web analytics

Category Archives: Hummer og kanari

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 23 – Servant of Love

Vi nærmer oss slutten på denne julekalenderen. I den nest siste luka finner vi denne dama.

griffin

At Patty Griffins Servant of Love skulle plassere seg inn så høyt på denne lista er i hvert fall en overraskelse for meg. Det var ikke planen når jeg åpnet den første luka den første desember. Da hadde jeg et lite knippe plater som jeg visste jeg ville ha på toppen av lista, og så hadde jeg et litt større knippe med plater som jeg likte godt, men som ikke helt var bra nok til å være øverst på noe som helst. Og så hadde jeg noen få åpne luker der jeg rett og slett måtte lytte meg litt opp på ting som hadde gått meg hus forbi tidligere i året.

Servant of Love var en av disse platene.

Jeg har aldri hørt på Patty Griffin før, må jeg tilstå. Jeg har selvfølgelig visst om henne, men har avfeid henne som en av mange flinke men ikke veldig interessante countrydamer der ute. Men Servant of love dukket opp her og der på årslister rundt omkring. Jeg satte den på, og det ble fort klart at det var en het kandidat for en av de åpne plassene i kalenderen.

Og hver gang jeg har tenkt at nå, nå skal jeg putte den i kalenderen, så har jeg satt den på for å spille den mens jeg skriver. Og hver jævla gang har åpnings og tittelsporet nærmest umiddelbart overbevist meg om at denne plata er alt for god for en så lav plassering. Sånn har jeg holdt på, og nå har vi altså kommet helt til 23 desember. Patty Griffins Servant of Love er årets nest beste plate.

Nå har vi kommet til det punktet i julekalenderen der vi skal si hvem dette ligner på, men det gidder vi fankern ikke i dag. I stedet sier vi at Servant of Love er en sånn plate som ber  Kacey Musgraves om å gå og sette seg ned og være stille mens de voksne snakker. Er det en countryplate? Americana? Sikkert, men den balanserer på sjangergrensene. Her er det noir-blues, jazz og rock’n roll. En fin og ganske nedstrippet produksjon. Bandet spiller med stor autoritet, når de slipper til, men det er like fint når de holder seg i bakgrunnen og overlater lydbildet til Griffins uttrykksfulle stemme, og hennes akustiske gitar.

Det er en plate som trenger noen gjennomhøringer før den virkelig sitter, men når den sitter, sitter den som ei kule. En plate du ikke blir ferdig med sånn helt med en gang. Kan ikke anbefales nok!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 22 – Perpetual Motion People

Denne plata kom fra intet og tok meg med storm i år. Vel, intet og intet, mer informerte og oppegående folk enn meg har vel kjent til fyren en stund. For meg var han imidlertid et ubeskrevet blad. Hvem da? Mannen bak Perpetual Motion People vel. Sånn ser han ut.

furman

Så i år har vi altså en liste befolket med folk med hipsterskjegg. Folk som alltid går med poncho. Følsomme menn med følsomme stemmer, og nå altså en fyr med kjole og rød lebestift. Aldri noen sinne har det forekommet at en årsbesteliste har inneholdt så mange folk som man har lyst til å gi en på tygga bare ved å se på dem. Er dette en god ting, eller er det en dårlig ting? Det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de lager jo fantastisk musikk. Jævlane! Damer trekker de sikkert også. Forbanna girlymen! Jeg kaster gitaren på sjøen og flytter til Thailand, der kvinnene fortsatt vet å sette pris på ekte menn. Helvete!

Nåvel. Mannen i den lille sorte der heter Ezra Furman. Han blir tredve år neste år. Han kommer fra Chicago. Han er visst gender-fluid sier Wikipedia, hvilket vel betyr at han snakker kjønn flytende? Han er en skikkelig rock’n roll-jøde. Religiøs, å jada. En outsider. Bifil og deprimert. Og villig til å snakke, eller i hvert fall synge, om alt sammen. Perpetual Motion People er hans andre plate med bandet The Boy-Friends. Jeg kan ikke si dere noe som helst om den første, men denne plata er en energibombe av hittil uante dimensjoner. Jeg har ikke blitt så gira på en plate siden Eivind Ratiti Løberg.

Hvordan skal vi beskrive dette da? Det høres litt ut som Ezra Furman and the E-Punk Band? Kan Violent Femmes være en markør? Nei, vi gidder ikke kjøre namedroppingøvelsen her. Det er uansett en energisk og ektefølt miks av en hel masse kule ting som du egentlig har hørt før, men som her låter usedvanlig friskt og fint. Furman skriver skarpe og selvreflekterende tekster, men det tar det litt tid før du egentlig får med deg, for du er alt for opptatt av å danse med. Eller i det minste nynne da. Vi som ikke er girlymen nøyer oss jo som regel med å nikke forsiktig med hodet og nynne med.

Det jeg liker aller best med plata er imidlertid hvordan den omfavner outsider-statusen som Furman naturlig nok inntar. We can’t fit in so we head for the fringes synger han på Lousy Connection. I en musikkverden der alt er strømlinjeformet og radiovennlig er Ezra Furman et glimt av hvordan det en gang var. Den gangen rock’n roll var veien ut for en stakkars tenåring som ikke føler seg hjemme noe sted. I dag er ikke rocken noe alternativ. Iggy Pop ville vel aldri begynt med musikk i dag? Og Ezra Furman inntar outsiderrollen med autoritet. Han ber ikke om unnskyldning for noe. Han hopper og spretter i alle retninger og ber om å bli sett for den han er.

Helt til han avslutter med hymnen One Day I Will Sin No More. Uten hint av ironi. Jeg håper den dagen er langt unna.

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 21 – All These Dreams

Etter at vi banka inn Josh Ritter på femte plass i luke 20 ble det en knallhard kamp i mitt indre om de fire første plassene. Eller i hvert fall de tre som ikke er på første plass. Den jeg hadde tenkt å plassere på plassen utenfor pallen kom sent i gang, men har sneket seg innpå for hver gang jeg har spilt den. Når jeg satte den på nå, med tanke på å skrive om den, tok det ikke mange taktene før jeg måtte erkjenne at dette er for bra til å ikke gi medalje. Så dermed måtte denne fyren her rykke ned et hakk.

SALISBURY, ENGLAND - AUGUST 31:  American musician Andrew Combs performs on stage at End Of The Road Festival 2014 at Larmer Tree Gardens on August 31, 2014 in Salisbury, United Kingdom.  (Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)
(Photo by Andy Sheppard/Redferns via Getty Images)

Og nå sitter jeg her og hører på denne fyren, Andrew Combs, og tenker at det jo er for gærent at en så fin plate ikke skal komme på topp tre. Men noen må ta fjerdeplassen. Det blir unge følsomme Combs, med knappest mulig margin. Men pføy så fin den plata er!

Combs kommer egentlig fra Dallas, Texas, men som så mange andre har han flyttet seg til Nashville. Debutplata hans, Worried Man, slo stort an her i heimen for et par år siden. Årets oppfølger All These Dreams står ikke det minste tilbake for den. Det er førti minutter med voksen country, slik Glen Campbell og hans 70-tallskumpaner kanskje ville hørtes ut i dag. Det er laidback og fint, med gode melodier og en usedvanlig behagelig stemme.

Hestelukta er ikke påtagelig her. Foolin’ kunne vært en Jeff Lynne-produksjon. Strange Bird har mer enn et snev av McCartney. Tittelsporet kunne vært skrevet for Roy Orbinson, og ingenting her hadde vel gjort seg bort, eller skilt seg nevneverdig ut, på en Travelling Wilburys-plate?

Kanskje er det akkurat dette som gjør at det er Combs som til slutt taper kampen om pallen og tar fjerdeplassen. Alt er veldig fint. Det er ingenting å utsette på det. Men vi har likevel hørt det før, og noen ganger har vi til og med hørt det enda bedre før? Noe som for all del ikke må oppleves som en kritikk eller en avbefaling eller noe som helst negativt. All These Dreams er en knakande god plate!

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 20 – Sermon on the Rocks

Luke 20 altså, og det betyr at vi nå er inne på topp 5 her. Årets femte beste plate, av de jeg har hørt, er det denne kjekkasen her som har stått for:

ritter

En ting som slår meg når jeg prøver å finne et bilde av fyren som jeg kan rappe, er at han ser så forbanna blid ut på minst annethvert bilde. Josh Ritter. Hva er det han er så jævla oppesen for? Med tanke på hvor mange bibelreferanser han har krydra årets plate med, er det nesten så man begynner å lure på om han har blitt gladkristen i det siste?

Så galt er det nok likevel ikke. Det er nok bare det at Ritter ikke har fått memoet som sier at alle sanger-sangskrivere må fremstå som melankolske, mutte, og temmelig innesluttede personer. Ritter Live er visstnok det motsatte. Han er humoristisk og lun, med et smittende smil og et stort åpent hjerte. Og på årets plate skinner dette tydelig gjennom. Det er en plate som sprudler og spretter i alle retninger. En plate det er umulig å ikke bli i godt humør av.

Synes jeg da, men enkelte purister der ute synes visst dette blir litt for mye av det gode. Og visst kan spranget fra den forrige plata hans, som var veldig nedpå, virke stort, men de som mener det ble for stort kan bare ta seg en bolle. Dette er verken country, folk, eller nytradisjonalistisk noe som helst. Dette er new wave-country, og tekstene til Josh Ritter er like skarpe og smarte som de alltid har vært. De er bare litt vanskeligere å få med seg, nå som han synger dem litt fortere. Som på den ultrateite, men knallkule og fengende Getting Ready to Get Down. Jesus hates your high school dances!

En hang til melankoli har man vel alltid hatt, og jo eldre man blir, jo mer dipper det vel over til depresjoner. Da blir behovet for humørpiller som denne desto større. Visst har det kommet bedre plater enn denne i år, fire stykker for å være nøyaktig, men det er bare en som har gjort meg (ørlittegrann) mer happy enn denne. Get ready to get down!

Hummer og kanari

Krafta vaknar til liv

darth

Den første gongen eg opplevde publikum i ein kinosal klappe når filmen var ferdig, var etter den originale Karate Kid-filmen, den med Ralph Macchio i hovudrolla, tilbake i 1984. Sjølv var eg så gira at eg gjorde eit forsøk på å springe heile vegen heim. Fem kilometer var litt for langt, sjølv den gongen, men eg kom eit godt stykke før eg slengde ut tommelen og haika resten av vegen. Denne veka klappa folk før filmen i det heile tatt var kommen i gong. Onsdag, i kinosalen på Samfunnshuset, braut applausen laus med ein gong den velkjende Star Wars-logoen dukka opp på lerretet. Eg trur det er rett å seie at forventningane til «The Force Awakens» var skyhøge.

Eg har aldri vore den største Star Wars-fantasten. Eg var ti år når den første filmen kom ut. Eg las den som teikneserie, men eg trur aldri eg såg den på kino. Eg var blitt 13 år i 1980 når Imperiet slo tilbake. Då tok eg bussen til byen for å sjå den, og det var ei storarta filmoppleving. Når Jediridderen vende tilbake nokre år seinare såg eg den så klart, men utan å bli heilt overvelda. «The Phantom Menace» kom i 1999, og eg var på plass på midnattspremieren. Eg klarte å kjenne eit snev av sitring og gåsehud når lyssablane for første gong gnistra til som eit anna lysstoffrøyr, men elles er det i grunnen greitt å liste seg forbi episode ein, to og tre utan å seie så mykje om dei.

Skal ein vere objektiv må det vel seiast at Star Wars-filmane, sjølv på sitt beste, ikkje er stor filmkunst. Historia er ei samanraska blanding av Tolkien, Kurosawa, Lyn Gordon, Trollmannen frå Oz, Ben Hur og gamle westernfilmar. Likevel klarte George Lucas å skape ei verd som har tatt fleire generasjonar med storm. Ei verd som er større enn summen av dei kunstnarlege produkta. Det er som om vi har fått Star Wars-mytologien koda inn i DNA’et. Sonen min på ganske snart ni har vel knapt sett filmane, men han har stålkontroll på universet, og kunne tidlegare i veka gje meg ei leksjon i kven som har vore lærling hos kven blant jedi-riddarane. Han kan skilje mellom Boba og Jango Fett, og veit at det var Mace Windu som hogg hovudet av sistnemnde. Kunnskap eg sjølv aldri har hatt, og eg anar ikkje korleis han har skaffa seg den kunnskapen.

Star Wars i 77 var først og fremst rett film til rett tid, men det er djupareliggande årsaker til suksessen her. George Lucas oppdaga Joseph Campbell og hans bok, «Helten med tusen ansikt». Campbell var religionshistorikar, og forska på komparative mytologiar. I denne boka viste han korleis den arketypiske heltens reise kan gjenfinnast i verdas store mytologiar. Monomyte, kalla han det. At historia om Jesus, Buddha, Promotheus, Osiris, Frodo Baggins, Harry Potter og Luke Skywalker alle saman har den same strukturen. Campbell var ikkje den første som såg dette. Sjølvaste Carl Jung meinte at vi alle er fødde med ei felles forståing av desse tinga. At vi menneske, sjølv om vi har vakse opp på forskjellige kantar av verda og ikkje ein gong snakkar same språk, har den same oppfatninga om korleis ei heltehistorie skal vere. Difor er det også mogleg for oss å sette pris på dei same historiene. Dei snakkar til underbevisstheita vår. Det er koda inn i vårt DNA. Kanskje.

Historier. Eventyr. Forteljingar er viktige for oss menneske. Dei er som GPS-signal vi kan følgje for å finne fram i tilværets evige kaos. Men dei blir utdaterte. Asbjørnsen og Moe er uleseleg i dag. Sjølv om strukturen, slik Campbell viste George Lucas, er lik, gjeld det for kvar generasjon å gjenfortelje dei gode historiene på ein måte som gjer meining i vår tid. Det var akkurat det George Lucas gjorde, og kanskje har Luke Skywalkers kamp mot Darth Vader og den mørke sida gjort oss alle til betre menneskje som eit resultat?

Om ein skal innvende noko mot «The Force Awakens», må det vere at den er for opptatt av nostalgien og det som ein gong var til å få den same posisjonen for nye generasjonar. Det er Katniss Everdeen og «Hunger Games» som treff tidsånda i dag, ikkje ein aldrande Harrison Ford og hans trufaste ven Chewbacca. Men det er ikkje nokon avbefaling. Kom deg på kino og kjenn krafta vakne på nytt. Kanskje orkar du å springe heile vegen heim etterpå.

%d bloggers like this: