web analytics

Category Archives: Hummer og kanari

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 14 – The Rose of Roscrae

Denne plata har bare rast nedover lista mens jeg har holdt på med denne julekalenderen, og egentlig burde den nok vært en luke eller to lenger ned, men nå må vi bare få den ut før det er for sent. I luke 14, og rett under topp 10, finner vi den gamle ringreven, forfatteren, historiefortelleren, kriminologen, maleren, norgesvennen som ser ut som det her:

russellpic

The Pugilist at 59 der kanskje, men det er litt vanskelig å vite når den godeste Tom Russell er født, for her samsvarer ikke norsk og engelsk Wikipedia, og engelsk Wikipedia har likegodt to år å velge mellom. Russell er født i 1947, 1948, eller eventuelt 1950, avhengig av hvem du spør. Men engelsk Wikipedia er nok mest rett, siden herren selv i intervjuet jeg har rappa bildet fra sier han er født i Los Angeles, sent på førtitallet. Men om det er 47 eller 48 som er rett får andre rydde opp i.

Russell har ellers levd et omflakkende liv. Etter å ha fått seg en master i kriminologi valgte han bort det akademiske livet. It was in Africa that I decided that spending the rest of my life around white academic people would be a really big drag. Those boring, back biting phonies, publish or perish and all that shit. I wanted to work with street problems and these people never went out of their offices, except to screw each other’s wives. There was no soul or passion to the academic life. People were hiding behind the University walls out of fear. Han valgte gitaren i stedet, ga ut sin første plate i 1976, og sin foreløpig siste i år. The Rose of Roscrae. Det er bra saker.

The  Rose of Roscrae er siste akt i det som kan beskrives som en løs trilogi. The Man From God Knows Where og Hotwalker er de to andre aktene. Plater som blander sammen gjesteartister, gamle opptak, nyskrevne låter og gamle folksanger, for å fortelle en historie om hvordan USA har blitt det det en gang var. Eller noe sånt. Det høres relativt ambisiøst ut i utgangspunktet, og The Rose of Roscrae tar det virkelig helt til toppen, og kanskje litt over toppen også om man skal være ærlig. Det er en to og en halv times folk-opera. 52 spor. Rundt halvparten av dem originale Russell-sanger skrevet for anledningen. Resten er gamle lydopptak, nye gjesteartister i hopetall, bra folk som Joe Ely, David Olney, Gretchen Peters, Guy Clark og jeg gidder ikke holde på lenger, men det ER fler. Gamle standardlåter og ny folk-country i en fin blanding. Og alt sammen for å gjøre en kort historie lang. Historien om hvordan en ung irsk gutt møter kjærligheten, mister den, finner den igjen, roter den bort, og kanskje finner den igjen. Eller noe sånt. Egentlig er det historien om hvordan USA ble snekra sammen av irske fylliker, eks-slaver og meksikanere. Eller som Green on Red sang det en gang. That’s how the west was really won. Plenty of cheap labour, and a mighty gun.

The Rose of Roscrae får full pott for ambisjoner. Russell er en historieforteller av rang. Dette er som en John Ford-western. Mer Morgan Kane enn Cormac McCarthy kanskje. Her er det plass for romantikk og vemod. Han var ikke så verst når han var edru. Musikalsk kan han bli litt traust og tung på labben av og til, men her går det stort sett bra altså. Det kan godt hende det er karrierehøydepunktet og hans beste plate. Det må bli nesten full pott for utførelsen også. Det eneste problemet er at dette er så alt for mye på en gang. Man orker rett og slett ikke høre på denne fra start til mål veldig ofte.

Men man angrer ikke når man gjør det!

Hummer og kanari

Samtaler med Tildibopp #24: Firdaposten spessial: Praten på heimvegen

wp-1450107972020.jpg

Dotter mi blir snart fem år, og er i ferd med å nå alderen då verdas store mysterier er i ferd med å trenge seg på. Av ein eller annan grunn har eg fått det for meg at eg skal late som om eg har eit ope sinn til desse mysteria. Eg freistar å la vere å inndoktrinere ho med mi eiga steile haldning til religion. Ho får finne sin eigen veg i desse spørsmåla. Dette er mest for å spare meg sjølv for mykje slit. Ho let seg uansett ikkje styre i særleg grad, stabeistet. Ho gjer som regel som ho sjølv vil.

Tidligare denne veka henta eg ho i barnehagen, etter et dei hadde vore ein tur i kyrkja tidlegare på dagen, og då hadde vi ein fin, liten samtale på heimvegen.

– I dag har vi vore i kyrkja og sunge songar om Jesus som eg ikkje kunne.

– Seier du det. ja. Var det kjekt?

– Ja, vi sang ein sang om ein som var so glad kvar jolekveld, for då vart Jesus fødd!

– Den har eg høyrt. Den er fin! Men kva var det som var så spesielt med han der Jesus eigentleg? Kvifor vart nokon så glade at dei må synge songar om at Jesus vart fødd? Kunne dei ikkje like gjerne laga songar om då du eller bror din blei fødd? Kvifor akkurat Jesus?

– Jau, Jesus var sonen til Maria, skjønar du. Ikkje lille-Maria eller store-Maria, men ei anna dame som heit Maria og var vaksen!

– Det stemmer. Har du høyrt den historia kanskje? Om korleis dei kom til Betlehem, men så var det ikkje nokon plass til dei, og så måtte dei bu i ei stall, og der vart Jesus fødd?

– Ja, det var akkurat sånn, og no veit eg kva som var så spesielt med Jesus. Han var konge!

– Han var vel ein slags konge ja, men veit du ein annan ting som var litt spesielt med Jesus? Han var sonen til Gud!

– Men…men…pappa, då må jo Maria vere Gud?!?

– Hehe, nei det var ikkje akkurat slik. Maria var mammaen, men Gud var faren.

– Men pappa då! Mammaene og pappaene, dei pleier jo å være kjæraster!

– Ja, det er litt rart det der, altså. Merkeleg heile greia, spør du meg. Men Gud er faren til Jesus. Han sende en engel ned til jorda, og så var det noko hokus pokus, og så hadde plutseleg Maria fått baby i magen. Rare greier. Han der Josef er eigentleg ikkje pappaen, sjølv om han er kjærasten til Maria. Han måtte berre finne seg i å hjelpe til litt. Men han tok det pent da, det skal han ha. Bra mann!

– Men pappa, kven er eigentleg Gud?

– Ja sei det. Eg veit ikkje om det er sant, men nokon meiner at Gud er den som har skapt jorda og menneska og alt saman. Han held til i himmelen, og når vi døyr , så kjem vi dit og får vere saman med Gud der.

– Ja, det er i alle fall sant, for Lisa har sagt at når vi døyr så kjem vi til himmelen og blir til ein zombie!

– Ja, hvis Lisa har sagt det, så må det vere sant, seier eg i det eg parkerer bilen.

Det var det vi rakk på vegen heim denne dagen. Det var vel akkurat nok til ei side i avisa, det?

Og det var det.

Hummer og kanari

Gje dei moské

Jeg kom på at jeg har glemt å dele forrige ukes, eller uka før forrige uke blir det vel egentlig, spalte her på bloggen. Kom på det fordi det kom en fyr bort til meg i butikken ene og alene for å fortelle meg at moské i Florø, det ville han ikke se. Og så gikk han igjen. Ble ikke noen debatt av det akkurat. Nå er det ikke sånn at jeg heller brenner etter å se en moské i Florø, men muslimene er her, de har kommet for å bli, og religionsfrihet er nå fortsatt en menneskerett. Spørsmålet er hvor mye det offentlige skal legge til rette for å hjelpe dem til å få et hensiktsmessig hus å utøve religionsfriheten sin i. I denne saken er det pragmatikern i meg som vinner over prinsipprytteren. Men her er det delte meninger i heimen altså.

rp_104994870_ff3ee82227.jpg

Tysdag denne veka kunne vi lese i herverande avis at muslimane i Florø vil bygge moské med golf-støtte. Med hjelp frå folk i Dubai og der omkring altså, golfklubben har ikkje noko med saka å gjere. Eigentleg var det ikkje mykje til sak, for om ein las meir enn overskrifta fann ein fort ut at det var lite kjøt på beina. Det var ikkje noko finansiering på plass. Ingen konkrete planar. Det var eit hjartesukk om at dei hadde for lite plass, resten var berre ønsketenking, i alle fall på det noverande stadiet. Men det er jo sesong for julenissen, så kvifor ikkje? Men lat oss ta dei på alvor. Dei treng eit forsamlingshus. Kan vi ikkje hjelpe dei med å få det på plass? Ordførar Teigen seier at kommunen ikkje skal stikke kjeppar i hjula for dei, men kunne han ikkje vore litt meir offensiv på kommunens vegne?

At religiøse freistar å påverke folk i andre land er ikkje noko nytt. Vi har ei lang tradisjon for å sende norske misjonærar rundt om i verda for å fortelje om Jesus. Kristne koko-folk på høgresida i USA har brukt ei god slump med pengar på å påverke Irland til å halde på si alt for strenge abortlov, og å få folket til å seie nei til å tillate homofile ekteskap. Sjølvsagt er det ikkje berre kristne som driv med dette. The Independent i England hadde ei sak for nokre år sida, der dei såg litt på korleis det stod til i moskéane der i landet, og dei likte ikkje det dei fann. I så mykje som ein av fire moskéar fann dei tekstar og DVD-ar der det vart hevda at homofile burde bli brent. Eller steina. Eventuelt kunne ein kaste dei ned frå fjell eller høge bygningar, og så steine dei der dei landa, berre for å vere på den sikre sida. Omtrent same skjebne fortente du om du forlét islam, eller var utru. Hatefulle ytringar om kristne og jødar var ikkje uvanleg. Dei fordømde demokrati, og oppfordra til jihad. Ein meinte å kunne knytte mykje av dette materialet til Saudi-Arabia og kongefamilien som styrer. Det er ein kjent sak at Saudi-Arabia og andre private velgjerarar har brukt mykje pengar på å spreie wahabisme rundt om kring i verda. Dette skal ha vore trappa ned ein del etter angrepet på USA og World Trade Center i 2001, men heilt borte er det ikkje.

Korleis det står til i norske moskéar veit vi ikkje veldig mykje om. Eg er ikkje veldig uroleg, men det kan vere greitt å ta det innover seg. Islam er her. Muslimane har komne for å bli. Dei kjem ikkje til å bli sekulære over natta. Dei vil ha sin religion. Dei vil trenge plassar å utøve den. Eg trur vi gjer lurt i å gje dei rom til å gjere det. Hjelp til å finne ein plass å vere. Støtte til at dei kan betale det det kostar å få det på plass. Vi vil at islam skal utvikle seg, vekse saman med, og finne si plass innanfor dei vestlege verdiane som vi er så stolte av. Eit godt verktyg for å få til dette må vere å sørge for ordningar som gjer det mogleg å få tilfredsstillande forsamlingshus på plass, med hjelp av det offentlege, slik at vi får innlemma dei i den sosialdemokratiske folden. På den måten sikrar vi kanskje ei større lojalitet til det norske samfunn, samtidig som vi stikk kjeppar i hjula for innblanding og innverknad frå meir reaksjonære krefter. Vi må sikre oss kontroll på moskéane våre. At land som Saudi-Arabia skal finansiere religiøse forsamlingslokale her i Noreg. Det trur eg er ein skikkeleg dårleg ide.

No bør det vere ein kjent sak etter kvart at eg ikkje er heilt på godfot med dei høgare makter. At det offentlege skal bruke pengar på å legge til rette for religionsutøving stikk meg i hjartet. Men vi lever i interessante tider. Eg er sjølvsagt klar over at pengar ikkje veks på tre, og at Flora kommune har eit trongt budsjett. Å sette grupper opp mot kvarandre er dessutan billeg retorikk, og sjeldsynt eit pent syn. Likevel. Når vi kan ta oss råd til å løyve 3,5 millionar kroner til ein skatepark slik at ungdommen kan brekke handledd og anklar under ordna tilhøve. Kvifor er det da heilt uaktuelt å hjelpe muslimane i kommunen med å få seg eit egna forsamlingslokale? Ikkje at eg vil ta frå ungdommen skateparken sin, men har vi råd til den bør vi også kunne diskutere om det er mogleg å hjelpe muslimane med å få ein plass å vere i overskodeleg framtid.

I ei tid der norsk ungdom radikaliserast og dreg til Syria for å krige, trur eg det kan vere ei vel så god investering.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 13 – Natalie Prass

Luke 13 betyr at det er Lucia-dagen, og som vi vet gikk det ikke så bra med stakkars Lucia. Hun fikk blant annet revet ut øynene sine, og sånt er alltid litt kjipt. Litt kjipt har det nok vært å være Natalie Prass også til tider, uten sammenligning forøvrig, hennes debutplate er i hvert fall intet mindre enn et godt gammel dags nå er det slutt-album. Hjerte og smerte, pakket inn i smektende strykere, og sukkersøt melankoli. Ja, her er forresten et bilde av den unge damen.

prass

Plata begynner med den nydelige My Baby Don’t Understand Me, det er countrysoul av beste merke. En slags blanding av Carole King og Dolly Parton? Med en liten dæsj Dusty Springfield? Our love is like long goodbye, We keep waiting for the train to cry. synger hun. Det er ekte hjertesmerte, og du er bare dakar lita, nuffenuffenuff liksom. Så fortsetter hun med Bird of Prey, og da er du solgt. Oh you, you don’t leave me no choice, But to run away, You are a bird of prey, With a heart like the night. Stakkars kvinne. Plata fortsetter i samme sporet, helt til vi på slutten glir over i noe som kan minne om gode gamle Scott Walker. Kontrasten mellom Prass’ sine temmelig mørke tekster og hennes søte stemme er effektiv, og dette bare understrekes av smakfulle strykere og blåsere. Dette er en perle av et album. En sånn plate Maria Mena skulle ønske hun hadde i seg?

Litt kuriosa må vi ta med. Plata er gitt ut på plateselskapet til Matthew E. White, og er egentlig to-tre år gammelt. White la det på hylla til han hadde ressurser til å gi det ut og promotere det skikkelig. Penger han skaffet seg med sitt eget soloalbum som kom i 2013. Natalie Prass brukte ventetiden til å synge i bakgrunnen for Jenny Lewis, og ellers lage klær for bikkjer. Men plata kom til slutt ut, og har fått mye skryt fra alle kanter. Tidligere i år skulle hun egentlig spilt i København, som oppvarming for Ryan Adams, men hun rakk ikke flyet. Ryan Adams fant derfor ut at han like gjerne kunne varme opp for seg selv. Han tok på seg en kjole, kalte seg for Natalie Sass, introduserte seg selv med at han vanligvis var mye penere, men fuktigheten i lufta føkka til håret, og så spilte et sett med låtene til Prass.

Men la nå for all del ikke Ryan Adams stjele showet da. Det er Prass dere skal høre på i dag, ikke Sass.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 12 – Nashville Obsolete

Når jeg sitter og hører på denne plate, mens jeg skriver dette, lurer jeg på om ikke den burde vært enda høyere på lista. Men vi får stå på den opprinnelige planen tenker jeg. Uansett har vi nå kommet halvveis i gjennomgangen av årets beste plater, og det markerer forsåvidt også et skille i denne lista. Mens platene til nå har vært fine plater som jeg har likt i større eller mindre grad, begynner vi nå på den delen av lista der de platene som jeg faktisk har hørt ganske mye på, og lagt meg på hjertet og/eller hjernen befinner seg. Det finnes sikkert drøssevis av plater som du kunne krangla inn på den delen av lista vi nettopp har lagt bak oss, skal vi altså nå inn i terreng der du må belage deg på å kjempe på tørre nevene om du vil bytte ut noe. På trettende plass over årets beste plater finner vi dette ensemblet.

drmachine

Ensemble og ensemble da. Dave Rawlings Machine er vel egentlig bare Dave Rawlings og Gillian Welch, samt hvem de nå finner det for godt å spille sammen med denne gangen?

Dave Rawlings og Gillian Welch har laget sju plater sammen, inkludert denne. Dette er den andre under Dave Rawlings Machine-navnet. Den første var mer som et slags overskuddsprosjekt tror jeg. Coverlåter i fin blanding med Rawlings/Welch-låter som ikke passet helt inn med Gillian som frontfiguren. Det føltes som et sånt album der man bare samla seg sammen rundt noen mikrofoner og spilte inn hva som nå måtte komme rekende. Det ble for all del strålende det, men på Nashville Obsolete tar de det over i en annen liga. Dette er et komplett album. Et kunstverk. En nytelse å høre på rett og slett.

Skal vi våge oss på å beskrive musikken? Det er vel nytradisjonalistisk country det her, er det ikke? Neil Young i Harvest-modus? Låtmaterialet er for en stor del storartet. Pilgrim (You Can’t Go Home) er en årets aller vakreste sanger. Short Haired Woman Blues er purt gull. The Trip er en elleve minutter lang reise gjennom det musikalske landskapet vi kaller Americana, årets beste Dylan-låt skrevet av noen andre enn Dylan, og har også albumets beste linje: Chewing gum and safety pins are what hold me in at the seams.

Og det er så vakkert alt sammen. En aldeles nydelig produksjon. Strengearbeidet her er av aller ypperste kvalitet. I sin sjanger finner man ikke bedre gitarist enn Rawlings. Synger bra gjør han også, og harmoniene er så fine at man får tårer i øynene. Jeg har ingenting å innvende mot denne plata. Ingenting!

I en rettferdig verden hadde det vært Rawling og Welch som var superstjerner som avisene ryddet forsidene for, og hvis noen sølte vann på scenen kunne Justin Bieber kommet med en mopp og tørket opp for dem. That’ll be the Day!

%d bloggers like this: