Hummer og kanari

Bummelacke

tutogtafs

Dei kjem veltande frem med ein gong det blir varmare i veret. I gamle  skranglete varebilar, kledd i skitne, fargerike filler gjer dei mykje av seg. Dei spelar høg musikk av ymse kvalitet. Dei snakkar ein slags  variant av norsk, men ispedd ord og uttrykk frå framande språk er dei  ikkje alltid like lette å skjøne for oss andre. Dei manglar respekt for  lover og reglar. Dei bryr seg ikkje om normar som nordmenn flest har  akseptert i generasjonar. Dei tek seg til rette i det offentlege rom.  Dei rusar seg på open gate, og gjer frå seg i sandkasser, blomsterbed og meir eller mindre mørklagte hjørner. Kulturen deira er på  kollisjonskurs med den norske gjennomregulerte velferdsstaten. Folk  flest synest dei er ein pest og ein plage, men kritikk prellar av dei  som vatn på gåsa. Som nasjon står vi makteslause mot dei hylande horder, medan bakmenn tjener store penger på det som har blitt ein organisert  og illeluktande industri. Nei, eg snakkar ikkje om tiggarar frå Romania. Eg snakkar om russen. Russen ja. Dei unge håpefulle. Nokre småbarn i  Ålesund spør om det er greit at dei tar med seg små heimelaga flagg med  det norske flagget på eine sida, og eit anna flagg på den andre side, og halve Norge går i svart av såra og misforstått nasjonalisme. Men at  russen vaser rundt i bakrus i borgertoget med det norske flagget på klea sine tilsmussa av oppkast, blod og gud veit hvilke andre kroppsvesker,  det er slik det skal vere. Takk og lov at det er attande mai i dag, og  slutt for denne gang.

Eg er sjølvsagt ikkje den rette til å snakke. Eg burde nok helst berre  teie stilt, eg er berre nok ein stut som har gløymt han har vore kalv  ein gong. Greit, så har eg aldri vore russ. Eg droppa ut av gymnaset  etter tre veker. Men allereie i 1981 gjekk eg rundt i dongerijakke med Sex-Inspector, First Lesson Free skreve med svart tusj på ryggen. Utruleg nok var det ingen som slo til  på det generøse tilbodet. Om eg no skal legge hånda på hjartet kan eg  vel ikkje seie at eg har forandra meg så mykje siden da. Eg har ved  fleire anledningar vore observert i ein t-skjorte der to einhjørningar  står under ein idyllisk regnboge. Den eine einhjørningen, travelt  opptatt med å ta den andre bakfrå. Det kan vere at eg kjøpte den  t-skjorta fordi eg er glad i einhjørningar, og syntes det er kjekt at  dei formerar seg, men det kan også ha ein viss samanheng med at eg er  ein gamal gris. Eg overlet til lesaren sjølv å døme i akkurat den saka,  men nei, eg er verkeleg ikkje den rette til å klage på russen. Har eg  ikkje sjølv ein gong hatt ein button med pule, drekke, spy og sloss på jakka kanskje?

Mogleg det var russebilen Mycke Mus som var dråpen som gjorde at det rant over for meg i år. Hvis det ikkje var Donald Fuck då. Eg veit ikkje. Det var ikkje ordspelet i seg sjalv som var  problemet, eg likar vanlegvis eit dårleg ordspel betre enn dei fleste,  men i år var det plutseleg ikkje morosamt lenger. Det var nok heller det at på tre store russearrangement i landet dei siste par vekene, har  politiet fått åtte valdtektssaker i fanget. Dei sexfikserte ordspela.  Dei morosame fyllehyllestene. I år satte det seg fast i halsen.  Åtte  jenter har melde frå om at dei har blive voldtatt. Elleve gutar er  etterlyst. Ingen er arrestert. Ingen bryr seg.

Åtte valdtekter på to veker er ein meir enn det som fekk hovudstadsavisene  til å skrive om ein valdtektsbølge i Oslo i april 2011. Kva er det som  skjer her? Kvifor er det ingen som bryr seg? Kva er åtte valdtekne  jenter for noko eigentleg? Svinn? Det ein på engelsk kallar for collatteral damage? Ikkje meir enn ein må rekne med? Kvifor er det ingen som protesterer,  går i tog, eller gjer noko, eit eller anna, for å markere at det her  faktisk ikkje er greit? Kan ikkje nokon i det minste døype om russebilen sin til Fuck off?

Eg veit sjølvsagt at det er dei få som øydelegg for dei monge. Eg veit at  dei fleste som tok av seg russedressen for siste gong i dag tidleg ikkje har gjort noko gale. Eg veit at dei kjem til å himle med augo når dei  les dette. Ja, eg veit at det ikkje er noko poeng å klage på ungdommen  og all den slitsomme entusiasmen og livsgleda deira. Det er lite som er  meir patetisk enn gamlingar som klagar på drikkekultur, fæl ungdom, og  brukar ord som bevisstgjering. Men kva anna kan ein gjera? Russen skulle hatt pryl, pleier eg å seie,  men eg orkar ikkje banke dei alle saman. På ein eller annen måte må dei  som skal vere russ i 2014 lære seg det på egen hånd. At alt har ein  pris, også russetida, og at åtte valdtekne jenter er for dyrt. Dei har  eit år på seg frå i dag.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære -
og det gav forlik.

En Free Syrian Army-soldat tar seg en timeout på en sofa i Deir al-Zor, Syria, sist mandag.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Little Girl I Wanna Marry You

Now honey, I don’t wanna clip your wings
But a time comes when two people
should think of these things
Having a home and a family
Facing up to their responsibilities
They say in the end true love prevails
But in the end true love can’t be no fairytale
To say I’ll make your dreams come true would be wrong
But maybe, darlin’, I could help them along

Little girl, I wanna marry you
Oh yeah, little girl, I wanna marry you
Yes I do
Little girl, I wanna marry you

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Kunsten å selge #27

suck

Problemer med at ungen sutter på tommelen? Her er løsningen. Lurer på om den finnes i piggtrådversjon også?

Hummer og kanari

Med lov skal landet byggjast

the principles of the divine

Her forleden freista eg å lese meg til botn i eit dokument med det  velklingande namnet Prop.144 L. Det gjekk ikkje så bra. Eg fresa  allereie før eg var kome skikkeleg i gong, og gav opp heile prosjektet  føyr eg var komen halvvegs til mål. Dokumentet er betre kjent under  namnet Bokloven, det er regjeringas proposisjon til Stortinget, altså  eit forslag til lovvedtak. Det kjem truleg til å bli segle lett gjennom  Stortinget føyr somaren, men om lova rekk å bli tatt i bruk før ho blir  fjerna igjen av ein ny borgarleg regjering til hausten står attende å  sjå. Sidan eg les bøker, og har vore butikksjef i ein bokhandel ein gong er eg litt interessert i temaet, eg tenkte eg skulle gje lova ein  sjanse. Som allereie nemnt gjekk det i vasken, slik planane mine ofte  gjer, og denne spalta kjem difor ikkje til å handle om boklova i det  heile tatt. Sånn eigentleg.

Det som fekk meg til å frese heilt i starten av Prop.144 L var dette. Som  eit viktig element for å oppnå dei kulturpolitiske målsettingane om  mangfold og bredde i bokhandelsortimentet vil departementet lovfeste ein obligatorisk skaffe og leveringsplikt. Det skal altså skrivast ned i  lov at ein bokhandel har plikt til å skaffe ein bok frå forlaget på ein  konkret bestilling frå ein kunde. Forlaget på si side har ein plikt til å levere bøker til bokhandelen så sant dei har dei på lager. Ja, eg  kjenner at eg blir eitrande forbanna igjen no, medan eg skriv dette. Er  det verkeleg eit stort problem at bokhandelen ikkje vil skaffe bøker til kundane sine? Eller at forlaga ikkje vil sende dei bøker? Skal dei  lovfeste god service no? Kva er det dei driv med der nede i  departementet? Hei Hadia! Du er ikkje på Nytt på nytt no! Det blir ikkje noko bredare sortiment i bokhandelen om bøkene ligg på eit lager i  Akershus! Skjerp dykk!

Ein kan meine kva man vil om den nye boklova, i kvart fall resten av  punktane i den, men ein treng ikkje lovfeste nokon skaffeplikt. Det er  ingen meining i det. Om Libris ikkje vil skaffe meg ein reiseguide for  Sicilia er det mykje meir effektivt for meg å dra frem smarttelefonen  min og tinge den frå Haugen bok enn å gå til politiet for å levere inn  ein anmeldelse. Det er berre for dumt. Eg meinar, eg er ein varm  tilhengar av lover, reglar og byråkrati, men slikt tull som det her gjer det ikkje enkelt for meg. Blir det for mange slike lover som ikkje er  naudsynte, som ikkje handhevast, eller som folk ikkje ein gong veit om  eksisterer, då undergraver man tilliten til heile lovverket. Det er ein  grense for kor monge lover vi kan lage, og om ikkje vi har passert den  grensa, kan det ikkje vere lenge før. Fakta er at talet på lover har  blitt dobla sidan åttitalet. Berre under dei raud-grønes tid i  regjeringskontora har vi fått noko slikt som 1000 nye lover. På dei ti  åra mellom 2003 og 2013 har Stortinget vedtekje like mange lover som det dei klarte på dei hundre åra mellom 1814 og 1914. Kor skal dette ende?

Eg veit ikkje, men det er ikkje nokon grunn til å tru at det kjem til å  ende ved regjeringsskiftet til hausten. Kva skal dei ellers drive med  der nede i Oslo enn å lage lovar? I beste fall kjem den nye regjeringa  som vi truleg får til å dempe veksten i byråkrati og nye lovforslag  noko, men sjølv det er eg ikkje sikker på. Byråkratiet vil fortsette å  vakse, og Stortinget kjem fortsatt til å vedta 100 nye lover i året. Det er slik systemet er, og sjølv om ein kan ønske å justere noko på det,  er det ingen som går til val på å fjerne systemet og starte på nytt. Det er greit det, men kan vi ikkje bli einige om ein liten huskeregel.  Berre ein liten hyssing rundt fingeren. Nei nei. dere trenger ikkje  gjere det til ein lov. Ikkje ein liten forskrift ein gong, berre skriv  det ned på ein post-it og heng den på skjermen deres. Men gjer det med  gaffatape, slik at den ikkje faller ned og blir borte. Det eg vil at  dykk skal skrive på den lappen er to små spørsmål. Nemleg disse: Er dette ein lov som gjer

kvardagen lettere for nokon?  Og det andre spørsmålet: Er det ein lov som hindrar nokon i å kome til skade? Om svaret på begge spørsmåla er nei, kast heile lovforslaget i bosset  og ta resten av dagen fri på skattebetalaranes regning. Jada. gå gjerne  på raudvinsfylla. Det er det verdt, det er eg heilt sikker på.

Dei to spørsmåla står ikkje på nokon måte i vegen for å lage ein boklov. Om alternativet til boklov er at norsk språk og norsk litteratur kjem til  skade, ja då er det berre å kjøre på. Men den biten om skaffeplikt, den  kan dere berre skrote. Den gjer ikkje kvardagen lettere for nokon, og  den hindrar ikkje nokon i å kome til skade. Alt den gjer er å irritere  nattesøvnen frå slike som meg, og gje folk i andre land som samlar på  dumme lover noko nytt å le av. Det er mogleg slikt har ein verdi i seg  sjalv, men det er i så fall ikkje kulturdepartementets ansvar!

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #4

image

- Hva er det du har på genseren din?

- Det er et spøkelse, og en ugle.

- Ja DET er det!

- Og spøkelset sier “Boo” og ugla sier “Hoo” ser du?

- Ja! Hagbarth kan kle seg ut som pøkelse!

- Kan han det?

- Ja, med pøkelsehender, og pøkelseføtter, og pøkelsehode, og så kan han kremme bestemora!

- Kan han det ja? Hva sier bestemora da?

- HJELP!

- Blir hun redd da?

- Ja, og så må mamma trøste.

- Må hun det ja?

- Ja, DA blir besti glad!

- Det blir hun nok.

- Jeg har mage!

- Det har du.

- Du har MANGE mager du!

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #18

Mr Ball

Noen tullebukker med alt for mye fritid har gjenskapt slaget ved Helm’s Deep. Jeg tror ikke de er de første, og sikkert ikke de siste heller, men bildene er ganske imponerende.

Ikke noe galt med verken Lego eller Tolkien, men disse bildene er jo mye mer interessante. Fra grensen mellom USA og Mexico.

The border between the United States and Mexico stretches 3,169 kilometers (1,969 miles), crossing deserts, rivers, towns, and cities from the Pacific to the Gulf of Mexico. Every year, an estimated 350 million people legally cross the border, with another 500,000 entering into the United States illegally. No single barrier stretches across the entire border, instead, it is lined with a patchwork of steel and concrete fences, infrared cameras, sensors, drones, and nearly 20,000 U.S. Border Patrol agents. As immigrants from Mexico and other Central and South American countries continue to try to find their way into the U.S., Congress is now considering an immigration reform bill called the Border Security, Economic Opportunity and Immigration Modernization Act of 2013. The bill proposes solutions to current border enforcement problems and paths to citizenship for the estimated 11 million existing illegal immigrants in the U.S. Gathered here are images of the US-Mexico border from the past few years.

Pearl Cantrell fylte nylig 105 år. Hemmeligheten til et langt liv er visstnok bacon.

“I love bacon, I eat it everyday”, says Pearl, “I don’t feel as old as I am, that’s all I can say”, she explains.

Kan du skyte en zombie i knollen, og ikke bli tiltalt for mord? I selvforsvar er svaret ja uansett så klart, men om du ligger på taket med en rifle og plaffer ned for fote? Da kommer det an på om vi kan definere zombiene som mennesker. Men om de er mennesker, kan vi stille dem for retten, gi dem Lippestad som forsvarer, og putte dem i fengsel for resten av livet? Dette, og mange andre spørsmål har man fått advokater til å fundere på. Kan julenissen spionere på deg for å avgjøre om du er snill eller slem? Kan Tony Stark ta på seg drakta og redde verden om han har tatt seg en drink eller to?

Even if someone was anxious about the spying and home invasion, though, Santa has every right to do so, but only if they consent to those behaviors. The fact that people leave out milk and cookies for Old Saint Nick serves as an implied contract that Santa is, in fact, welcome to enter their homes and judge them for being naughty or nice. Appropriately, those who stop believing, or who do not believe in the first place, do not leave out cookies and milk, and are also not visited on Christmas Eve or spied on. Essentially, those who wish for presents from Santa agree to give up their right to privacy and to allow him to enter their property in return, and their offering of cookies signifies an agreement to these terms.

Det har gått for seg i Cleveland ja, og folk har visst det, eller i det minste hatt mistanke om det, i lang tid. Men politiet gadd ikke sjekke det ut. Enda godt Charles Ramsey tok ansvar da.

“Oh, those girls? The ones trapped in that house for a decade? Yeah, we called the cops the first time we saw them being walked naked on a leash. Fuckers never came.”

Jeg kjente en gang en fyr som kjente en fyr som begynte med slektsforskning. Han fant ut at han var i slekt med Baneheia-Viggo, og da sluttet han igjen. Men det viser seg nå at går vi 1000 år tilbake er alle europeere i slekt. Akk ja…

A genetic survey concludes that all Europeans living today are related to the same set of ancestors who lived 1,000 years ago.

Hmmm…dette var faktisk ganske interessant, og så fikk jeg endelig lese hele det der “information wants to be free”-sitatet, som visstnok betyr noe helt annet enn det jeg trodde det betydde.

Someone’s already tweeting—“Butterick is an idiot. He doesn’t know that information wants to be free.” You know, I have heard that. But I also know that 99.99% of people who mention this line forget to talk about the first and last parts of it.
“What? There’s a first and last part?” Yeah, yeah. The whole line goes like this:

“Information wants to be expensive, because it’s so valuable … On the other hand, information wants to be free, because the cost of getting it out is getting lower … So you have these two fighting against each other.”

This was said by a guy named Stewart Brand, way back in 1984.
So what’s the message here? Information wants to be free? No, that’s not the message. The message is that there are two forces in tension. And the challenge is how to balance the forces.
The web, however, has never balanced these forces. The web has always been great for making information free, and terrible at charging for it. And that’s a technological flaw that’s existed since the beginning of the web. So from early on, folks took this lemon and tried to make web lemonade by latching onto the belief that exposure mattered more than money.
Does this sound familiar, designers? “This project’s going to be great exposure.” It’s never true. It’s never been true. It’s never been true on the web. But it became one of the web’s core religious beliefs.
The problem, of course, is that information wasn’t actually free. It’s just that no one wanted to pay for it.

Og til slutt i dag: Er du mann? Pass på å sjekke testiklene dine jevnlig. Ellers kommer Mr.Balls og tar deg!

Meet Mr. Balls, the anti-testicular cancer mascot dreamed up by the Brazilian nonprofit Associação de Assistência às Pessoas com Câncer. In case you’re blind and can’t see the picture, he looks exactly like the kind of angry giant nuts that chase you around in nightmares.

 

photo by: CharlesLam
Hummer og kanari

10 grunner til at det ikke blir noe blogging i dag heller

205/365 - Nueva Nueva

  1. Fordi verden trenger enda en mening fra noen som ikke vet en dritt omtrent like mye som den trenger enda en diktator med kjemiske våpen.
  2. Fordi innerst inne er jeg nok bare misunnelig.
  3. Fordi jeg ikke har tenkt å åpne hjemmet mitt for asylsøkere og flyktninger.
  4. Jeg har forresten ikke tenkt å la romfolket campe i hagen min heller.
  5. De vet hvor jeg bor.
  6. Fordi dagens outfit er det samme som gårsdagens outfit.
  7. Fordi jeg må ta medisinen min.
  8. You swine. You vulgar little maggot. You worthless bag of filth. As we say in Texas, you couldn’t pour water out of a boot with instructions printed on the heel. You are a canker, an open wound. I would rather kiss a lawyer than be seen with you. You took your last vacation in the Islets of Langerhans.You’re a putrescent mass, a walking vomit. You are a spineless little worm deserving nothing but the profoundest contempt. You are a jerk, a cad, and a weasel. I take that back; you are a festering pustule on a weasel’s rump. Your life is a monument to stupidity. You are a stench, a revulsion, a big suck on a sour lemon.I will never get over the embarrassment of belonging to the same species as you. You are a monster, an ogre, a malformity. I barf at the very thought of you. You have all the appeal of a paper cut. Lepers avoid you. You are vile, worthless, less than nothing. You are a weed, a fungus, the dregs of this earth. You are a technicolor yawn. And did I mention that you smell?

    You are a squeaking rat, a mistake of nature and a heavy-metal bagpipe player. You were not born. You were hatched into an unwilling world that rejects the likes of you. You didn’t crawl out of a normal egg, either, but rather a mutant maggot egg rejected by an evil scientist as being below his low standards. Your alleged parents abandoned you at birth and then died of shame in recognition of what they had done to an unsuspecting world. They were a bit late.

    Try to edit your responses of unnecessary material before attempting to impress us with your insight. The evidence that you are a nincompoop will still be available to readers, but they will be able to access it ever so much more rapidly. If cluelessness were crude oil, your scalp would be crawling with caribou.

    You are a thick-headed trog. I have seen skeet with more sense than you have. You are a few bricks short of a full load, a few cards short of a full deck, a few bytes short of a full core dump, and a few chromosomes short of a full human. Worse than that, you top-post. God created houseflies, cockroaches, maggots, mosquitos, fleas, ticks, slugs, leeches, and intestinal parasites, then he lowered his standards and made you. I take it back; God didn’t make you. You are Satan’s spawn. You are Evil beyond comprehension, half-living in the slough of despair. You are the entropy which will claim us all. You are a green-nostriled, crossed eyed, hairy-livered, goisher kopf, inbred trout-defiler. You make Ebola look good.

    You are weary, stale, flat and unprofitable. You are grimy, squalid, nasty and profane. You are foul and disgusting. You’re a fool, an ignoramus. Monkeys look down on you. Even sheep won’t have sex with you. You are unreservedly pathetic, starved for attention, and lost in a land that reality forgot. You are not ANSI compliant and your markup doesn’t validate. You have a couple of address lines shorted together. You should be promoted to Engineering Manager.

    Do you really expect your delusional and incoherent ramblings to be read? Everyone plonked you long ago. Do you fantasize that your tantrums and conniption fits could possibly be worth the $0.000000001 worth of electricity used to send them? Your life is one big W.O.M.B.A.T., and your future doesn’t look promising either. We need to trace your bloodline and terminate all siblings and cousins in order to cleanse humanity of your polluted genes. The good news is that no normal human would ever mate with you, so we won’t have to go into the sewers in search of your git.

    You are a waste of flesh. You have no rhythm. You are ridiculous and obnoxious. You are the moral equivalent of a leech. You are a living emptiness, a meaningless void. You are sour and senile. You are a loathsome disease, a drooling inbred cross-eyed toesucker. You make Quakers shout and strike Pentecostals silent. You have a version 1.0 mind in a version 6.13 world. Your mother had to tie a pork chop around your neck just to get your dog to play with you. You think that www.GuyMacon.com/flame.html is the name of a rock band. You believe that P.D.Q. Bach is the greatest composer who ever lived. You prefer L. Ron Hubbard to Larry Niven and Jerry Pournelle. Hee-Haw is too deep for you. You would watch test patterns all day if the other inmates would let you.

    On a good day you’re a half-wit. You remind me of drool. You are deficient in all that lends character. You have the personality of wallpaper. You are dank and filthy. You are asinine and benighted. Spammers look down on you. Phone sex operators hang up on you. Telemarketers refuse to be seen in public with you. You are the source of all unpleasantness. You spread misery and sorrow wherever you go. May you choke on your own foolish opinions. You are a Pusillanimous galactophage and you wear your sister’s training bra. Don’t bother opening the door when you leave – you should be able to slime your way out underneath. I hope that when you get home your mother runs out from under the porch and bites you.

    You smarmy lagerlout git. You bloody woofter sod. Bugger off, pillock. You grotty wanking oik artless base-court apple-john. You clouted boggish foot-licking half-twit. You dankish clack-dish plonker. You gormless crook-pated tosser. You bloody churlish boil-brained clotpole ponce. You craven dewberry pisshead cockup pratting naff. You cockered bum-bailey poofter. You gob-kissing gleeking flap-mouthed coxcomb. You dread-bolted fobbing beef-witted clapper-clawed flirt-gill. You jetere steatopygous pilgarlick hircine whigmaleerious rhadamanthine lintlicker. I refer you to the reply given in the case of Arkell v. Pressdram.

    You are so clueless that if you dressed in a clue skin, doused yourself in clue musk, and did the clue dance in the middle of a field of horny clues at the height of clue mating season, you still would not have a clue. If you were a movie you would be a double feature; _Battlefield_Earth_ and _Moron_Movies_II_. You would be out of focus.

    You are a fiend and a sniveling coward, and you have bad breath. You are the unholy spawn of a bandy-legged hobo and a syphilitic camel. You wear strangely mismatched clothing with oddly placed stains. You are degenerate, noxious and depraved. I feel debased just knowing that you exist. I despise everything about you, and I wish you would go away. You are jetsam who dreams of becoming flotsam. You won’t make it. I beg for sweet death to come and remove me from a world which became unbearable when the bioterrorists designed you.

    It is hard to believe how incredibly stupid you are. Stupid as a stone that the other stones make fun of. So stupid that you have traveled far beyond stupid as we know it and into a new dimension of stupid. Meta-stupid. Stupid cubed. Trans-stupid stupid. Stupid collapsed to a singularity where even the stupons have collapsed into stuponium. Stupid so dense that no intelligence can escape. Singularity stupid. Blazing hot summer day on Mercury stupid. You emit more stupid in one minute than our entire galaxy emits in a year. Quasar stupid. It cannot be possible that anything in our universe can really be this stupid. This is a primordial fragment from the original big stupid bang. A pure extract of stupid with absolute stupid purity. Stupid beyond the laws of nature. I must apologize. I can’t go on. This is my epiphany of stupid. After this experience, you may not hear from me for a while. I don’t think that I can summon the strength left to mock your moronic opinions and malformed comments about boring trivia or your other drivel. Duh.

    The only thing worse than your logic is your manners. I have snipped away most of your of what you wrote, because, well … it didn’t really say anything. Your attempt at constructing a creative flame was pitiful. I mean, really, stringing together a bunch of insults among a load of babbling was hardly effective… Maybe later in life, after you have learned to read, write, spell, and count, you will have more success. True, these are rudimentary skills that many of us “normal” people take for granted that everyone has an easy time of mastering. But we sometimes forget that there are “challenged” persons in this world who find these things to be difficult. If I had known that this was true in your case then I would have never have exposed myself to what you wrote. It just wouldn’t have been “right.” Sort of like parking in a handicap space. I wish you the best of luck in the emotional, and social struggles that seem to be placing such a demand on you.

    P.S.: You are hypocritical, greedy, violent, malevolent, vengeful, cowardly, deadly, mendacious, meretricious, loathsome, despicable, belligerent, opportunistic, barratrous, contemptible, criminal, fascistic, bigoted, racist, sexist, avaricious, tasteless, idiotic, brain-damaged, imbecilic, insane, arrogant, deceitful, demented, lame, self-righteous, byzantine, conspiratorial, satanic, fraudulent, libelous, bilious, splenetic, spastic, ignorant, clueless, EDLINoid, illegitimate, harmful, destructive, dumb, evasive, double-talking, devious, revisionist, narrow, manipulative, paternalistic, fundamentalist, dogmatic, idolatrous, unethical, cultic, diseased, suppressive, controlling, restrictive, malignant, deceptive, dim, crazy, weird, dyspeptic, stifling, uncaring, plantigrade, grim, unsympathetic, jargon-spouting, censorious, secretive, aggressive, mind-numbing, arassive, poisonous, flagrant, self-destructive, abusive, socially-retarded, puerile, pinguid, and Generally Not Good.

    I hope this helps…

  9. Statsfeminstene sier jeg ikke får lov.
  10. Føkk…09.41…jeg må komme meg på jobb!
photo by: Helga Weber
Hummer og kanari

Samfunnsaktuelle NRK Super

fugleveien

På NRK Super finn dei alltid gode løysingar på kvardagens små og store problem. Ta Fugleveien 3 til dømes. Tidligare denne veka fann den vesle fuglen Muffin ein blome som ho blei veldig glad i. Ho kalla den for Fysjda av di den lukta ganske stramt, og tok den med seg heim til dei andre fuglane. Men akk, då vart det dårleg stemning i Fugleveien. Dei andre syntes Fysjda lukta heilt utruleg forferdeleg, og som om ikkje det var nok, stanken fekk dei andre blomstane til å visne. Nei nei, sa dei, vi vil ikkje ha Fysjda her. Vekk med den! Muffin vart sjølvsagt lei seg, men ho gav ikkje opp. Ho sette hardt mot hardt. Muffin elskar Fysjda, sa ho. Må Fysjda gå, så går Muffin også. Då fekk dei andre fuglane noko å tenke på. Dei kom til at Fysjda berre var litt annleis, og annleis er bra å vere. Dei kom opp med ei løsning på problemet. Dei kunne jo berre lage ein eigen plass for Fysjda. Ein plass litt bortanfor Fugleveien 3, slik at stanken ikkje hindra dei i å sitte ute og grille, men nær nok til at Muffin kunne komme på besøk så ofte ho ville. Genialt, og som sagt så gjort. Alle vart glade igjen. Trur eg då. Det var ingen som spurde Fysjda om ho var nøgd med den løysinga.

Nokon vil derimot kjenne igjen politikken til dei andre fuglane. Eigne soner for stinkeblomar? Stinkeforbud der fuglar flest held seg? Bortvisning om stanken blir for nærgåande? Ein skulle nesten tru det var Arbeidarpartiets Libe Rieber-Mohn som har skrive manus til denne episoden. Løysinga er nær identisk med hennar forslag til korleis Oslo skal løyse tiggarproblemet. Stanken (eller tigginga) må fjernast frå skikkelege menneskje, så får heller dei som har interesse av det oppsøke dei stadene der det er lov å tigge (eller lukte som man vil). Men dei lurar ikkje meg. Dette er det Neil Young ein gong kalla for “A kinder, gentler, machine gun hand”. Dei pakkar jernneven inn i eit silketørkle. Dei tør ikkje vere like rett fram som til dømes Heinrich Himmler, som meinte at jødene burde sendast til Madagaskar, der dei kunne få ha si eiga koloni når krigen var over. Der kunne dei få styre seg sjølv som dei ville, rett nok under oppsyn av ein tysk politiguvernør med eit ukjent antall soldatar i bakhånd. Uheldigvis for tyskarane, og jødane, varte krigen mykje lenger enn dei trudde. Skulle dei bli kvitt “jødeproblemet” måtte dei ty til andre, og meir endelege løysingar. No meiner eg sjølvsagt ikkje at Arbeidarpartifolk flest (eller fuglane i Fugleveien 3) er nazistar inst inne, eg meinar berre at forslaget med tiggarsoner berre er ei feig løsning dei kjem trekkjande med av di dei ikkje vil ta sjansen på å foreslå eit generelt tiggeforbod og dermed fremstå som totalt hjartelause. Som om nokon, nokon gong har mistenkt Libe Rieber-Mohn for å ha eit hjarte. Det hadde vore betre om dei gjekk for totalt forbud om dei no allikevel har tenkt å fremstå som handlekraftige.

Det er lett for meg å snakke. Vi har ikkje noko tiggeproblem i Sogn og Fjordane. Vi har på heilt naturleg vis blitt ein tiggarfri sone. Det er langt hit, det er dårleg ver, og ikkje er vi så mange menneske at det er verdt turen heller. Det sto nokon og freista å selge Folk er folk ved inngangen til Amfi her for eit par veker siden, men dei vart ikkje verande så lenge i kystbyen. Tiggarane held seg stort sett i sitt naturlege habitat, Oslo, og det må eg seia. Vi må hjelpe tiggarane der dei er, slik at vi slepp å hjelpe dei her hos oss. Eg kjøpte ikkje Folk er folk her i Florø, men det har hendt eg har gjett ein slant til folk som kan meir enn to songar på trekkspelet sitt i Oslo. Men eg er forsiktig. Klok av skade gjer eg ikkje til kven som helst. Ein gong kjøpte eg eit leksikon av ei søt ung dame som dreiv å tigga på Karl Johan. Eg endte opp med å betale fleire tusen kroner for det i etterkant. Etter det har eg berre gitt til tiggarar som ikkje snakkar til meg. Men det kan jo hende eg hadde sett annleis på det om eg budde i Oslo?

Annleis er bra, fann dei ut i Fugleveien 3. Men du får ikkje vere annleis her hos oss, du får vere annleis ein annan plass, og så kan vi kome og sjå på deg når vi har lyst. Men kva skjer om familien til Fysjda ser at Fysjda har fått seg ein bra plass å bu, og kjem rekande etter for å busette seg? Kjem stanken til å øydelegge alle blomane i nabolaget? Må dei flytte familien Fysjda ennå lenger bort? Kjem dei til å angre på at dei ikkje berre kasta ho på komposten? Har dei vore håplaust naive og skaffa seg ris til eiga bak, eller kjem det til å gå seg til med tida? Berre tida vil vise, men eg uroar meg ikkje. Eg veit at same kva det er dei rotar seg opp i der borte i Fugleveien, så er det ikkje så farleg.

Etterpå kjem nemleg Professor Balthazar, og det er ikkje den ting han ikkje kan fikse med sitt geniale hovud og si makeløse universalmaskin.

Hummer og kanari

For konge og fedreland

flagg

Ein gong var det tabu å laga noko reiknskap over innvandrarane. Framstegspartiet ville ha det, alle dei andre partia fnøys berre ved tanken. Den tida er over, no er det berre å reikne i veg, og godt er det. Kunnskap er alltid betre enn ingen kunnskap. Finansavisen gjorde eit reiknestykke får nokre veker sidan. Dei fann ut at Noreg, slik det stig frem, går eit dundrande underskudd på innvandringa. Ser ein på skatteinntekta, og trekker frå offentlege utgifter, får me eit underskot på 4,1 million kroner for kvar einaste ikkje-vestlege innvandrar. Dette er sjølvsagt alarm. No gjeld det å få Noreg ut av Schjengen, byggje ein mur langs grensa, og komme i gang med deporteringa mens vi enda har olje igjen til å betale for det. Meinte nokon. Eg ser no frem til at vi berre får meir og meir kunnskap fremover, brutt ned på ulike grupper. Eg kan bruke meg sjølv som døme. Som barn av ein alkoholiker har eg dårlegare odds enn gjennomsnittsnordmannen. Ein av tre born av alkoholikarar ender sjølv opp med flaska. Går det kanskje ikkje så kanonbra med dei to andre heller? Klarar dei to som ikkje blir drikkfeldige å betale inn nok skatt for å dekke opp for tredjemann? Eller er det kanskje tredjemann som betalar for dei to andre gjennom høge alkoholavgiftar og ein tidleg død? Kva med uføretrygda? Den går i arv seier forskarane. Kor mykje kostar disse trygdesnyltarane oss eigentleg? Kunne det vere ein ide å seie at heretter er sterilisering ein forutsetning for å få innvilga uføretrygd? Vi har ikkje råd til dette. Det er ein tikkande bombe under velferdsstaten. Skal vi klippe den kvite,eller den brune ledningen?

Problemet med kunnskap er at nokon plutseleg får det for seg at den skal kunne brukast til noko, og det på rappen. Slikt hastverk fører aldri noko godt med seg. Sjølv tok eg meg i å finne frem kalkulatoren for å gjere nokon andre grove reknestykker.

Eg blir visst 47 år gamal i år. Det betyr at det har gått heile 28 år sida eg gjekk bort på papirfabrikken, viste fram hendene mine til gamle Langsetmo, og fekk starte på krana same dag. Eg har altså vore bidragsytar til, og lojal støttespelar for, velferdsstaten i ein årrekke. Som alle andre starta eg vaksenlivet i minus, etter å ha gått på gratis offentleg skule i ti år. Men eg har vore i jobb størstedelen av dei 28 åra, dei siste tjuge åra har eg jobba fulltid og vel så det. Eg trur det er rimeleg å tru at eg så langt har vore ein netto bidragsytar til staten. Eg har betalt meir inn enn det eg har tatt ut, og om eg nå berre passer på å halde meg i arbeid til eg blir 67 kan eg gå av med pensjon med godt samvite, lene meg tilbake og seie til alle at eg, eg har virkeleg vore med på å byggje dette landet. Men så må eg passe på å stryke med før det har gått alt for lang tid, for eg har stort sett hatt ganske dårleg lønn. Det eg har betalt inn i skatter og avgifter blir fort borte om eg først skal heva pensjon i nokre år, og så bli skranten og sjuk, bruke helsetenesta for alt den er verdt, og avslutte livet på institusjon til 800 000 kroner i året. Det er umogleg å spå om slikt, men om eg ikkje har hellet med meg kan eg fort ende dette livet med mykje meir enn 4,1 million i minus. Eg trur eg må konkludere med at om reknestykket til Finansavisen er riktig, så klarar dei seg tross alt ganske bra innvandrarane. Og hugs at det her var snakk om dei ikkje-vestlege innvandrarane. Dei fleste innvandrarane kjem frå Europa, og kjem til å levere pluss i rekneskapet heilt til dei har vore her lenge nok til å bli som gjennomsnittsnordmannen.

For ifølge SSB er det visst slik at også gjennomsnittsnordmannen er eit tapsprosjekt for det offentlege. I likhet med innvandrarane tek vi meir ut frå fellesskapet enn vi betalar inn. Gjennomsnittsnordmannen altså. Slike som meg. Vi tjener for lite og lever for lenge til å levere pluss i reknskapet. Det er ikkje innvandrarane som er problemet, det er systemet. Det er ikkje bærekraftig. Det går bra så lenge dei rike subsidierar oss med skatten sin, så lenge olja fortset å straume, så lengje arbeidsinnvandrarane kjem ferdig utdanna frå Polen og bidreg med skatteinntekter utan å taka ut offentlege tjenester i særleg grad. Men kan det vare? Må vi gå på ein smell føyr eller sida? Mange ser ut til å meine det. Vi må auke inntektane, og kanskje kutte litt på utgiftane seier dei. Vi må jobbe meir, og vi må jobbe lenger, og aller helst må vi jobbe meir effektivt. I kvart fall om vi jobbar i det offentlege. Merkeleg nok er det ingen som seier det åpenlyse. At vi også må betale litt meir i skatt og eigenandelar. Ja, det høyrast frykteleg kjedeleg ut, eg veit det. Men ta det roleg, det finnest ein annan veg.

For Noregs skuld. For Konge og fedreland kan vi stikke til Torrevieja og drikke oss i hjel alle vi som tjener noe mindre enn gjennomsnittet. Skål!

Bok og Film

Boklov?

Boklov

Det er nesten så man skulle tro at jeg har for mye fritid, for her sitter jeg altså i nattens mulm og mørke og leser Prop. 144 L, antagelig mer kjent som regjeringens forslag til boklov. Det er tørre saker, så jeg skal prøve å stykke det opp med å ta notater mens jeg leser. Vi får se hvordan det går. Jeg kommer til å oppdatere denne posten etterhvert som jeg leser. Tror jeg da.

Det første jeg henger meg opp i kommer allerede på side fem. For å oppnå kulturpolitiske målsettinger om mangfold og bredde i sortimentet til bokhandlene foreslår departementet å lovfeste en obligatorisk skaffe og leveringsplikt. Det betyr altså at du som kunde nå kan gå inn i bokhandelen, bestille en bok, og da har butikken plikt til å skaffe den til deg. Og forlaget har en lovfestet plikt til å levere den til bokhandelen slik at de kan selge deg boka.

Herrejemini altså. Hva ER dette for noe? Er det et problem i dag at bokhandelen ikke gidder å bestille bøker for kundene? Er det gjengs at forlagene ikke gidder å sende bøkene ut til butikkene? Skal man lovfeste god service? Skal kunden nå kunne gå til politiet og levere en anmeldelse hvis butikken ikke klarer å skaffe den forrige boka til Coelho? Er det rart folk utvikler politiker og byråkratforakt? Jebus, vi må gå videre før jeg får fnatt!

Bokbransjen er en rar bransje. Dette her med fastpris f.eks. Jeg sliter litt med å forstå hva man egentlig oppnår med den. I proposisjonen siterer man en konkurranseøkonomisk analyse som konkluderer med at det, for det samlede salget av bøker, og inntekten i bransjen, kan være bedre at bokhandlerne ikke konkurrerer på pris, men på kvalitet i form av å legge forholdene til rette for et godt salg av boken. Man mener visst at fastprisordningen styrker bokhandelens insentiver til å skape en attraktiv salgsarena, og styrker det økonomiske fundamentet til et desentralisert bokhandelnett. Men jeg skjønner ikke hva de egentlig snakker om her tror jeg. Altså: Hva vil vi ha? Jo, vi vil selge flest mulig bøker, til en pris som gjør at bokhandel blir god butikk, og vi vil ha et bredt sortiment med bøker i butikkene. Bær over med meg her, jeg prøver å tenke med fingrene.

Altså, jeg tror ikke et sekund på at fastprisordningen gjør at det selges flere bøker. Tvert i mot vil jeg si, billigere bøker betyr høyere salg i en eller annen grad.

Men det er sikkert greit for bokhandelen at det er en fastpris på nye bøker, slik at den siste til Nesbø koster det samme overalt. Det er mulig det er bra for økonomien deres. At det bidrar til å opprettholde distriktsbokhandelen, tja det kan vel være noe i det, men om man lot markedet få styre ville vel distriktsbokhandelen uansett kunne ta høyere pris for siste Nesbø enn det man kunne gjort i byene som har en bokhandel på hvert hjørne? Jaja, man har jo nettbutikkene så klart, de vil vel være billige uansett?

Men nei, jeg ser ikke at fastprisordningen bidrar så mye til å styrke de kulturpolitiske målene. Man kunne antagelig solgt flere bøker uten den, og man hadde fått en annen dynamikk inn i bransjen om man lot bokhandelen sette prisen selv. Legge til rette for et godt salg skal da butikkene gjøre uansett, at fastprisordningen i seg selv skal bidra til å skape en mer attraktiv salgsarena forekommer meg å være en merkelig påstand?

Mer om dette senere, men nå: Liten sovepause

Til eventuelle lesere må jeg bare beklage om dette ikke er lesbart i det hele tatt. Dette er altså notater harvet ned mens jeg skummer meg gjennom dokumentet. Mulig jeg må sammenfatte dette i en ordentlig post senere. Vi får se.

Men altså. Litt mer om fastprisen. Departementet har bedt om undersøkelser av hvordan ting funker i resten av Europa, og det har de fått svar på. Konklusjonen er at det ikke er noe som tilsier at et friprissystem vil gi billigere bøker. Man vil riktignok få en liten del av bøkene billigere, bestselgere som det er konkurranse om, resten av bøkene vil derimot bli noe dyrere. Snittprisen vil, antar man da, ikke endre seg nevneverdig.

Vi får også vite at de fleste høringsinstansene har vært positive til en boklov. Unntaket er konkurransetilsynet som mener at en boklov vil være et svært lite presist virkemiddel for å nå de kulturpolitiske målsettingene. Forbrukerrådet er også skeptiske, da de mener at resultatet av bokloven fort kan gi høyere priser for forbruker, og hindre innovasjon. Dette velger imidlertid departementet å se bort i fra. Som sagt mener de at det ikke er noe som taler for at et fastprissystem gir høyere snittpris, og de mener at lesernes interesser strekker seg lenger enn bare muligheten til å få kjøpe bestselgerene billigere.

Konkurransetilsynet vil heller ha flere virkemidler av typen innkjøpsordninger og momsfritak. Dette vil ikke departementet være med på. De støtter seg op Norsk kulturråds argumentasjon. De frykter at en oppheving av fastprisen vil føre til at normalkontraktene for forfatterene forsvinner. At smale bøker blir dyrere. At det blir priskonkurranse på masselitteraturen, og at det igjen vil få konsekvenser for innkjøpsordningene. Skrekkscenariet deres er at kvalitetslitteraturen ikke lenger skal få distribusjon utover innkjøpsordningene. At man skaper et lukket kretsløp mellom forlag, kulturråd og bibliotekene. At kvalitetslitteraturen rett og slett ikke vil dukke opp i bokhandelen. Det beste virkemiddelet for å hindre dette er altså faste priser.

Men jeg er skeptisk…

Altså. Jeg kan være med på at det ikke spiller noen rolle for snittprisen om man har fast eller fri pris. Kanskje. Men jeg synes jo at bestselgerfokuset i bokhandelen allerede er rimelig stort. Og jeg tror bøker allerede er så dyre at det neppe er rom for å blåse den prisen nevneverdig opp. Altså vil et friprissystem, tror jeg, gi oss billigere bestselgere, men neppe dyrere diktsamlinger.

Jeg synes også kulturrådets skrekkscenario er veldig pessimistisk på vegne av den norske leseren. Jeg ser ikke helt hvordan billige bestselgere skal ha særlig betydning for om folk kjøper kvalitetslitteratur eller ikke. Og ærlig talt, hvis ingen kjøper den, er det da i det hele tatt noen vits i å gi den ut? Jeg mener selvfølgelig ikke at det er salgstall som definerer hva som er verdt å gi ut, men man må jo ha en plan, et ønske, en tro på at det er mulig å skaffe lesere til bøkene man gir ut?!?

Fastprisordningen fremstår for meg som et virkemiddel som først og fremst beskytter bestselgerene mot konkurranse. Den vil ha liten eller ingen betydning for prisen på den smale litteraturen, men den sikrer jo at bokhandelen får skapelig betalt for bøkene sine. Ingen er tjent med elkjøp-tilstander i bokbransjen, at man selger den siste til Nesbø med tap for å kunne dra kunder inn i butikken og selge dem noe dill ved siden av for å få dekningsbidraget opp på pluss. Allikevel. Er bestselgerene, masselitteraturen, så kulturpolitisk viktig at den gjør det verdt å sette konkurranselovgivning til side?

Jeg synes jo ikke det da.

Mer senere. Tror jeg fortsatt.

photo by: Harald Groven
Bok og Film

Hjorthen leser bok: Wicked Gentlemen

Settingen for Ginn Hales Wicked Gentlemen er det ingenting å si  på. Landet er definitivt England, byen en litt skrudd variant av London i victoriatiden. Men universet er definitivt alternativt. Politiet heter for eksempel politiet. De er inkvisisjonen. Vår helt er William Harper, og han er inkvisitør. Vår andre helt heter Belimai Sykes, og er en Prodigal.

Hva er det for noe, spør du kanskje, og jeg kan selvfølgelig svare. Prodigalene er etterkommere av demoner. En gang i fjern fortid lot de seg overtale til å forlate Helvete for en sjanse til å oppnå frelse på jorden. Det gikk vel egentlig ikke så veldig bra. Prodigalene er de laveste lave, de fleste av dem holder til under jorden, i et område av byen som heter et eller annet forskjønnende flott som jeg ikke kommer på i farta, men som på folkemunne bare går under navnet Hells Below. Der bor de fleste demonetterkommerene i dyp fattigdom. Skulle de finne på å stikke seg litt ut, for eksempel gjennom bruk av krefter som de har med seg som arv fra sine demonforfedre, er veien kort til et godt opplyst lokale og inkvisisjonens bønnemaskiner.

Bønnemaskinene inngraverer bibelvers på kroppen til den stakkars jævelen, og det er ikke noe særlig. Sykes har prøvd, kjærligheten sendte ham dit, og han kom ut igjen med en kraftig morfinavhengihet. Og uten kjærligheten. Akk ja.

Harper oppsøker Sykes for å få hjelp til å finne søsteren sin. Hun har forsvunnet på mystisk vis, og prodigalene ser ut til å være involvert på en eller annen måte. De gir seg i kast med mysteriet. Og hverandre. Javisst, dette er en blanding av klassisk krim, blandet med steampunk, og en homofil kjærlighetshistorie.

Men er det noe tess?

Ja, det er jo det. Jeg digger verdenen som Hale har skapt, den gir gode muligheter for å si noe om klasse, innvandring og whatever, og Hale bruker forsåvidt den muligheten. Uten å bli plagsomt preikete, eller noen gang skrive noe som skulle være egnet til å påkalle seg vrede fra Document.no. Jeg liker karakterene, og det er jo befriende med en kjærlighetshistorie som ikke følger det heteronormative hendelsesforløpet til punkt og prikke.

Skal jeg innvende noe må det være at selve mysteriet bare fenger meg sånn måtelig, men summen av alt må bli at dette er mer enn godkjent. En fin leseopplevelse!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Av alle dystopiske fremtidsscenarioer….

feminists

They rule the world, and top dog is a bitch! A small band of men and their women go underground to fight the final battle of the sexes! Kom igjen, dere fikk lyst til å lese dette, sant?

Hummer og kanari

Mi fordømte plikt?

Brothers

Det tek ein landsby til å oppdra eit barn seiest det. Visstnok eit ordtak som opprinneleg kjem frå Afrika, men som har sneket seg inn i den vestlege talen dei siste tiåra. Ein som har omfamna den måten å sjå barneoppdragelse på ser ut til å vere kjendislæraren Håvard Tjora. I Dagbladet denne veka skreiv han om ein stor gråsone av barn som ikkje har det spesielt bra. Dei blir kanskje ikke mobba, dei blir kanskje ikke utstøtt, dei blir berre ikkje inkludert. Monge barn blir aldri bede heim til nokon etter skulen, skriv han, og meinar at som forelder er det MI fordømte plikt å gjere noko med dette.

Eg må tilstå at eg ikkje likar ordet plikt. Særleg blir eg sur når andre skal instruere meg i kva som er mi plikt. Føkk ju tenkjer eg då. Eg blir litt som sonen min. Han hatar regler, og skal gjerne stille spørsmål ved absolutt alt. For nokre år sida var vi i Havhesten, og da utspela denne samtalen seg:

- Etterpå, når vi er ferdige å bade, da skal vi kjøpe is!

- Ja, det er jo regelen det.

- Kvifor det da?

- Nei, det har nå berre blitt ein regel det. Når vi er ferdige i Havhesten, då må vi kjøpe oss ein is. Sånn er det berre, slik er regelen.

- Då vil eg ikkje ha.

Stabeistet er glad i is, men om det skal vere ein regel så kan det vere det same med heile greia. Eg kjenner det litt på same måten når Tjora seier det er MI plikt å gjere noko med at det finnes barn som ikkje blir bede heim til nokon etter skulen. Eg hjelper gjerne til eg, om situasjonen tilsier det, men hvis nokon seier at eg MÅ stille opp blir eg sur og gidder ikkje gjere noko som helst. Eg er dessuten langt frå sikker på om eg er einig i at det er mi plikt å sørge for at alle skal med.

Ikkje bli vaksen, har eg ofte lyst til å seie til barna mine. Ikkje gjer det. Det er ein felle. Dei berre lurar deg. Ikkje høyr på dei. Det er berre slit og strev kvar dag, heile veka. År ut og år inn. Ikkje noko å trakte etter. Du treng ikkje lære deg algebra. Gjer som Peter Pan. Stikk av til Aldrialdriland og lek med dei borkomne gutane. Finn deg ein Wendy som kan fortelja eventyr. Pass deg for havfruane, og gjer ellers akkurat som du vil, men kva enn du gjer, bli aldri vaksen! Dei trur kanskje det skal bli så fint, dei kan spele TV-spel heile natta, spise is til alle måltid, og seie “I helvete” utan at nokon går av skaftet. Men når det kjem til stykket er det jo ikkje det ein gjer som vaksen. Slettes ikkje. Det skulle tatt seg ut. Nei, det å bli vaksen er ikkje så mykje å glede seg til, men ein fordel er det jo. Vi vaksne slepp i stor grad å henge saman med folk vi ikkje har lyst til å henge saman med. Det er ikkje lett å vere liten, og ikkje ha så mykje ein skulle ha sagt. Prisgitt nykkene til foreldra og andre ustabile vaksne som ein er så uheldig å hamne i nærleiken av. På eit eller anna tidspunkt startar ein sannsynlegvis i barnehagen, og hamnar i gruppe med ein heil haug med merkelege ungar som alle saman er på forskjellig stad i utviklinga. Nokon skrik, nokon biter, nokon hoppar opp og ned, mens andre berre løper rundt og rundt heile dagen. Desse folka skal man prøve å fungere saman med på dagleg basis. Det blir ikkje noko betre når man startar på skulen, for sjølv om ein har utvikla seg noko, er ein fortsatt på forskjellig stad i utviklinga. Nokon er sjenerte og seier ikkje eit pip, andre held aldri kjeft. Nokon kjeftar og klyp. Andre sparkar og spyttar. Nokon kan alle bokstavane og trur dei er verdsmeistarar, andre veit ikkje forskjell på bokstavar og tal og skjønar ikkje skilnaden på pultost og pult ost. Og det er lærarane. Elevane er enda verre.

Store deler av barndommen går med til å lære seg å fungere saman med folk ein ikkje har nokon ting til felles med. Det er sikkert nyttig, men det er eit forbanna slit. Ein er på skulen halv ni, og blir gjerne henta på SFO rundt klokka fire. Det er ein ganske lang dag for eit lite menneskje. So er det heim å gjere lekser. Etter at vi vaksne, samfunnet, har tvinga borna til å delta i prosjektet “bli ein produktiv bidragsytar til velferdsstaten vår” størstedelen av dagen, synest eg dei har krav på litt fritid. Etter skuletid må ein i stor grad få avgjere sjølv hvem ein vil invitere med seg heim.

Eg seier ikkje at ein IKKJE skal gjere noko med det, om ein veit om nokon som er på utsida. For all del. Men mi plikt som forelder er fyrst og fremst å oppdra borna mine til dugandes menneskje. Dei skal ikkje mobbe, ikkje fryse ut. Eg håpar dei vaks opp til å bli slike som både inkluderar og er inkludert. Men eg kan i svært liten grad styre kven dei utviklar nære vennskap med. Kven dei synest det er kjekt å ha med heim etter skulen. Kven dei vil dele lekane sine med. Og akkurat det må dei nesten få avgjere sjølv. Det får vere grenser for tvungen sosialisering meiner eg må vere regelen.

Men kall det for guds skyld noko anna, ellers har vi det gåande!

photo by: Lida Rose
Hummer og kanari

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

De fles­te av oss opp­le­ver å mis­te noen i lø­pet av li­vet. Jeg vil an­slå mu­lig­he­ten for at fle­re av dem som men­te Anja Jo­han­sen sør­get feil, el­ler for lite, vil møte seg selv i dø­ren en el­ler an­nen gang i frem­ti­den, som god. Inn­til da får vi hel­ler bare bære over med dem. Prø­ve å for­stå dem. Det er ikke så van­ske­lig. For det fin­nes fak­tisk en fa­sit på sorg. Ikke på den pri­va­te sor­gen, men på den sor­gen som slip­per ut til and­re. Den of­fent­li­ge sor­gen. Den sor­gen vi mø­ter i lit­te­ra­tu­ren, i po­pu­lær­kul­tu­ren, i me­dia. Folk blir gale av sorg. Tyn­ges ned av den. De drik­ker seg i hjel. Be­går for­bry­tel­ser for å hev­ne seg. Gra­ver seg ned i ar­beid. Vier li­vet sitt til å hjel­pe de fat­ti­ge. De står ved grav­støt­ten og ser ut i evig­he­ten. De sit­ter i so­fa­en og ser inn i ka­me­ra­et med et al­vor­lig an­sikts­ut­trykk og ber om rett­fer­dig­het. Det fin­nes om­trent like man­ge må­ter å sør­ge på som det fin­nes sør­gen­de, men i of­fent­lig­he­ten mø­ter vi bare en li­ten hånd­full av dem. Det er kan­skje ikke så rart at en­kel­te, som selv ikke har hatt nær­kon­takt med sor­gen, kom­mer litt i stuss når de mø­ter et men­nes­ke som ikke opp­fyl­ler for­vent­nin­ge­ne man har til hvor­dan sør­gen­de skal opp­fø­re seg. For for­vent­nin­ge­ne er utvil­somt der. Både hos ven­ner, fa­mi­lie, hel­se­per­so­nell, og res­ten av sam­fun­net. Man skal sør­ge in­tenst, og et­ter en stund skal man gå vi­de­re i li­vet. Uten å glem­me så klart. Man har all­tid sor­gen med seg, selv om man et­ter en stund må slut­te å pla­ge and­re med den. Kvin­ner får nok litt stør­re plass til å sør­ge, litt bed­re tid. Menn må for­te­re ven­de til­ba­ke til det gam­le li­vet. In­gen vil­le noen gang kri­ti­sert en mann for å hol­de tå­re­ne un­der kon­troll un­der be­gra­vel­sen til sin kjæ­res­te.

Det er så man­ge his­to­ri­er. Jeg var åtte år da min mor døde. Jeg lå på rom­met mitt og les­te da far kom opp trap­pen, bort i gan­gen, ban­ket på, gikk så vidt in­nen­for dø­ren, og for­tal­te ny­he­ten. Så gikk han igjen. Mer ble det ikke sagt om den sa­ken. Jeg hus­ker jeg gråt i be­gra­vel­sen, men hus­ker ikke at jeg føl­te noen sterk sorg. Far min ble kli­sje­en på den sør­gen­de al­ko­ho­li­ker, med bi­be­len, vod­ka­flas­ka og et bil­de av min mor som ung kvin­ne i kon­tor­skuf­fen. Men om det var sor­gen, el­ler and­re ting som drev ham ned i flas­ka, vet jeg ikke. Jeg var vok­sen da han døde, og føl­te ikke noen sorg over det hel­ler. Selv kan jeg nok slip­pe unna med å be­kjen­ne min mang­len­de sorg­fø­lel­se over mine for­eld­res død, en av de få for­de­ler med å vok­se opp i en dys­funk­sjo­nell fa­mi­lie, for and­re kan det nok være ver­re. Det er fak­tisk en re­la­tivt stor grup­pe som ikke fø­ler noen alt­opp­slu­ken­de sorg ved døds­fall i nær fa­mi­lie. Ver­ken like et­ter døds­fal­let, el­ler se­ne­re. Selv ikke der den døde er et lite barn. De tren­ger in­gen sorg­be­ar­bei­ding. Går ikke gjen­nom noen stor sorg­pro­sess. Hvor­dan kan vi for­tel­le de­res his­to­ri­er uten at de frem­står som fø­lel­ses­kal­de so­sio­pa­ter? For de er litt for man­ge til at de kan av­fei­es som nett­opp det.

Psy­ko­log Atle Dy­re­grov an­slår at det er mel­lom 20 og 25 pro­sent av oss som ikke opp­le­ver den in­ten­se sorg­fø­lel­sen ved å mis­te noen. 20 til 40 pro­sent hol­der til i den and­re en­den av ska­la­en, og går gjen­nom kom­pli­ser­te sorg­re­ak­sjo­ner. Post­trau­ma­tis­ke stress­li­del­ser. En hel del men­nes­ker hol­der til et el­ler an­net sted midt imel­lom, og sør­ger på ak­ku­rat sin måte. La oss ut­vi­de det rom­met som er re­ser­vert for sør­gen­de i of­fent­lig­he­ten. For det er for trangt i dag. Det er så trangt at det enk­les­te ofte er å late som, bare for å til­freds­stil­le for­vent­nin­ge­ne man mø­ter rundt seg. La oss åpne et vin­du og slip­pe inn litt luft. Det går an å være glad selv om man er lei seg. La oss rope det ut. Sørg på den må­ten du må. Be om hjelp om du tren­ger det. For det fin­nes in­gen fa­sit på sorg.

Dette er forrige ukes Innspill i Journalisten. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noen utfyllende ord her på bloggen, men tror egentlig teksten står seg best alene? Jeg lar den stå som den er. Men det er alltid hyggelig når det man skriver inspirerer andre. Denne teksten inspirerte i hvert fall en person.

photo by: eflon
Hummer og kanari

Brækhus vs. St.John: Derfor gikk det som det gikk?

arredondo

Vår alles førstedame, Cecilie Brækhus, har måttet tåle kritikk etter å ha valset over sin motstander Mia St.John. Brækhus var rett og slett i en annen klasse enn den rutinerte amerikaneren, og dommeren stoppet kampen etter tre runder.

Men hvorfor fremsto St.John som så overraskende dårlig? Kan dette utklippet fra VG gi oss en forklaring? Var det egentlig Arredondos versjon av Ja vi elsker som vant kampen for Brækhus?

Jeg bare spør, mitt kall er ei å svare…

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #17

Lion tamer

Sex og død om ettermiddagen, en finfin gjennomgang av de amerikanske såpeoperaenes vekst og fall.

It was always a battle. In 1968 we wrote a story line that had one of our characters, Tommy Horton, return from Vietnam with amnesia and post-traumatic stress disorder. War was completely raging at the time, and the network wouldn’t let us mention it in any way whatsoever. They said, “No, let’s just say that he came back from Korea.” We said, “Wait, Korea was 1950 … this is 1968!” But they insisted that we couldn’t talk about Vietnam. So he came back from Korea.

Et spennende fotoprosjekt fra Ada Mirovskaya

I want to sense the warmth of her heart anew, like in my childhood; to look closer and get to know my present, mature mother. To fixate, to remember, to feel acutely the moments of the life that I treasure, which is primordially a source of my own. Wise and not so wise, powerful and weak, young and mature, good and bad—anything she may be. My mom. Distant no more. Close…again.
Alla Mirovskaya

Flere bilder: The Strange Beauty of Salt Mines

Salt, an essential element for all animal life, is abundant here on Earth, but it still requires extraction from stone deposits or salty waters. The process of mining that salt can produce beautiful landscapes, including deep, stable caverns, multicolored pools of water, and geometric carvings. Some of these locations have even become tourist destinations, serving as concert halls, museums, and health spas touting the benefits of halotherapy. Collected here are images of salt mines across the world, above and below ground.

25 bøker alle barn burde ha i hylla. Alle voksne også egentlig? Men hvor mange av dem er det mulig å få fatt i på norsk? Storrusten, jeg snakker til deg!

This month marks the 70th anniversary of one of our favorite children’s books of all time, the beautiful, contemplative novella The Little Prince. To celebrate the book’s legacy (and to encourage any parents currently dragging their feet to get it for their little ones), we’ve put together a list of 25 essential books that every kid should have on his or her bookshelf growing up. Add your own suggestions to the list (it has potential to be infinite) in the comments.

Antallet amerikanere som bor i kollektiv er på vei oppover.

The lace bonds of bourgeois matrimony — that hallowed relationship between one man, one woman, and one mortgage — continue to yellow and fray. But we don’t need the acid bath of homosexual libido to dissolve them altogether and free up space for something new; austerity seems to be doing that just fine.

Skal vi se, hvordan er den politiske situasjonen i Mario-universet mon tro?

It is important to note that Bowser does not command the allegiance of all Koopas, but those under his authority are organised into paramilitary ranks or units [20] in a caste-like system. This concentration of political power in a single leader arguably makes Bowser a fascist. Although as he self-styles himself “King Koopa” it is apparent that he claims (or is seeking) parity of esteem with Princess Peach; that is to say that he does not regard himself as a ‘terrorist’ but as a ‘freedom fighter’ or entitled ruler in his own right.

Rosa og blått

Realizing her daughter was part of an international phenomenon of gender-specific marketing campaigns, Yoon began photographing American and South Korean children in their bedrooms with their collection of pink and blue objects, highlighting the powerful gender-oriented marketing pitch toy companies such as Mattel make to children and parents.

If I reported to you what Mrs. Thatcher really thought about President Reagan, it would damage Anglo-American relations.

U.K. Prime Minister Margaret Thatcher, who died Monday, and U.S. President Ronald Reagan are remembered as a geopolitical “power couple,” a partnership that pushed for free-market conservatism and helped win the Cold War. In both U.S. and U.K. politics, their names are practically synonymous.

But the truth was far more complicated and, particularly when it came to the more difficult moments of the Cold War, Reagan and Thatcher found plenty to disagree on.

Okay, så får norske kvinner som deltar i offentlig debatt kjørt seg, men det kunne vært verre. De kunne spilt basketball?

Mark Cuban is open to trying out Griner for his Dallas Mavericks, but some NBA fans reveal much less progressive attitudes

Ålreit. En til da. Weekend at Bernies, dere husker den? Her må noen stilles til ansvar!

However, it is the opinion of this investigator that the witnesses’ testimony is faulty, based on the condition of the body. Their “weekend at Bernie’s” should have been “weekend with a bloated, stiff, green corpse.”

Hummer og kanari

Elegi for videosjappa

235

Verda er i endring. Eg kjenner det i vatna, eg kjenner det i jorda, og eg kjenner teven i veret. Mykje av det som har vore, er burte, for ingen av dei som andar no, kjem det i hug.

Slik lyder det heilt i starten av den første av Ringenes Herre-filmane. Det er alvedronninga Galadriel som kjenner at alt endrar seg. At om litt vil alt være annleis. Sjølv alvane, med sine evige liv, må ein gong reise vestover, over havet og bli borte. Slik alt anna ein eller annan gong skal visne hen og døy. I røynda, eller nærare sagt i boka då, er det den eldgamle enten Treskjegg som seier desse orda, eller i kvart fall nokon ord som lignar, og han seier det heilt på slutten av boka. I den delen som heiter Kongens atterkome. Sist eg leigde ein film i fysisk format på ein videosjappe, var det nettopp denne filmen eg leigde. Siste del av Ringenes Herre-trilogien. The Return of the King. Det er snart ti år sida, og alt er annleis no. Film i fysisk format er på veg ut. No er det streaming som gjeld. Netflix og HBO. Og videosjappene døyr. Kultureliten i byen gråt sine tapre tårer når bokhandelen i Strandgata annonserte flytting til Amfi. Dei har ikkje den same omsorgen for videosjappa. Scene 1, eller Video Vest på folkemunne, får legge ned utan at nokon maner til kamp på barrikadane. Det er like greit, tida for videoutleige er forbi, det er ikkje noko vits i å kjempe i mot. Men langt inne i meg sit det ein langhåra tenåring og feller ein liten tåre for ein epoke som er over.

Far min kjøpte videospiller ein gong i 1981. Eit svært beist av typen Hitachi, eg hugsar at den kosta 10 400 kroner. Den første filmen vi så var ein western eg ikkje hugsar namnet på, men eg hugsar godt at ein mann fikk tredd ein sekk over hovudet, og inne i den sekken var det ein hissig slange. Han kom ikkje godt ut av det. Seinare såg vi ein italiensk krimthriller som het The Cynic, The Rat and The Fist. Den var fantastisk, eg trur vi såg den tre gonger på ein helg. Etter det var det ikkje nokon veg tilbake. Videosjappa blei vårt vindu mot verda. Clint Eastwood. Bruce Lee. Pam Grier. Motorsagmassakren. Foxy Brown. Beach Party. Action. Slasher. Horror og amerikanske sex-komedier. Blaxploitation, spaghetti western, macaroni combat og giallo. Blod, gørr, pupper og billege gys. Alt saman levert av vår guide inn i denne fantastiske verda. Bentronic. Skiens einaste ordentlege videopusher.

Videosjappa var ein skikkeleg familiebedrift. Far sjøl var dansk. Opprinneleg var han vel trailersjåfør, og hadde kjøpt dei fleste filmane han leigde ut på turar nedover i europa. Kona hadde høgt, rødt hår og tronge bukser. Sonen var eit par år eldre enn meg og jobba der han også. Han boksa, og hadde vedda 50 000 kroner med far sin om at han skulle vinne norgesmesterskapet i si vektklasse. Han hadde filma nokon av kampane sine, og viste dem frem i butikken. I slow motion. Sjå der, der treff eg ham klokkereint. Sjå der, der lettar han frå bakken. Sjå der ligg han. Lett match. Tre veker før mesterskapet brakk han armen, og det var det veddemålet. Men på videosjappa var han fortsatt kongen. Eg fekk lov til å jobbe der i arbeidsveka i åttande klasse, og det var den beste veka nokonsinne. I niende fekk eg lov til å jobbe der ein gong i veka, i staden for å vere på skulen. Eg fann ut at bak dei tilforlatelege sportstitlane på bakrommet var det pornofilmar. Eg lærte at når han mystiske fyren med den svære amerikanaren svingte opp utanfor sjappa og tuta, måtte mor eller far finne frem eit par slike “sportsfilmar” og springe ut til ham med dei. Han gjekk aldri ut av bilen. Det var ein merkeleg, men vidunderleg verden. Når det ikkje var kundar i butikken spela vi Pac-Man. Eg elska kvart augeblink.

På TV diskuterte dei videovold. Moralistane vart skremt, slik dei alltid blir, og det gjekk ikkje så lenge før videosjappa blei meir strigla. Kjedelegare kanskje, men fortsatt med fleire gode år foran seg. Frå 1981 og nesten heilt fram til i dag har den vore den viktigaste kulturinstitusjonen for ungdom over heile landet. Mykje viktigare enn bibliotek og bokhandel. Videosjappa blei møteplass og senter i tilværelsen. Vi storma ut frå skulen på fredagen for å finne ukas nye filmer på videosjappa. Vi lærde meir av ein fem timars videokveld enn vi nokon gong lærde på skulen. To filmar, ein moviebox og laurdagen var redda. Datefilm med kjæresten. Actionfilm med kompisane. Kva skal vi leige? – Dere, dere, vi leiger den her då! – Er du dust eller! – Denne då? – Nei den har eg sett, den var dårleg. Smågodt og cola. Leikeslossing etter at actionfilmen er ferdig. Jenta som kryp inntil deg når grøssaren blei for skummel. Klining på sofaen når den romantiske komedien blei for kjedeleg.

Men nå er det over. Florø står snart utan ein eiga butikk for videoutleige. Verda er i endring. Eg kjenner det i musearmen. Mykje av det som er, skal bli burte. Det kjem aldri attende. Men vi gløymer det aldrig.

Hummer og kanari

One cannot simply look into Mordor!

mordorComichttp://www.lunarbaboon.com/comics/mordor.html

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #16

Cottonmouth

Tilbake til 70-tallet

“Searching for the Seventies” takes a new look at the 1970s using remarkable color photographs taken for a Federal photography project called Project DOCUMERICA (1971-1977). Created by the Environmental Protection Agency (EPA), DOCUMERICA was born out of the decade’s environmental awakening, producing striking photographs of many of that era’s environmental problems and achievements. Drawing its inspiration from the depression era Farm Security Administration photography project, project photographers created a portrait of America in the early-and-mid-1970s. They documented small Midwestern towns, barrios in the Southwest, and coal mining communities in Appalachia. Their assignments were as varied as African American life in Chicago, urban renewal in Kansas City, commuters in Washington, DC, and migrant farm workers in Colorado. – See more at: http://www.boston.com/bigpicture/2013/03/national_archives_searching_fo.html#sthash.cmOhE65j.dpuf

Vagina! Han sa Vagina!

A high school science teacher in Idaho is under investigation by the state’s professional standards commission because he reportedly used the word “vagina” during a biology lesson.

Tim McDaniel, who teaches 10th grade science at Dietrich School, told the Twin Falls Times-News that four parents were upset when they learned that his lesson included the word “vagina” and information about the biology behind female orgasm.

“I teach straight out of the textbook, I don’t include anything that the textbook doesn’t mention,” McDaniel remarked. “But I give every student the option not attend this class when I teach on the reproductive system if they don’t feel comfortable with the material.”

McDaniel said that he had never before received a complaint in the 18 years that he had taught science class at Dietrich School.


De vakreste forlatte plassene på jorda. I hvert fall 33 av dem.

En lang tekst om mobbing, eller bullying da, so det heter i statene. Egentlig er det vel en bokomtale, men etter å ha lest denne er jeg ikke sikker på om jeg trenger å lese boka.

Dismantling sexist gender expectations on all fronts may feel like a monumental task, but for educators to take on the project would deal a substantial blow at an institutional, and perhaps cultural, level. Schools have reached a point where a racial slur is not tolerated from anyone, but phrases like “you throw like a girl” and “man up” and “act like a lady” are sanctioned by teachers and students. In my experience, teachers care deeply about their students, and can adjust their own cultural beliefs in order to support them. The costly and intensive anti-bullying programs Bazelon offers as solutions prove that educators are invested in improving the lives of their kids. But as long as bullying is talked about as a problem of how to socialize our schoolchildren, as opposed to a project of addressing the oppressive ways we socialize all children in all aspects of their lives, the violence will continue. As their teacher, I can stand up for my kids against the bullies, but it will be a never-ending whack-a-mole game unless I stand against the conditions that create the bullies.

Denne saken om en professor som lager et tankeeksperiment der han lurer på om det er greit å voldta bevisstløse så lenge vedkommende ikke blir skadd, og ikke merker noe til det, er kanskje ikke så veldig interessant i seg selv. Fin fyr. Misforstått?  Jadda. Men kommentarfeltet er gøyalt. Som denne kommentaren:

I agree totally with his penetration argument. What is the difference say between photons passing through your eye and a bullet? Seems kind of arbitrary to say one thing is great because it helps me see but the other is bad because it kills me. If you are going to allow your body to be penetrated by outside objects, it is only fair that you allow any object outside of you penetrate you.

For instance, you breath air and that helps you live. But why do you get upset when you breath mustard gas and it kills you? It is similar to playing the lottery. You bought the ticket and won! That is great. But more often than not you will lose, so don’t complain to me.

Maybe another analogy. My first wife and I went on a safari. It was amazing. We saw lions, tigers, giraffes, etc. We essentially became apart of their lives. We marveled at a big cat taking down its prey. We thought it was beautiful. One day, we were watching a pride and it got too close. Our guide sped off, but my wife fell of the roof and was surrounded by lions. The guide wanted to go back. But I said no. I told him “We have enjoyed these animals and they have given so much to us. It would be hypocritical now to not let my wife be eaten. We cannot on the one hand love these animals and then on the other hand balk when we fall into their lives.”

It was one of the toughest decisions of my life, letting my wife be eaten by a lion. But at least I can sleep at night, knowing I wasn’t some two faced hypocrite.

Og til slutt sender vi litt kjærlighet til den beste nye bloggen på markedet. Klikk på denne linken i det minste, hvis ikke blir det kokos!

photo by: DerrickT
Hummer og kanari

Frå eit netthovud til eit annet

Noen ganger baller det på seg. Som denne uka. Deadline på to spalter aller senest fredag formiddag, kombinert med boklansering av bloggeboka til Mullah Bjørkelo i Bergen på torsdag. Og siden jeg er av den typen som bare jobber når jeg absolutt må, så hadde jeg ikke skrevet et jævla ord før onsdag kveld. Jeg kan selvfølgelig bare skylde på meg selv. Resultatet var i hvert fall at jeg satt oppe til halv fem natt til torsdag for å få ferdig spalten til Journalisten. Sov tre timer, brakk ungene opp av sengen og fikk dem på skolen og i barnehagen, ned i butikken for å låse opp for vikaren min, og så ble det å hive seg på et fly til Bergen. Boklanseringen gikk fint tror jeg. Jeg satt i panelet sammen med Mullahen selv, Kristine Tofte, og selveste kaffebønna fra Os. Den unge herr Holm var ordstyrer. Jeg havnet i dødens posisjon, i den forstand at jeg havnet ved siden av Tofte, og dermed som regel måtte snakke etter henne. Hvilket betydde at hun allerede hadde sagt alt det smarte, smartere enn jeg kunne gjort, så jeg fant ut at min rolle måtte bli å levere teite kommentarer i stedet. Ja, det funka vel på et vis det også. Tror jeg. Men siden jeg fortsatt hadde en spalte til å skrive forlot jeg boklanseringen ganske tidlig, vendte tilbake til hotellet for å jobbe. Der sovnet jeg som en stein før jeg hadde rukket å få PC’en opp av veska.

Hvilket betyr at denne spalten i sin helhet er harvet ned på mobiltelefonen på hurtigbåten fra Bergen til Florø. Alt tatt i betraktning har det vært en fin uke. Over til spalten:

2nd Anoniversary

Ole Johannes Øvretveit skreiv eit stykke i Førde-Firda denne veka der han klaga på den nye verda. Internett har innteke stoga hans, og ingenting vil nokon gong verte det same igjen. Kan vi ikkje slå av internett, ber han, berre for ei helg. Lat oss slå av internett og heller leike cowboy og indianer. Slå ball. Hoppe paradis og kaste på stikka. Ungane kjem til å hugse det heile livet!

Jau, han har i kvart fall rett i det siste der. Ungane kjem aldri til å gløyme den dagen dei voksne klikka i vinkel og plutseleg blei heilt amish. Den dagen vi freista å leve livet som om det var ein song av Margrethe Munthe. Den dagen vi berre fekk lov til å sjå barne tv om vi såg det i svart-hvitt. Det kjem til å bli legendarisk. Og slå ball? Det må da finnes en App for det?

Eg er eit netthovud. Om eg ikkje er i koma, so er eg online. Eg har vore på nett i femten år, og det blir berre verre og verre. Det er klart det har endra livet mitt, men eg må verkeleg leite lenge før eg kan finne endringar som har vore til det negative. Det aller meste er berre positivt. Eg hadde ikkje budd i Florø om det ikkje var for internett. Eg hadde ikkje hatt nokon spalte i nokon lokalavis. Eg hadde gått glipp av ein haug med venner, eg hadde ikkje hatt nokon studiepoeng, og eg hadde vore langt mindre politisk bevisst. Internett har gjort meg smartare, heitare, og modigare. Eg elskar internett.

Vi høyrer ofte den same leksa frå folk som ikkje heilt har fått tak på det her med å være sosial på nett. Dei freistar gjerne å latterliggjere, eller stakkarsliggjere, folk som kommuniserar på nett. Folk skal ein snakke med auge til auge, meiner dei. Alt anna er berre tull. Kanskje til og med noko mindreverdig. Sjølvsagt har dei noko rett i at sosial interaksjon ikkje kan erstatte det å møte nokon i det so kalla verkelege livet. Ikkje fullt ut. Det er eit supplement. Klart det, men har ein ikkje nokon ein kan snakke med andlet til andlet kan internett vere eit ganske godt substitutt. I ein tid der einsamda blir kalla for den nye folkesykdommen er det dumt å avfeie internett som eit bidrag til å motvirke akkurat det.

Nokon meiner at det er Facebook og Twitter som gjer oss einsamme. Hundreogfemti følgjer meg på Twitter, men eg har ingen å drikke kaffe med kan dei seie. Jau då. Om ein kjenner seg litt rufsete i kantane ein dag har ein nok betre utbytte av å gå ein tur på Brandsøyåsen, enn av å klikke seg rundt på Facebook for å sjå kva dei du har på vennelista driv med. Men internett er ikkje noko annleis enn det verkelege livet. Ein må delta. Ta initiativ. Ikkje berre sitje der i kroken og sture. Hiv deg inn i ein diskusjon med nokon. Sei noko. Bli med. Det er ingen som gjer det for deg. Slenger du ut ei melding om at du har lyst til å ta ein kaffe med nokon, trur eg det er ein god sjanse for at nokon tar deg på ordet.

Eg er ein godt vaksen mann. Eg kan også hugse korleis det var før internettet kom og tok oss. Sjølv om eg er ein flittig nettbrukar, er eg ikkje ein digitalt innfødt. Eg har ikkje vakse opp med nettet. Barna mine har det. Toåringen er allereie ein dreven brukar av det ho kallar for jutuben. Korleis skal dette gå? Frykta er jo at dei unge skal bruke så mykje tid på internett at dei ikkje får tid til noko anna. At dei stryk på skulen, blir feite og late, og aldri får seg kjæreste. Blir buande heime til dei er 35 år, og gjer livet vårt miserabelt. Det er skrekken. Og alt på grunn av det helsikes internettet. Heldigvis er det liten grunn til uro. Ungdommen brukar internettet annleis enn oss gamlingar. Dei let det ikkje kome i vegen for aktivitet og engasjement. Sanninga er at dei ungdommane som er mest aktive i kvardagen, anten det no gjeld idrett, frivillig arbeid eller politisk engasjement, også er dei som er mest aktive på sosiale medier. Det er oss gamlingar som let internett bli ein tidstyv. Ikkje ungdommen. Dei er smartare enn oss. Heldigvis.

Der eg kjem frå kalte vi det å kaste på stikka for å “pekke”. Nyleg blei det faktisk arrangert eit mesterskap i nettopp pekking i Skien. Eg las det på internett. Oppmøtet såg ut til å ha vore bra, om enn med ein noko høg snittalder. Eg trur til og med dei klarte å gjennomføre det utan å ta ned internettet i grenlandsregionen. Ein må nemleg ta ansvaret sjølv. Det skjer ikkje noko om ein ikkje sjølv dreg seg opp frå godstolen. Men ser eg ein mann som treng hjelp, så går eg ikkje berre forbi. Eg utfordrar herved Ole Johannes Øvretveit til duell i pekking, eller i å kaste på stikka da, om det er det det heiter her vest. Men berre om eg får ha med mobilen, knipse bilder underveis, og legge nokon av dei på Facebook. Pics or it didn’t happen, som vi netthovud pleier å seie. Er det ikkje på nett, så har det ikkje skjedd.

photo by: Anonymous9000
Bok og Film

Hjorthen leser bok: Solitaire

solitaireVerden er forent under en regjering.  Ikke som en nasjon kanskje, ei heller en føderasjon, men heller som et enormt selskap. Et firma. En bedrift. Kan dette skje i vår ikke så alt for fjerne fremtid? I så fall, la oss håpe det ikke blir Apple.

Men altså, verden er samlet under ett styre. Det er jo litt av en begivenhet. Det finnes imidlertid fortsatt regioner, selv om de vel også er styrt som bedrifter, og fra hver region har det blitt utpekt Håp. Dette er personer som er født i det samme sekundet som verden altså ble til ett.  Dette er offentlige personer, noe i nærheten av kongelige nesten. Symboler på denne tapre nye verden. Vår heltinne i Solitaire er et slikt Håp. Ren Segura heter hun, med webnavnet Jackal. Hun er forferdelig priviligiert. Har alt man kan ønske seg. Gode venner, en supersøt og hypersmart kjæreste, status, prestisje, og hun blir backet opp på alle kanter for å kunne representere verden, og sin region, på en ypperlig måte.

Men alt er kanskje ikke helt som det ser ut?

Nå er ikke verden i seg selv så forferdelig interessant i denne boka. Vi får noen hint om terroristorganisajoner. Vi skjønner at den nye verdensorganisasjonen ikke ser med blide øyne på illojale ansatte. Men det er ikke noen skikkelig dystopi dette.

Hva er det som er interessant i denne boka da?

La oss komme tilbake til det. Ren Segura, vår heltinne, går på en smell. I slutten av bokas første del skjer det en ulykke. Muligens en terrorhandling. En haug med mennesker stryker med, og Segura får skylden. Håpet er ute, og med det starter bokas andre del.

Segura dømmes til en uhorvelig mengde med år i fengsel. Hun får imidlertid et tilbud. Om hun takker ja til å være med på et forskningsprosjekt, der hun soner straffen sin i en virtuell virkelighet, i fullstendig isolasjon, vil straffen reduseres betydelig. Mindre enn ett år må hun sone. Det høres ut som en god deal. Vår heltinne takker ja, kobles til en maskin, og havner i en virtuell celle uten så mye som en dør. Ingen å snakke med. I realtime skal hun være der i ti måneder. Hjernen hennes skal imidlertid oppleve det mer som om det er ti år eller deromkring.

Er det egentlig en god deal? Bedre enn 25 år i et vanlig fengsel?

Joa, myndighetene er mer opptatt av rehabilitering enn av hevn, så det er absolutt verdt et forsøk vil jeg tro. Jeg hadde gått for det.

Del tre av boka handler om livet etter straffen. Segura slippes  ut, om enn bare på prøve, hun har et strengt regime å forholde seg til. Bryter hun reglene fyker hun inn og må sone straffen sin på nytt. Begrensningene på hva hun kan jobbe med er store. Hun får selvfølgelig ikke bo i fasjonable strøk. Verden er snudd på hodet, men vår heltinne finner seg et slags fellesskap i en bar hun tilfeldigvis dumper innom en dag. En bar som frekventeres av folk som har vært gjennom tilsvarende straffemetode som Seguro i en eller annen grad.

Så hva er det som er interessant her da?

Det handler vel om identitet. Er Seguro den samme personen enten hun er verdens håp, en eks-kriminell på siden av samfunnet, eller helt alene i en celle uten verken dør eller vindu i årevis? Men sant og si tenkte jeg ikke så mye over dette mens jeg leste boka. I stedet tenkte jeg på hvorfor jeg egentlig orket å lese denne boka. Det skjer jo ikke all verden. Det er ikke alltid like spennende. Hva er poenget her liksom? Men jeg klarte ikke å legge den fra meg heller.

Solitaire er debutromanen til Kelley Eskridge. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt venn med den, jeg hadde nok helst sett at den tok noen andre retninger underveis enn den gjør. Jeg gir den uansett en anbefaling, rett og slett fordi Eskridge skriver så godt at man koser seg på veien, selv om man liksom har havnet på feil buss. Hun er god med karakterene, som man jo ender opp med å bry seg om her. Skulle nok ønske at de mer kriminelle karakterene som Seguro møter etter å ha sonet sin straff var litt mindre åpenbart gode på bunnen, men hei, kanskje den virtuelle straffen funker fabelaktig rehabiliterende. Hva vet jeg. Hadde også gjerne sett at elementene som ligger i bakgrunnen, motstanden mot dette multinasjonale konglomeratet som nå styrer verden, hadde fått mer plass. Her er det litt uforløst føler jeg.

Men det er jo mitt problem at jeg ønsker meg en annen bok, og neppe noe stort argument mot den romanen som faktisk foreligger.

Hummer og kanari

Alternativ versjon: Vet du hvilken vei klokka skal stilles?

bikinitid

Vet du hvilken vei klokka skal stilles spør TA på forsiden, og gir selv svaret hvis du klikker på lenken. Den skal stilles frem, og gjør dermed påskeferien en time kortere. Vi (bendelormen min og jeg) lurer imidlertid på hvorfor dette må illustreres med ei jente i bikini? Kan det være fordi bikinisesongen nærmer seg? At det er sommertid? Eller er det sånn at alt blir bedre med jenter i bikini liksom? Joda, jeg kjøper den.

Allikevel føler jeg at vi trenger alternativer. Verden består ikke bare av jenter i bikini. Og jenter i bikini er ikke de eneste som kan klokka. Jeg var på nippet til å skrive at vi måtte stå opp mot snibikinifiseringen av samfunnet, men sant og si er jeg ikke helt sikker på om jeg egentlig er i mot snikbikinifisering. Men jeg er for alternativer. Og hvis ingen andre vil bidra til dem får jeg jaggu gjøre det selv.

20130330_191430

Fortsatt god påske!

Hummer og kanari

Bloggingens glasstak (Et lite stykke blogghistorie)

Det har visst nylig kommet ut en bok om bloggingens historie eller noe sånt pretensiøst noe. En eller annen fjott som kaller seg Hjorthen har skrevet et kapittel i den boka, og det er et skikkelig navlebeskuende dustekapittel som kanskje ikke er så interessant for folk flest. Hva vet jeg. Uansett så dreier det kapittelet seg så vidt innom den egentlig evigvarende metadebatten som raste en periode mens det norske bloggmiljøet var på sitt tetteste.

Jeg vet ikke om det er riktig å si at det var en post om bloggingens glasstak som startet det hele, sannsynligvis ikke, men en viss rolle spilte den jo. Det var selveste radiohode som skrev posten, først en liten en på sin egen blogg, og så en lengre sak på Sonitus. Jeg trodde begge tekstene var tapt, men den gang ei. Her er de begge to, et lite stykke norsk blogghistorie.

Bloggingens glasstak

Søndag 7. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt, Meta/blogging
Stikkord:bloggeliten, monty python, sonitus

Det var tidligere ofte snakk om et glasstak som hindret kvinner i å gjøre karriere. Sett fra
denne bloggers ståsted finnes flere slike glasstak. For bloggere, for eksempel. For meg.
Situasjonen minner meg om “freemason sketch” med Monty Python, hvor en arkitekt
bønnfaller de potensielle kundene av sitt bygg om å få bli en frimurer. Rollen som arkitekt
spilles av radiohode. Kundene er samtlige andre bloggere. Frimurerlosjen er den harde
blogger-kjerne. Jeg slipper ikke inn der (blogger-kjernen/-eliten), ser det ut til. Som om jeg
bryr meg?!? Pøh!

glasstak

Eksempel på glasstak. (Ikke det opprinnelige bildet. Hjorth anm.)

Tillegg (Lagt til 16.03.07):
Det er smått vanskelig å fatte egentlig, men denne svært lite seriøse posten skapte furore.
Jeg ser i ettertid at enkelte tok dette dødsens seriøst og til og med så på det som en faktisk
beskyldning fra min side. Én fikk seg til og med til å skrive så sent som 10. mars 2007, altså
tre måneder senere, at:

“Bakgrunnen er at jeg m.fl. ble beskylt for elitisme, eller å danne et “glasstak”
som nye bloggere ikke kom seg gjennom. Å snakke om elite innen blogging føltes
så absurd at jeg svarte med [en egen post i egen blogg].”

At enkelte av de andre bloggerne – som hang seg på debatten som oppstod – kan ha følt det
jeg skrev som en reell problemstilling får stå for deres regning. Jeg kan ikke helt se at jeg skal
stå ansvarlig for dét, men ovenstående sitat vitner om noen har blandet sammen litt ymse og
at pekefingeren rettes mot meg hvis man har behov for å peke på “skyldige”. Jeg vet ikke helt
hva jeg skal si, men enkelte kommentarer leses litt annerledes i ettertid – gitt at folk virkelig
går rundt og har et horn i siden til meg. Jeg mener, hvor tydelig skal man si ting? Jeg skrev
en endeløs greie borte i Sonitus1 om hva jeg faktisk mener om “eliter” og den slags, og det
viktigste her var vel at:

“Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at
glasstaket ikke slipper dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble
fornærmet (…) . Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på
annen måte! (…) Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet ?elite? ikke skal
oppfattes som negativt. (…) Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det
finnes en elite (eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer
ikke at påstanden er korrekt. Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte

1

Den er visst slettet i ettertid, og jeg finner den ikke noe sted på Sonitus. Men den er gjengitt nedenfor.

bloggere pleier hverandres blogging. Poenget er at det ikke er noe galt med dette!
Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet fortjener denne oppmerksomheten
fordi de er gode.”

Noen forstod heldigvis dette, og skrev i en kommentar til den saken borte i Sonitus at:
“Da jeg leste innlegget ditt ?Bloggingens glasstak? så lurte jeg på om det bare var
tull. Om ikke så opplevde jeg den som usedvanlig sutrete. Til forskjell fra det du gjør
her, så oppfattet jeg det slik at _du_ var den som var sur fordi du ikke ble løftet opp
over glasstaket i det du entret bloggarenaen. Ikke som her, at du beskrev et fenomen,
som slik du sier finnes over alt. Dette inntrykket av at du var sur fordi noen var linket
til flere enn deg, sammen med at du selv bare hadde noen få slike ”elitebloggere” i
bloggrollen, og ikke så ut til å ha gjort noe som helst for selv å vise frem andre mindre
blogger ble for dumt. Så var det jo ikke slik, allikevel.” (Min utheving.)

Og der står det. Enkelte andre gadd ikke å lese hva jeg hadde skrevet, og var/er tydeligvis
fornærmet eller noe sånt. I hvertfall kan man lese enkelte kommentarer jeg har fått på den
måten. På den ene side er det så utrolig irriterende at sånt skjer, på den annen side er det
ikke stort jeg kan gjøre. Skal jeg være litt ondskapsfull – for det fristes jeg faktisk til – så
synes kanskje enkelte at det er pinlig å innse at man driter seg ut. Hvis man i tillegg er
selvhøytidelig så er det vanskelig å få seg til å gjøre noe med det? Da er det enklest å late som
ingenting. Alt for ikke å miste ansikt, liksom.

Rart å tenke på at posten som startet alt dette ble skrevet som en honnør til flinke bloggere -
inkludert vedkommende jeg siterte først i dette tillegget – og som jeg nå har et litt annet syn
på, og at den oppmerksomhet som er blitt dem til del er velfortjent. Nå skal jeg passe på at
dette langt tillegget ikke pinges noe sted, slik at min lille frustrasjon kan ligge gjemt her nede
i et stille hjørne av bloggosfæren som en tale fra meg selv, for meg selv, til meg selv. For jeg
gidder ikke bruke mer tid på dette. “Life’s too short…”

Bloggdebatten 2007. Det autoritative perspektivet. Eller “hvor skapet skal
stå”.

Mandag 15. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt
Stikkord:analyse, bloggeliten, pierre bourdieu, sonitus

Denne er kopiert fra Sonitus, siden Sonitus kanskje snart blir borte.

…………………………………………………………………………………

Prolog
Da jeg begynte å skrive blogg, så sent som i april 2006, ante det meg at det ikke var rett frem
å påbegynne et sådant prosjekt. Det var allerede noen der ute, noen skrivende, noen rådende,
noen som preget bloggfeltet med sine meninger om rett og galt. Selvfølgelig var det dét!
Hvorfor skulle bloggfeltet være annerledes enn andre felt? I desember skrev jeg en post om
dette med kulturelle koder og dominanse, men knyttet det ikke opp mot bloggfeltet, men mot
en mer generell kulturvinkel. Og jeg tenkte heller ikke på det tidspunktet spesifikt på blogging
i disse termene. (Men siden det skal innrømmes at jeg har en ganske solid (kremt) utdannelse

hvor denne type tenkerier har blitt viet mye tid, så er jeg alltid på leting etter de kulturelle
kodene. Selvfølgelig også i bloggene.)

Så gikk det litt tid, og i begynnelsen av januar skrev jeg en liten sak om “Bloggingens
glasstak”. Jeg husker ikke nå hva som satt meg på akkurat de tankene akkurat da, men jeg
publiserte posten og gikk ut fra at det ville bli de vanlige små krusningene og deretter intet
mer. (Noen dager senere oppdaget jeg at jeg hadde skrevet om noe av det samme knappe
tre uker tidligere.) Men den deiset opp på Bloggrevyens “mest populære”-side, og så var
diskusjonen åpenbart i gang. Det ble noen kommentarer og jeg fikk en mail fra Sonitus,
hvor jeg kunne lese at “Ganske interessant det du skriver om bloggingens glasstak i dag.
(…) jeg lurte på om du kunne tenke deg å (skrive) en litt lengre artikkel om nettopp dette
bloggeglasstaket?”. Og det ville jeg jo.

Mens jeg vandret rundt i tenkeboksen begynte det å skje ganske mye der ute i bloggfeltet.
Maren skrev en sak om en mulig bloggrevolusjon hvor hun spant videre på noe av det jeg
hadde luftet, mens Esquil (som vanlig?) konseptualiserte temaet på sin måte 2. Diskusjonen
gikk livlig i kommentarfeltene, om hvem som var hva og hvem som ikke ønsket å være hva
for hvem. Jeg ble også en smule forbauset over å lese Sissels forsøksvise marginalisering av
fenomenet jeg startet “bølgen” med, men så har jeg jo en bitteliten tradisjon i å være uenig
med henne. Jeg trodde det ville bli en sluttstrek der, men det var flere som hengte seg på, så
temaet opptar åpenbart mange: Vampus skrev, Mihoe skrev, fjordfitte skrev og fr.martinsen
skrev. Mer om noe av det som ble skrevet her senere i denne posten.

Sånn. Nok bakgrunn nå. (Selv om det smått om sen dukket opp enda flere ulike poster om
dette. Disse vil jeg oppsummere i min egen blogg og ikke her i denne posten.)

Bloggtypologisering
Rykk tilbake til start. Da jeg startet radiohode så jeg umiddelbart – som alle andre – at det
er ulike typer av blogger. Noen er fellesprosjekter mellom mennesker på reisefot eller med
andre typer felles anliggende, og hvor målgruppen er en definert og avgrenset gruppe. Dette
er reisebrevbloggere med poster uten æ/ø/å.

Så er det dem som snakker til en for meg ukjent avgrenset krets om hva de spiste til frokost og
hvorfor de tok på seg nettopp rosa denim forrige tirsdag. Dette er hverdagsbablerne. Og det er
en rekke ulike spesialiserte blogger som beskjeftiger seg med tematisk avgrensede områder,
enten det er film eller gadgets eller frimerkesamlingen til bestemor. Dette er tematikerne.
(Her kan man også hive inn kristenblogger, men denslags prøver jeg så langt som råd er å
unnvike.)

Alle disse har en type målgruppe mer eller mindre present, og den er ikke nødvendigvis
stor. Men stor nok, og de har sikkert ikke mål om å utvide den. Motivet er å dele tanker og
meninger og erfaringer med målgruppen. Punktum.

Den siste gruppen er den store gruppen. Det er de som ikke klarer å bestemme seg for hva
de skal skrive om, så de skriver om alt og nesten alt og nesten ingenting. Sånn som jeg
gjør og sånn som de fleste som har hengt seg på debatten gjør, enten i posts form eller som
kommentatorer. Det er ingen avgrenset målgruppe, annet at vi forventer at målgruppen i det
minste kan lese norsk. Og det forventes nok at de fleste i målgruppen ikke bare leser, men
at de virkelig leser. Noen kokketerer med at de ikke vil ha mange lesere, men bare de riktige

2

Posten er senere slettet.

leserne. Andre – som meg – trives med en stor leserkrets. Noen av disse har oppnådd dette
også.

Hva som gjør bloggene forskjellige
Under en sånn overskrift er det ikke mye fornuftig å si. Og det er enda mindre nytt å si. Noen
velger den morsomme stilen, noen er mer drøftende, andre er sarkastiske. De aller fleste er
flinke til å skrive. Noen er veldig flinke. Noen er til og med ytterst flinke. Men så er det jo
en gang slik at det er forskjeller mellom bloggere, ikke bare hva gjelder kjønn, alder og den
layout som er valgt på bloggen. Noen er bedre enn andre, på samme måte som noen fotballag
er bedre enn andre. Og her kommer første pekefinger til dere som har latt dere hisse opp, og
jeg løfter pekefingeren tre ganger:
• Det er greit at vi er forskjellige.
• Det er greit at noen er bedre enn andre.
• Det er greit at noen leses mer enn andre og siteres mer.

Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at glasstaket ikke slipper
dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble fornærmet, men jeg skrev den posten
som startet hele debatten. Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på annen
måte! Hvis dere insisterer på retten deres til å bli fornærmet, så skal dere også gjøre deres
beste for å avlyse alle avstemminger, kåringer og konkurranser i bloggverdenen. Husk
da samtidig på å sørge for at Melodi Grand Prix blir avlyst, og at neste verdenscuprenn i
langrenn gåes på idealtid.

Så kan man spørre seg om hvordan jeg har funnet på det med at noen ikke liker at det er
forskjeller på blogger? Tja. Jeg har tidligere i denne posten lenket opp enkelte forekomstene
av de poster hvor debatten om bloggeliten har pågått. Der kan man lese ulike syn på hvorvidt
eliter finnes, hvem denne eliten består av og hvordan de pleier hverandre. Dette siste er
kjernen. De fornærmede er indignerte fordi forskjellene fører til en viss gjensidig lesing som
de selv ikke gjøres til en del av. Men mer om det senere.

Hvorfor blir det eliter?
Med denne overskriften løftes blikket et kort øyeblikk ut av bloggverdenen og over i den
virkelige verden. Overalt i samfunnet hvor meninger brytes mot hverandre utkjempes det
slag. Noen av slagene er små, hvor enkeltmeninger brynes mot hverandre inntil den ene
meningen overvinner den andre. Ikke nødvendigvis fordi meningen er bedre og riktigere, men
fordi meningsbæreren evnet å fremlegge den kraftigere, hurtigere, smartere og med det som
oppfattes som mer gyldige argumenter.

Andre ganger utkjempes durabelige slag, hvor de skuelystne ikke aner mer enn de frembrakte
meninger, men hvor disse bæres frem av folk som mer enn noe annet kjemper om retten
til å mene det korrekte. De slåss for retten til å definere hva som er riktig og galt. Hva som
er høvelig og hva som er uhørt. Hva som skal være comme il faut og hva som bare skal
være et komma i den store boken som heter “Sant & sånn i samtiden”. Denne politiske
(ja, faktisk) estetikken gjennomsyrer alle debatter av en viss størrelse. Ta nå Statoil/Hydro-
navnedebatten. Man snakker ikke så mye om hva som er gode navn, velklingende, fortellende
og folkesjelforførende. Nei, det snakkes for og i mot om navnet skal endres. Frontene slåss
om retten til å legitimere navneskiftet, versus å forhindre det.

I alle slag og kriger står det igjen en seierherre. Sånn er det i den virkelige verden. Sånn er
det også i bloggverdenen, selv om kampene er snillere og kun utkjempes med nøye tilmålt og

forutsigbar sarkasme eller overbærenhet. (I hvertfall som en hovedregel.) Dessverre kjempes
det stundom med en utålelig retthaverskehet, som nettopp er fundert i (den oftest feilaktige)
antagelsen om at den retthaverske har ervervet retten til å bestemme hva som er de gyldige
standpunkter. Det finner ikke sted så mange slag om enkeltposter, men det pågår en evig krig
om hva som er riktig blogging. Og det pågår en underliggende kamp om retten til å definere
hva som er riktig blogging. Det er denne kampen som er den viktige kampen, og de som
kjemper og dernest vinner disse kampene og slagene og krigene utgjør etterhvert eliten.

Der er igjen på tide å vifte med pekefingeren: Du kan la være å like disse kampene. Du kan la
være å like å måtte utkjempe slike slag. Men du kan ikke la være å erkjenne at kampene finner
sted. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu gjorde en del spennende forskning på dette, og
mest relevant i denne sammenhengen er det som mange nok anser som hans hovedverk, La
distinction. (Den finnes på norsk!)

Hvordan finner elitiseringen sted?
Når jeg viser til Bourdieu burde jeg ikke si mer før jeg begår litt forskning i bloggverdenen.
Men jeg er simpelthen fantastisk dristig, så jeg tar en simpel snarvei. Eliten er en gruppe, i
blogglivet som IRL. Den vokste frem samtidig med at bloggingen tok de første skjelvende
tastetrykk ut i hyperrommet. Den første bloggeren utgjorde den første eliten, ganske alene.
Etter at hun eller han rådet grunnen i omtrent tjue minutter, inntil den nest første bloggen
dukket opp, begynte gruppeprosessene, hvor man i fellesskap famlet frem formelen for “Den
Gode Blogg”. Formelen er fremforhandlet gjennom prøving og feiling, og den eneste testen
var om like mange leste bloggen i dag som i går og uken før forrige uke. Samt hvorvidt man
fikk riktige/støttende kommentarer fra de riktige menneskene. Hva som er riktig og galt
her kan være vanskelig å millimeterpresisere, men tenk dere hvilken gjenklang Eli Hagen
vil få som frisørlaugets selvoppnevnte rådgiver. Nettopp! Og siden vi mennesker er svake
for smiger, så lener vi oss ofte på folk som lener seg på oss. (Sexy Sadie er inne på noe av
dette når hun skriver opp resiprositet.) Når de som lener seg på hverandre blir mange nok
blir de etterhvert en slags maktfaktor man må forholde seg til enten likegyldig, eller ved
å velge konfrontasjon eller å søke å enes med og bli en del av. Jeg kjenner ikke den spede
bloggbegynnelse i Norge godt nok til å mene mye om det første drøye året og hvordan det ble
en elite. Men jeg er sikker på at en del av de kodene denne første eliten etablerte lever videre i
dag, lett tilpasset nye tekniske muligheter og så videre.

Eliten forsterker sin posisjon gjennom å dyrke konvensjonene. For eksempel:
• “Reppup”-blogging skal ikke forekomme, for det er spekulativt.
• Man skal ikke pinge seg frem i utide.
• Man skal kommentere blogger på riktig måte.

Eliten befester sin stilling gjennom å lenke til hverandre, enten i egen bloggrull eller i poster.
Det er også viktig å støtte hverandres blogging, selv om man er faglig/politisk/på annen måte
uenig. På disse måtene løfter man frem andre som løfter frem en selv. Mens de som ikke
løftes frem forblir i en bakevje. Det tydeligste eksempelet er postene som har løpt rundt en
måneds tid hvor man skal skrive fem påstander om seg selv, hvorav én skal være feil. Nå skal
sant sies, at dette er noe av det mest fascinerende med blogging og nettverksdannelse og -
dyrking, nemlig hvordan invitasjonene (såkalt tagging) sprer seg fra blogg til blogg. Først
tagges eliten, og dernest kan taggingen spre seg til bakevjen.

Eliten har forlengst oppdaget at språk er makt. Masse makt. Jeg nevnte “reppup” tidligere, og
brukte en dag eller to på å forstå hva det betyr. (Les ordet baklengs, dersom du ikke forstår.)

Et annet eksempel er “meme”, som jeg fremdeles ikke vet hva betyr eller er, og som jeg
og sikkert mange med meg derved er forhindret fra å delta i meningsdannelsen om, enten
gjennom egne poster eller kommentarer.

Et annet punkt rundt elitedannelsen er det jeg nå vil formulere som en hypotese: “De
individuelle elitemedlemmenes respektive statuser fremkommer i stor grad gjennom hvordan
de påvirker andres tidsbruk i bloggfeltet.” Jo mer tid for eksempel Kent klarer å få andre til å
bruke på sin blogg, jo høyere vil statusen hans være. OBS! Jeg har ikke grunnlag for å påstå
at noen har dette som et mål, hverken Kent eller andre. Jeg mener heller ikke at noen har dette
som et mål, men det kan likefullt være en konsekvens som inntreffer. Denne tidsbruken vil i
hovedsak anta fire former – tilfeldig rangert:
1. Lenking av individuelle poster. Dette er bittelitt tidkrevende, og mest en symbolsk
handling.
2. Lenking i bloggruller. Dette er bittelitt tidkrevende, og også dette en symbolsk
handling.
3. Kommentering i poster. Dette er mye mer tidkrevende, men ikke fullt så symbolsk,
siden man jo samtidig fremtrer selv (oppmerksomheten deles).
4. Lesing av blogger. Dette gjøres jo oftest anonymt, og er således anonymt og lite
symbolsk, annet enn for leseren selv. (Vi velger alle å lese de gode bloggene fremfor
de dårlige. Kanskje derfor jeg har få lesere?)

(Det slo meg – etter at jeg utarbeidet denne hypotesen – at den slår litt tilbake på meg selv.
Siden det ser ut til at jeg startet denne debatten (i denne omgangen) så er min elitestatus
sikret: Jeg har realisert alle fire tidsbruksformer hos andre bloggere i løpet av årets første
dager.)

Hva nå?
Noen er som tidligere antydet ikke så lystige over å oppdage eller erkjenne at det finnes en
bloggelite. Til dere må det sies at dere bare må leve med det. Kanskje er det ikke så viktig,
som (Andro)Ida skriver3. De som lever utenfor eliten, men som ønsker seg inn i den, må
bruke tid. Tid på å skrive gode poster. Tid på å skrive gode kommentarer. Tid på å lenke. Tid
på å lese. Kort sagt: Blogg som om hypotesen min stemmer, og dere vil selv etablere dere i
bloggeliten.

Dere som ikke er reisebrevbloggere, hverdagsbablere eller tematikere, men som heller ikke
nærer ønske om å tilhøre eliten: Blogg som dere gjør i dag. En god blogg er fremdeles en god
blogg.

Men til dere som er elitebloggere, men som ikke trives i denne rollen, så kan det tenkes
mange gode gjerninger. Det viktigste er å gi den anerkjennelse nye bloggere fortjener, dersom
de skriver godt. Gi støttende kommentarer, vis at dere leser bloggene, lenk opp fra egen
bloggrull eller egne poster. Kort sagt: Blogg som om hypotesen er korrekt dere også. Hadde
ikke bloggfeltet vært et felt hvor alle kan innta en plass, men hvor ingen skal arrangere noe,
så kunne en tenkt seg at enhver ny blogger skulle fått en mentor, og at eliten skulle være disse
mentorene. Sånn skal det selvsagt ikke være, men om man erkjenner prinsippet bak, så kan
man blogge i overensstemmelse med tanken? Gi en positiv kommentar i en ny blogg en gang
per uke!

3

Posten er senere slettet.

Noen kan med fordel også fortelle litt om skikk og bruk, uten at dette skal gjøres normativt.
Og noen bør fortelle om hva for eksempel “trackback” og “ping” er. Husk på hva du selv lurte
på da du begynte å blogge.

Epilog
Mange vil reagere tildels kraftig på denne posten. Jeg vil ta bort noe av årsakene til dette ved
først å vise til det som er skrevet under overskriften “Hva som gjør bloggene forskjellige”
tidligere i denne posten. Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet “elite” ikke skal oppfattes
som negativt. Jeg kunne brukt søk& erstatt og byttet ut alle forekomster med et litt mindre
verdiladet begrep, men har valgt å beholde begrepet fordi det er dette begrepet hele debatten
har knyttet seg opp mot. Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det finnes en elite
(eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer ikke at påstanden er korrekt.
Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte bloggere pleier hverandres blogging.
Poenget er at det ikke er noe galt med dette! Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet
fortjener denne oppmerksomheten fordi de er gode. Derved kan dette være en slags
bloggopplysningsprosjekt, ved at alle får muligheten til å oppdage de gode bloggene og
kanskje får ideer til hvordan ens egen blogg kan bli bedre. Jeg kan bare snakke for egen del,
men jeg vil heller bruke mine tilmålte blogglesningsminutter på gode blogger enn på dårlige.

Hvis du savner en oppsummering av bloggdebatten frem til nå, så kan jeg opplyse om at det
finner du i bloggen min.

Takk for oppmerksomheten!
radiohode

Page 1 of 16912345...102030...Last »