Hjorthen ser film: Sugar Hill og hennes Zombie Hit Men
Okay, la oss si at typen din driver en nattklubb. Mafiaen vil kjøpe den, men typen din er en stor, sterk og stolt mann, han nekter å selge, så mafiaen gjør det mafiaen gjør aller best. De slår ham i hjel. Hva gjør du?
De fleste av dere ville vel gladelig overlatt etterforskningen til politiet. De av dere som er heltinner i en blaxploitation-film og heter noe sånt som Coffy eller Foxy Brown, tar naturligvis opp jakten på gjerningsmennen selv. Forbilledlig så klart, vi vet jo alle at politiet er maktesløse mot mafiaen, og dessuten har justisministeren tatt til orde for at utelivsvold ikke skal prioriteres.
Men så er det altså noen få som er litt mer kreative…
Sugar Hill for eksempel. Selv om eks-kjæresten etterforsker saken for politiet, og viser alle tegn på å være en dugandes kar, så er ikke unge Hill fornøyd. Hun vil ha hevn, og for å oppnå det oppsøker hun en gammel bekjent som tilfeldigvis er voodooyppersteprestinne. Hun er ikke uvillig til å stille opp på litt dugnadshevn, og tilkaller Baron Samedi som er en slags hersker over de døde. Han er litt mer opptatt av betaling og sånt, men egentlig spiller han bare kostbar. Sugar Hill tilbyr sin udødelige sjel i bytte for litt hjelp, men Samedi driter i sjela, han vil bare pule. Uten at noen kontrakt skrives under, så går Samedi med på å bistå Sugar Hill i hennes jakt på hevn.
Dermed er det på tide for de døde å stige opp fra graven.
Og så er resten av filmen en rekke episoder der Sugar Hill og hennes Zombier tar livet av den ene etter den andre av mafiaens stadig mer vettskremte morderjævler.
Hvorfor dette er morsomt kan man jo spørre seg om. Ikke er det skummelt, ikke er det spesielt spennende, man vet jo sånn omtrent hvordan det kommer til å gå. Det er selvfølgelig skikkelig lavbudsjett, og med unntak av Marki Bey i rollen som Sugar Hill så er det temmelig råttent skuespill. Men morsomt er det allikevel. Mest på grunn av kalkuneffekten så klart, men ikke bare. Regissør Paul Maslansky, som bare regisserte denne ene filmen, men ellers er udødeliggjort som produsent for Politiskolen-filmene, leverer en film som forteller historien uten unødvendig dill dall. Den billige produksjonen til tross, så er det enkelte scener her som har snev av atmosfære. Ganske vel blåst faktisk.
Men selvfølgelig mest morsomt som tidsbilde, som lettrøkt kalkunpålegg, som en skikkelig usunn mashup av blaxploitation og zombiehorror. Vel verdt å se for katakombefeinschmeckere.
Så har det som vanlig gått i dass med filmbloggingen da, men her er det jeg husker jeg har sett siden siste oppsummering:City of Life and Death – En film om japanerenes voldtekt av Nanjing som jeg så vidt har nevnt i denne posten. Sterk og fin film.
Prince of Persia – The Sands of Time – En typisk tullete sommerblokkbøster av typen Pirates of the Caribbean. Fort sett og fort glemt, men jeg lar meg underholde. Liker den bedre enn Pirates ja. Såvidt. Men så likte jeg ikke Pirates i det hele tatt da.
Robin Hood – Jeg lar meg underholde av Russel Crowe som Robin Hood også jeg, men det er jo bare sludder det her også. Her tar man seg vel store friheter både i forhold til myten om tapre Sir Robin, og vel også i forhold til den faktiske historien. Men jeg husker ikke lenger hva det var jeg reagerte på, så drit i det. Kjedelig er det ikke. I hvert fall ikke hele tiden.
Black Belt Jones – Fantastisk karate-blaxploitation med Jim Kelly som den hardtslående loverboy i tittelrollen. Strålende underholdning.
Sex and the City 2 – Sjelden har jeg lest så mange velskrevne og giftige anmeldelser som av denne filmen, og alt de skriver er jo sant. Men enda så dum og uspiselig den er, så opplever jeg den som litt mindre kjedelig enn den første filmen. Og det er jo positivt at firkløveret, enda så dolla opp de er, faktisk får lov til å se middelaldrende ut.
Remember Me – Jeg liker Robert Pattinson bedre her, som menneske, enn som vampyr i teite Twilight. Egentlig liker jeg denne filmen også ganske bra ganske lenge. Men så kommer det en twist på slutten her som jeg ikke skal røpe, men som gjør at jeg føler meg manipulert. Det er noe med at man prøver å løfte denne tross alt ganske bagatellmessige historien opp til noe langt viktigere enn den fortjener. Twisten er vel også litt vel kynisk spør du meg?
CasaNegra – Jeg liker veldig mye ved CasaNegra. En fin film der byen Casablanca har en av de viktigste rollene, den viser litt av den virkeligheten som får såkalte lykkejegere lete etter en bedre fremtid i byer med eksotisk klingende navn som Malmø eller Bergen. Men den blir litt for lang, jeg mister litt piffen i midtpartiet, før det drar seg til mot slutten igjen.
Related posts:
