web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Ufaglært i første linje #2


Creative Commons License photo credit: Steve Punter

Det har vært skrevet mye om Knausgårds kamp med barnevogna og sin indre 1800-tallsmann. Selv har jeg ikke kommet meg så langt i dette verket at jeg har nådd frem til det stedet det Knausgård beskriver det uverdige ved å trille barnevogn for en mann eslet til større oppgaver. Eller  hva det nå egentlig dreide seg om, kanskje jeg har misforstått hele greia. Uansett så var det ikke barnevogner jeg skulle snakke om i dag, selv om jeg har trillet ganske mye vogn i min tid uten noen gang å ha følt meg feminisert og uverdig av den grunn. Nei, jeg skulle snakke om rullestoler.

Jeg har aldri sittet i rullestol, men jeg har kjørt en del rullestol allikevel, og det kan være en ganske pussig opplevelse altså. Det er et eller annet med rollen der som gjør at det kan være litt kinkig å gå på byen. Å kalle det uverdig er å overdrive, men ofte er det i det minste ganske…rart?

Okay, så er du ute og går tur på byens kjøpesenter, og du har med deg en fyr i rullestol. Det er du som kjører stolen, siden vedkommende ikke er i stand til det selv. Plutselig hører du noen rope Heeeeiiiii!!!! Og der kommer det et menneske du aldri har sett før hoppende og poppende for å snakke med rullestolbrukeren. Hyggelig det så klart, så du stopper og venter på vedkommende. Som da kaster seg over rullestolbrukeren, rusker i håret, snakker en hel masse, mens du som står bak rullestolen tilsynelatende er helt usynlig. Det føles litt rart. Hvor skal du se, skal du følge med på samtalen…eller gjerne enetalen…eller skal du la dem få fred? Hvor skal du gjøre av deg liksom?

Ikke det at jeg nødvendigvis mener at alle som skal bort og snakke med noen i en rullestol må presentere seg for meg, og forklare eventuelle slektsforhold, eller hvor vennskapet til brukeren stammer fra. For all del. Men det er altså ofte en pussig situasjon å være i, en snodig følelse.

Og så er det jo slik da, at enkelte rullestolbrukere av forskjellige årsaker ikke snakker så veldig tydelig. Du som snakker med dem hver dag klarer godt å forstå hva som blir sagt, men folk som ikke er vant til det har langt større problemer. Ny kinkig situasjon der altså, når du står der på kjøpesenteret og ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg. Skal du “oversette” det som blir sagt av din rullestolsittende venn, eller skal du la dem finne ut av det selv? Vil det oppfattes som utidig om jeg bryter inn?

Det omvendte kan også skje, at du treffer folk på byen som du kjenner, som kommer bort for å prate, og da er det plutselig rullestolen som er usynlig. Hvordan håndterer du det? Prøver du å involvere rullestolkompisen i samtalen? Skynder du deg å avslutte samtalen slik at dere kan gå videre? Later du som ingenting og står og prater med kompisen i sju lange og sju breie?

En annen sak er det at man gjerne blir litt usynlig når man går bak en rullestol, folk ser jo ofte en annen vei når man møter rullestoler, og ser ikke  hvem som går bak og kjører, så det siste dilemmaet der forekommer kanskje ikke så veldig ofte.

…men noen ganger skulle man jo ønske man var litt mer usynlig. Som når den eldre damen stopper oss mellom reolene på Rema. Hun rusker håret til han i rullestolen både vel og lenge, og så sier hun:

“Gud for en dejlig manke han har”, for deretter å se opp på mitt skallede hode. “Den skulle du gjerne hatt tenker jeg!”.

Jo takk, tenker jeg, og et hendig lite balltre takk.

3 Comments

  • 24 June, 2010 - 6:55 pm | Permalink

    Tja, er man betalt rullestolkjører eller er man kompis med den i rullestolen? Det vil påvirke slike samtalesituasjoner. I mine øyne blir det da slik: Er man betalt så snakker man kun kort med egne venner, og man kort presenterer bruker og kompis, er det en kompis så blir det jo som ellers når man er ute med venner, man ser det ann og inkluderer alle i samtalen. Dette gjelder også den andre veien, selv om man er betalt for å rulle så er man jo fremdeles en person, ikke en brødmotor, og jeg synes det er rimlig at man blir hilset på litt fort iallefall.

    Ang oversetting så vil jeg tro at det er greit å avtale med den med taleproblemene om du skal oversette, har inntrykk av at det er individuelt om folk ønsker hjelp eller ønsker å greie seg selv.

    Jeg har av og til med meg ledsager, og merker at det er litt trening for meg å hvite hvordan jeg skal forholde meg til det. Min ledsager er da min mann, men han er jo kun der for å støtte meg, ikke for å egentlig ta del før jeg har bruk for det. Vi har måttet snakke sammen litt for å finne frem til hva som fungerer for oss, det er en uvant situasjon.

    • Hjorthen
      27 June, 2010 - 11:21 pm | Permalink

      Ja, i denne sammenhengen er det jo som betalt rullestolkjører jeg snakker om. Kompiskjøring blir jo noe annet.

      Antar man venner seg til det etterhvert, men fortsatt opplever jeg det som litt snodig å gå på byen med stolen.

  • Pingback: Tweets that mention http://hjorthen.org/?p=10172utm_sourcepingback -- Topsy.com

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: