web analytics

Category Archives: Hummer og kanari

Hummer og kanari

Stjålet søppel etterlyses

Hverdagskriminalitetens brutale hånd hamret i stykker den illusoriske tryggheten vi vanligvis befinner oss i her i hjorthehiet i dag. Under helgens skippertak med rydding trippet jeg ned trappen og ut i gata for å kaste tre poser med søppel (sortert, to poser med gamle aviser og en med restavfall), bare for å oppdage at noen rett og slett har stjålet søppeldunkene våre! Alle tre var forsvunnet, komplett med søppel og matavfall. Alt som lå igjen på bakken foran huset var en tom pose med Onkel Bens ris av den typen du varmer i mikroen i to minutter. Så dermed var vel våre middagsvaner avslørt for hele byen. Jeg vurderer å skrive et leserinnlegg til lokalavisa av den typen som gjerne dukker opp med jevne mellomrom. “Lommeboken min ble frastjålet mens jeg var på Narvesen og kjøpte “narkotika” i går formiddag. Tyven var utrolig frekk og nappet den ut av vesken min mens jeg sto og kikket på pornobladene, men vi vet hvem det var. Pengene er det ikke så farlig med, men det er fortærende med førerkort og familiebilder og slikt. Så til tyven, behold gjerne pengene men lever lommeboken tilbake der og der ellers så blir politiet koblet inn.” Ja, dere har vel lest slike innlegg? Slik er det i grunnen for oss også, tyven må gjerne beholde søppelet, men vi vil jo gjerne ha tilbake selve søppeldunkene!

Vel, tatt i betraktning at det er helg og at vi bor midt i byen så er vel sannsynligheten størst for at det er noen morroklumper på vei hjem fra byen som har funnet ut at de skal ha det litt morsomt. Jeg tviler på at jeg har blitt et offer for organisert kriminalitet av en mafiabande som ved hjelp av trusler og tyverier forsøker å overta renholdsruta til kommunen. Imidlertid kom jeg til å tenke på en episode fra en av nattevaktene mine på hotellet der jeg jobber tidligere i sommer. En båtturist ved gjestebrygga trengte å lade opp mobilen sin, så han hadde koblet den til strømuttaket på brygga og lagt den fra seg på bryggekanten en time eller to mens han selv slappet av ombord med en gin&tonic eller to. Når han så skulle hente mobilen igjen så var den selvfølgelig borte. Stjålet med lader og det hele. Han kom da inn til meg på hotellet og fikk låne telefonen vår for å få sperret abbonementet og gitt beskjed til familien. Slike ting.

Det var en hyggelig fyr, og vi sto og pratet litt frem og tilbake om hvor frekke enkelte folk var. Jeg fortalte om den gangen noen hadde gått inn på det offentlige toalettet på kjøpesenteret og rett og slett skrudd løs blandebatteriet på vasken og tatt det med seg. Han var rystet over at noen bare kunne ta med seg telefonen mens han satt i båten rett ved. Så sier mannen plutselig et eller annet om “disse våre nye landsmenn”, og jeg svarer at det er vel litt så som så med noen av våre gamle landsmenn også. Fyren river da til seg et lite modellfly som vi har stående på resepsjonsdisken og sier til meg. “Vet du hva jeg skulle gjort med dem, jeg skulle stappet dem inn i et slikt fly…eller…nei, jeg skulle tatt et av de svære herkulesflyene til forsvaret, stappet dem inn i det og flydd dem ned dit de kom fra. Der skulle jeg bare åpnet lasteluka…osv.” Ja, jeg ble faktisk litt rystet, og jeg tror mannen oppfattet at han ikke her sto og snakket med en meningsfelle. Han sa ihvertfall kjapt takk for seg etter tiraden sin. Klart det er surt å miste telefonen sin, men det kvalifiserer vel neppe til kollektiv avstraffelse av typen fritt fall for alle utlendinger i riket? En annen ting er det at jeg holder det for svært lite sannsynlig at det er noen av våre nye landsmenn som har snublet over denne telefonen en sen kveld på gjestebrygga. Vi hadde en lignende episode tidligere i år hvor asylmottaket brant en lørdagskveld og stemningen av skadefryd var påfallende i drosjekøen den kvelden i følge en kollega av meg. En drosjesjåfør hadde blant annet uttalt til sine passasjerer “Kjenner dere den deilige lukta av brent neger over byen?”
Mange av dem som er mest kritiske til innvandringspolitikken som vi fører her til lands har jo som mantra at det ikke er tillat å komme med kritikk av innvandringspolitikken for da blir man stemplet som rasist med en gang. Vel…når man kan komme med uttalelser av ovennevnte type til vilt fremmede mennesker så er det vel ikke så mye som tyder på at risikoen for å få rasiststempelet på seg er nevneverdig trykkende blant folk flest. Faktisk er det vel heller tvert imot nå? Alle de politiske partiene forsøker jo nå å drive kunststykket å legge seg tett opp til Carl I Hagen samtidig som man tar avstand fra ham så godt man kan?
Alle partiene er jo enige om at innvandring er et problem som vi streng tatt helst ville vært foruten? Eneste unntaket er vel lille Venstre som jo nå snakker om å åpne grensen for atskillig flere. Uansett hva man måtte mene om innvandringspolitikken, så skulle jeg snart ønske at noen av våre politikere kunne få øynene opp for denne økende frykten for innvandrere som de to nevnte episodene illustrerer og faktisk prøve å gjøre noe seriøst for å dempe den.

Men hvor i all verden kan jeg gjøre av søpla vår nå da? Poste den på nett kanskje? Eller kanskje forsvaret stiller et herkulesfly til rådighet? Bare flyr det nedover til dette fryktelige Utlandet og så åpner vi lasteluka…

Hummer og kanari

Se og Hør hos tannlegen

Okay. Jeg går ikke så ofte til tannlegen. Kombinasjonen av tannlegeskrekk og dårlig råd gjør at jeg drøyer alt for lenge mellom hver gang. At det ikke er så positivt for min tannhelse er nå en ting, men langt verre er det at det blir veeeeldig lenge mellom hver gang jeg får lest Se og Hør. I gamle dager kunne man i det minste sette sin lit til at frisøren hadde noen eksemplarer liggende, men etter at luggen krøp bak på ryggen så er den muligheten borte også. Så som man kan forstå så er jeg ikke akkurat oppdatert på kjendisverdenen. Jeg aner ikke hvem som ligger med hvem, eller hvordan dagens situasjon på familien Beckhams undertøyfront måtte ligge an. Dette hemmer meg en del i mitt sosiale liv, særlig siden jeg heller ikke har kabel, eller parabol TV, og ikke klarer å henge med i diskusjonene på jobben omkring Robinson, ungkarskvinnen, Temptation Island eller Extreme Make-Over. Hadde det ikke vært for Dagbloid så hadde jeg vel ikke ant at det en gang fantes slike programmer. Men for å komme til saken. Endelig har jeg mannet meg opp til å bestille meg time hos tannlegen, og skrekken over snart å ligge i stolen og bli tvunget til å konversere mens jeg har kjeften full av instrumenter som ville gjort jobben i den spanske inkvisisjonen vanvittig mye lettere blir nesten overdøvet ved fryden av tanken på at jeg snart kan lese Se og Hør med god samvittighet på venteværelset. Jeg sprinter bortover gaten, lett på tå og frisk til sinns. Svinger inn på venteværelset og nikker eplekjekt til alle de bleke ansiktene som sitter der og venter på å få sitt navn ropt opp. Jeg går bort til hyllen hvor bladene ligger og kikker ned på bunken med kulørt presse. Først så kan jeg ikke tro det…jeg lukker øynene, klyper meg i armen og åpner dem igjen. Det hjalp ikke. Intet Se og Hør! Ikke en gang snurten av substituttet Her og Nå! Hva slags tannlege er dette egentlig? Det ligger en brosjyre fra Norsk Turistforening som omhandler fortreffelighetene ved fotturer i fjellet. Allers og Hjemmet. De forventede brosjyrene med pene mennesker med rett tannstilling og kritthvite tenner ligger der naturligvis, men ikke Se og Hør. Ikke et jævla Se og Hør! Autofil har de, men ikke Se og Hør!!! Er det ikke enhver tannleges plikt å ha siste utgaver av bladet liggende på venteværelset? Plutselig begynner jeg å lure på om denne tannlegen egentlig er medlem av tannlegeforeningen? Er jeg i ferd med å bli svindlet? Jeg skal akkurat til å snike meg ut av døren da det er min tur. Skal jeg løpe eller krype til korset? Det blir korset…jeg setter meg i stolen og gjennomgår smertekuren. Hele tiden ligger jeg og tenker på at når jeg er ferdig her, DA skal jeg gå rake veien ned på Super Grisen og kjøpe meg et rykende ferskt Se og Hør. Jeg vil hjem til Liv Grete Skjelbred Poiree. Jeg vil se utedoen til Ole Einar Bjørndalen. Jeg vil se paparazzibilder av en stygg og dårlig kledt Jennifer Lopez på vei til butikken for å handle. Tanken får tiden til å gå marginalt fortere enn ellers, og tannlegen ber meg spytte og skylle så er jeg ferdig. Endelig…Se og Hør…jeg er nesten ute av døren da hun spør; “ønsker du å betale med kort?” Fankern…jeg holdt på å glemme å betale. Jeg finner frem gamle trofaste bank-axepten og drar kortet. Printeren spytter ut fakturaen og jeg får den, kvitteringen og ny time på mandag. Øynene søker seg ned til beløpet nederst på fakturaen, og jeg skvetter til. Beløpet er omtrent identisk med det som sto igjen på kontoen…intet Se og Hør på meg denne gangen heller. På mandag skal jeg prøve å glede meg til å lese Autofil, men jeg tviler på at jeg klarer det. Men hva slags tannlege er det som ikke har Se og Hør på venteværelset? Ja jeg bare spør…

Hummer og kanari

Fotballspillere sliter med familielivet

I Dagbladet i går kunne vi lese om de stakkars fotballspillerene som sliter med famililivet sitt! Det er så man sitter med en tåre i øyekroken når man leser om alle forsakelsene som disse hardtarbeidende menneskene gjennomgår! Tore Andre Flo har nå takket nei til landslaget etter en kommentar fra sin sønn om at han hater fotball fordi Flo-pappsen aldri er hjemme. Jeg tillater meg å sitere fra artikkelen. “I Italia trener vi seint på ettermiddagene. På hverdagene får jeg derfor sett barna bare en liten halvtime før barnehage og skole…” Hallo Flo! Hvis du er hjemme hele formiddagen så trenger vel ikke barna være i barnehagen fra tidlig morgen til langt utpå ettermiddagen?

Men la oss nå ikke være for stygge med Flo.Han er sikkert en hyggelig fyr, og har gitt oss mange gledesstunder på fotballbanen. Er man ikke motivert for landslaget så bør man ikke spille på landslaget og det er naturligvis helt greit å si nei. Men vær så snill å spar oss for sytingen om det harde livet som fotballproff. Selv om det sikkert kan være greit for oss vanlige lønnsmottagere å bli minnet om at livet ikke er lett uansett størrelsen på lønnslippen så er det nesten at man blir litt provosert når såpass priviligierte mennesker som disse fotballspillerene våre jo tross alt er syter og klager i avisa. “Jeg så nesten ikke barna” er teksten på Dagbladets krigstyper på forsiden i dag. Jeg kan forsikre Flo om at det er tusener av småbarnsforeldre her i landet som sitter med den samme følelsen selv om vi ikke er opptatt med å spille fotball i Torino og Roma i helgene. Jeg er selv blant dem som i perioder nok skulle ønske meg mer tid til familien…

Men hvis Åge Hareide vil ha meg på landslaget så svarer jeg nok ja uansett…

%d bloggers like this: