web analytics

Å snakke med seg selv


Creative Commons License photo credit: Matt Hamm

Det er mange som kaller seg eksperter på sosiale medier for tiden. Av og til kan man høre hjertesukk på Twitter om at det visstnok ikke skal mer til for å være ekspert på dette greiene her enn å ha en Facebook-profil og ha registert en blogg på WordPress.com. Ja, det kan vel hende at hjertet mitt har sukket litt også, men egentlig så er dette omtrent som å klage på at julemarsipanen er ute i butikkene i oktober. Nytteløst og kjedelig. Dessutene er det egentlig en fin ting, for marsipan er godt i oktober også.

Jeg tenker at vi godt kan ha en haug med eksperter på sosiale medier. Det er helt greit. For nå som vi alle (nesten) har begynt å bruke dem på en eller annen måte, så er det også slik at vi bruker dem forskjellig. Det er ikke en fasit, vi kan forsåvidt gjøre hva vi vil. Disse sosiale mediene er jo bare verktøy som vi kan bruke etter evne og behov. Eller lyst. Og jo flere eksperter, jo større er sannsynligheten for at vi finner noen vi kan være enig med. Tenk så kjipt det hadde vært om Trine Grung var den eneste eksperten her liksom?

For det som er greia er at vi opplever disse sosiale mediene forskjellig. Min sannhet er ikke din sannhet, eller rettere sagt: Ida Jacksons sannhet i Morgenbladet denne uka er ikke den samme som min. Faktisk så opplever jeg det litt motsatt av henne.

Ja, jeg gidder ikke kalle henne Ida Jackson mer da, for nå er vi på internett, og da heter hun Virrvarr.

Virrvarrs kronikk handler om hvordan det er forskjell på å skrive for usosiale medier som Morgenbladet, og å skrive på nett. Hun har selvfølgelig flere gode poenger, men det er altså et par ting jeg er uenig med henne i. Som f.eks dette avsnittet:

Det betyr at jeg kan skrive kjedeligere på papir: Har redaktøren akseptert en artikkel, får den være med i bladet selv om du ikke gidder å lese den. De dårlige tekstene mine kan bæres av en større og sterkere institusjon enn meg, av merkevaren Prosa, av merkevaren Dagbladet. Om du gjesper deg gjennom to blogginnlegg, har jeg mistet en leser permanent. Jeg sier ikke opp abonnementet mitt på Morgenbladet selv om jeg kjedet meg et nummer. Kort sagt: Å blogge er vanskeligere enn å skrive på papir. Å gå fra det ville nettet til det etablerte papiret er som å gå fra å være selvstendig næringsdrivende til å bli fast ansatt: På bloggen må jeg ordne alt selv og kan bestemme alt selv. I tradisjonelle medier blir markedsføring, salg, språkvask, layout og korrektur ordnet for meg, i bytte mot at jeg lover ikke å bruke ordet «pule» når jeg skriver et kåseri for P1. Papirskribenter jobber bare med tekst. Bloggere har ansvar for alt.

Det er ikke vanskeligere å skrive blogg enn å skrive for papir. Tvert i mot. Å blogge er lett som en plett i forhold. Man skriver i trygge omgivelser, man henvender seg til et publikum som kjenner en fra før, som er velvillig innstilt til deg, man preiker for koret. Eventuell kritikk er (som regel) mild og vennlig. Terskelen for hva man kan legge ut er lav, det er bare å harve ned det man tenker og hive det ut. Leserene forventer ikke at det alltid skal være dypt, interessant eller tankevekkende. Å blogge er å befinne seg i komfortsonen, og det er vel og bra det, men det er ikke særlig vanskelig på noen måte.

I hvert fall ikke når man har etablert seg, og opparbeidet seg en leserskare, det er den biten som kan være krevende, men det er en litt annen diskusjon.

Det er mye vanskeligere å skrive for papir. Plutselig er det andre som bestemmer om det du skriver er bra nok for å publiseres. Du må forholde deg til formelle krav og tidsfrister. 3500 tegn innen onsdag? Greit! Men da holder det ikke lenger bare å harve ned noe. Språklige slappheter blir påpekt og må rettes opp. Er du for personlig, for “bloggete”, eller er du kanskje for upersonlig? Holder argumentasjonen din? Er det interessant? Har det vært skrevet før?  Kanskje må du kaste hele det fordømte utkastet som du har jobbet og svettet med i tre dager i søpla og begynne helt på nytt?

Når du skriver for blogg så skriver du for folk som allerede vet hvem du er. Du kan ta deg friheter som du ikke kan når du skriver for et publikum som ikke aner hvem du er eller hvor du kommer fra. Det skjerper kravene. Du må bevege deg utenfor den polstrede cella som bloggen din er, ut av den trygge sonen. Når du blogger så vet du stort sett hvem som leser, hvordan de vil reagere, hva du kan slippe unna med, hvilke tråder du skal trekke i om du ønsker å skape litt debatt. Skriver du for papir aner du ikke hvem som leser. Du stiller deg åpen for kritikk på en litt annen måte enn du gjør på bloggen din, for selv om det er lett å legge igjen en kommentar på en blogg, så er det allikevel sånn at terskelen for å kommentere på blogger for mange er ganske høy. Det er litt som å komme inn i stua til noen, det er lettere å koseprate enn å konfrontere.

Ja, responsen på det man skriver for papir kommer senere, og er gjerne mindre i omfang, men har man skrevet noe i avisa så tror folk at det man har skrevet om er noe man gjerne diskuterer i det vide og det brede. Både nårsomhelst og hvorsomhelst.

Og plutselig sitter du i telefonen og diskuterer helsepolitikk med gamle damer fra Bergen.

Min opplevelse er altså den motsatte av Virrvarrs. Jeg synes det er mye vanskeligere å skrive for papir enn å skrive for blogg. Men jeg tror man blir en bedre skribent av det, av å utfordre seg selv, bevege seg utenfor bloggens beskyttede rom?

En annen ting jeg er uenig med Virrvarr i er dette avsnittet:

Et blogginnlegg uten kommentarer ser stusslig ut, det er nesten mislykket på samme måte som en Facebook-oppdatering uten kommentarer eller tomler opp er kjipere enn en mye diskutert og omtalt. Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. Tekstene på bloggen har plass til lesernes innspill, de er åpne, de slutter med spørsmål og problemstillinger. Å skrive på papir, er å skrive ferdig.

For det første så er det jo ikke sant. Tekster skrevet for papir genererer ofte kommentarer på debattsidene, eller som i dette tilfellet, de kan genrerere blogginnlegg. I noen tilfeller blir teksten også publisert på nett, kanskje med kommentarfelt. I noen tilfeller kan, som nevnt, tekster skrevet for papir generere telefoner fra enige eller uenige lesere. Eller kanskje drapstrusler, om du har vært dristig nok til å skrive noe positivt om feminister, muslimer og  innvandrere. Men det er nå så, aller mest er jeg uenig i det der om at et blogginnlegg uten kommentarer ser stusselig ut, at en Facebookoppdatering uten kommentarer eller tomler opp er mislykket.

Vi bruker sosiale medier med forskjellige utgangspunkt. Og vi forandrer oss. Når jeg var nattevakt med føkka døgnrytme, ute av synk med resten av verden var det sosiale aspektet med bloggingen viktigere for meg enn det er i dag. Nå har jeg dagjobb og mye mindre tid til å delta. Når jeg nå vedlikeholder bloggen så er det andre årsaker til det enn før. Det handler om gleden ved å skrive, om å sortere tanker, det handler om mange ting egentlig. Det er alltid hyggelig med respons, men det er ikke lenger så viktig for meg. Jeg synes ikke et blogginnlegg har vært mislykket selv om det ikke er noen som kommenterer det.

Det er veldig mange blogger, og bloggposter, som genererer få eller ingen kommentarer. Det gjør dem ikke mislykkede. Det er ikke #fail. Det er faktisk helt greit.

Vi kaller det sosiale medier, men det betyr ikke at det trenger å være en konkurranse om hvem som har flest kommentarer eller tomler opp. Det må være rom for å være litt usosial selv om man skriver blogg eller er på Facebook. Jeg mener, det er ikke alle mine Tweets jeg forventer respons på. Jeg tror ikke antall kommentarer er noen god indikator på hvilke av bloggpostene mine som har verdi.

Det er greit at det å skrive i sosiale medier er å starte samtaler, men man er ikke nødvendigvis gæren selv om man av og til snakker mest med seg selv?

28 Comments

  • 14 November, 2010 - 10:25 am | Permalink

    Her er eg nok meir einig med deg enn med Ida. Det er langt i frå alle sim skriv for tilbakemeldingar, og det er heller ikkje alle tema som egnar seg like bra for diskusjon. Ikkje er det slik at alle alltid har lyst til å diskutere heller.

    I forhald til å skriva på papir vs. å skriva på nett har eg om lag same type opplevingar som deg. Skriv du på papir kjem folk til å tru at du er open for å diskutera temaet når og kvar som helst (og ein får tilbakemeldingar), om ein skriv på nett held diskusjonen seg for det meste på nett, og sidan ein skriv for “meinigheieta” får ein ofte færre kritiske tilbakemeldingar enn ein gjer om ein skriv for td. aviser.

    • Hjorthen
      14 November, 2010 - 1:12 pm | Permalink

      Nettopp. Mange tekster egner seg ikke for diskusjon, og det er ikke alltid man er interessert i diskusjonen heller. Altså, jeg vil gjerne ha samtaler, men jeg er ikke så opptatt av diskusjoner. Hvilket ikke må forveksles med at jeg bare gidder å snakke med folk som er enig med meg altså, men du skjønner forhåpentligvis hva jeg mener?

  • 14 November, 2010 - 8:28 pm | Permalink

    Tiltredes! Jeg stusset over nøyaktig de samme avsnittene – spesielt det som går på samtale, diskusjon – kommentarer. 🙁

    For meg, som verken har invitert til eller fått mye diskusjon eller samtale i min blogg, var de spredte kommentarene velkomne tilbakemeldinger på at noen faktisk besøkte bloggen min. Etter at jeg omsider klarte å få installert statistikk, får jeg mye bedre redskap til å slå fast at noen gjør det, og ser til min glede at noen også av og til slår seg ned en god stund og klikker rundt. 😛

    • Hjorthen
      15 November, 2010 - 3:31 am | Permalink

      Ja, man vil jo gjerne bli lest. Det vil jeg også. Les meg! Og man vil gjerne ha tilbakemeldinger også, for all del!

      Men så lenge jeg vat at det fortsatt er folk som leser og liker, så er det i grunnen nok. Faktisk. Kommentarer er kjekt, men det er ikke så fryktelig viktig lenger.

      …okay, litt viktig da 😉

      • 15 November, 2010 - 2:25 pm | Permalink

        Ja. Jeg savner de litt spredte kommentarene, men syns det er befriende å kjøre kommentarfritt. Statistikken forteller meg tilstrekkelig til at jeg ikke føler meg usett og patetisk 🙄

  • 15 November, 2010 - 6:53 pm | Permalink

    Liker dette.

    • Hjorthen
      15 November, 2010 - 9:27 pm | Permalink

      Og dette liker deg!

  • Pingback: Tweets that mention Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på » Å snakke med seg selv -- Topsy.com

  • tb
    15 November, 2010 - 7:54 pm | Permalink

    Aner ikke hva som er vanskeligst, jeg, siden jeg har holdt meg unna blogging.. men leker med tanke på å begynne nå
    Men vet at jeg snart er like lei av ordene “sosiale medier” som jeg i sin tid ble av alt som hadde “cyber-” som forstavelse… 😉

    Også er jeg veldig enig med deg i at en facebook-oppdatering uten feedback ikke oppleves som videre stusslig. Selv om det sosial aspektet er vldig viktig for meg,så vurderer jeg faktisk å ikke ha kommentarfelt, hvis jeg altså bestemmer meg for, og får tid til å gjenopplive “It rained all day…” (skjønt gjenopplive, den var vel knapt i live i det hele tatt? ;-))

    • Hjorthen
      15 November, 2010 - 9:30 pm | Permalink

      Åja, jeg er også møkk lei sosiale medier. Jeg forlanger å få lov til å være usosial når det passer seg sånn;-)

      Men du skulle ikke bli med på den nye kulturbloggen FUS! da? Skrive om bøker, musikk, øl og mat, og alt annet som på en eller annen måte kan passe under en kulturparaply? Jeg er med, og en fin liten gjeng til, og det er ingen som leser oss. Midt i blinken for deg vet du!

      • tb
        18 November, 2010 - 9:30 am | Permalink

        FUS?

        • Hjorthen
          21 November, 2010 - 9:29 pm | Permalink

          FUS! Er grenlandsk for FØRST!

  • 15 November, 2010 - 8:21 pm | Permalink

    Kongen av blogg skriver på mine vegne igjen. Takk.

    • Hjorthen
      15 November, 2010 - 9:31 pm | Permalink

      Hah, å være konge av blogg er vel litt som å være konge av Norge i senmiddelalderen føler jeg. Men takk allikevel.

      • tb
        17 November, 2010 - 10:05 am | Permalink

        Du jobber med historien, forstår jeg 🙂 Fortell gjerne mer om kongene i senmiddelalderen, her har vi enda et tema jeg vet vanvittig lite om, men kjenner at jeg kan bli ganske interessert i?
        Når er senmiddelalderen, forresten?

        • Hjorthen
          17 November, 2010 - 11:43 am | Permalink

          Senmiddelalderen i Norge regner man gjerne fra svartedauen til reformasjonen, altså 1350 til…hva var det nå igjen? 1540 eller deromkring? Kjip periode for Norge, det er jo da alt går i dass gjennom diverse unioner både her og der før vi ender opp som dansk provins. Det er høymiddelalderen som er gøy, med Harald Gillekrist, Magnus Blinde, Birkebeienere og Baglere, paven som lyser Sverre i bann og det ene med det andre.

  • tb
    17 November, 2010 - 10:05 am | Permalink

    .. jeg m,ener, jeg er 52, er jeg da i senmiddelalderen?

    • Hjorthen
      17 November, 2010 - 11:43 am | Permalink

      Å, du har da en god stund igjen til reformasjonen enda?

  • 17 November, 2010 - 4:05 pm | Permalink

    Jeg er veldig enig med deg, og føler heller ikke at jeg trenger å kaste meg gråtende ned på gulvet dersom en av facebookstatusene mine blir stående uten respons. Men kanskje er det sånn for de unge? Det høres i grunnen litt slitsomt ut.

    • Hjorthen
      21 November, 2010 - 9:29 pm | Permalink

      Jammen er ikke du en av de unge da Lea?!?

      Men det er vel noe med det kanskje? At behovet for å bli sett er større for mange når man er yngre? Og usikkerheten større?

  • 18 November, 2010 - 4:06 pm | Permalink

    Så fint at folk opplever dette så forskjellig.

    Oppgaven fra Morgenbladet var å skrive om hvordan jeg syntes det var å gå fra nett til papir, så kronikken er ganske personlig.

    Jeg er kanskje mer enn middels opptatt av respons enn resten her – eller så har jeg skrevet til papirmedier der man får _lite_ leserrespons? Artikler i Prosa og lignende tidsskrifter er jo mye tregere masse enn f.eks kronikk i Dagbladet.

    Uansett, jeg liker at jeg faktisk har en helt annen bloggopplevelse og at jeg får høre det når folk ikke kjenner seg igjen. Også håper jeg ikke at kronikken fremstod som veldig «ekstpertete», siden de ba om en stemningsbeskrivelse av min vei fra nett til papir.

    • Hjorthen
      21 November, 2010 - 9:44 pm | Permalink

      Det er jo akkurat det, vi opplever det å være i disse digitale rommene forskjellig alle sammen, mer eller mindre. Det er klart at du har en helt annen bloggopplevelse enn min fjorten år gamle datter som lurer på hvorfor ingen kommenterer på bloggen hennes, og det er greit det, men i Morgenbladet kommer det ikke så klart frem at du kun snakker om dine egne bloggposter og facebookoppdateringer, mitt inntrykk var at du mente at enhver bloggpost uten kommentarer var så godt som mislykket, og det er jeg i så fall sterkt uenig i!

    • 22 November, 2010 - 11:53 am | Permalink

      “Å skrive i sosiale medier er å starte samtaler. ” (Morgenbladartikkelen)

      Mener du i virkeligheten å skrive at “for m e g er å skrive i sosiale medier å starte samtaler”, Virrvarr?

      • Hjorthen
        27 November, 2010 - 1:59 pm | Permalink

        Denne samtalen ser ut til å være over? Eller bare veldig langsom?

  • 22 November, 2010 - 7:06 pm | Permalink

    Fant ut at det var lenge siden jeg hadde vært i kommentarfeltet ditt og kastet perler. Til denne posten skal jeg nøye meg med en kort: Amen. 😈

    • Hjorthen
      27 November, 2010 - 1:58 pm | Permalink

      Jeg sparer til perlekjede, så du får stikke innom igjen snart da!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: