web analytics

Livets lydspor

Det vil vel neppe være noen overdrivelse å si at musikk har spilt en ganske viktig rolle i undertegnedes liv. Med litt frekkhet kan jeg påstå at jeg har vært musikkjournalist, jeg hadde ihvertfall en gang et pressekort utstedt av det nå inngåtte Rock Furore som sikret meg gratis adgang til konserter i hjembyen. Jeg har jobbet i, og vært innehaver av platebutikker i en del år, og ikke minst så har jeg brukt mye penger på musikk gjennom mine 37 leveår. I anledning av at min kjære Flopsy og jeg selv har gjort vår musikksamling tilgjengelig på nett så introduserer jeg herved mitt nye prosjekt på Hjortheblogg. Hver dag plukker jeg frem en ny plate fra samlingen vår, som jo representerer mitt lydspor til livet, og forsøker å si et eller annet vettugt om hvorfor akkurat den plata befinner seg i samlingen og hva jeg forbinder med den. En skikkelig anledning til å være selvopptatt og bedrevitende med andre ord…

For enkelhets skyld begynner jeg likesågodt på toppen av lista, og der finner vi 10cc med plata "Bloody tourists".

10cc var et strålende popband på sitt beste, "Bloody tourists" er imidlertid ikke 10cc på topp. Godley and Creme hadde gitt seg og redusert gruppa til en duo, og selv om denne plata absolutt har sine øyeblikk så er de ikke mange nok til at det på noen måte er noen stor plate. Så hva gjør den i samlingen? I et par år midt på åtti-tallet jobbet jeg i et vaskefirma. Jeg var sjåfør med ansvar for henting, levering og vasking av mopper rundt omkring på Norsk Hydros anlegg på Herøya. Til det oppdraget disponerte jeg en hvit Toyota Hiace, og av ren velvilje fikk jeg også lov til å bruke Hiacen til og fra jobb. Jeg bodde i Skien, et par mil unna. Skruppelløs som jeg var betydde det at jeg brukte den bilen omtrent som en privatbil, selv om jeg i det minste hadde skam nok i livet til å fylle bensin for egne penger når jeg hadde kjørt mye privat, og i bilen fantes det en bilstereo. Man kunne jo ikke kjøpe kassetter i særlig grad, det var vinyl som gjaldt, men en venn av meg hadde en liten samling kassetter som jeg av og til lånte litt fra. Hans musikksmak hellet nok mer i popretning enn min, han likte Supertramp og slikt, mens jeg foretrakk hylende gitarer i alle retninger. En dag lånte jeg imidlertid med meg "Bloody Tourists", og jeg likte det jeg hørte. Så denne plata forbinder jeg med sommer, sol og åtti-tall (selv om den kom ut i 1978). Suse rundt i hvit T-skjorte på Norsk Hydro nynnenede på "Dreadlock Holiday" mens jeg ventet på at det var tid for bollelunsj med tilhørende avislesning i bilen utenfor kiosken inne på området. Tidligere i år kom jeg over CDen på Statoil i remastret utgave til 59,50 og det fant jeg ut var en billig nostalgitripp. Jeg plukker den frem og spiller den fra tid til annen…

4 Comments

  • Anonymous
    26 October, 2004 - 10:43 am | Permalink

    Fikk meg til å tenke på musikk.. ikke nødvendigvis den musikken jeg har likt aller best opp gjennom de mange og lange årene, men musikk som liksom har vært der, somet soundtrack, og som ikke kan løses fra de delene av livet de var soundtrack til, varme sommere i overgangen barndom/pubertet, lydsatt av Cotton Fields (med Beach Boys?) eller Have You Ever Seen the Rain med Creedence, eller den rare og spennende lyden av Prudence fra eldre venners platespillere.. En inter-rail tur tidlig på 80-tallet der det virket som om jeg hørte Ebony and Ivory og Let’s Spend the Night Together over alt (vi reiste av en eller annen grunn to dager bak Stones på hele turen, ankom stadig vekk byer der Stones nettopp hadde hatt konsert..), Wannskrækk og Liliedugg og Sjølmord som satte lyd til de første årene jeg bodde i Trondheim, Jason and the Scorcers og Green on Red og Dream Syndicate som var med på alle fuktige nachspiel litt senere på 80-tallet.. Og The Kinks på walkman i festnings-parken på steikheite sommerdager da man lot som om man leste til en eller annen eksamen, men i virkeligheten bare så på damene, leste cience fiction og nøt Waterloo Sunset med alle sanser… Og King of the Road, på ei samleplate med country-hits som jeg kjøpte da jeg var ni, ti år gammel, første plata jeg kjøpte.. Og Steve Harley på den franske rivieraen, i 1977, Come up and see me Make Me Smile på kassettspilleren til nye engelske kompiser… Og Jimi Hendrix i kantina på gymnaset, helt til kantinedamene fysisk fjerna den forferdelige piggtrådmusikken.. Og Donna Summer på fuktige klassefester i samme periode, å danse en skikkelig trøkker til Love to Love You Baby var litt av en utfordring… ;-)Pokker så mye minner som ligger begravet si slike soundtrack til lvet, du?!

    tb

  • 26 October, 2004 - 12:46 pm | Permalink

    Bare få luka vekk Donna Summer så kjøper jeg det soundtracket der altså!!!

    Men alle soundtrack har jo noen dårlige spor innimellom, det har nok mitt også, men de finnes, ihvertfall nesten, ikke i platesamlingen. Så dermed kan jeg fremstå som en plettfri person med god musikksmak:-)

    Første plata jeg kjøpte var forresten en dobbel-LP med Elvis sine største hits…

  • Anonymous
    26 October, 2004 - 1:14 pm | Permalink

    Nei, jeg har ikke Donna Summer i samlinga, ikke Barry White heller, men likefullt var også de to viktige lydspor til deler av livet. “Noen” hadde dem jo bestandig, og spilt ble de jo.. Men få kunne simulere orgasme som Donna Summer, DET skal hun ha ;-)Saturday Night Fever var jo for så vidt også en del av dette her, men akkurat på den tida satt vel jeg om likesinnede av begge kjønn stort sett under et bord og spilte Zappa og drakk øl, i protest mot den pågående lydforurensning.. Men det var der, det også. Men som du sier, et hvert soundtrack har noen svake spor. Birn, med Deep Purple var også viktig bakgrunnslyd til et år eller to i min ungdom, diverse skiver med Yes også…

    tb

  • Anonymous
    26 October, 2004 - 1:55 pm | Permalink

    Den skiva med Deep Purple het selvsagt “Burn”, og jeg hadde til og med (fake) skinnjakke som det etter hvert sto Deep Purple på ryggen av 😉

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: