web analytics

Category Archives: Bok og Film

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Assassin

assas

Etter at vi i flere semestere har prøvd å lage program i Filmklubben med filmer som vi tror folk har lyst til å se, uten å treffe nevneverdig godt, la vi en ny plan når vi skulle til å lage programmet for høsten. Siden vi var så dårlige til å gjette hvilke filmer som kanskje kunne trekke folk kunne vi like gjerne gi blaffen og heller bestemme oss for å sette opp filmer som vi selv har lyst til å vise. Enten det nå er fordi det er filmer som er så fantastisk bra at vi gjerne vil dele dem med flere, eller om det er nyere film som vi har lyst til å se selv.

The Assassin er i sistnevnte kategori.

Jeg husker ikke om det var jeg, eller noen andre som foreslo den, men jeg hadde uansett veldig lyst til å se den. Ulempen med å sette opp film vi ikke har sett er at vi ikke får kvalitetssikret programmet. Ingen av oss hadde sett filmen før. Det skulle ikke være noe problem her, for makan til unison kritikerhyllest er det sjelden vi ser. Jeg forventet meg en kampsportfilm ala House of Flying DaggersCrouching Tiger Hidden Dragon, og hva de nå heter for noe alle sammen. Omtalen av filmen peker den jo i den retningen, og det samme gjør mange av anmeldelsene av den. Blodig vakkert. Utsøkt snikmorderske. Vakker voldsballett. En perfekt knyttneve. Kjærleiken eller sverdets vei.

Ingenting av det er feil. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at disse anmelderen hadde sett en annen film enn meg, når jeg så den en kveld her forleden hjemme alene i stua. (Siden jeg skulle holde innledning før filmen tenkte jeg det var greit å ha sett den)

Hva slags film var det jeg så da? Jo, jeg så en utrolig langsom film. Et kostymedrama, filmet i et format som gjorde at jeg de første ti minuttene prøvde å finne ut om det var noe galt med innstillingene på TVen. Det var ikke det. Volden som er der varer aldri lenge. Det er små eksplosjoner, og så roer det seg kraftig ned igjen. Bildene er hele tiden, uten unntak, vidunderlig vakre. En estetisk nytelse. Men det er vanskelig å få tak i hva som egentlig skjer. Hva betyr de enkelte scenene? Det er forvirrende, og kanskje til og med litt frustrerende?

Likevel klarer jeg ikke å se bort. Altså er det tross alt mest fascinerende. Jeg ender opp med konklusjonen: Jeg skjønner ikke bæret av dette her, men det er kjekt å se på likevel,

Nesten all film vi ser følger en kjent og kjær struktur. Det er tre akter. Begynnelse, mellomparti, avslutning. Det er vendepunkt, point of no return, gjerne et vendepunkt til, og så avslutning der normalen gjenopprettes. Innimellom der har vi og helten vært på en ytre reise, mens helten også gjerne skal ha vært på en indre reise. Kommet ut på den andre siden som en mer voksen, klokere, smartere, whatever person. Det er egentlig romanens struktur dette. Litterært. Selvfølgelig er det mange variasjoner innenfor denne strukturen, men den ligger så fast at det ikke er rart at vi kommer litt i stuss når vi ser film som bruker andre virkemidler. Film som insisterer på at film først og fremst er en visuell kunstart.

Og det er vel det The Assassin gjør. Dette er ikke en filmatisering av et litterært forelegg. Dette er film som kunst, ikke som lett underholdning. Regissøren har vel sagt i et eller annet intervju at han i grunnen blåser i publikum. Han lager film kun for seg selv, og det virker å være sant når det gjelder The Assassin. Dette er en film som ikke kommer deg i møte på noe vis. Her ligger alt i dine egne hender. Du må selv oppsøke den, og skal du få noe ut av den må du ha et såpass åpent sinn at du klarer å legge alle forventninger om hvordan en historie på film skal fortelles til side.

Min anbefaling første gang man ser The Assassin er at man rett og slett driter i historien. Ikke tenk for mye på hva de enkelte scenene egentlig har med hverandre å gjøre. Se på hver scene som du ville sett på et maleri på et kunstgalleri. Se på detaljene. Kjenn på stemningen. Hva får disse bildene deg til å føle? Hva er tanken her? Og når du har gått gjennom hele galleriet kan du ta deg en velfortjent øl, mens du prøver å finne ut av hva som egentlig var den overordnede historien her.

Antagelig hjelper det å se den en gang til også. Jeg var fascinert etter første kikk hjemme på stua, men jeg likte den uendelig mye bedre når jeg så den igjen på kino. At alt blir bedre på det store lerretet er selvfølgelig en del av det, men jeg følte også at brikkene falt bedre på plass andre gangen.

At kritikere og folk flest ikke alltid er enige om hva som er god film er en kjent sak, men det er sjelden man ser en film der forskjellen i hva man synes om filmen er like stor som når det gjelder The Assassin. Sight and Sound kåret den til den beste filmen i 2015, etter å ha bedt en haug med kritikere liste opp sine favoritter. Men leser man kommentarfelt på anmeldelser av filmen ser man at mange er i harnisk over at det i det hele tatt går an å se sånt som dette ferdig. Hvem har rett?

Hver enkelt får vurdere selv. Film er i stor grad subjektivt. The Assassin gir deg ingenting gratis. Det er kanskje en film man må læres opp til å like. Som oliven. Og blåmuggost. Selv er jeg bare en glad amatør. Jeg spiser helst cheddar, men jeg er litt på gli på den der blåmuggosten altså. Hadde vi sett den før vi lagde programmet hadde vi kanskje ikke satt den opp, men jeg er glad vi gjorde det. Vi har godt av å utfordre oss selv litt innimellom, og vi kan sikkert bli flinkere til å utfordre medlemmene våre litt også. Som Filmklubb er det ikke vår oppgave å tilfredsstille minste felles multiplum. Det får kinoen ta seg av.

Får bare håpe vi ikke skremte bort noen med denne utsøkte snikmordersken. Skulle ikke være noen grunn til det. Filmene blir bare mer og mer tilgjengelige utover høsten så vidt jeg kan se, så kom kom. Det er mye å glede seg til.

Var dette en anbefaling eller avbefaling av The Assassin? Jeg håper dere tar det som en anbefaling, men vær obs. Den er ikke for alle.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Cave

Benjamin Helstad i Cave

Jeg hadde trua på Cave. Jeg hadde det, og visst er det mye som er bra gjort, det holder bare ikke hele veien til Dombås. Dessverre. Skuffa igjen.

Storyen er grei. Adrian, Charlotte og Viktor er gamle venner, og eks-soldater. De drar ut på tur i villmarka, der planen er å utforske et grottesystem. Adrian og Charlotte er kjærester. Charlotte og Viktor har hatt en greie, og Viktor er nok ikke helt ferdig med den heller. Dermed er settingen lagt for et trekantdrama satt i trange og klaustrofobiske omgivelser i ellers sedvanlig fin og flott natur. Litt som en blanding av Erik Løchens “Jakten” og Neil Marshalls “The Descent” liksom?

Men egentlig ikke altså. Den er mer i et Deliverance-landskap, noe regissøren heller ikke legger skjul på underveis.

Det er mye fin klaustrofobisk stemning. Skuespillerne gjør i det store og det hele en fin jobb. Trekantdramaet funker fint så lenge gryta putrer på svak varme, og det meste er under overflaten. Det er når temperaturen skrus opp problemene starter. Det vil liksom ikke fosskoke. Den fine opptakten får aldri sin forløsning. Trekantdramaet gis på båten til fordel for billige triks og trøtte sjangergrep. Sluttproduktet nærmest skriker etter et par ekstra runder med rødblyant i pre-produksjonen. For det er et potensiale her, man får det bare ikke ut. Hva skjuler seg i dypet, spør man på promomateriellet, og det hintes stadig om at det er noe skummelt som foregår som våre tre venner er uforberedt på. En gammel russisk hjelm. Et tomt telt med en sovepose full av blod. En død dykker. Men denne spenningen forblir uforløst. Det er ingenting som skjuler seg i dypet. Ingenting!

Hadde dette vært en amerikansk produksjon hadde vi avfeid den som rett på video-materiale, men når den er norsk leter vi etter det som er bra, feier det som ikke er fullt så bra under teppet, og gir den fire eller fem på terningen. Det er alt for mye. Grepet med å holde igjen alle løse tråder til en oppfølger i 2017 er nok til at man burde trekke minst to øyne på terningen. Det er å snyte sitt publikum spør du meg.

Alt i alt, en skuffende kinoopplevelse. Gå og se den!

Bok og Film

Filmblogging: September på kino

Hva kommer på kino i september, og bryr vi oss? Joda, det er noen godbiter innimellom her faktisk. Heng med på din ultimate guide til kinomørket i september.

movies photo

02.09.16
Ben Hur

Min første tanke var jo om verden virkelig trengte en remake av Ben Hur. Jeg er fortsatt litt i tvil om akkurat det. Men greit. Det første forsøket på å fortelle historien var en storslagen stumfilm, med et svært så imponerende sjøslag. Det andre forsøket hadde Charlton Heston og et klassisk hesteløp som det godt skal gjøres å overgå filmatisk. Men kanskje kan det være gøy med en oppdatering av denne klassiske historien? Timur Bekmambatov regisserer, og det betyr at actionscenene nok er i trygge hender i hvert fall.

Vil se? Joa.

Cave

Høstens norske action-jackson er visst en slags skrekksak som beveger seg i huler under jorden. Vil våre helter overleve marerittet som venter dem under jorden? Sikkert ikke alle, men noen? Fine forhåndsrapporter gjør at denne virker lovende.

Vil se? Helt klart!

Heart of a Dog

Vil jeg se et personlig essay om menneskets beste venn? Ikke i utgangspunktet, men når jeg ser at det er Laurie Anderson som står bak åpner jeg litt opp. Kanskje verdt å få med seg, men spørsmålet er rent teoretisk. Denne kommer neppe på kino noe sted utenfor de store byene.

Vil se? Ja, men ikke akkurat nå.

Jakten på Adolf Eichman

For å redde nasjonen må han forråde sitt land. Historisk thriller om Fritz Bauers jakt på Adolf Eichman, med god hjelp av Mossad. Dette er egentlig en fascinerende historie, som jeg har skummet gjennom en gang i tiden. men frister det å se den på film? På tysk? Det lukter litt sånn solid men traust og kjedelig, gjør det ikke?

Vil se? Nja, kan ikke påstå at den frister så veldig.

Magnus

En dokumentarfilm om sjakkmesteren vår, Magnus Carlsen. Er det noe folk vil se da? Siden jeg er helt likegyldig er svaret antagelig ja.

Vil se? Nja, kan ikke påstå at den frister så veldig.

Nerve

Visstnok en film som fanger tidsånden, med delekultur og internett og det greiene der. Anmeldelsene ser lovende ut. Emma Roberts i hovedrollen, og gamle gode Juliette Lewis på rollelista sammen med Dave Franco. Jeg er ikke helt overbevist, men er villig til å la meg overraske.

Vil se? Joa.

movies photo
Photo by Sweetie187

09.09.16

Gråtass gir gass

Gråtass dør og blir gjenfødt som en rød sportsbil gjennom eksperimentell hjertennpluggtransplantasjon. Vi vet jo allerede hvordan dette går. Gråtass blir veldig glad i å være sportsbil, få masse oppmerksomhet, kunne kjøre fort, og være skikkelig kul. Men så blir han så opptatt av dette at han nesten blir litt ufyselig. Mister vennene sine en liten stund, helt til han finner ut at det er andre verdier som er viktigere enn å være rød. Og kul. Så han bestemmer seg for å bli en gammel sliten traktor igjen. Noe sånt. Herrejemini, norsk barnefilm er et sorgens kapittel.

Vil se? Nei!

Iru Mugan

Tamil film, og kun av teoretisk interesse, siden den aldri kommer på kino her i byen. Dukker vel ikke opp på Netflix heller.

Vil se? Aner ikke.

Kubo og det magiske instrumentet

Her er rapportene fra filmblogger jeg har sneia innom at dette kan være en skikkelig godbit. Den unge gutten Kubo forsørger seg og den syke moren sin ved å opptre på landsbyens marked. Han forteller storslagne eventyr og heltesagn ved hjelp av det magiske instrumentet sitt. Men han vet ikke at moren hans egentlig er datteren til Månekongen, og at hun flyktet fra farens rike da Kubo ble født fordi hun var forelsket i et menneske. Nå vil Månekongen ha Kubo tilbake, og han sender morens skumle tvillingsøstre for å hente ham hjem igjen. Det eneste som kan gi Kubo styrke til å stå imot Månekongen, er den magiske rustningen til faren – den største samuraien verden noensinne hadde sett. Godt hjulpet av sine to følgesvenner, en påpasselig apekatt og en klumsete bille, må Kubo legge ut på en eventyrlig reise for å finne delene til rustningen.

Jeg blir litt skeptisk til den påpasselige apekatten og den klumsete billen, som sikkert bare er med for å tilfredsstille publikums krav til billige vitser, men resten høres helt vidunderlig ut. Denne kan fort være månedens godbit.

Vil se? Helt klart!

Morgan

Grøsser slash spenning i science fiction-segmentet med Ridley Scott som produsent, sønnen Luke Scott debuterer som hovedregissør (han har jobbet med gamlefar før, så han vet nok hva han driver med). Dette er jo mer enn nok til å vekke interessen. Men er det noe tess? Selve historien høres vel bare sånn passelig ut?

En bedrift sender sin interne risikokonsulent (Kate Mara) til et avsidesliggende, topp-hemmelig anlegg hvor hun skal undersøke og evaluere en grusom ulykke. Hun oppdager der at hendelsen har blitt utløst av et tilsynelatende uskyldig “menneske”, som viser seg å kunne være både en unik ressurs – og uberegnelig trussel.

Vi møter Morgan (Anya Taylor-Joy), -det neste skritt i menneskelig evolusjon og fremstilt av syntetisk DNA. På én måned var hun (det) i stand til å gå og snakke; og etter seks måneder hadde hun overskredet alle sine villeste fantasier. Men selv om Morgan tilsynelatende innehar både emosjonell og rasjonell kapasitet, er hun gåtefull og visker ut grensen mellom det å være et menneske eller å være en syntetisk livsform.

Vil se? Joa

Rosemari

Midt under feiringen av bryllupet sitt, finner den tvilende bruden Unn Tove en nyfødt jentebaby på hotellets toalett. Hun overlater den lille til barnevernet.

Seksten år senere dukker en ung og energisk jente opp på døra hos Unn Tove. Det er Rosemari, babyen fra bryllupet. De bestemmer seg for å finne ut hvem som er hennes biologiske foreldre.

Sammen nøster de opp en historie om et ungt par som elsket hverandre, en eksentrisk eksbokser med sans for erotikk og en mamma som valgte å skjule en stor hemmelighet.

Dette er en rørende og morsom historie om hvordan sex, løgn og biologi skapte en vakker blomst, Rosemari.

Greit. Hvem er det som skriver disse omtalene for Filmweb? Dette høres jo egentlig helt jævlig ut, men siden det er Sara Johnsen som har regien gjetter jeg på at det ikke er fult så ille fatt som omtalen kan tyde på? Forøvrig pussig at denne filmen har fått så lite omtale synes jeg. Sara Johnsen var da hyllet som norsk films kvinnelige håp for noen år siden, etter Upperdog, men nå er det helt stille? Uskyld var da ikke SÅ dårlig?

Vil se? Joa, men ikke på grunn av Filmwebs omtale!

Sausage Party

Hvorfor ikke bare kalle den for “Pølsefest”? Animert og absurd komedie om pølse på jakt etter meningen med livet. Med tolvårsgrense på grunn av gjennomgående grov og seksualisert humor. Dette er enten en potensiell kultfilm, eller en forferdelig flopp.

Vil se? Skeptisk…men joa?

Suburra

Italiensk mafiafilm om korrupsjon og kriminalitet i Roma, av mannen bak kritikerroste Gomorra. Har trua!

Vil se? Helt klart!

Sully

Clint Eastwood regisserer. Tom Hanks spiller. Det høres solid men traust ut, men serr. Er det virkelig en film i den historien om han flykapteinen som landa passasjerflyet i elva og ble helt?

Vil se? Nja, frister ikke noe særlig.

movies photo

16.09.16

Bridget Jones’ Baby: Alle gode ting er tre

Ålreit. Bridget Jones fanga vel tidsånden en gang i tida. Både bøkene og filmene var underholdende nok de, men har virkelig verden skreket etter et comeback nå, hundre år etter? Jeg tror egentlig ikke det altså. Og en komedie om en kvinne som er gravid, men ikke vet hvem som er faren? Jaja, hvorfor ikke. Hugh Grant er byttet ut med Patrick Dempsey, men jeg antar at vi fortsatt er forventet å heie på Colin Firth?

Vil se? Skeptisk, men kanskje?

Gilberts grusomme hevn

En historie om vennskap. Og å tørre å være den man er. Herrejævlær, er det ikke mulig å lage en film for barn og unge som handler om noe annet enn vennskap og å tørre å være den man er? Jeg vil se en film om å være alene, og prøve å bli noe annet enn seg selv. Kanskje noe bedre.

Ja, denne er selvfølgelig norsk.

Vil se? Nei!

Hands of Stone

Dette er historien om bokseren Roberto Duran, og treneren hans. Dette er nok legendariske folk i statene, men jeg har bare hørt om Roberto Duran fordi Tom Russell synger om ham i The Eyes of Roberto Duran, så jeg er ikke sikker på at dette blir noen stor kinohit altså. Robert DeNiro er på rollelista, men det begynner å bli en stund siden det var et kvalitetstegn. John Turturro er også med. Av en eller annen grunn får jeg positive vibber av denne.

Vil se? Joa.

movies photo

23.09.16

Kongens nei

Erik Poppes nye storfilm om de dramatiske dagene i april 1940, da kongen flyktet fra tyskerne, og nektet å kapitulere. Dette er jo viktig historie, og det burde ikke være umulig å få laget en fin film med dette som bakgrunn. Men har ikke Poppe egentlig vært dørgende kjedelig siden Hawai, Oslo? Litt sånn flinkis liksom? Eller er jeg urettferdig nå?

Vil se? Skeptisk, men ja.

The Magnificent Seven

En remake av en remake? The Magnificent Seven er jo en smashing film, og en amerikansk utgave av den minst like smashing Seven Samurais. Verden trenger virkelig ikke en remake av noen av dem, men med Denzel Washington i hovedrolle, og Antoin Fuqua i regissørstolen, kombinert med en ganske kul poster, har jeg faktisk litt trua på at den kan være verdt å få med seg.

Vil se? Ja, i grunnen.

movies photo
Photo by Sweetie187

30.06.16

Absolutely Fabulous: The Movie

Patsy og Edina er tilbake. Vi liker dem, vi har kanskje til og med savnet dem, men blir det kanskje for mye med en hel film med fabuløse ablegøyer? Jeg er litt skeptisk, men er villig til å gi dem sjansen. For gammelt vennskaps skyld.

Vil se? Joa.

Don’t Breathe

Skrekkfilm om tre tenåringer som bryter seg inn i huset til en blind mann, for det tror de blir et enkelt ran liksom. De har åpenbart ikke sett Daredevil på Netflix, for de havner i et helvete de skal få slite med å komme seg ut av. Litt sånn som den klassiske Audrey Hepburn-thrilleren, Wait Until Dark, bare det at denne gangen slår offeret tilbake. Hardt. Mest sannsynlig er det piss, slik nesten all skrekkfilm er, men jeg vil se den likevel.

Vil se? Javisst!

Masterminds

David er en helt vanlig fyr som er fastlåst i et fullstendig begivenhetsløst liv. Dag ut og dag inn kjører han sin pansrede verditransportbil som transporterer millioner av andre menneskers penger, og det er ingen utsikt til at ting skal endre seg til det bedre. Det eneste lysglimtet i monotonien er hans flørtende kollega Kelly Campbell (Kristen Wiig), som da også blir katalysatoren som kommer til å endre hans liv for alltid.

Sammen med en gruppe utforutsigbare kjeltringer under ledelse av Steve Chambers (Owen Wilson) – og med en absurd usikker plan for det store kuppet – lykkes det David i å overgå både de andres og sine egne forventninger når han slipper unna med 17 millioner dollar i cash. Det eneste problemet oppstår faktisk i det øyeblikket han overgir pengene til sine medskyldige. Det eneste elementet i planen som han ikke kjenner til er nemlig at det er ham alene som skal få skylden for kuppet. Men når banden begynner å blåse pengene på alkohol og damer og bling etterlater de seg så tydelige spor at selv David kan følge dem. Så mens han selv er på vill flukt fra myndighetene og den noe alternative leiemorderen Mike McKinney (Jason Sudeikis), forsøker han med alle midler å få rettferdigheten til at skje fyldest for sine tidligere medskyldige?

Ja, dette høres jo faktisk relativt morsomt  ut. Blir sikkert skuffet, men skulle man gitt den en sjanse?

Vil se? Joa.

Peter og Dragen

Dette er vel en live-action versjon av en gammel og ikke veldig klassisk Disney-tegnefilm? Eller det faktisk en helt ny historie som tilfeldigvis handler om en gutt som heter Peter, og har en drage, produsert av Disney? Nei, så ille kan det ikke være. Peter og ulven er forøvrig en heeelt annen historie. Nei, jeg har ikke noe å si om denne.

Vil se? Nei.

Snowden

Oliver Stone har plukket med seg Joseph Gordon-Levitt for å lage film  om forræderen/helten Edward Snowden. Det kunne kanskje vært spennende, men når gjorde Oliver Stone noe bra sist? Tenkte det ja…

Vil se? Nei.

Storkene

Storker leverer babyer… eller de pleide iallefall å gjøre det. Nå leverer de pakker for et globalt Internett-selskap. Junior, selskapets fremste “leverings-stork”, er på randen til å bli forfremmet da han ved et uhell aktiverer “babylagemaskinen”, som produserer en skjønn og helt uautorisert jentebaby.

Desperat etter å levere den lille trøbbelbunten før sjefen finner ut av det, forsøker Junior og Tulip, det eneste mennesket på Storkefjellet, å levere deres første baby noensinne. Det blir en vill reise som kan gjøre mer enn en familie hel, og kanskje få storkene tilbake til sitt egentlige oppdrag i verden.

Hater det når babylagemaskinen blir aktivert ved et uhell, men da gjelder det bare å gjøre det beste ut av det. Dette ser ut som nok en masete tegnefilm, men det er kanskje morsomt for kidsa?

Vil se? Nei.

The Girl With All The Gifts

Skrekkdramathriller med Glenn Close i sentral rolle? Dystopisk fremtidsvisjon der en sopp har tatt livet av store deler av menneskeheten. Det skal visst finnes zombier. Og Gemma Arterton. Lover jo bra.

Vil se? Joa.

 

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Page 1 of 10612345...102030...Last »
%d bloggers like this: