web analytics

Category Archives: Flopsyblogg

Flopsyblogg

Sommerhilsen fra Lighthouse on Driftwood

Sommeren er her, og selv om det kan se ut til at jeg har tatt sommerferie, så har jeg nok ikke det. Ferien min begynner ikke på noen uker ennå, men ferieavvikling i avdelingen kombinert med stor pågang av pasienter fra sentralsykehuset (som pussig nok velger å stenge rehabiliteringsavdelingen sin i hele juli) gjør at det er nok å henge fingrene i her i vest.

Det har vært et travelt år for meg, og det har vært lite av både tid og overskudd til blogging. Videreutdanning i fysioterapi for eldre har krevd sitt, men også ført med seg mye positivt. For det første er det alltid kjekt å oppdatere kunnskapen sin, og enda kjekkere når det følger studiepoeng med på kjøpet. Og for det andre har studiene gitt meg flere fine Oslo-turer, med tilhørende overnattinger på Ski, middager på Grünerløkka og muligheter for å komme seg litt bort fra hverdagens kjas og mas.

Det aller hyggeligste er likevel at studiet synes å ha gjort meg hakket mer attraktiv på jobbmarkedet. I hvert fall har det seg sånn at jeg for noen uker siden ble kontaktet av hun som er sjef for fysio- og ergoterapiavdelingen i Høljebyen kommune. Hun hatt fått kjennskap til videreutdanningen min, og ønsket å tilby meg et ledig vikariat i kommunen. Jeg har en stund hatt et ønske om å få kortere reisetid til jobb, men er ellers svært godt fornøyd med jobben jeg har i dag. Det var derfor ikke så helt lett å bestemme seg. Men arbeidsgiver har vært velvillig og innvilget meg permisjon, og det betyr at jeg fra høsten av forsøker meg i ny jobb. Det gleder jeg meg til, men det er også litt spennende å skulle begynne i en ny avdeling.

Sommerens prosjekt har ellers vært å komme i bedre form. Trening og fysisk aktivitet har ikke blitt prioritert i det siste, noe som dessverre har medført at det har lagt seg noen kilo både her og der, samt at formen ikke er helt der den burde være. Så nå har både jeg og Hjorthen lagt oss i selen her, med styrketrening 2-3 ganger i uka og litt turgåing utenom dette. Vi har holdt på en måneds tid nå, og det kjennes i det minste litt bedre ut nå enn ved treningsstart. Hjorthen har blogget litt om dette, og kan hende kommer det noen treningsposter herfra også.

Jeg har også fått lest litt mer bøker i det siste, men disse hadde jeg tenkt å spare til en evt. egen post, om jeg noen gang kommer så langt. Det hadde vært ålreit å fått revitalisert Bokhjørnet igjen, etter gammelt.

Domenet er uansett fornyet, så mulighetene for blogging er der. Men nå er det sommer, og så lenge været er bra blir det nok helst til at jeg bruker tida på andre aktiviteter. Med mindre det blir behov for litt sur-feminist-blogging da, såklart.

Ønsker alle en riktig god sommer!

Flopsyblogg

Jeg er en sur og stygg feminist

Det er fint at det finnes mange pene feminister, men jeg er ikke en av dem. Jeg er en stygg og sur feminist, og jeg tror det er litt fint at sånne finnes også.

Jeg er stygg fordi jeg utelukkende bruker sko som er komfortable, heller en sånne som er spisse og vonde og har høy hæl. Jeg gidder ikke bruke sko som ved langvarig bruk gir forkrøplede tær og kort leggmuskel, og som ved kortvarig bruk gir deg overtråkk og brukket ankel. Og jeg gidder definitivt ikke gå med sko som gjør vondt, og som dermed gjør meg enda surere enn jeg trenger å være.

Jeg er stygg fordi jeg sjelden går til frisør, og når jeg gjør det ber jeg alltid om en frisyre som trenger minimalt med stell for å fungere, og som ikke innebærer tidkrevende føn, legg og spray. Hårbørste får være godt nok for meg. Og innimellom frisørbesøkene så klipper jeg meg selv, når det ser for ille ut. Med sløv kjøkkensaks. Blir det for stygt, får jeg hjelp av noen jeg kjenner til å korrigere det verste.

Jeg er stygg fordi jeg heller bruker penger på bøker og god mat enn på klær, og fordi jeg sjelden kaster plagg før de er utslitte. Jeg har et helt skap med gammelt tøy, i romslig fasong og dølle farger.

Jeg er stygg fordi jeg så godt som aldri bruker sminke. Jeg lærte meg aldri kunsten å sminke meg i ungdommen, og jeg ser ikke poenget nå heller. Jeg hadde sikkert blitt penere med sminke, det er ikke det. Men jeg er ikke så opptatt av å bli penere, og da klarer jeg meg fint uten.

Jeg er sur fordi jeg blir nebbete når folk presenterer “Kvinner er fra Venus, menn er fra Mars”-preik, og jeg blir sur når folk sier at likestillingen har gått for langt. Hvordan kan like rettigheter gå for langt?

Jeg er sur når folk antar at jeg ikke kan bruke verktøy, kjøre bil eller lese kart fordi jeg er kvinne. Og jeg blir sur når jeg hører foreldre pepre sønnene sine med prat om “jentelus”, og når de kler døtrene sine opp i bittesmå bikinier.

Men mest av alt er jeg stolt over å være feminist, og glad for at jeg er et selvstendig og kompetent menneske som kan forsørge meg selv. Jeg er fornøyd med å vite at jeg har kontroll over eget liv, og at jeg ikke er avhengig av en mann for å ha råd til middagsmat og husleie.

Og jeg er glad for at mennesker er ulike, og at det er lov til å være pen feminist, mannlig feminist, hjemmeværende feminist, lesbisk feminist, tjukk feminist, blond feminist og gammel feminist. Og ikke minst, at det er lov å være en sur og stygg feminist også.

Kvinnedagen er over for i år, men utfordringene finnes der ute fortsatt. Hver dag, hele året.

Flopsyblogg Musikk

Søndagsmusikk: Eldkvarn

Siden jeg har forstått at ikke alle mine lesere vet hvem Eldkvarn er, og siden jeg fortsatt er kjempestolt og glad over å få en kommentar på forrige post fra selveste Plura Jonsson i nevnte band, synes jeg det er passende å legge ut et par smakebiter her:

Fine, fine musikken!

Flopsyblogg Musikk

Eldkvarn på Soria Moria 24.02.09

Denne uka har jeg hatt et par dager fri fra lårhalsbrudd og hjelpemiddelsøknader, og fridagene ble brukt til å ta en bitteliten Oslo-ferie sammen med med min kjære her Hjorth. Formålet med turen var i hovedsak å få med oss en konsert med den svenske gubberockgruppa Eldkvarn, som for tiden er på en bitteliten Norges-turnè. Konserten var tirsdag, men vi tjuvstartet litt ved å fly over fjellene allerede mandag ettermiddag.

Og bortskjemte som vi jo er, dro vi rett fra Gardermoen og til middagsbesøk i storbyen. Middagen var praktfull, vinen slett ikke dum og selskapet trivelig. Kjempefin kveld, men på slutten var jeg så trøtt at det var såvidt at jeg ikke måtte legge hodet på bordet og ta meg en dupp. Da var det slett ikke dumt å krype under dyna på hotellet etterpå, vel vitende om at neste morgen ikke inneholdt vekkerklokker og tidligbuss til jobb.

Tirsdagen var konsertdag, og formiddagen ble av det late slaget. På ettermiddagen dro vi fra hotellet og opp på Torshov, i håp om å finne oss noe middag. På Soria Moria åpnet dørene klokka 19.00, og vi regnet med at vi hadde god tid med å innfinne oss. Så da vi kom luntende til lokalet 20.05, ble vi overrasket over å se at Eldkvarn allerede var i gang. Heldigvis hadde de nettopp begynt, så vi gikk ikke glipp av mer en den første sangen. Lokalet konserten foregikk i var bittelite, og med sitteplasser. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til sitteplasser på konserter; jeg synes det lett kan være litt ødeleggende for stemningen. Sitting er mer passivt, og det blir lite bevegelser i mengden.

Ikke at det spilte så stor rolle for oss, for det var ingen sitteplasser igjen da vi dukket opp. Vi ble derfor pent nødt til å finne oss en plass å stå, hvor vi forhåpentligvis ikke var for mye i veien for de andre. Ikke at det er noe stort problem for meg, som ikke akkurat er blant de høyeste. Vi endte opp med å stå ganske langt fremme, bare et par-tre meter fra scenen. Uvant, men slett ikke dumt.

eldkvarn2.jpg

Og mens jeg sto der, noen får meter unna bandet, så slo det meg hvor rart det måtte være å stå på scenen. Som publikum er det så greit, vi har jo betalt for å stå og glo på artistene. Så der sto jeg, og tenkte at Tony Thorèn har fått lovlig mye knekk i knærne med tida, og at klærne hans ser ut som de er litt for store. Og at buksa til Plura sklir ned når han rocker på, og at han nok ikke har festet den med belte. Det har derimot trommeslager Werner Modiggård gjort, men han har løsnet på det. Det legger han plutselig merke til da han reiser seg under en av sangene, og både belte og smekk er litt i utakt. Carla derimot, han ser ikke ut til å registrere annet enn musikken, der han lukker øynene og lager spastiske ansiktsbevegelser som følger gitarriffene. Gitarriff? Var det virkelig jeg som sa det? Jeg er usikker på om jeg egentlig kan sånne ord.

Men altså, sånn er det å være publikum. Og sånn er det ikke å være artist. Så nær som jeg står, så ser jeg at artistene styrer blikkene sine annerledes. De stirrer ikke, de sveiper med blikket i stedet. Konstanterer av publikum er der, og at de ser ut til å la seg fenge. Jeg ser at de av og til ser i min retning, uten egentlig å se direkte på meg, og jeg regner med at det er sånn det gjøres. Og jeg tenker at dette er akkurat noe av det jeg ikke liker med å skulle forelese eller undervise- det er så vanskelig å vite hvor man skal plassere blikket.

Men jeg skal ikke dvele med dette. For konserten var finfin, til tross for det litt traurige lokalet. Materialet var i hovedsak fra de to siste platene, Hunger Hotell og Svart Blogg. Gode plater, god stemning og bra driv i bandet. Halvannet times sett, og med tid til litt småprat mellom låtene. Jeg liker småprat, det er hyggelig og det er fint for stemningen.

Likevel, jeg synes de var enda bedre sist jeg så dem, jeg tror det må ha vært senhøstes i 2004, på Rock Bottom. Men kanskje er det lokalet som spiller inn, der var det flere folk og mer bevegelse. Men også mer følelsesladd fra bandet, tror jeg, og definitivt et litt lenger sett. Og ja, jeg synes jo de burde ha flesket til med noen gamle perler på Soria Moria også, det er ikke helt det samme uten “Nedför floden” og “7de våningen”. Jeg elsker de låtene der.

eldkvarn1.jpg

Men det må jeg ikke glemme. Jeg kjøpte meg nemlig plakat, det var det eneste jeg hadde kontanter til. Egentlig hadde jeg mest lyst på en t-skjorte, men den slags lar seg ikke gjøre når lommeboka kun inneholder 50 kroner. Så da ble det plakat, og signert ble den også. Jeg har ikke spurt om autograf siden jeg som 10-åring eller deromkring praiet Herbjørn Sørebø på den lokale bokhandelen, og jeg synes av en eller annen grunn at det er kjempepinlig. Men undrenes tid er ikke over, og jeg stilte meg altså opp og fikk plakaten signert. Du verden. Den har til og med overlevd turen tilbake til Høljebyen, så nå gjelder det bare å finne et sted å henge den opp.

Og måtte det komme flere plater fra Eldkvarn, og gjerne flere konserter også.

Flopsyblogg

Bokhjørnet: Inger Frimansson “Skyggen i vannet”

heart1.jpgDet er ikke så lenge siden Valentinerdagen, og i den forbindelse kom den søte herr Hjorth med Valentiner-presang. Jeg tror ikke jeg kom på at jeg også burde ha kjøpt noe til ham. Ikke så bra det, kanskje, men jeg ble i det minste tilnærmet frivillig med ham ut på en slags lokal Abba-tribute-konsert. Det synes jeg var ganske fint av meg, siden jeg ikke er spesielt begeistret for Abba. Jeg er fortsatt en av de få som ikke har sett filmen Mamma Mia!, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å se den heller. Og det til og med selv om Colin Firth er med i den. Hvem kan glemme den kjekke Mr. Darcy?

Men altså, jeg stilte opp med tilnærmet godt humør og nylig påfylt bankkort, og var så overdrevent positivt innstilt at jeg ikke en gang klarte å takke nei til å danse med den lokale helten Dandy-Larsen. Og så jeg som ikke kan fordra å danse. Jeg var litt redd for å tråkke beina til Dandy-Larsen sønder og sammen, og forsøkte å repetere førstehjelpsreglene samtidig som jeg prøvde å stokke beina etter beste evne. Heldigvis overlevde vi begge to, og Dandy-Larsen hadde vett nok til heller å danse med et rekkverk senere på kvelden.

frim.jpgMen nå var det bok som skulle være temaet. Her i heimen har vi nemlig en slags uskreven regel om at blomster er en fin gave, men at bøker er enda finere. Dermed ble det bok i år igjen, og denne gangen ble det den svenske kriminalromanen “Skyggen i vannet”, skrevet av journalist og forfatter Inger Frimansson f. 1944.

“Skyggen i vannet” handler om et drap som skjedde et stykke tilbake i tid (5- 6 år siden), og hvordan denne hendelsen har påvirket livet til menneskene som lever i tilknytning til både drapsoffer og gjerningsperson. Den døde er den middelaldrende familiekvinnen Berit. Liket hennes er ikke funnet, og familien hennes aner ikke hva som har skjedd med henne- om hun er død eller om hun har stukket av. Tyngst av alt har dette vært for ektemannen Tor, som har store problemer med å få tilværelsen på fote igjen etter Berits “forsvinnelse”. Berits venninne Jill prøver å bistå så godt hun kan, og det samme gjør Tor og Berits to sønner, Jens og Jørgen.

Gjerningskvinnen i historien er Berits skolevenninne Justine. Justine har ikke hatt noe lett liv, og er veldig preget av dette. Oppveksten med en lettere sadistisk stemor har vært vanskelig, og hun fikk aldri innpass hos de andre ungene på skolen hun gikk på. I det vi treffer Justine i denne historien, er hun akkurat i ferd med å få fotfeste i eget liv. Men historien om drapet hun har begått ligger hele tiden i vannskorpen og truer henne.

I tillegg til disse, treffer vi også andre mennesker som på ulike vis blir påvirket av drapet på Berit. Vi treffer den sympatiske Hans Peter, som nylig har blitt samboer med Justine, og som forsøker å ta så godt vare på henne som han kan- uvitende om drapet hun har begått. Og vi treffer Hans Peters kollega Ariadne, som har flyttet fra Hellas og til Sverige for å gifte seg med politimannen Tommy. Tommy er delaktig i etterforskningen av Berits “forsvinning”, og han viser seg i tillegg å være alt annet enn snill med sin kone Ariadne.

Til slutt har vi også den rotløse unggutten Micke, som er sønn av en tidligere kjæreste av Justine, og som bebreider henne for at hans far på mystisk vis forsvant under en jungelekspedisjon sammen med blant annet Justine. Forvirret? Det var jeg også i starten, men Frimansson klarer på finfint vis å sy alle de små historiene sammen til en enhet.

skyggen-i-vannet-inger-frimansson.jpegOppsummert vil jeg først av alt si at jeg likte denne boka godt. Jeg har likevel litt vansker med å se på den som en kriminalroman. Drapet har allerede skjedd, vi vet hvor liket befinner seg og vi vet hvem det er som står bak ugjerningen. Det er minimalt med etterforskning i historien, det meste av den ligger et stykke tilbake i tid. Etter min mening er den derfor mer som en psykologisk thriller å regne enn en kriminalhistorie, uten at det gjør boka noe dårligere. Frimansson skriver bra, og det er fint driv i historien. Hun har et eksepsjonelt godt grep på karakterskildringer, og hun viser stor menneskekunnskap. Som leser opplever jeg det lett å forstå de ulike figurene i boka, selv om de innbyrdes står på helt ulike steder i forhold til drapssaken. Alle har de gode grunner for sin frustrasjon. Sympatien blir dermed fordelt mellom drapsoffer og gjerningsmann her, og den eneste virkelig usympatiske karakteren er den brutale politimannen Tommy.

Det er ellers svært fristende å sammenligne Inger Frimansson med vår egen Karin Fossum, da de begge har dette særegne blikket for menneskets indre sjelsliv.

NB! Etter litt googling forstår jeg at denne boka er en slags del to i historien, selv om den også kan leses frittstående. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på bok en også, som jeg ikke har lest, og som har tittelen “God natt min elskede”

Page 1 of 5112345...102030...Last »
%d bloggers like this: