web analytics

Category Archives: Video

Hummer og kanari Video

Don’t know much about history

Jeg driver nå fortsatt på og basker med det derre årsstudiumet i historie som heg har holdt på med siden 2009. Siste semesteret nå, og siden det handler om stormaktspolitikk og bladibla etter 1945, så burde jeg klare meg fint, bare jeg faktisk får tid til å gjøre arbeidskravene. Men jeg merker jo at jeg har en del huller i allmendannelsen.

For eksempel så vet jeg at Sovjetunionen var et totalitært samfunn.

Og på et eller annet vis har jeg fått meg en viss ide om hvordan det sovjetiske samfunnet var.

Men når et av arbeidssrpørsmålene til det første tyngdepunktet låter: Kva meinast med at Sovjetunionen var eit totalitært samfunn, så kjenner jeg meg allikevel på tynn is. Joda, jeg kan nok legge sammen en og to, og klare å svare såpass på spørsmålet at det hadde holdt til ståkarakter, men egentlig aner jeg ikke hva jeg snakker om.

Egentlig er jeg bare en bløff.

Musikk Video

Tear Stained Lyrics #2

Klokka er  02.08 natt til mandag 25.7 2011. Det har vært en slitsom helg, jeg ble sittende og følge Twitterstrømmen etter terrorangrepet på Oslo og Utøya fredag den 22.7. Flopsy vekte meg 06.30, etter noe sånt som tre timers søvn for å fortelle meg at antallet døde på Utøya var oppjustert til 80. Det var umulig å sove igjen. Så var det på jobb, en helt merkelig dag i butikken. Jeg tok med meg telys og lysestake, tente tre diskrete lys på disken. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bare fordi det ikke var noe annet jeg kunne gjøre antar jeg. Det var nesten ikke folk, vi kunne nesten like gjerne holdt stengt. Etter jobb var det bryllup, og så var det hjem til mer nyheter, mer Twitter. Seint i seng, tidlig opp igjen.

Det må sies at Twitter har vært et uvurderlig medium i disse dagene. Jeg har knapt vært innom nettavisene annet enn for å lese linker fra andre tvitrere. Twitter har fungert som et filter, sørget for at vesentligheter har blitt lest, uvesentligheter stort sett blitt styrt unna. Og det har vært mange fine ord, dere er fine folk folkens. Men samtidig har det vært slitsomt, jeg har blitt sugd inn, det har blitt så mye nærmere enn det ville ha vært om jeg hadde vært nødt til å holde meg til aviser og TV. Det ville vært mye lettere å holde en distanse til det hele på “gammelmåten”. På godt og vondt.

Så ringte Firdaposten og lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en kommentar om faenskapet for dem, og jeg er ikke i stand til å si nei, så det har jeg brukt mesteparten av søndagen til. Jeg sendte den fra meg nå rett før 02.00 en gang. Lukte alle faner med terrorrelatert innhold. Erklærte at jeg trengte en Twitterpause, og gikk inn på YouTube for å se en video eller to før jeg la meg.

Jeg ville høre Steve Forberts New Working Day, og etter den så jeg Romeo’s Tune i høyremargen, så jeg klikket på den. Den har et sånt uimotståelig refreng, det fester seg i hjernen og blir der ofte en god stund. Men jeg har aldri egentlig hørt på resten av teksten.

I natt blir jeg slått ut av denne videoen. Steve Forbert er så ung der, full av pepp og energi, han ligner på noen som jeg ikke helt klarer å plassere. Bandet gjør en versjon som er bedre her enn den er på plata synes jeg, mer rocka, mindre polert. Og så kommer teksten, og jeg lytter ordentlig for første gang.

Oh, Gods and years will rise and fall
And there’s always something more
Lost in talk, I waste my time
And it’s all been said before
While further down behind the masquerade
The tears are there
I don’t ask for all that much
I just want someone to care

Answer right now

Meet me in the middle of the day
Let me hear you say, everything’s okay
Come on out beneath the shining sun

Meet me in the middle of the night
Let me hear you say, everything’s alright
Sneak on out beneath the stars and run, yeah

Klumpen i halsen kommer i første verset der, dette med Gods and years will rise and fall, hva betyr det egentlig? Jeg tolker det vel til et eller annet om at tida går og går, og alltid er det noe mer. Noe som noen ganger, men ikke alltid er viktig, og så kaster vi bort tida  på uvesentligheter. Ja, nå overtolker jeg vel i etterkant her da, men noe sånt er det som får frem klumpen i halsen. Og så kommer det vidunderlige refrenget, og når han synger den siste linja over der, Sneak on out beneath the stars and run, på Yeah presser tårene seg frem.

Hva er det som gjør det? Kombinasjonen av Forberts ungdom, min følelese av nummen slitenhet, og at tanken på å snike meg ut under stjernene, sammen med Flops, og bare løpe, være forelsket, og ikke tenke på noe som helst annet enn akkurat det, der og da var så vidunderlig besnærende.

Jeg har aldri sippa til Steve Forbert før, jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å gjøre det igjen, men i natt var det akkurat det jeg gjorde.

Hummer og kanari Musikk Video

Tear Stained Lyrics #1: Anchorage

Jeg er en sippeguri, la det være slått fast en gang for alle. Når jeg kjører rundt alene i Toyotaen, med musikk på stereoen, så hender det både titt og ofte at tårene presser seg på. Alltid utløst av en eller annen tekstlinje. Noen sanger vet jeg har den effekten hver eneste gang, andre ganger blir jeg tatt på sengen. Som her forleden da klumpen i halsen og tårene i øynene plutselig presset seg på under avspilling av Michelle Shockeds fine Anchorage.

Hvor ble det av Shocked forresten, hun var da ganske hot shit på sent åttitall, men nå kan jeg ikke huske å ha hørt noe fra den kanten siden Arkansas Traveler i 1992 eller deromkring? Jeg får Google etterpå, for dette handler jo om meg, ikke henne.

For de som ikke kjenner Anchorage, så er det altså en en liten vise der Michelle Shocked synger om at hun satte seg ned og skrev et brev til en gammel venninne som hun ikke har sett på lenge. Hun sender brevet avgårde til Dallas, Texas, men svaret kommer fra Anchorage, Alaska.

Det er en melankolsk stemning her, naturligvis, Michelle og venninnen har vokst fra hverandre. De har ikke sett hverandre siden venninnens bryllupsdag, Michelle lever musikerlivet som a skateboard punkrocker, venninnen har en splitter ny baby, og et barn som skal begynne på skolen. Hun husker ikke lenger hvordan den kjærlighetssangen Michelle sang i bryllupet gikk. Mannen hennes fikk en bedre jobb, så de flyttet. Hun har ankret opp i Anchorage. Hey Chel, I think I’m a housewife.

Den linjen som får tårene til å presse på her kommer ute i siste vers:

Hey girl what’s it like to be in New York
New York City, imagine that, tell me
What’s it like to be a skateboard punk rocker
Leroy says send a picture
Leroy says hello
Leroy says keep on rockin’ girl
Yeah keep on rockin’

Det er keep on rockin’ som gjør det. Det klumper seg til i halsen. Hvorfor akkurat den er vanskelig å si, men det er noe med melankolien her. Noe med lengselen mellom linjene her. Venninnen og mannen hennes, kjernefamilien, som lengter tilbake til en svunnen ungdomstid, the all night rockin’ and rollin, hey Chel we was wild then. Men også lengselen den andre veien, en lengsel etter familielivet, stabiliteten, kjærligheten, etter å være ankret opp i en trygg havn, ikke nødvendigvis i Anchorage, men et eller annet sted?

Jeg vet ikke, men noe er det i hvert fall som gjør det.

Ellers så viser det seg at Michelle Schocked fortsatt rocker på. Hun ga ut sin trettende og foreløpig siste i 2009. At det meste hun har gjort siden Arkansas Traveler har gått meg hus forbi skyldes nok at hun har hoppet av karusellen med multinasjonale plateselskap og den slags. Nå gir hun ut musikken sin selv, og klarer visst å leve fint av det. Bra!

Video

Video

%d bloggers like this: