web analytics
Hummer og kanari

Lest #20

Then Glenn Beck burned to death on his Internet program, right in front of his chalkboard, burned so hot his glasses fused to his face, and after that most of the news was less about who did it and more about how not to catch it.

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #25

image

– Hvordan man stemmer en banjo? Enkelt. Du stemmer den øverste strengen til den ryker, og så stemmer du de andre etter den.

Hummer og kanari

Den farlegaste kvinna i Amerika

770px-Mother_Jones_and_Theo._Roosevelt,_Jr.

Dei som har gått, sykla eller køyrd forbi Comfort Hotel denne veka har sikkert sett dei. Annicka Bjørkaas og Mohamed Sangare i dei gule vestane sine. Dei streikar for betre løn for dei tilsette i hotell- og restaurantbransjen. Det verkar som dei har det triveleg der dei sit. Fredeleg. Det er ingen streikebrytarar å bryne seg på. Ingen har sett militæret inn for å halde dei i sjakk. For hundre år sidan var det langt farlegare å utfordre arbeidsgjevarar og storkapitalen. Som i Ludlow, Colorado, i april 1914, der Rockefellers bøller opna eld mot teltleiren til streikande gruvearbeidarar. 20 stykk døydde, blant dei to kvinner og 11 born. Ingen vart straffa for dette, ikkje dei som skaut. Ikkje dei som helte parafin på telta og tende på. Og sjølvsagt ikkje dei som bad dei om å gjere det.

Dette var ikkje fyrste gongen arbeidarar mista livet i kamp for betre vilkår. Dessverre vart det heller ikkje den siste. Likevel står Ludlow-massakren som eit vasskilje i amerikansk klassekamp. Den førte til ei gransking av saka. Ei gransking som etter kvart var med på å få slutt på barnearbeid, og ei innføring av åttetimarsdagen. Mykje takka vere innsatsen til ei lita kvithåra gammal dame. Mary Harris «Mother» Jones.

I Mother Jones tilfelle er det vanskeleg å skilje menneske og myte. Ho var høgt elska av arbeidarar over heile USA. Det var dei som gav ho tilnamnet «Mother», og ho var med på å organisere titusenvis av dei. Irsk som ho var, kunne ho banne verre enn den verste gruvearbeidar, og drikke ham under bordet i same slengen. Nokon samanlikna ho med Jesus, andre med Jeanne d’Arc. Upton Sinclair kalla ho for Guds vandrande vreide. Ho sa det ho meinte, og ho meinte det ho sa. Like sterkt som ho var elska av arbeidarane var ho hata, og frykta, av dei som sat med makta. Det var dei som gav ho tilnamnet Amerikas farlegaste kvinne. Nokon meiner det var president Teddy Roosevelt sjølv som kalla ho det. Eg trur det er tvilsamt, men kvifor øydelegge ei god historie med kjeldekritikk? Uansett var det nok ein tittel Mother Jones sette pris på, og gjerne så spreidd.

Jones verka å vere totalt fryktlaus. Kanskje av di ho ikkje hadde meir å miste? Mannen og barna døde av gulfeber i 1867. Ho mista alt ho eigde då Chicago brann i 1871. Før dette var ho lærar og syerske med eiga butikk. Etterpå via ho livet sitt til kamp for arbeidarane. Ho leia barn frå gruvene i Pennsylvania på ein lang marsj til Teddy Roosevelt sitt hus på Long Island, med krav om å få slutt på barnearbeid. Barna ut av gruvene og inn på skulebenken. Men Roosevelt ville ikkje snakke med henne. Ho reiste Amerika rundt på jakt etter kampar der ho kunne hjelpe til. Dei var ikkje vanskelege å finne. Mother Jones gjekk i krigen. Gong etter gong. Ho tapte fleire enn ho vann, men innsatsen var med å tvinge utviklinga rett veg. Mottoet hennar, krigsropet om du vil, var «Be for dei døde, og slåst som faen for dei som lever». Ho levde opp til det, heilt til sin død.

Mary Harris «Mother» Jones laug på alderen. Ho hevda ho var hundre år gammal det året ho døydde. Ho var ikkje meir enn 93. Fødd i 1837, død seint i 1930. Året etter kom det som vart ståande som det store symbolet på arbeidarane sin kamp her i Norge. Menstadslaget, der Bondepartiet sende militært mannskap og fire marinefartøy til Grenland for å hjelpe Norsk Hydro med å kontrollere hissige arbeidarar. Slaget vara i fem minutt, og militæret kom aldri i aksjon. Alt er liksom litt mindre her enn i USA.

Klassekamp er ikkje kva det ein gong var, men det er framleis kampar å ta. Som kampen til Annicka og Mohammed på Comfort Hotel. Eg heiar på dei. Løna er ei vits. For ikkje å seie ei skam. Sjølve grunnlønna er ein ting, men det som verkeleg er ei hån er dei lave tillegga for ulagleg arbeidstid. Det er godt dokumentert at skift og nattarbeid har ei negativ effekt på helsa. Vil vi at nokon skal jobbe på ugunstige tider, må vi sørge for at dei blir skikkeleg kompensert. Det blir dei ikkje i deira bransje i dag. Tillegga må opp. Fellesforbundet kunne hatt god bruk for Mother Jones i den kampen. Dei treng at nokon lager litt helvete. Nokon som kan vaske golvet med Olav Thon og drikke Petter Stordalen under bordet. Sette NHO på plass. Særleg treng dei nokon som kan få arbeidarane til å organisere seg. Ei rettferdig løn kjem ikkje av seg sjølv. Organiser. Stå saman. Gjer Mother Jones stolt!

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #29

game of thrones photo
Photo by dullhunk

Watching Rhodes work, I remember that he is still, chiefly, a writer, who is using a new set of tools — along with the traditional arts of narrative and spin — to create stories of great consequence on the biggest page imaginable. The narratives he frames, the voices of senior officials, the columnists and reporters whose work he skillfully shapes and ventriloquizes, and even the president’s own speeches and talking points, are the only dots of color in a much larger vision about who Americans are and where we are going that Rhodes and the president have been formulating together over the past seven years. When I asked Jon Favreau, Obama’s lead speechwriter in the 2008 campaign, and a close friend of Rhodes’s, whether he or Rhodes or the president had ever thought of their individual speeches and bits of policy making as part of some larger restructuring of the American narrative, he replied, “We saw that as our entire job.”

The Boy Wonder of the Obama White House

It may be the most complicated political entity in all of fantasy: truly understanding what’s happening at any given moment requires deep knowledge of thousands of years of Westerosi history, a history which includes giants, dragons, winters that last years, and dozens of feuding rival houses. What was the doom of Valyria? Where did all the dragons go? Why did Robert Baratheon have a claim on the throne in the first place? It can be lot to process–unless somebody else does the processing for you.

Dette er gull: Hardcore Game of Thrones

Ms. Bourg, a custodian at a sporting goods store on the mainland, lives with her two sisters, 82-year-old mother, son and niece on land where her ancestors, members of the Native American tribes of southeastern Louisiana, have lived for generations. That earth is now dying, drowning in salt and sinking into the sea, and she is ready to leave.

With a first-of-its-kind “climate resilience” grant to resettle the island’s native residents, Washington is ready to help.

USAs første klimaflyktninger

The Dutch and the Americans claim that within a few years lab-produced meats will start appearing in supermarkets and restaurants. And these are not the only teams working on cultured meat (as they prefer to call it). Another company, Modern Meadow, promises that lab-grown “steak chips” — something between a potato chip and beef jerky — will hit the stores in the near future, too.

Lab-kjøtt er nær framtid, og det er bra for oss.

When he emerged on to the landing, it became clear the FBI was here for something far more serious. The two brothers watched, stunned, as their parents were put in handcuffs and driven away in separate black cars. Tim and Alex were left behind with a number of agents, who said they needed to begin a 24-hour forensic search of the home; they had prepared a hotel room for the brothers. One of the men told them their parents had been arrested on suspicion of being “unlawful agents of a foreign government”.

The Americans for real

As I’ve sneaked peeks at Game of Thrones, it has occurred to me that Martin could be playing a fantastic trick. If you were a hardline Christian, Game of Thrones would be a perfect depiction of what life was like before the arrival of Jesus Christ on earth. Everyone was bathed in sin (and only sin) at all times. Selfishness wasn’t just the way things were done, it was the only way people could possibly imagine acting toward one another. The idea of self-sacrifice had yet to occur to humanity. If someone came to Westeros to preach universal brotherhood, loving thy enemies, and turning the other cheek, it really would be a revelation.

Hvor blir det av Jesus?

THE SECOND SEASON of Daredevil is ferociously bad. It’s rambling, incoherent, inconsistent, and somehow, even though it’s drenched with violence and action and melodrama, it’s actually kind of boring. The characters make no sense, the plot makes no sense, the stakes are weird and nonsensical, and all of that non-sense-making happens at triple speed.

I would speculate that, at least on some level, the writers realized that they were flogging a dead horse, and tried to solve the problem by beating ittwice as hard and twice as fast and also with ninjas. But it stays dead.

Daredevil begynte så bra…men endte så dårlig.

Then I excluded history subreddits and looked at the probability that a Reddit thread mentions Nazis or Hitler at least once. Unsuprisigly, the probability of a Nazi refrence increases as the threads get bigger. Nevertheless, I didn’t expect that the probability would be over 70% for a thread with more than 1,000 comments.

Godwins law bevist

 

Hummer og kanari

Den moderne (sitcom-) mannen

22204636240_e78e63305a_z
Det er ein ting eg ofte har irritert meg over. Måten menn vert portretterte på i komiske TV-serier ala Kongen av Queens, Alle elsker Raymond eller Modern Family. Sitcoms, som dei kallar det på nynorsk. Her vert det ikkje lagt skjul på det: Mannen duger ikkje til noko som helst. Han er eit barn i ein vaksen kropp. Uansvarleg og dum. Alltid i stand til å rote det til for seg sjølv på måtar ein ikkje skulle tru var mogleg.

Likevel er dei alle saman gifte med vakre og intelligente kvinner, som faktisk held ut med dette vaksenbarnet år ut og år inn i staden for å gjere det einaste fornuftige: Kaste den ubrukelege mannen på dør og finne seg noko betre. Mannen er i beste fall ein elskeleg figur med ein slags barnleg sjarm, men det er alltid kvinna som må ta ansvar. Det er ho som held alt i hop. Det er ho som må ordne opp når mannen rotar det til.

Det har vore ei utvikling i TV-verda som ikkje har vore til mannens fordel. Fra å vere familiens overhovud, har TV-pappaen rasa i omdømme. Blitt ein mann utan autoritet. Ein latterleg figur som ikkje vert respektert av nokon. Aller minst av si eiga familie. Dette er jo ikkje røynda! Har eg tenkt.

Men i det siste har det snike seg på ein nagande mistanke. Kan det vere at desse portretta av den moderne mannen er meir presise enn vi likar å tenke på? Kan det vere slik at brorparten og vel så det av alle moderne komiserier faktisk handlar om meg? Har eg blitt den moderne sitcom-mannen? Skal eg være ærleg, må svaret bli ja.

Det er som regel eg som dummar meg ut. Eg svir pizzaen kølsvart. Eg smeltar plastikksleiva fast i panna. Eg vaskar skjortene mine blå. Eg dreg til London med feil pass. Eg går meg vill på fjelltur. Når eg blir sjuk er det med den dummaste og mest latterleggjorte sjukdomen i verda, podagra.

Jaudå, det hender jo at mi kjære tabbar seg ut også. Køyrer på bybanesporet i Bergen til dømes, men det får liksom aldri dei same episke proposisjonane som når eg gjer ei tabbe. Der mine tabber blir gjenstand for spit og «morosame» kommentarar i månader og år etterpå, er dei små glippane hennar berre sjarmerande påminningar om at ho trass alt er eit menneske, ho òg. Der eg er ein dirrande geléklump som ofte er usikker på meininga med eigen eksistens, er ho ein klippe som alltid står stormen av. Ho held alt på plass. Ho modnast som god vin, medan eg er meir som ei flaske Cola Zero som nokon har sett frå seg, trekvart tømd, utan kork og kolsyre.

Dette har jo ikkje gått ungane hus forbi. Etter å ha sett Jungelboka denne veka, kunne jentungen konkludere med at eg var akkurat som den godslege men litt dumme bjørnen Baloo.

– Du er Baloo, pappa, for du er tullete, litt lang også er du ganske… eg meinar littegrann, tjukk.

Og når vi ler av ho sler ho berre ut med armane, og seier «kaaaa, det er jo sant». Og det er jo det, eg kan ikkje nekte. Det er ikkje noko betre med gutekvalpen. Som Star Wars-fan var han onsdag ganske oppteken av at det var sjølvaste Star Wars-dagen. May the Fourth, som i uttale liknar veldig på ‘may the force’, som dei jo seier i Star Wars. May the force be with you. Når eg torsdag spør om han veit kva dag det er, veit han ikkje.

– Det er Revenge of the Fifth, som er eit ordspel på den tredje Star Wars-episoden Revenge of the Sith.

Sonen berre ser på meg som om eg er den dummaste i verda, og repliserar «Dad jokes are Bad jokes.» Ikkje noko kred å få, nokon plass.

Og eg er ikkje den einaste som slit. Det er nok sant som min ven Roy sa etter at døtrene hans lurte på om dei kunne selje han til nokon.

– Fe døyr, frender døyr. Eitt eg veit som aldri stilnar: spitet frå generasjon 2.0.

Sånn har det blitt. Den moderne mannen er ein latterleg figur. Menn før oss kunne i det minste snikre, skifte dekk og røyke pipe. I dag kan vi ingen ting. Kva kom først? Var det TV-seriane som endra mannen, eller var det mannen som endra TV-seriane? Eg veit ikkje, eg må berre innsjå at eg er ei blanding av Al Bundy og George Costanza, med ei dose jungelbjørn på toppen. Eg lever i ein amerikansk sitcom, med latter på boks, og det er meg dei ler av.

Page 1 of 1,08612345...102030...Last »
%d bloggers like this: