web analytics
Hummer og kanari

Kleskampen

burkini photo
Photo by brunosan

Kvar einaste morgon pågår det ein hard kamp i heimen for å finne klede som den ferske førsteklassingen vår kan ha på seg på skulen. Det er ikkje enkelt. Den vesle stretehøna har bastante meiningar på området, og lar seg ikkje vippe av pinna av argumenta til fossila. Når ho er sint er eg ein oksetulling. Noko som ikkje er så gale – min betre halvdel ved fleire høve har fått melding om ho har sparken, og blir kasta ut av huset om ho ikkje skjerpar seg. Kleskampen er ikkje for sarte sjeler.

Jentungen er oppteken av at det ho har på seg skal vere fint. Helst kjole. Ikkje under nokon omstende regnbukse. Regnjakke kan til nød gå om det drar seg mot 20 mm nedbør, men helst ikkje. Aller viktigst er det at det er komfortabelt, og her fins det ikkje slingringsmonn. Sokker og strømpebukse må sitte heilt nøyaktig, utan irriterande trådar. Genser må ikkje vere for trong å få over hovudet, og buksa verken vere for kort eller for lang, helst av typen tights. Å få jenta på skulen i ei tilfredsstillande grad av påkledning, før klokka ringer inn til første time, er rett og slett ei oppgåve som krever sitt ytste av ein sliten pappa. Og det hjelper ikkje at klokka på Florø Barneskole ringer inn tre minutt for tidleg.

Det er ikkje berre vi som slit med kleskampen. Denne veka har fleire slite mykje meir enn oss. Politiet på den franske rivieraen har tvinga ei dame kledd i det latterlege plagget burkini til å ta den av. Burkini er nemleg forbode på stranda i det strengt sekulære landet Frankrike for tida. Plagg som sender signal om at kvinna som har dei på kan vere undertrykt vil dei ikkje ha noko av. Skal kvinna fyrst undertrykkast, klarar vi det på eiga hand, takk som spør.

Men der kvinner på strendene i Frankrike risikerar bot for å ha for lite klede på seg, er situasjonen en heilt annan på Facebook. Der må ein for ein kvar pris unngå at nokon ser ein naken kropp. Det gjer seg nokre absurde utslag, slik som denne veka. Forfattaren Tom Egeland la ut det kjente biletet av den såkalla napalm-jenta, frå Vietnam-krigen. Ei ni år gamal jente som spring langs vegen med andletet forvridd i smerte. Det er eit forferdeleg, men viktig bilete som skildrar den brutale røynda krig fører med seg. Men Facebook syntes ikkje noko om at Egeland la det ut, og fjerna det. Den stakkars brannskadde jenta er naken, må vite. Slikt vil ikkje Facebook ha noko av. Som ein reaksjon på Facebooks sensur er det etter kvart mange som har delt biletet av jenta, men Facebook har fjerna dei så fort dei har oppdaga dei. Den amerikanske internett-giganten bryr seg lite om hatprat og trakassering sånn i det daglege, men dukker det opp eit ammande bryst, eller ei brannskadd ni år gamal jente utan klede på kroppen, då slår dei til med dei klamme sensurfingrane sine. Jenta skulle nok hatt på seg ein burkini, i staden for å springe rundt i jungelen i Vietnam utan ein tråd på kroppen på det viset der. Det går verkeleg ikkje an!

Burkinien er ei heit potet. I utgangspunktet et latterleg plagg, som lik hijaben har utvikla seg til å symbolisere forskjellige ting, avhengig av kven ein spør, og korleis ein ser på den. Frankrikes burkini-forbod, som enkelte i Frp no applauderer, har forutseieleg nok gjort sjølve burkinien til eit symbol på fridom. Noko som er heilt absurd når ein veit kor plagget kjem frå. Som Maajid Navez skrev i The Daily Beast: Burkinien er eit trist symbol på at islam går baklengs i spørsmål om kjønn. Frankrikes burkiniforbod er eit like trist symbol på at vestlig liberalisme går baklengs i eit forsøk på å svare.

Uansett er det kvinna som kjem i skvis. Det er alltid nokon andre som gjerne vil styre kva, og kor mykje tøy ho har på seg. Her er ein radikal ide: Kva om vi rett og slett let kvinna bestemme sjølv kva ho vil ha på seg? Lang erfaring med illsinte jentunger har lært meg at det alt i alt er den løysinga som fungerar best. Mødre, religiøse skjeggebusar og andre betrevitarar får heller berre lære seg å leve med at påkledninga ikkje alltid lever opp til deira standard, og fargeval ikkje alltid er heilt optimalt. Ta dykk ei bolle, eg seier ja til sjølvbestemt burkini, våtdrakt, motorsykkeldress, tights, strømpebukse og kjole. Kva som helst, berre vi rekk første time!

Hummer og kanari

Observasjonar og hypoteser

antibes photo
Photo by Thomas Leth-Olsen

Sonen min starta opp i femte klasse denne veka, og i lekseplanen var eit av vekas læringsmål å lære seg orda observere og hypotese. Eg som trudde alt dei gjorde første veka på skulen var å skrive stil om kva dei gjorde i sommarferien. Eg kan ikkje vere noko dårlegare. Dette er altså ein tekst, ikkje om kva eg gjorde i ferien, men heller meir om kva eg observerte på min veg, etter å ha pakka ryggsekk og sambuar og lagt i veg mot Rivieraen.

Allereie første dagen gjorde eg meg ein observasjon om at når ein bur i Florø, startar alle ferieturar dårleg. Ein må reise før ein kan. Stå opp før ein har lagt seg. Det er eit slit å komme seg nokon plass. Nærare bestemt Flesland, denne kulinariske ørkenvandringa. Det er umogleg å finne etande frukost, du ender opp med å kjøpe ein Snickers. For du er ikkje deg sjølv når du er svolten, og har du brukt fleire tusenlappar enn du likar å tenke på for å rømme vestlandssommaren, vil du jo helst reise sjølv og ikkje overlate plassen til den nevrotiske og paranoide fyren du blir når du ikkje har ete på ei stund. Flesland er definisjonen på ein dårleg start, og Snickersen gjer deg dårleg i magen. Skal du aldri lære?

Nidkjære lesarar vil kanskje henge seg opp i at påstanden om at alle ferieturar startar dårleg om ein bur i Florø ikkje er ein observasjon, men snarare ein hypotese. Det kan dei ha mykje rett i, men det er ikkje nokon grunn til å kaste seg over tastaturet for å skrive eit sarkastisk lesarbrev eller ein aggressiv Facebook-post. Det er første veka etter ferien. Slapp av. Ta livet med ro. Ver litt rause!

Tilbake til saka. Ein god ting med å vere på Flesland tidleg om morgonen er at tryggleikskontrollen går kjapt unna. Men kjensla av å ha lurt systemet sit ikkje lenge i. Kanskje vektarane vart vekte litt for tidleg? Har dei fått kaffien sin? Er det trygt? Observer den gjengen der borte, til dømes. Kan vi avkrefte ei hypotese om at ho mora der har ei bombe i hijaben? Har dei blitt sjekka godt nok? Eg veit det er trangsynt, eg er ikkje stolt av det, men sånn er det å vere turist i terrorens tid. Refleksreaksjonen når eg ser denne kvinna med hijab er skepsis. Heldigvis slår den litt mer rasjonelle delen av hjernen inn og roar ned stemninga. Ein kjernefamilie med mor, far og to tenåringsgutar er ikkje sannsynlege terroristar. Ikkje nokon grunn til redsel. Reflekshjernen er likevel bra nøgd når dei går til ein annan gate enn oss. Sånn har det blitt.

Vi kom til Nice to veker etter angrepet som tok livet av 85 stykker på Promenade des Anglais. Vi tenkte ei lita stund på om vi skulle booke om turen, men vi let det stå til. Tanken var at Nice framleis ville være i unntaktstilstand når vi kom. Flyplassen i Nice dei første vekene etter attentatet ville vere omtrent den sikraste staden i heile Europa. Men der tok vi feil. Ingen ville sjå på passa våre. Ingen væpna vakter. Ikkje vakter i det heile tatt, faktisk. Om noen hadde tenkt på å sprenge seg sjølv ved bagasjebandet hadde det ikkje vore nokon der som kunne stoppa det. Det er sløvt når ein veit at om lag ALLE som nokon gong har stått ved eit bagasjeband har fantasert om å ta livet av både seg sjølv og alle menneska rundt seg.

Trass i fransk etterretning: Det næraste vi kom terror var eit par gatemusikantar som gjekk laus på «No Woman No Cry» med gitar, bass og trommemaskin. Men vi fekk trøbbel i bilutleigeskranken, då nokon ved ein inkurie hadde reist frå førarkortet sitt heime. Då ville dei ikkje gje oss nokon bil, utruleg nok. Sida eg hadde vore forutsjåande nok til å pakke med meg sambuaren, ordna det seg på eit vis. Ho hadde nemleg førarkortet med seg, og fekk dermed både leige og køyre bil. Eg vart henvist til passasjersetet, og i ettertid kan eg jo seie at det var interessant å observere korleis kjæresteratinga sokk ned mot sperregrensa, i rekordfart, der på flyplassen i Nice. Det hjelpte ikkje stort at eg trudde eg hadde bestilt ein liten og drivstoffgjerrig bil, men ende opp med ein svær SUV som det var umogleg å køyre og parkere med i dei små trange gatene dei held seg med der nede på kontinentet.

Meir enn dette fekk eg ikkje observert, for det viste seg at vi kunne nå heile tre Pokestops frå sofaen i Antibes. Vi gjekk ikkje så mykje ut etter det. Vi vart ikkje solbrente, men vi nådde level 20 i Pokemon Go. Mi hypotese er at det er den beste ferien nokonsinne.

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #26

– Ålreit Tildibopp, nå har du vært skolejente i to uker. Synes du det har gått greit eller?

– Ja!

– Hva synes du er kjekkest da. Barnehagen eller skolen.

– Skolen!

– Så bra!

– Det er bare en ting som er litt dumt.

– Jaha, og hva er det da?

– I dag hadde vi tre friminutt, og det regnet i alle sammen. I barnehagen var det sol nesten hele tiden, men på skolen er det BARE regn!

– Du mener været var bedre i barnehagen?

– Ja! HVOR LENGE SKAL DET EGENTLIG REGNE?!?

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Page 1 of 1,09012345...102030...Last »
%d bloggers like this: