web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

En bønn om hjelp

De har visst fjell så det holder i Kirgistan

Creative Commons License photo credit: zz77

Det er sent om kvelden da jeg slår av DVD-spilleren. Etter en intensiv uke med lesing i forkant av muntlig eksamen i historie har jeg feiret sommerferien og et ganske bra eksamensresultat med et lite stykke historie som ikke er pensumrelatert. Jeg har sett den kinesiske filmen Nanjing! Nanjing! (City of Life and Death), om Japans angrep på Nanjing i 1937, og massakren som fulgte. Voldtekten av Nanjing er fortsatt en verkebyll i forholdet mellom Japan og Kina, og regissøren, Lu Chuan, måtte finne seg i å motta trusler mot både seg selv og sin familie fordi han i filmen fremstiller en av de japanske soldatene som ganske sympatisk, og nesten like traumatisert som de overlevende kineserene. Filmen er både fin og vond, et sted mellom Elem Klimovs Idi i smotri (Come and See) og Isao Takahatas Hotaru no haka (Grave of the Fireflies) i tone og tema, og underveis så tar jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig trekkes mot disse historiene. Hvorfor så fascinert av ekstreme eksempler på menneskets potensial for grusomme handlinger?

Før jeg finner svar på spørsmålet, er filmen ferdig. Jeg slår av DVD-spilleren og fisker frem PC’en for å lese litt mer om den før jeg kryper til køys. Først må jeg bare innom Dagbladet og VG på nett for å se om det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste par timene. Jeg lar øynene gli nedover siden mens jeg scroller. Inne mellom alt stoffet om bryllupet til Petter Stordalen, dukker det opp en liten sak. Ikke noe bilde, bare en overskrift. Bokstavene er ikke spesielt store, det er bare så vidt jeg får øye på den. De spikret en liten gutt til et tre står det. I alle dager, tenker jeg, og lar øynene gli litt oppover siden igjen for å se hva det dreier seg om. Jeg blir kjapt beroliget. Det handler bare om øyenvitneskildringer fra usbekiske flyktninger. Ingen grunn til uro. Joda, jeg har fått med meg at noe skjer der borte i Kirgistan, men hva konflikten dreier seg om vet jeg ikke. Jeg har ingen knagger å henge dette på. Det hører ikke til min verden, berører meg ikke. Jeg klikker meg ikke inn for å lese saken, lar øynene gli nedover siden, scroller videre. Sjekker de siste resultatene fra VM i Sør-Afrika. Okker meg litt på Twitter over avisene som bruker så mye plass på Stordalen. Går inn på IMDB for å lese mer om Nanjing! Nanjing! Tar et bildesøk på Google og blir sittende en stund og se på de japanske soldatenes egne bilder fra massakren. Rister på hodet over grusomhetene. Går og legger meg, og sover godt hele natten.

Det er først noen dager senere, når jeg oppdager at det er min tur til å skrive denne innspill-spalten igjen, at jeg begynner å fundere litt. – Hva skal du skrive om denne gangen, spør samboeren, og når jeg sier at jeg ikke er sikker, foreslår hun at jeg skriver om Stordalen-bryllupet. Ingenting ville vel vært enklere enn det, dekningen av kjendisfesten i Marokko var ute av enhver proposisjon, og var det virkelig ingen som evnet å koble Stordalens pengebruk til lønn og arbeidsforhold ved hotellene han eier? Men så slår det meg at dette er omtrent som å være opptatt av krig og fred og sånn, og jeg er virkelig ikke den rette til å raljere. Jada, jeg er en av dem som i spørreundersøkelser gjerne vil ha mer viktig stoff i nyhetene. Utenriks. Kommentar og analyser. Men dette viktige stoffet gjelder åpenbart ikke små gutter spikret til trær i land jeg vil ha problemer med å plassere på kartet. Sannheten er jo at jeg vet mer om Stordalens bryllup enn jeg vet om Kirgistan, og jeg kan ikke gi media skylda denne gangen. Det er meg det er noe galt med. Men jeg er ikke alene. Jeg spør venner og kjente om de er oppdatert på situasjonen i Kirgistan, og de ser rart på meg. De færreste er i stand til å fortelle meg noe om hva som foregår der, hva det hele dreier seg om. De fleste gir uttrykk for at dette ikke er noe de bryr seg om i det hele tatt. Akkurat som meg.

Man kan ikke ta all verdens triste skjebner innover seg. En viss distanse er nødvendig om man skal fungere, men det er forskjell på distanse og å være fullstendig likegyldig. Spørsmålet om hvorfor jeg fascineres slik av historier spunnet rundt menneskehetens mørkeste kapitler endrer seg: Hvordan kan jeg sitte med tårer i øynene og klump i halsen mens Seito og Setsuko sakte sulter i hjel uten at noen egentlig bryr seg i Hotaru no haka, og samtidig ikke ha så mye som et skuldertrekk til overs når kvinner, barn og sivile utsettes for bestialske overgrep i Kirgistan?

Jeg vil ikke være en sånn fyr som ikke bryr seg, er det noen som kan hjelpe meg? Media? Please?

4 Comments

  • tb
    25 June, 2010 - 3:07 pm | Permalink

    akkurat sånn følte jeg det da en dagbla-journalist ba meg om å gi en kaffekopp til noen unger i sør-afrika.. hoppa på med begge beina, fordi det ga meg en liten sjanse til å bry meg bare litt..

    og Nanjing, som het Nanking den gangen, det var noe som ga meg mange og lange mareritt den gangen jeg oppdaget den delen av historien som har kommet så totalt i skyggen av mer lokale folkemord for oss her i europa…

    • Hjorthen
      27 June, 2010 - 11:19 pm | Permalink

      Det er fankern ikke lett å vite hva man skal gjøre bestandig. Man vil jo så gjerne gjøre noe godt, men enten så forsvinner penga i administrasjon, eller de gjør vondt verre på et eller annnet vis. Kanskje man bare skulle ta seg en øl neste gang?

      Nanjing var et helvete. Du vet det er ille når han fyren med hakekorset rundt armen er en av the good guys!

  • 18 July, 2010 - 6:06 am | Permalink

    Kirgistan Kirgisistan?

  • Pingback: Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Hjorthen ser film: Sugar Hill og hennes Zombie Hit Men

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: