web analytics
Bok og Film

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hush

hushJeg kan ikke påstå at jeg er superimponert over filmtilbudet på Netflix, selv om det for all del er verdt prisen, og det finnes noen gullkorn blant all røkla der. En av dem er grøsseren Hush, som faktisk er ny av året. Den anbefaler jeg varmt for alle som liker en god skremmebikkje. Den holdt i hvert fall meg på kanten av sofaen, og fingra unna telefonen hele veien i gjennom.

Det er ikke nødvendig med kompliserte setup og utbroderte historier om målet er å fremtvinge et godt grøss. Hush holder det enkelt. Maddie er døvstum etter å ha blitt rammet av hjernehinnebetennelse i tenårene. Dette har ikke hindret henne i å bli en suksessrik forfatter. Hun har forlatt storbyen og bosatt seg i et hus i skogen. Hun er en ganske typisk Stephen King-protagonist egentlig, og det er neppe tilfeldig at Mr.Mercedes ligger og slenger på et bord i stua hennes.

Ute i skogen har hun blitt venn med naboene, og holder kontakten med gamle venner via FaceTime.

Alt dette blir etablert i åpningsminuttene. Hush bruker akkurat den tiden som er nødvendig på å etablere vår helt og hennes bakgrunn, før den kaster seg ut i spenning og grøss. Og jo mindre man vet om handlingen, jo bedre er det, så jeg skal ikke røpe for mye. Men det er altså en sånn derre hjemmeinvasjonsfilm som har hatt et lite oppsving de siste årene. En skummel fyr i en maske som bringer tankene hen til Michael Myers dukker opp utenfor huset til Maddie. Han blir fascinert av denne kvinnen som åpenbart ikke hører noe, og bestemmer seg for å leke litt katt og mus med henne, før han dreper henne. Det er i hvert fall planen, men musa har ikke tenkt å følge spillereglene denne gangen.

Det er altså såre enkelt dette, The Final Girl er innestengt i huset sitt, med en sadistisk morder på utsiden som hun må prøve å utsmarte. Ikke originalt i det hele tatt, muligens unntatt hennes handicap, men det er effektivt og dyktig utført. Særlig er oppbyggingen nær perfekt, det er sitrende spenning og gode grøss. Fritt for billige jump scares. Morderen får vi ikke vite noe om, annet enn at det antydes at Maddie bare er den siste i en lang rekke ofre. Ingen motiv eller vanskelig barndom, kun ren ondskap, og det er faktisk ganske deilig. Vi trenger ikke vite noe annet om ham enn at han må bekjempes og beseires.

Som vanlig er det klimakset som er den vanskelige biten. Når konklusjonen skal settes, og filmen avsluttes, faller kvaliteten litt i mine øyne. Hush gjør det nok fortsatt bedre enn de aller fleste, men uten å holde helt nivået den første drøye timen holder seg på.

Godt skuespill. Fint bruk av lydbilde her. Tight og fin regi, og 82 minutter er i grunnen akkurat passe for en grøsser. Jo dette var snacks, anbefaler den varmt!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #28

img_20160626_001208.jpg

– Jeg har glutenallergi altså. Bare så dere hvete.

Hummer og kanari

Fotballen kjem heim

8206408179_d1757e6f54_z

EM-fotballen rullar for fullt i Frankrike for tida, og eg glaner på TV-en så auget blir avlangt og vått. England er mitt lag, og i år har dei eit ungt og lovande lag som kanskje kan få til noko. Kjenner eg dei rett, rotar dei det til for seg sjølv på eit eller anna tidspunkt, men enn so lenge er håpet levande. Wales vart senka i sluttsekundane, publikum syng at fotballen kjem heim, og klumpen er på plass i halsen. God save our team, eg har trua.

Eg er ikkje like engasjert når til dømes Slovenia møter Russland. Usikker på om eg skal heie på pest eller kolera, let eg heller tankane vandre andre stader. Det var då eg kom til å tenke på Liverpools gamle lynving. Steve Heighway. Ein av dei få Liverpool-spelarane eg har hatt ein viss sympati for. Han hadde eit kult namn. Han var ein driblesterk ving som det var moro å sjå spele. Dessuten hadde han ein universitetsutdanning. Heighway var ein smart fyr. Når Liverpool spelte i Europa likte Heighway å få med seg litt sjåverdigheitar på turen. Dei andre på laget lo av han, og ville heller spele kort påhotellet. Heighway var ein nerd, ein outsider. Ein eg kunne identifisera meg med.

Ein akademikar i fotballen var temmeleg sjeldsynt på syttitalet. Ja, i heile forrige århundre eigentleg. Fotballen høyrde til arbeiderklassen. For å spele på det engelske landslaget måtte du ha eit engelsk pass, du måtte vere ein brukbar fotballspelar, og du måtte komme frå den arbeidande klassen. Helst burde du vere kvit i huda også, slik John Leslie fekk erfare. Når uttakskomiteen kalte ham opp til landslaget hadde dei ikkje fått med seg at han hadde litt mykje pigment i huda. Når dei oppdaga blemma trekte dei innkallinga tilbake. Femti år seinare fall den barriera, men arbeidarklassekravet tok lengre tid å bli kvitt.

Fotball i si opprinnelege form var folkets sport. Faktisk var fotball forbode i England frå 1300-talet til langt ut på 1600-talet. Litt av di det var ei bråkete affære, der folk faktisk vart skadd, men mest var det nok av di ein ville at folk skulle drive med bogeskyting i staden for ballsport. Mykje meir nyttig i krig. Etterkvart kom viktoriatida, med si hang til reglar for korleis ein skulle oppføre seg, og temde fotballen. I denne perioden vart idrett eit tidsfordriv for aristokratiet, dei var dei einaste som hadde tid til slikt, men dette endra seg igjen på slutten av 1800-talet.

Den moderne fotballen er eit produkt av den industrielle revolusjon. Folk strøymde frå bygd til by. Frå åker til fabrikk. Meir fritid fekk dei på kjøpet. Fritid dei kunne bruke på å jage ein ball rundt på ei bane. Ut av industri og jernbane vaks det opp fotballklubbar som paddehattar, og resten er historie, som vi skriv når vi ikkje har plass eller ork til å gå meir i djupna.

Fotballen sprang altså ut av industri og arbeidarklasse. Det var naturleg nok. Men fotballen tviheldt på den identiteten sjølv lenge etter at samfunnet endra seg. Læregutsystemet der ein slutta skulen som sekstenåring for å pusse støvlane til dei etablerte stjernene verka designa for å halde middelklassen ute. Steve Heighway måtte tåle masse spit frå lagkameratene for si alternative bakgrunn. Slik Erik Thorstvedt i si tid i Tottenham måtte tåle å bli pepra med brød for å vere frekk nok til å lese ei avis i spelarbussen. Ein skal ha tjukk hud for å halde ut som akademikar i eit arbeidarklassemiljø.

No, på 2000-talet er ting i ferd med å endre seg. Middelklassa tek over fotballen, både på tribunen og på bana. Engelske fotballspelarar har i aukande grad gått på privatskule, og skulda for dette har som vanleg Maggie Thatcher. Under hennar styre selde offentlege skular unna fleire mål med område dei tidligare hadde brukt til fotball. Dei slutta rett og slett med skulefotball, og overlot den arenaen til dei poshe privatskulane. Kanskje er middelklassifiseringen av fotballen ei naturleg utvikling, men samtidig gjer det at den litt romantiske førestillinga om at fotballen kan vere ein veg ut av fattigdommen for talentfulle unge ikkje lenger er like enkel å oppretthalde. Det nålauget er plutseleg veldig lite, etter at fotballen forsvann frå dei offentlege skulane og middelklassen tok over. Akkurat det er litt leit.

Samfunnet endrar seg. Fotballen må følge med. Ikkje noko av dette kjem til å bety noko om gutta med dei tre løvene på brystet løftar pokalen over hovudet etter finalen i EM om nokre veker. Det er på tide å hente fotballen heim. Sjølv om heim ikkje lenger er kva det var. Go England!

Hummer og kanari

Kvite forteller vitser #27

image

– Vet dere når kuene sier Mø?

-…

– Når de komMØØØniserer

Page 1 of 1,08912345...102030...Last »
%d bloggers like this: