web analytics

Privat og offentlig

Det hender jeg får lyst til å skrive om noe, selv om jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hva jeg egentlig mener. Ja, egentlig skjer det ganske ofte når jeg tenker etter. I dag er det dette med offentlig vs privat i sosiale medier jeg går rundt og tenker litt på.

Bakgrunnen er denne saken, der Eirik Junge Eliassen først var sint på Israel, ble sitert på det i iTromsø, og så ble sint på avisens sitatpraksis. Eliassen mener at å sitere fra Facebook kan sammenlignes med å sitere fra en samtale ved kafébordet ved siden av, mens redaktøren i iTromsø, Jonny Hansen, ser på Facebook som et massemedium.

Det er litt samme sak som Helge Øgrim skriver om her. Er en ytring på Facebook offentlig eller privat?

Og jeg vet ikke. Men jeg har tenkt en del på det der skillet mellom offentlig og privat, i likhet med mange andre så klart, men jeg klarer altså ikke å bli helt enig med meg selv.

Eller kanskje jeg blir det i løpet av denne posten? Den som lever får se…

Men jeg tenker på den der kafesamtalemetaforen. En ting er jo at det vel har skjedd at media har laget saker basert på at man har sett og overhørt folk i samtale ved et kafe eller restaurantbord. Som f.eks da Stein Ørnhøi reagerte kraftig på at Dagbladets journalister tok uskarpe bilder med mobiltelefon og lyttet ved bordene da de tilfeldigvis oppdaget Ørnhøi i samtale med lobbyister fra JAS Gripen. I et demokratisk samfunn må man kunne gå ut og spise middag sammen uten å bli avlyttet mente Ørnhøi.

Men han ble jo ikke avlyttet, han ble overhørt av journalister som tilfeldigvis satt ved nabobordet. Og sånn er det vel forsåvidt med denne iTromsø-saken også. Det var ikke avisa som overvåket Eliassens Facebook-konto, de fikk tilsendt en skjermdump fra en av Eliassens venner på Facebook. Man kan godt diskutere om denne ytringen har noen nyhetsverdi, men det blir en annen sak. Ingen hadde vel trukket iTromsøs rett til å bruke Facebook-ytringer i journalistisk øyemed om Eliassen hadde konspirert om å snikmyrde biskopen i Bjørgvin?

Som nattevakt på Byens Beste Hotell i åtte år har jeg overhørt en del samtaler i lobbyen. Jeg har sett kjendiser dra med seg damer på rommet samme uka som man står frem i sladderpressen og erklærer sin store kjærlighet til kona. Jeg har hørt skandalerammede politikere snakke om sine skandaler i helt annen og langt mindre ydmyk og selvransakende tone enn den man har fått presentert i media. Den offentlige fremtoningen er pyntet med glanset papir og silkebånd, den private fremtoningen er ikke behandlet med sadpapir, flisene stikker ut her og der.

Og da tenker jeg det er bra om skillet mellom offentlig og privat viskes ut. La oss bli kvitt gavepapiret og få se mennesket under. På godt og vondt. Det er jo det strenge skillet mellom offentlig og privat som gjør det så lett for menn å banke kona uten at noen bryr seg, så lenge fasaden er opprettholdt. Kunne noen av de familievoldssakene som VG skriver om vært unngått om skillet mellom offentlig og privat hadde vært mindre? Om terskelen for å gripe inn var lavere? La oss bli kvitt fasadene, skinnhelligheten, falskheten. Gi oss menneskene og alle deres svakheter i stedet for disse glansbildene som ingen tror på allikevel. Som ingen bør tro på. Gjør det akseptert å være svak på alle menneskelige måter, og vise det, så skal det nok bli et bedre land å leve i skal dere se.

Det er jo en forlokkende tanke, at bare vi alle opptrer som en stor og glad familie, løper rundt og planter trær, koser med kaniner, og ikke har hemmeligheter for hverandre, så vil alle problemer løse seg. Men det er nok ingen realisme i det dessverre. Vi trenger private rom, rom vi kan gå inn i, rom vi kan slippe noen inn i, og stenge andre ute i fra. Vi trenger rom der vi kan være store og sterke, men også rom der det er lov å være liten og svak. Noen ganger trenger vi rett og slett å gjemme oss, og vi kan ikke alltid være offentlige.

Uff, dette ble en sprikende og usammenhengende  post tror jeg, la oss se om jeg kan samle noen tråder mot slutten her. Formulere hva jeg egentlig tror jeg mener. Eller i hvert fall hva jeg mener i dag.

Så lenge man snakker om politikk, samfunn, eller sak på et eller annet vis, så synes jeg det bare er fint om skillet mellom privat og offentlig viskes ut. – Jeg tåler dette og står for utsagnet, men jeg ville nok ha uttalt meg offentlig på en annen måte, sier Eliassen til Journalisten etter sin Facebook-blunder, men hvorfor det? Drit i poleringen og kjedelige offentlige uttalelser, om man ønsker å sende israelittiske lederskap til Helvete, og er komfortabel med å si det på pøbben, så kan du si det til avisa også? Er det noe vi ikke trenger mer av så er det ferdigsamplede soundbites som er så polerte at de er blottet for innhold.

Riktignok så er det ofte slik at det som kommer rett fra levra ofte minner om avføring, men så får man da i det minste et glimt av hva slags rasshøl det egentlig er som uttaler seg.

Så jeg mener altså åpenbart at det er helt greit å sitere fra sosiale medier om man finner noe med nyhetsverdi å sitere fra. Akkurat som det må være greit å bruke ting man tilfeldigvis overhører ved et kafebord til å bedrive journalistikk, så lenge man sier i fra, gir mulighet til imøtegåelse, og hva det nå er som er regnet for god journalistisk metode nå til dags.

Akkurat slik som man er påpasselig med å bare baksnakke kolleger som ikke er tilstede, så må vi lære oss å holde de frasparkene vi synes blir for sprelske unna Facebook og Twitter. Vi får ta dem på DM hvis vi absolutt må.

Det fine med nettet er ellers at det gir en muligheten til å åpne rom man kanskje ikke får luftet så ofte i hverdagen. Private rom kan gjøres offentlige, gjerne til stor glede for både avsender og mottaker. Det betyr ikke at alle private rom åpnes for offentligheten, vi velger hva vi vil blotte og hva vi vil skjule. De færreste, om noen, slipper vel folk til helt inn i våre mørkeste irrganger.

Skillet mellom offentlig og privat kommer altså ikke til forsvinne, vi må bare lære oss at Facebook-kontoen  ikke er privat. At vi må holde fasaden der også. Passe oss for å ikke slippe til for mye av det skjøre, skrøpelige mennesket vi har under den vellykkede fasaden. Ikke hisse oss opp. Fremstå som vennlige og tolerante verdensborgere. Så får vi passe på å hate svartinger, kommunister, kapitalister og kolleger hjemme i stua. Med vinduene igjen.

For vi trenger jo et privat rom også, vi må bare lære oss at det rommet verken heter Facebook, Twitter eller Hjørnevikbua.

34 Comments

  • 2 June, 2010 - 3:11 pm | Permalink

    Hm. Takk for helt, helt nye tanker. Gode var de og.

    • Hjorthen
      3 June, 2010 - 1:01 am | Permalink

      Hvor gode, eller ferdigformulerte, de var kan nok diskuteres, men takk allikevel!

  • 2 June, 2010 - 3:42 pm | Permalink

    En todeling i offentlig/privat blir ihvertfall for enkel. På kafé opptrer man jo i en forstand i det offentlige rom, og jeg synes dette godt kan sammenlignes med Facebook (men ikke twitter eller blogg). For uttalelsene våre i slike sammenhenger er ikke bare mindre formelle, de er også ment for et begrenset publikum. Jeg synes det bør forventes at andre respekterer dette, og jeg frykter en utvikling der denne respekten forsvinner. Jeg ser at det kan finnes unntak, som ved planlegging av kriminelle handlinger og denslags, men jeg synes det skal mye til.

    • Hjorthen
      3 June, 2010 - 1:03 am | Permalink

      Det blir jo en avveining i hver enkelt sak om hva som har nyhetsverdi, samfunnsnytte, jeg kan nok tenke meg flere unntak, også noen som ikke innebærer kriminelle handlinger. Men jeg er enig i at det skal en del til før denne typen ytringer bringes videre ja.

  • Huldra
    2 June, 2010 - 4:46 pm | Permalink

    Vanlig nettetikette:

    Dersom profilen til vedkommende er åpen for alle, så er vedkommendes uttalelser offentlige.

    Dersom profilen til vedkommende er lukket og kun åpen for “innvidde”, så er vedkommendes uttalelser private.

    Her er det en sak hvor det ikke kommer frem hvorvidt vedkommendes uttalelser skjedde i en åpen eller lukket profil. Slik jeg leser det, så har en “innvidd” tatt en skjermdump og levert denne til en “uinvidd”. Det blir det samme som å sladre. iTromsø har, etter mitt skjønn, her tråkket over en grense – så fremt profilen ikke var åpen for offentligheten, da.

    Enhver journalist er klar over at vanlige Facebook-profiler sjelden eller aldri er ment som “offentlig rom”. Til den slags bruk har Facebook laget såkalte Facebook-sider. Unntaksvis er likevel vanlige profiler “offentlige”, men det vil da gjerne fremkomme av informasjon og/eller av profilinnehaverens generelle bruk av profilen sin. Ofte forsvinner disse profilene over til Facebook-sider så snart de oppdager denne muligheten og/eller vennelisten har blitt full.

    Hilsen webmasteren til en profiler artist.
    Hans personlige profil er lukket, kun åpen for utvalgte venner – og etter vanlig nettetisk sedvane er informasjonen der privat, mens informasjonen på hans Facebook-artistside er offentlig.

    • Hjorthen
      3 June, 2010 - 1:10 am | Permalink

      Kan forsåvidt være enig i netiketten der, men som Helge Øgrim forsvarte seg med etter at han hadde sitert fra Jon Hustads lukkede profil:

      Til min unnskyldning må jeg si at jeg følger såpass mange på FB at jeg ikke husker hvilke som er åpne og hvilke som er lukket. Det slår meg heller ikke i øynene når jeg multitasker meg innom en rekke sosiale medier i timen.

      Jeg kjøper den og tenker at om man er redd for at den personen man viser på Facebook skal bli vist frem til andre enn de man har gitt tilgang på vennelista, ja, så holder man rett og slett tåta. Eller begrenser vennelista til den lille håndfullen mennesker man regner som venner også i RL.

  • Huldra
    2 June, 2010 - 4:50 pm | Permalink

    En liten rettelse, med stor betydning 😳

    Dersom profilen til vedkommende er åpen for alle, så er vedkommendes uttalelser offentlige, så sant bruken av profilen tilsier dette.

    (Siste del av setninge falt ut. Gikk litt fort unna!)

  • Trine Haug
    2 June, 2010 - 5:55 pm | Permalink

    Hei Hjorten!

    Spenstig at du følger opp denne debatten, det trengs! Men jeg er sterkt uenig med deg.

    Jeg hopper over kafemetaforen og private samtaler overhørt i et sådant offentlig rom, av uvedkommende! Det er ikke relevant i denne saken.

    Gikk inn på Eliassens FB-profil etter å ha lest bloggen din, men kunne ikke lese på veggen hans. Det betyr at han har valgt personlige innstillinger som siler hvem han tillater skal lese det han skriver, sannsynligvis venner, og for å være hans venn må han ha gitt sin godkjenning.

    Ergo: Eliassen har, som svært mange andre på FB, klikket aktivt under personvernsintillinger for å skape et privat rom med “lydtette vegger”, der han adresserer et eksklusivt publikum. Og som alle kunstnere vurderer han sitt publikum. Det finnes mange variasjoner over eventyret om Rødhette og Ulven. Noen er egnet for barn og besteforeldere, andre for homser og transer. Feil versjon til feil publikum bygger heller fordommer enn å rive dem ned. Dette har ingenting med offentlighet å gjøre.

    Hans uttalelse er ikke overhørt av en tilfeldig uvedkommende, men en i hans enge krets har tatt hans utsagn ut av det private rommet han har skapt og brakt det ut i offentligheten. Noen har rett og slett sladra!

    Jeg vil derfor bringe følgende vinkling inn i debatten: Kan offentlige media ukritisk benytte private utsagn, levert av mellommenn og kvinner, uten å konsultere kilden? Kan min lokalavis uten tillatelse sitere meg fra julebrevet jeg sender ut hvert år til mine venner (jeg anser dette som privat), om de får tilsendt en kopi av en av mottakerne, uten å spørre meg først?

    Hva med de innvidde, de som er inviterte og velkomne i det private rommet, har vi lov til å forvente lojalitet fra dem vi gir betegnelsen venner? Eller er det blitt moralsk forkastelig i massemediehysteriets søken etter “redelighet”, så vi uhemmet kan kringkastes hver gang vi begår en lite gjennomtenkt tåpelighet, i sannhetens navn!

    Dette handler ikke om FB, Twitter osv. Det er bare nye medier som gir nye rom for samhandling, offentlig og privat, men med større omfang enn tidligere i hvor mange vi kan nå over større geografisk flate. Det handler om personvern, privatliv og opphavsrett, der de nye medier har gitt nye muligheter for dokumentasjon av hva som blir sagt, nå skrevet. Det juridiske begrepet “annenhåndsinformasjon” har fått et nytt innhold.

    Er Facebook den nye Galgebakken?

    Trine Haug

    • 2 June, 2010 - 6:25 pm | Permalink

      @Trine det er det standpunktet jeg har hatt i slike saker. Det jeg synes er nytt, og spennende, er det han poengerer med at noen offentlige personer lager et helt falsk image.

      Noe annet er det jeg opplever ofte, at folk har ganske så fæle uttalelser på privaten, og nå med nettet oppleves dette ganske voldsomt – skrevet ned ser det styggere ut enn når det “bare” var muntlig. Og å få en økt oppmerksomhet på hvor sterke ordene våre egentlig er tenker jeg faktisk er bra.

      • Trine Haug
        2 June, 2010 - 8:00 pm | Permalink

        Enig! Men ingenting av dette frarøver noen, uansett hvor stor tulling de er, retten til å være et privat menneske.

        Falsk fasade er dessuten ikke noe nytt! Jeg nevner i fleng “from the top of my head” Haakon Lie, Rolf Kirkevaag Sr.

        Jeg tror forøvrig en del av det skriftelige språket er nedjustert i sin makt, da det har antatt en muntlig form. Sjangerbevissthet er derimot blitt viktigere. Er veldig usikker på hvem som blir vinnere og tapere med denne utvilingen. Det skrevne ord har blitt allemannseie, men gapet mellom utøverne har økt. Det må jeg tenke mer på…

    • Hjorthen
      3 June, 2010 - 1:20 am | Permalink

      Jeg har ikke vært inne på profilen til Eliassen, og vet ikke hvor mange Facebookvenner han har, men i og med at noen har sladra til avisa er det vel ikke urimelig å tenke at han har såpass mange på vennelista at han nok har lagt til noen han ikke kjenner så godt også. Da er det nesten like greit å ha profilen åpen og heller tenke seg om to ganger før man uttaler seg, for man har uansett mistet kontrollen over dette lydtette rommet sitt.

      For å svare på spørsmålet ditt: Kan offentlige media ukritisk benytte private utsagn, levert av mellommenn og kvinner, uten å konsultere kilden?

      Ifølge god presseskikk er antagelig svaret nei, de kan ikke gjøre det ukritisk, og de skal konsultere kilden og gi tilsvarsrett. (Det har så vidt jeg forstår også Eliassen fått?) Så blir det en vurdering i forhold til nyhetsverdi og samfunnsnytte hvorvidt de skal benytte dine private utsagn eller ei. Hvor grensene skal gå er et åpent spørsmål, men at de kan gjøre det er jeg ikke i tvil om, og det synes jeg faktisk er greit.

      Og akkurat det samme gjelder i forhold til eventuelle julebrev.

  • 2 June, 2010 - 9:42 pm | Permalink

    Jeg er enig i deg i at dette ble et tidvis usammenhengende innlegg, men jeg synes du redda deg mesterlig inn!

    Noen snakker om at «dersom Facebook-veggen din er privat bla bla bla» – stort sett tullprat. «Eliassen har, som svært mange andre på FB, klikket aktivt under personvernsinnstillinger for å skape et privat rom med “lydtette vegger”, der han adresserer et eksklusivt publikum.» Enda mere tullprat!

    Når jeg er på fest med gode venner, hender det at jeg sier mye jeg ikke vil siteres på i ettertid. Og det blig jeg heller aldri. Hvorfor ikke? Jo, fordi jeg er i et «privat rom». Når Eliassen siteres i avisa for ting han har sagt i sitt «private rom» viser jo det bare en ting: Som alle oss andre, har han langt flere venner på Facebook enn man kan ha dersom man vil ha et «privat rom».

    Jo mer jeg bruker sosiale medier, og jo flere «followers» jeg av en eller annen grunn måtte ha, dess mer tenker jeg over hva jeg lirer av meg på nettet. Det er den begrensende delen av det. På den andre siden, gjør det at jeg vet at når jeg har twittret hva jeg egentlig mener, vet jeg også at jeg like godt kan fremføre det fra kommunestyrets talerstol, for det hefter så likevel ved meg.

    Det finnes ingen lydtette vegger i sosiale medier, med mindre du bare er «venn» med mennesker du stoler 100% på. Jeg er ikke det, og det tror jeg heller ikke noen av mine Facebook-venner er.

    Det ble reist et konkret spørsmål i kommentarfeltet: «Kan offentlige media ukritisk benytte private utsagn, levert av mellommenn og kvinner, uten å konsultere kilden?»

    Spørsmålet inneholder to fullstendig irrelevante ord: «offentlige» og «ukritisk». Det relevante spørsmålet er jo: «Kan media benytte private utsagn, levert av mellommenn og kvinner, uten å konsultere kilden?»

    Og jeg tror svaret uten unntak er «ja». Det eneste som hindrer dem i det, er «Vær varsom-plakaten», og det eneste de risikerer, er å måtte beklage handlingen.

    Hvilket bringer meg tilbake til utgangspunktet: Nye sosiale medier er et potensielt helvete og en stor velsignelse. Vi må selv velge hva vi gjør det til!

    Og så har det jo med oppdragelse å gjøre da, selvfølgelig. Jeg har aldri uttrykt et ønske om evig brann i helvete for noen som helst jeg, tror jeg. Og jeg ville i alle fall ikke gjøre det skriftlig, med mindre det var rimelig klar ironi.

    • Hjorthen
      3 June, 2010 - 1:20 am | Permalink

      Tror i grunnen vi er helt enige her gitt 😀

  • 2 June, 2010 - 11:00 pm | Permalink

    @Lasse skriver:

    “Og så har det jo med oppdragelse å gjøre da, selvfølgelig. Jeg har aldri uttrykt et ønske om evig brann i helvete for noen som helst jeg, tror jeg.”

    Jeg tror det var dette her som pluselig gikk opp for meg. Å anse det vi skriver på nett, sier ved et kafebord eller på en fest faktisk er noe som kan bli sagt videre, ikke bare i litt småsladder her og der, men høyt og klart og tydelig kan kanskje gi en oppdragende effekt?

    Jeg tror jeg ønsker meg en slik effekt så sterkt og inderlig om dagen at det virker veldig forlokkende, i alle fall.

    • 2 June, 2010 - 11:05 pm | Permalink

      Vi er helt klart på linje. Du har nok skjønt meg bedre enn jeg selv gjør. Takk skal du ha.

    • 4 June, 2010 - 1:08 am | Permalink

      Uenig. Oppdragelse bør gjelde holdninger, ikke formuleringer. Men for at holdninger skal kunne påvirkes må de kunne komme til uttrykk.

      Når visse synspunkter legges lokk på, enten dette skjer ved sensur, innskrenkninger i ytringsfriheten eller gjennom sosiale sanksjoner, blir det vanskeligere å konfrontere dem.

      Det bør derfor finnes “offentlige” rom der folk snakker fra levra, uten at de risikerer å bli avisstoff. Dette blir viktigere jo “verre”
      synspunktene er.

      • 6 June, 2010 - 10:35 pm | Permalink

        «Uenig. Oppdragelse bør gjelde holdninger, ikke formuleringer.»

        Det at noen mennesker mener at de kan love andre mennesker brann i helvete eller lignende og oppheve seg selv til dommer over andre mennesker, har veldig mye med holdninger å gjøre.

        Og et menneske som deler ut religiøs straff i øst og vest, mener jeg verken viser gode holdninger, gjør ære på sine foreldres oppdragelse eller formulerer seg på noen konstruktiv måte.

        • 6 June, 2010 - 10:44 pm | Permalink

          Det er klart at uttalelser avspeiler holdninger. Men jeg mener altså at det er holdningene som bør konfronteres, og det forutsetter at de kommer til uttrykk annet enn på “privaten”.

  • Hjorthen
    3 June, 2010 - 1:28 am | Permalink

    I den derre forferdelige teksten til Marit K.Slotnes om de fryktelige sosiale mediene så var det et par poenger som druknet i borderline-diagnoser og reføydalisering. Et av dem var dette:

    Hva betyr det hvis Dag og Tid-journalist Jon «Kongen av Facebook» Hustad strør om seg med negative karakteristikker av navngitte, offentlige personer som ikke er deltagere på de samme listene som Hustad, som ikke vet at de er under angrep og som dermed ikke får forsvart seg?

    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100521/OAKTUELT/705219911

    Skal det være fritt frem for alle slags friske fraspark så lenge man har satt innstillingene på profilen til lukket? Skal det være forbudt for mediene å sitere da? Jeg synes ikke det, tvert i mot kan jeg tenke meg mange situasjoner der det ville være helt riktig å sitere fra en lukket profil.

    • 4 June, 2010 - 1:13 am | Permalink

      Hva om jeg strør om meg med negative karakteristikker av navngitte, offentlige personer i godt lag i min egen stue? Bør journalister ha lov til å sitere det også?

      Ja, jeg ser at det er en forskjell i hva man kan forvente er et privat rom, men det berører ikke hvilken rett journalistene skal ha.

      Spiller det en rolle om jeg eller gjestene mine er offentlige personer? Bør offentlige personer godta å ha et snevrere privat rom enn andre? Ja, jeg vet at det faktisk er slik, men er det riktig?

      • Hjorthen
        4 June, 2010 - 8:11 pm | Permalink

        I prinsippet så synes jeg journalister må ha lov til å sitere også fra godt lag i stua di, så fremt det har nyhetsverdi og samfunnsnytte, men terskelen bør da naturligvis være høy. I praksis er det jo litt vanskeligere å gjøre en sak der noen sier at “han sa”, mens vedkommende da kanskje sier “nei, det gjorde jeg ikke”. Mye lettere hvis man har en skjermdump å vise til.

        Så kan vi sikkert være ganske enige om at vi ofte vil være uenige i hva journalistene mener har nyhetsverdi og samfunnsnytte. Som Bøkkos Twitring om fotballspillere eller Eliassens friske fraspark til Israels ledelse.

        Om offentlige personer bør godta å ha et snevrere privat rom enn andre? Jeg tror nok i hvert fall de må finne seg i å være ekstra påpasselige med at de private rommene virkelig er private? Er du ute og spiser middag med våpenlobbyister bør du f.eks snakke så lavt at ikke Dagbladjournalistene ved siden av hører hva du snakker om 😀

        • 4 June, 2010 - 8:52 pm | Permalink

          “I prinsippet så synes jeg journalister må ha lov til å sitere også fra godt lag i stua di”

          OK, da er vi veldig uenige. Og siden jeg oppfatter dette som et prinispielt spørsmål, mener jeg at argumentet om “nyhetsverdi og samfunnsnytte” ikke kommer i betraktning i det hele tatt.

          Det er to uavhengige spørsmål her: Det ene er hva vi kan forvente er privat, og hva vi må regne med kan lekke ut. Jeg er enig i at man skal være forsiktig.

          En helt annen sak er hvorvidt utettheter i hel- og halvprivate rom gir pressen noen rett til å sitere fra sammenhenger de burde skjønne ikke er ment å ikke være åpne for alle. Det kan jeg ikke se at det gjør.

          • Hjorthen
            4 June, 2010 - 9:12 pm | Permalink

            Vi er nok litt uenige, men kanskje ikke så veldig allikevel? Jeg mener jo ikke at journalister eller andre skal ha lov til å avlytte stua mi, og så sitere meg på ting jeg snakker med mine nærmeste om. Men hvis jeg nå skulle si et eller annet dumt hjemme i stua, og en av mine nærmeste skulle finne på å gå til avisa og fortelle hva jeg sa, så mener jeg altså at journalisten må få lov til å bruke dette om det er av allmenn interesse. Selv om det dumme jeg sa altså egentlig bare var ment for mine nærmeste. Ikke at jeg kan tenke meg noen situasjon der noe jeg skulle si hjemme i stua ville være av interesse for folk flest, men i prinsippet mener jeg det ville vært greit så lenge jeg ble varslet på forhånd, og fikk anledning til å utdype, forklare kontekst, eller lignende.

            Men media bør selvfølgelig ha gode grunner, og personlige, private ting må selvfølgelig få lov til å være private.

        • 5 June, 2010 - 12:56 am | Permalink

          Jeg skjønte at det var slik du mente det, så vi er nok så uenig som jeg trodde vi var. Men det er da helt greit. 🙂

          “Men media bør selvfølgelig ha gode grunner, og personlige, private ting må selvfølgelig få lov til å være private.”

          Kanskje det finnes noen slike grunner som gjør at jeg blir litt mer enig med deg. Men jeg kommer ikke på noen.

  • tb
    3 June, 2010 - 9:55 am | Permalink

    Er jo enig i at prvatliv er en illusjon. Og særlig på Internett. Hva var det David Brin sa; “privacy is dead, get over it!” Men huff, for et samfunn vi får? “Nabokjerringenes” diktatur? Der alt jeg sier og gjør som kan høres av flere enn meg selv kan brukes mot meg? Blir enda mye viktigere med en plettfri fasade enn noen gang før? Inn bak stengte dører?

    Kafe-parallellen er forresten svært treffende synes jeg, og det gjør meg også urolig, eller gir meg i alle fall noe å tenke på.. Jeg har en gang opplevd den kjente og folkekjære norsk artisten XX drita på bar, han knuste glass, hoia og skreik, tafset utageredne på damene og i det hele tatt, og ble ikke kastet ut, sikkert fordi han var XX og for sikkerhets skyld satt sammen med medlemmer av det folkekjære bandet YY ZZ. Jeg har aldri kunnet fordra XX, opplevde at mitt forsøk på å nyte en stille pils og gammel dansk ble ødelagt av hans rævhøl-oppførsel. Et øyeblikk tenkte jeg tanken om at dette er sånt som Se og Hor sikkert ville like.. Så tenkte jeg at jeg gjør jo også dumme ting i fylla, av og til blotter jeg også rævhølet i meg, og jeg er veldig glad for at jeg slipper å få det smurt utover.. Men tenkte jeg da galt? Burde jeg kasta meg på tipstelefonen til horeri-bladet? Og hvis jeg hadde vært journalist i Se&Hor, hadde det da nærmest vært min plikt å lage en sak på det? 😉 (OK, at XX var drita og tafset på damene ville neppe vært noen nyhet akkurat, men likevel..)

  • 4 June, 2010 - 9:56 am | Permalink

    Jeg liker det du sier om fasade – der er jeg så enig. For mennesker er så uinntagelige idag. Vi viser så mye perfeksjon at det blir vanskelig å være menneske; det blir vanskelig å være meg, for jeg lykkes jo ikke slik min neste ..!? Vi skal trene og holde oss i form i den grad at vi kan forveksles med modeller, utdannelse på minst seks år, ha en jobb som vi tjener oss rike på, samfunnsposisjon, aktelse og ære – vi skal få til forhold, familie, 2-og-et-halvt-barn, venner og sosiale forbindelser.. Der er rettningslinjer for alt hva som er korrekt å gjøre og hva som ikke er, om noe oppstår, og vi må alle gå i samme retning og ikke skille oss ut! Fasade handler om krav og ensartethet også, mener jeg, og i min blogg forøker jeg å bli kvitt fasade mest mulig. Dog skriver jeg anonymt, for best å få det til .. for som du sier, vi trenger også et privat rom. Jeg trenger også å beskytte meg. Samfunnet er ingen lekeplass og jeg kan komme i stygg klem om noen har private agendaer ..og der er fullt innsyn til meg. Det er med dette som med det meste i livet; en gylden middelvei å følge.

    • Hjorthen
      4 June, 2010 - 8:20 pm | Permalink

      Det er nettopp det som er det fine med å blogge anonymt. Det blir et sted hvor man faktisk får lov til å være svak, og faktisk også få kred og forståelse for det. Tror jeg har skrevet noe om dette før, f.eks her:

      http://hjorthen.org/?p=5247

  • Pingback: Hvor godt integrerte er journalister på internett? | Netthoder

  • 8 June, 2010 - 12:13 am | Permalink

    Jeg er enig med deg. Dersom grensen mellom privat og offentlig viskes ut er det hovedsakelig en fordel. Det er vil virke siviliserende på oss, rett og slett. Ved at det private blir offentlig (eks. på twitter) blir man konfrontert med sin egen dumskap, folk melder tilbake. Det er bare sunt. Han Tromsø-fyren ble jo tvunget til å tenke gjennom om han virkelig mente det han sa. Er ikke det bare sunt, da?

    • 8 June, 2010 - 4:24 pm | Permalink

      Det går å bli konfrontert med sin egen dumskap i mange slags fora. Dersom dette imidlertid innebærer risiko for å bli sitert i avisen, tror jeg resultatet blir det stikk motsatte av det du sier: folk som kunne trengt motbør holder kjeft.

  • tb
    22 June, 2010 - 9:40 am | Permalink

    What’s he building in there?
    What the hell is he building
    In there?
    He has subscriptions to those
    Magazines He never
    waves when he goes by
    He’s hiding something from
    the rest of us He’s all
    to himself I think I know
    why He took down the
    tire swing from the Peppertree
    He has no children of his
    Own you see He has no dog
    and he has no friends and
    his lawn is dying and
    what about all those packages
    he sends. What’s he building in there?
    with that hook light
    on the stairs. What’s he building
    in there I’ll tell you one thing
    he’s not building a playhouse for
    the children what’s he building
    in there?

    Now what’s that sound
    from under the door?
    He’s pounding nails into a
    hardwood floor and I
    swear to god I heard someone
    moaning low and I keep
    seeing the blue light of a
    T.V. show
    He has a router
    and a table saw and you
    won’t believe what Mr. Sticha saw
    There’s poison underneath the sink
    of course But there’s also
    enough formaldehyde to choke
    a horse What’s he building
    in there. What the hell is he
    building in there? I heard he
    has an ex-wife in some place
    called Mayors Income, Tennessee
    and he used to have a
    consulting business in Indonesia
    but what is he building in there?
    What the hell is he building in there?

    He has no friends
    but he gets a lot of mail
    I’ll bet he spent a little
    time in jail
    I heard he was up on the
    roof last night
    signaling with a flashlight
    and what’s that tune he’s
    always whistling
    What’s he building in there?
    What’s he building in there?

    We have a right to know

    Kjøpte Lowside of the Road: A Life of Tom Waits, av Barney Hoskyns i går.Og etter å ha lest forordet, der Hoskyns forteller om problemene han hadde med å få snakket med venner og medarbeidere av Waits, fordi familien Waits/Brennan ba alle sine kjente om å ikke snakke med ham, og hvordan Waits vil skjerme seg og familien mot slike som Hoskyns, tror jeg ikke jeg orker å lese hele boka. Oppdaget at jeg holder med Waits i dette her. Tror jeg? Og så er vi inne i den privat/offentlig-greia du (og fr.martisen og sikket mange andre, med det er nestenbare dere to jeg leser nå) har skrevet så mye klokt om, her f.eks., og så blir det enda vanskeligere for meg å finne ut hva jeg egentlig mener… Ja til ytringsfrihet og fri informasjon OG nei til angiversamfunnet, er det to kompatible standpunkter? Eller er det å ha ufravikelige prinsipper i realiteten både umulig og litt totalitært?

    Har vi virkelig “a right to know”? Bestandig?

    Men Hoskyns problematiserte i alle fall sin egen rolle ganske godt.

    • Hjorthen
      23 June, 2010 - 12:48 am | Permalink

      Vi har vel ikke “a right to know” bestandig. Waits og Brennan har all rett til å skjerme privatlivet sitt, men samtidig så må de, eller i hvert fall Tom da, innse at de er personer med offentlig interesse. Om de skulle finne på å gifte seg på et offentlig sted, så må de innse at det kan bli tatt bilder av dem. Og de må innse at om de bruker facebook-profilen sin til å diskutere hvor dårlig det står til med Crosby Steals the Cash sammen med 100 utvalgte venner, så vil det bli snakket om, selv om man befinner seg i en slags offentlig gråsone? Hvis man vil skjerme privatlivet for offentligheten så må man sørge for at man rakker ned på Crosby Steals the Cash i en sfære der det ikke kommer ut. Slik Waits og Brennan ganske åpenbart gjør. Andre sliter litt mer med disse grensene 😛

      Hvis man vil skjerme privatlivet sitt så er det rett og slett noen ting man må avstå fra å gjøre?

      • tb
        23 June, 2010 - 8:59 am | Permalink

        Jepp, og så får vi et samfunn med enda sterkere vegger, et enda mindre åpent samfunn der alle gjør enda mer for å skjule seg bak de vellykkede/intetsigende fasadene?? Et samfunn der alle hele tiden holder skjermene oppe, for å skjule seg fra potensielle angivere, der man ikke kan stole på noen? Eller som Waits/Brennan, at de “forbyr” venner og medarbeidere å snakke med en i utgangspunktet vennligsinnet journalist, og dermed hindrer informasjonen fra å være fri, slik den jo som vi vet at den så inderlig gjerne vil være?

        Nei, jeg sliter med dette. Vil så gjerne ha svart/hvitt å forholde meg til, ikke alle gråsonene 😉

        • Hjorthen
          27 June, 2010 - 11:24 pm | Permalink

          Vil du ha svart/hvitt så er det vel bare å holde med Odd Grenland?

          Men jeg tror vi får et samfunn som er mer åpent jeg, der vi lærer oss å leve med dette, har bra kontroll på hva vi ønsker å vise frem, og hva vi ønsker å skjerme. Vi blir rett og slett bare enda flinkere til å manipulere hvilket bildet vi viser frem til folk?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: