web analytics
Hummer og kanari

Polstra barndom

img_20160923_103640_processed

Denne veka datt husets ferske førsteklassing ned frå eit klatrestativ på skulen og knekte kragebeinet. Det fekk meg til å hugse at far min ein gong på syttitalet bytta ut sin svarte Mercedes med ei splitter ny Lada stasjonsvogn. Raud var den, som eit ekte produkt av kommunist-Sovjetunionen, men særleg fin var Ladaen ikkje. Sjølv om den kunne startast med sveiv om det var krise. Når eg ser tilbake på det livet eg har levd, i eit forsøk på å skape ein slags meining i galskapen, kan det hende det er der eg skal sette fingeren. Akkurat her var det at ting starta å gå gale. Her starta den nedadgående klassereisa. Her burde eg ha skjønt at livet med hushjelp og gartnar ikkje kunne vare evig. Når far min bytta ut Mercedesen med Lada, var alt håp ute.

Men dette var eg lukkeleg uvitande om då det skjedde. Eg merka meg at naboane heva augebryna og kom i stuss over dette totale skiftet i status på bilfronten, men eg brydde meg lite. Bil var bil. Eg visste ikkje betre. Når vi av og til køyrde frå der eg budde, og inn til Oslo for å vitje slekta, fekk eg ta med meg dyne og pute, og ligge bak i bagasjerommet på stasjonsvogna. Der hadde eg det storveges. Det hende eg lot som om eg køyrde bilen, og sette verdsrekord i rygging frå Telemark til Oslo. Andre gonger laga eg grimasar til bilane som var så uheldig at dei køyrde bak oss. Eller skaut dei med seksløparen min. På den tida var det populært å ha klistremerke på bakruta på bilen. Eit halvt hovud av eit grønt troll som liksom stakk opp bak ruta, med fingrar på kvar side. Far min ville aldri kjøpe noko slikt, men han trong det heller ikkje. I vår bil var trollet som stakk opp heilt ekte. Trollet var meg.

Eg er ikkje åleine om slike historier. På sytttialet var det ville tilstandar i trafikken. Barn lå i bagasjerom og hattehyller. Framme i bilen sat foreldra og røyka rullings. Eller Teddy, i mitt tilfelle. Ingen hadde setebelte. Ingen var sikra. Desse bilane var rullande lungekreftinkubatorar. Regelrette dødsmaskiner. Russisk rullett. Til tross for denne tilsynelatande dødsforakta, overlevde mange av oss desse åra, og no plagar vi livet av alle som gidd å høyre på om korleis vår generasjon vaks opp utan sykkelhjelm, med farer rundt bak kvart gatehjørne, medan dagens ungar veks upp i ein polstra barndom der det ikkje er lov å klatre i tre, og all risiko er fjerna frå liva deira. Vi har gløymt at det døydde eit par barn i veka i trafikken på syttitalet. I dag er det ytterst sjeldan at det skjer.

De har lest dette før. Det er ein debatt som dukkar opp med ujamne mellomrom. Nokon skrik ut om korleis norske foreldre feilar, andre spring til for å seie «næ-hei, for det atte», og så har vi det gåande ei snau veke utan at nokon blir noko særleg klokare. Sist denne debatten var oppe kom folk med utsegner som dette her: «Ungar skal vere møkkete og ha skrubbsår! Barndommen skal innehalde blod, hyl og skrik. Eg synest det går for langt når barn må ha hjelm i barnehagen.»

Som om det er eit aukande problem at ungane våre har hjelm i barnehagen. Som om ein lukkeleg barndom kan målast på kor mykje skit ein har under neglane. Som om blod, hyl og skrik er noko som bør inn i eit eller anna måloppnåingsskjema. Mitt favorittsitat er likevel dette: «Barn trenger å skade seg!» Levert av Tone Strømøy, lektor ved høgskulen i Oslo.

Dette er reint sludder. Nokon vaksne kunne trenge ein øyrefik for dumskapen sin, men borna treng ikkje å skade seg. Dei treng å utfalde og utfordre seg i trygge rammer. Når ein får det til å høyrast ut som om det er et mål i seg sjølv at ein skal falle og brekke eit bein, då har ein rota seg ut på viddene. Sjølv vart eg påkøyrd av eit akebrett og knekte armen i 12-årsalderen. Eg kan ikkje hevde at det har gjeve meg unik kompetanse eg ikkje kunne vore forutan. Då skulen ringte for å fortelje at femåringen min nok måtte på legevakta, var ikkje reaksjonen eit sukk av letting. Ikkje noko høgt hurra for at ho endeleg fekk tileigna seg kunnskap om at det er vondt å slå seg. Det visste ho allereie. Einaste gevinsten ho får av kragebeinsbrotet er premien for tapper oppførsel på røntgen og legevakt.

Bodskapet i dagens tekst er altså dette: Born har ikkje godt av å falle og slå seg. Barndommen er ikkje like polstra som ein del vil ha det til. Og har du Mercedes, tenk deg om to gonger før du byter den ut med noko med lågare status. Ringverknadene kan vere enorme. Tenk på borna!

Hummer og kanari

Framandfaren

stranger danger photo
Photo by Experiments With Light

Pokemon Go har teke verda med storm. Endeleg har det vore folk i Strandgata, nær sagt til alle døgnets tider. Kampen om hegemoniet på Pokegymmen ved Horne Brygge er knallhard. Her i heimen er vi på Pokemon-runde nesten dagleg. Anten vi nå går ut alle saman, eller om vi berre tek ein ekstra runde gjennom Strandgata når vi er ute for å handle. Ein veit jo aldri når det kan dukke opp ein Tentacruel eller ein Machoke.

Den ting som ikkje kan problematiserast er ikkje funnen opp enno. Pokemon Go er ikkje noko unnatak. Eg las ein tekst på ein amerikansk nettstad for litt sidan, der ein ung mann fortalde om korleis det var å vere hekta på Pokemon Go når huda er mørk i staden for kvit. Det var litt annleis. Ein kunne ikkje jakte like intenst. Ein måtte passe på kor ein gjekk. Ein vart møtt med mistru heile tida. Kva gjer du her? Kvifor går du og stirer på den telefonen? Når ein veit kor lause på avtrekkaren folk kan vere i USA er det ikkje rart at fyren lurte på om jakta på Pokemons eigentleg var verdt risken.

Sjansen for å bli skoten av ein triggerhappy politimann er heldigvis ganske liten i Norge, uansett hudfarge. Eg må likevel tilstå at eg ved nokre høve har tatt meg sjølv i å tenke på korleis andre reagerer på at eg går rundt i gatene med telefonen framme, ivrig søkande etter endå ein Pokemon. Eg er ein mann på full fart inn i gammal gris-alderen. Når eg ikkje har med meg ungane som alibi, trur folk kanskje at eg driv med noko heilt anna, der eg sit og fiklar med telefonen? Kanskje trur dei at eg tek bilde av dei? Har eg skumle planar? Eg har tenkt tanken fleire gonger, hittil utan å late den hindre meg i å ville fange dei alle. Pokemonane altså. Ikkje borna.

Det er sikkert difor min fyrste tanke, når eg las at folk var redde for ungane sine etter at nokon hadde observert menn som tok bilder av småjenter i klatreparken måndag morgon, var denne: Er vi sikre på at dei ikkje berre var på Pokemon-jakt? Eg såg det i allfall som lite truleg at det var nokon grunn til å slippe panikken laus, og låse barna inne. Predatorar på jakt etter barn jaktar ikkje i flokk på den måten det vart skildra i avisa. Merkeleg oppførsel, javisst, men det var sikkert ei forklaring. Ikkje nokon grunn til å rope «stranger danger» denne gangen heller. Framandfare, heiter det kanskje på norsk. Og slik det ser ut no var det heller ikkje noko å vere redd for. Berre nokre galne turistar frå Asia med selfiestenger og litt mykje entusiasme.

Framandfare altså. Dei fleste foreldre fortel ungane sine at dei skal vere forsiktig med å snakke med framande. Det er sikkert fornuftig det, men det gjeld å ikkje overdrive heller. For nokre år sidan var ein elleve år gamal speidar sakna i fire dager i fjella i Utah. Han gøymde seg for redningsmannskapa, for han hadde lært heime at han skulle passe seg for framande. Det var ein rimeleg stor sjanse for at dei ville stele han, meinte han, og heldt seg i dekning. Då har det gått for langt. Sanninga er jo at framande så godt som aldri er farlege. Tvert i mot. At framande forgrip seg på born er uhyre sjeldant. Tal frå USA i 2005 viser at av 800.000 born som vart melde sakna, var berre 115 av dei bortførte av ein framand. Det er noko slikt som 0,01 prosent av dei, og hugs at dei aller fleste borna ikkje vart sakna i det heile tatt. Framandfaren kjem ganske langt nede på lista over kva ein bør være redd for. Litt naturleg skepsis er berre sunt, men å lære barna våre opp til ei generell frykt for folk dei ikkje kjenner, er ikkje smart. Berre dumt. I ein krisesituasjon kan ein framand like gjerne vere redninga.

Noko av det finaste ved å bu i Norge er at vi stort sett har veldig høg tillit til kvarandre. Ungdom og middelaldrande menn i hettegenser kan gå på Pokemon-jakt utan at mødre kjem springande for å hente heim ungane sine. Det er ein verdi det er verdt å kjempe for. Følg for all del med, men ikkje la mistru og skepsis ta heilt overhand. Dei aller fleste vi møter vil oss vel. Hvis dei ikkje tilhører Team Instinct, og er på veg bort for å kaste oss ut av Pokegymmen då.

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Assassin

assas

Etter at vi i flere semestere har prøvd å lage program i Filmklubben med filmer som vi tror folk har lyst til å se, uten å treffe nevneverdig godt, la vi en ny plan når vi skulle til å lage programmet for høsten. Siden vi var så dårlige til å gjette hvilke filmer som kanskje kunne trekke folk kunne vi like gjerne gi blaffen og heller bestemme oss for å sette opp filmer som vi selv har lyst til å vise. Enten det nå er fordi det er filmer som er så fantastisk bra at vi gjerne vil dele dem med flere, eller om det er nyere film som vi har lyst til å se selv.

The Assassin er i sistnevnte kategori.

Jeg husker ikke om det var jeg, eller noen andre som foreslo den, men jeg hadde uansett veldig lyst til å se den. Ulempen med å sette opp film vi ikke har sett er at vi ikke får kvalitetssikret programmet. Ingen av oss hadde sett filmen før. Det skulle ikke være noe problem her, for makan til unison kritikerhyllest er det sjelden vi ser. Jeg forventet meg en kampsportfilm ala House of Flying DaggersCrouching Tiger Hidden Dragon, og hva de nå heter for noe alle sammen. Omtalen av filmen peker den jo i den retningen, og det samme gjør mange av anmeldelsene av den. Blodig vakkert. Utsøkt snikmorderske. Vakker voldsballett. En perfekt knyttneve. Kjærleiken eller sverdets vei.

Ingenting av det er feil. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at disse anmelderen hadde sett en annen film enn meg, når jeg så den en kveld her forleden hjemme alene i stua. (Siden jeg skulle holde innledning før filmen tenkte jeg det var greit å ha sett den)

Hva slags film var det jeg så da? Jo, jeg så en utrolig langsom film. Et kostymedrama, filmet i et format som gjorde at jeg de første ti minuttene prøvde å finne ut om det var noe galt med innstillingene på TVen. Det var ikke det. Volden som er der varer aldri lenge. Det er små eksplosjoner, og så roer det seg kraftig ned igjen. Bildene er hele tiden, uten unntak, vidunderlig vakre. En estetisk nytelse. Men det er vanskelig å få tak i hva som egentlig skjer. Hva betyr de enkelte scenene? Det er forvirrende, og kanskje til og med litt frustrerende?

Likevel klarer jeg ikke å se bort. Altså er det tross alt mest fascinerende. Jeg ender opp med konklusjonen: Jeg skjønner ikke bæret av dette her, men det er kjekt å se på likevel,

Nesten all film vi ser følger en kjent og kjær struktur. Det er tre akter. Begynnelse, mellomparti, avslutning. Det er vendepunkt, point of no return, gjerne et vendepunkt til, og så avslutning der normalen gjenopprettes. Innimellom der har vi og helten vært på en ytre reise, mens helten også gjerne skal ha vært på en indre reise. Kommet ut på den andre siden som en mer voksen, klokere, smartere, whatever person. Det er egentlig romanens struktur dette. Litterært. Selvfølgelig er det mange variasjoner innenfor denne strukturen, men den ligger så fast at det ikke er rart at vi kommer litt i stuss når vi ser film som bruker andre virkemidler. Film som insisterer på at film først og fremst er en visuell kunstart.

Og det er vel det The Assassin gjør. Dette er ikke en filmatisering av et litterært forelegg. Dette er film som kunst, ikke som lett underholdning. Regissøren har vel sagt i et eller annet intervju at han i grunnen blåser i publikum. Han lager film kun for seg selv, og det virker å være sant når det gjelder The Assassin. Dette er en film som ikke kommer deg i møte på noe vis. Her ligger alt i dine egne hender. Du må selv oppsøke den, og skal du få noe ut av den må du ha et såpass åpent sinn at du klarer å legge alle forventninger om hvordan en historie på film skal fortelles til side.

Min anbefaling første gang man ser The Assassin er at man rett og slett driter i historien. Ikke tenk for mye på hva de enkelte scenene egentlig har med hverandre å gjøre. Se på hver scene som du ville sett på et maleri på et kunstgalleri. Se på detaljene. Kjenn på stemningen. Hva får disse bildene deg til å føle? Hva er tanken her? Og når du har gått gjennom hele galleriet kan du ta deg en velfortjent øl, mens du prøver å finne ut av hva som egentlig var den overordnede historien her.

Antagelig hjelper det å se den en gang til også. Jeg var fascinert etter første kikk hjemme på stua, men jeg likte den uendelig mye bedre når jeg så den igjen på kino. At alt blir bedre på det store lerretet er selvfølgelig en del av det, men jeg følte også at brikkene falt bedre på plass andre gangen.

At kritikere og folk flest ikke alltid er enige om hva som er god film er en kjent sak, men det er sjelden man ser en film der forskjellen i hva man synes om filmen er like stor som når det gjelder The Assassin. Sight and Sound kåret den til den beste filmen i 2015, etter å ha bedt en haug med kritikere liste opp sine favoritter. Men leser man kommentarfelt på anmeldelser av filmen ser man at mange er i harnisk over at det i det hele tatt går an å se sånt som dette ferdig. Hvem har rett?

Hver enkelt får vurdere selv. Film er i stor grad subjektivt. The Assassin gir deg ingenting gratis. Det er kanskje en film man må læres opp til å like. Som oliven. Og blåmuggost. Selv er jeg bare en glad amatør. Jeg spiser helst cheddar, men jeg er litt på gli på den der blåmuggosten altså. Hadde vi sett den før vi lagde programmet hadde vi kanskje ikke satt den opp, men jeg er glad vi gjorde det. Vi har godt av å utfordre oss selv litt innimellom, og vi kan sikkert bli flinkere til å utfordre medlemmene våre litt også. Som Filmklubb er det ikke vår oppgave å tilfredsstille minste felles multiplum. Det får kinoen ta seg av.

Får bare håpe vi ikke skremte bort noen med denne utsøkte snikmordersken. Skulle ikke være noen grunn til det. Filmene blir bare mer og mer tilgjengelige utover høsten så vidt jeg kan se, så kom kom. Det er mye å glede seg til.

Var dette en anbefaling eller avbefaling av The Assassin? Jeg håper dere tar det som en anbefaling, men vær obs. Den er ikke for alle.

Hummer og kanari

Feigis og slappis

friskis svettis photo
Photo by ExtraStiftelsen

Du har allereie lest det i herverande avis. Friskis og Svettis starta ikkje opp att tilbodet sitt denne hausten. Hallkapasiteten i Flora kommune er sprengd, Friskis og Svettis meiner dei ikkje fekk tid og areal nok til at dei kunne oppretthalde tilbodet sitt, og dermed var det slutt for dei i denne omgang. Friskis og Svettis har halde på i elleve år, dei har vore eit billeg og populært lavterskeltilbod for folk i alle aldre som har ei ambisjon om å halde seg i form, men ikkje har hatt noe ønske om å drive organisert idrett, eller henge rundt på treningssentra. At dei ikkje startar opp at i haust ikkje berre trist. Det er ei fallitterklæring. Og det er ei tabbe. Korleis kunne dei ansvarlege la dette skje?

Sjølvsagt er det politikaranes skuld. Levekårsutvalet har slått fast at barn skal prioriterast i kjernetida mellom 17 og 20. Nye aktørar har meldt seg på, og dermed var det ikkje plass nok til alle. Nokon måtte ut. Det er ikkje vanskeleg å forstå dilemmaet. Nokon måtte bli skuffa, og det er sikkert fleire enn Friskis og Svettis som er misfornøgd med tidene dei har fått tildelt. Når kapasiteten er langt forbi bristepunktet er det slik det blir. Ein får gjere det beste ut av det. Likevel. Eg meinar Levekårsutvalet bør sjå på saka på nytt. Er det verkeleg gitt at det einaste kriteriet for tildeling av treningstider skal vere at barn skal prioriterast i kjernetida? Eg meiner at det er ei feig prioritering. Den er vag, uangripeleg, men eigentleg ganske intetsigande. Eg ville lagt fleire kriteriar til grunn.

Alle er einige om at idrett er ein fin ting. Kanskje er vi for einige i det, for ofte gløymer vi å stille dei kritiske spørsmåla. Er all idrett alltid ein fin ting? Kan vi stille større krav til den organiserte idretten? Eller bør vi stille andre krav? Kva for ei rolle vil vi at idretten skal ha i samfunnet? Kan vi organisere oss annleis? Nesten alle barn i Noreg driv med ein eller annen form for idrett i åra frå dei er seks, til dei blir tretten år gamle. Men i overgangen frå barneidrett til ungdomsidrett skjer det noko, og veldig mange gjer seg med organisert idrett. Kvifor det?

Vi veit at dei som driv med idrett har betre sjølvbilete, betre helse både psykisk og fysisk, meir overskudd, enn dei som ikkje driv med idrett. Vi veit også at dei som har mindre ressursar, anten det no er sosialt, psykologisk, kulturelt, eller økonomisk er overrepresentert blant dei som droppar ut av idretten i åra mellom tretten og nitten. Idretten er ein plass for dei vellukka og veltilpassa, medan dei som kanskje hadde hatt størst nytte av eit organisert idrettstilbod i større grad faller fra. Vi treng større variasjon og fleire tilbod til dei som synes det er gøy å drive idrett på sine eigne premissar, men ikkje har ambisjonar om a-lag, eliteserie, landslag og proffopphald i utlandet. Sjølv hadde eg gjerne tatt i mot eit tilbod om å bli knust i bordtennis på jevnleg basis.

For å vende tilbake til start. Levekårsutvalet bør se på prioriteringane for tildeling av treningstider ein gong til, og faktisk gjere ein ordentleg jobb denne gongen. Kriteria bør utvidast. Folkehelseperspektivet bør prioriterast over idrettslagas eigne ønsker, i den grad det er nokon motsetning. Barn mellom 6 og 13 har ein haug med tilbod, og dei er aktive nesten alle samen. Det er ikkje der skoen trykker. Fråfallet startar i trettenårsalderen, og held på ut ungdomstida. Dette bør det offentlege freiste å motvirke. Lag som kan dokumentere lågt frafall bør prioriterast. Tilbod retta mot grupper som har få andre tilbod bør også prioriterast. Eg dristar meg til å foreslå ei prioriteringsliste.

1. Folkehelse skal alltid ligge i bunn for prioriteringane.

2.Tilbod som rettar seg mot grupper som har få andre tilbod om organisert trening prioriterast høgt.

3. Tilbod som kan dokumentere lågt fråfall i aldersgruppe 13-19, eller er spesielt retta mot å få dei som fell i frå til å bli i idretten, skal prioriterast.

4. Barn og unge skal prioriterast i kjernetida mellom 17 og 20.

5. Nye tilbod som ikkje kjem inn under dei andre punkta i denne lista må finne seg i å stille bak allereie etablerte tilbod i starten.

Den einaste måten å løyse problemet er å bygge ut større hallkapasitet. Det hastar, men kjem til å ta tid. Inntil då må det prioriterast knallhardt. Det er politikaranes jobb. Hvis dei ikkje vil ta den på seg får dei melde seg på Feigis og Slappis i staden. Dei trenar mellom halv tolv og 23.30 kvar onsdag kveld i Florahallen.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Cave

Benjamin Helstad i Cave

Jeg hadde trua på Cave. Jeg hadde det, og visst er det mye som er bra gjort, det holder bare ikke hele veien til Dombås. Dessverre. Skuffa igjen.

Storyen er grei. Adrian, Charlotte og Viktor er gamle venner, og eks-soldater. De drar ut på tur i villmarka, der planen er å utforske et grottesystem. Adrian og Charlotte er kjærester. Charlotte og Viktor har hatt en greie, og Viktor er nok ikke helt ferdig med den heller. Dermed er settingen lagt for et trekantdrama satt i trange og klaustrofobiske omgivelser i ellers sedvanlig fin og flott natur. Litt som en blanding av Erik Løchens “Jakten” og Neil Marshalls “The Descent” liksom?

Men egentlig ikke altså. Den er mer i et Deliverance-landskap, noe regissøren heller ikke legger skjul på underveis.

Det er mye fin klaustrofobisk stemning. Skuespillerne gjør i det store og det hele en fin jobb. Trekantdramaet funker fint så lenge gryta putrer på svak varme, og det meste er under overflaten. Det er når temperaturen skrus opp problemene starter. Det vil liksom ikke fosskoke. Den fine opptakten får aldri sin forløsning. Trekantdramaet gis på båten til fordel for billige triks og trøtte sjangergrep. Sluttproduktet nærmest skriker etter et par ekstra runder med rødblyant i pre-produksjonen. For det er et potensiale her, man får det bare ikke ut. Hva skjuler seg i dypet, spør man på promomateriellet, og det hintes stadig om at det er noe skummelt som foregår som våre tre venner er uforberedt på. En gammel russisk hjelm. Et tomt telt med en sovepose full av blod. En død dykker. Men denne spenningen forblir uforløst. Det er ingenting som skjuler seg i dypet. Ingenting!

Hadde dette vært en amerikansk produksjon hadde vi avfeid den som rett på video-materiale, men når den er norsk leter vi etter det som er bra, feier det som ikke er fullt så bra under teppet, og gir den fire eller fem på terningen. Det er alt for mye. Grepet med å holde igjen alle løse tråder til en oppfølger i 2017 er nok til at man burde trekke minst to øyne på terningen. Det er å snyte sitt publikum spør du meg.

Alt i alt, en skuffende kinoopplevelse. Gå og se den!

Page 1 of 1,09112345...102030...Last »
%d bloggers like this: