har dratt hjem til vestlandet for å organisere motstanden. Ta kontakt!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Hummer og kanari

Tørst og fortvilet

Love, Fashion, Career, Passion Funkyah via Compfight

No er dei her igjen. Alle namna frå i fjor, og enda nokon til. Felix, Fineste, Kjæresten, Jenny, Przemyslaw, Samira, Solstrålen og Ågot. I fjor var det 150 stykker. I år er det visst over tusen å velge mellom. Ja, eg snakkar om det irriterande vellukka reklamegrepet til Coca-Cola med å sette namn på alle colaflaskene. Det har gjort det kul umogleg for ein stakkars mann å kjøpe seg ein flaske cola i hurten og sturten. Der ein tidlegare kunne nøye seg med å avgjere om ein skulle ha ein cola med eller utan sukker, må ein nå forhalde seg til hvilket namn ein skal ha på flaska ein kjøper. Ein kan ikkje overlate noko til slump her. Ein flaske cola skal vere kos, kanskje er det arbeidsdagens høgdepunkt. Ein kan ikkje drikke cola med kven som helst. Coca-Colas reklamestunt får verkeleg mine indre obsesjonar til å vakse seg store og sterke. Det gjer seg utslag i kompulsjonar der eg blir ståande foran kjøleskåpet på Rema 1000 og virre med augo. Ute av stand til å avgjere kven eg skal dele ein cola med i dag.

Dette stuntet til Coca-Cola triggar tvangstankane mine i ein grad eg sant og seie finn litt urovekkande. Om ein blandar dette med mi allereie alt for skitne fantasi blir det skikkeleg gale. Eg kjøpte ein gong med meg ein flaske cola heim frå London. Det var ikkje coca-cola, men det var i kvart fall ein coladrikk. Utruleg harry når eg tenker tilbake på det i dag. The Pammy trur eg den heit, oppkalla etter den puppefagre tidlegare Baywatch-stjerna Pamela Anderson. Flaska var forma omlag som kroppen hennar. Det interessante er at det eigentleg ikkje er så stor skilnad på The Pammy, og ein heilt vanleg colaflaske. Skilnaden ligg først og fremst på størrelsen på bh-cupen. Sånt blir eg ståande og fundere på når eg skal ha meg ein kjapp tørsteslukkar på formiddagen. For å seie det rett ut. Det er meir fristande å legge leppene ømt rundt Kristine, enn det er å taka Kristian i munnen. Det første er sjølvsagt berre aktuelt i overført tyding, då eg har livet kjært. Det siste er ikkje aktuelt i nokon form for tyding. Då tek eg heller ein Pepsi.

Eg er sjølvsagt ikkje heilt moden for tung medisinering enno. Eg klarar stort sett å fortelje meg sjølv at dette er tullball. Eg kan kjøpe ein flaske med Cola Zero med eit anna kvinnenamn enn namnet til mitt livs ljos, utan at det tydar noko som helst. At eg kan kjøpe den flaska med Svend på, utan at det er eit signal om at eg er i ferd med å skifte fil. Men kva vil alle dei andre tru? Folk flest er ikkje like rasjonelle som meg, dei er jo dumme som brød dei fleste av dei, kva vil dei tru om dei ser at eg tek akkurat den flaska? Rykter sprer seg fortare enn storbosset langs sentrumsvegane. Det er best å passe seg. Gjere det rette valet. Ein kan ikkje draga med seg kven eller kva som helst heim. Eller på bakrommet. Og dermed har vi det gåande igjen. Eg står der og virrar. Klarar ikkje å ta ain avgjering. Det er omogleg å få kjøpt seg noko å drikke.

Psykiatri til side.Det slår meg at alle kvaler eg lider når eg skal plukke meg ein passande colaflaske er eit symptom på korleis samfunnet har blitt. Vi har så mange moglegheitar. Så mange val å ta. Men oftare og oftare står valet mellom produkt som er ganske like. I butikken kan vi velge mellom fleire typer kvit ost, som alle saman smakar om kring den same graden av ingenting. Skal vi se på TV står valet mellom eit knippe TV-kanalar som kappast om gje oss den same typen lettbeint underhaldning. Når vi skal velge politikarar til å styre oss står valet mellom ein gjeng politikarar som snakkar det same kjedelege politikarspråket, frå parti som eigentleg er einige om det aller meste. Det blir litt som gamle Henry Ford som lovte at du kunne få kjøpe hans revolusjonerande bilmodell, T-Ford, i alle fargar. Så lenge den var svart. Eller vi kan altså velge mellom Agnes, Annette, Bergljot og Børre, men vi ender opp med cola i magen same kva vi velger. Men lettmanipulerte som vi er let vi oss gjerne lure. Dette kunne eg sagt noko smart om føler eg, men eg er for opptatt av å velge mellom Silje og Sara til at eg får det til akkurat no.

Eg er redd at denne kampanjen kjem til å bli mi død. Man pleide å seie om menn av generasjonane før min at dei gjerne kunne døy ved sida av brødboksen. Dei lærte jo aldri å lage seg mat. Dei kunne ikkje ein gong smøre seg ein brødskjeve utan kyndig veiledning frå kone eller mor. Eg er ikkje heilt der. Eg kan smøre på brødskiva mi sjøl. Eg kan steike ein biff, og slenge saman ein pannekakerøre. Men eg er ikkje i stand til å kjøpe meg ein flaske cola så lenge det står eit anna namn på flaska enn coca cola. Eg kjem til å tørste i hjel foran kjøleskåpet på Rema 1000. Det er også ein skjebne. God sumar.

Page 1 of 1,04812345...102030...Last »
%d bloggers like this: