web analytics

Huset på høyden

Natten har trukket sitt svarte pledd over Skotfoss.
Gatene er tomme, alle som ikke jobber natta på bruket har gått til sengs.
Her og der stikker gatelys små gule hull i det mørke. Saga på Kabba skjærer stygge sår i nattens stillhet, men ellers er alt rolig.
Tåken ligger langs bakken, snirkler seg rundt hushjørnene. Skaper en nærmest spøkelsesaktig stemning rundt de gamle arbeiderboligene på Røråsen. Det er nettopp en slik natt hvor det er lett å forestille seg at den mannen i lang svart frakk som du passerer i lyset fra gatelykten egentlig er gjenferdet til Jack the Ripper, ute for å ta livet av nok en prostituert.Men det er ingen prostituerte ute på Røråsen i natt. Ingen lyd av skritt i natten, ingen hviskende stemmer. På Skotfoss sover man sin søteste søvn.
Tilsynelatende.

Lysene fra en bil tvinger skyggene til side for noen korte sekunder, de kaster seg til hver sine sider langs veien oppover mot bruket før de glir tilbake på plass igjen i kjølvannet av bilen som suser forbi. Lyden av do-tchok do-tchok i det den kjører over hevebrua ved slusene. Det er en Ford Taunus, lakkert candyrød. Bakvinduet er dekket av en svart sjalusi, på bagasjerommet er det festet en like svart spoiler. Inne i bilen kaster et stereoanlegg verdt omtrent like mye som bilen røde og grønne lys ut i kupeen. Mark Knopfler synger ”Why Worry” og for de to som sitter i bilen er det et godt spørsmål. De har ingenting annet å bekymre seg over denne natten enn hvordan de skal slå i hjel litt tid. Det er neppe noe stort problem, de er unge og forelskede. De har bensin på tanken og natten er enda ikke særlig gammel. Bak rattet sitter Tord, drøyt atten år gammel. Bilen har han nettopp kjøpt for sine oppsparte konfirmasjons og avisrutepenger. Mamma og Pappa har naturligvis også bidratt med litt kronasje. I passasjersetet med hånden sin på låret hans sitter Karianne, snart sytten år. Mørk og vakker. Tord har hentet henne i ett av svenskehusa på Gulset der hun bor sammen med sin mor. Hun løp ut døren med morens formaninger om å være hjemme til midnatt i ørene, men de formaningene blåser hun i for hun er snart sytten år og forelsket. Sammen har de kjørt rundt på stripa i ett par timer og kjent på den friheten som ligger i fire sylindere og ingen forpliktelser. Nå er de på vei opp til den gamle forfalne direktørboligen til Skotfos Bruk. Den enorme gamle sveitservillaen som har stått tom i femti år. Minst.

Den første direktøren på bruket bodde der, men når han gikk av ville ikke hans etterfølger benytte seg av den på grunn av beliggenheten. Den ligger vaglende på kanten av fjellet som stuper rett ned i elva på nordspissen av Røråsen. Tvers ovenfor Legeboligen øverst i Granheimlia på den andre siden av elva. Den nye direktøren hadde små barn og tok ikke sjansen på at de skulle leke der på kanten av stupet og siden har den staselige villaen stått ubebodd og sakte men sikkert har vær og vind gjort sitt til at den aldri vil kunne restaureres til fordums prakt.

Den gamle direktørboligen er akkurat et slikt sted som unge forelskede par liker å utforske. Litt romantisk og akkurat så skummel at de har ett påskudd til å trykke seg tett sammen.
Som om man trenger noe påskudd.

Tord har vært der flere ganger før, med andre jenter. For Karianne er det første gangen. Det kiler litt i magen ved tanken på henne og Tord alene i den svære villaen. Ikke ved tanken på spøkelser og gjenferd, men derimot ved tanken på at Tord kanskje vil kysse henne der. Kysse henne og legge armene rundt henne, holde henne fast med de sterke armene sine. Kanskje lirke en hånd opp under genseren… Nei, spøkelser og gjenferd var ikke i Kariannes tanker denne natten, selv om natten absolutt innbød til det.
De svinger opp Røråsen og Tord parkerer Taunusen ved siden av en svart Mercedes utenfor en av arbeiderblokkene. De går ut av bilen og hånd i hånd begir de seg bortover den nesten gjengrodde grusveien som fører bort til det forlatte huset på høyden.

Karianne har filmkunnskap som valgfag på skolen og der har hun nylig sett Anthony Perkins som den ikke helt mentalt friske styreren av Bates Motel. Synet av den falleferdige villaen gir henne assosiasjoner til huset til Norman og moren hans i den filmen. Det kribler frydefullt inne i henne der hun henger i armen til Tord.

De skal akkurat til å gå opp den brede steintrappen som leder opp til hoveddøren da de oppdager at det kommer et svakt, flakkende lys ut fra et kjellervindu ved siden av trappen. De veksler blikk. Nysgjerrige, forundrede, litt skremte blikk. Tord tar Karianne i hånden og trekker henne med seg bort til vinduet og de synker ned på kne og kikker inn i kjellerværelset.De ser inn i et stort rom opplyst av fakkelbokser og stearinlys. Rommet er ikke tomt, en gruppe mennesker fyller rommet, Tord kan ikke se hvem det er siden de fleste har ryggen til vinduet og lyset dessuten er ganske sparsomt. Karianne ville ikke kjent dem igjen om hun så hadde møtt dem på høylys dag. Utenfra som hun jo er. I den andre enden av rommet vendt mot resten av gruppen står en sortkledd mann foran noe som ser ut som en stor kasse av et eller annet slag. Han har hendene bak på ryggen, vandrer litt frem og tilbake mens munnen beveger seg. Han taler til de andre menneskene i rommet. Tord blir nysgjerrig og legger øret inntil ruten for å få med seg hva som blir sagt, men han hører bare svak mumling. Han finner frem en lommekniv fra jakkelommen sin og trekker ut det lengste bladet. Lirker det inn i sprekken mellom vinduet og karmen og prøver å lirke opp en liten luke så stille han kan. Karmen er morken så han klarer greit å hekte av vindushaspen og åpne vinduet tilstrekkelig til at stemmen innenfra lar seg høre;

Jeg kan fortelle dere at jeg har viet store deler av mitt liv til studiet av disse skapningene og det vil kanskje overraske dere at vi finner dem, ikke bare i gamle sagn og myter, men her, midt i blant oss. Med kløkt, list og lempe har de jobbet i hundreder av år med å plassere sine egne blant våre beste menn. Kun med det formål å underlegge seg den menneskelige
verden, ha oss som slaver slik at de selv kan sitte i sine enorme haller og fordrive tiden med hva nå deres rase måtte bedrive tiden med.

De sprer seg som den reneste pesten og deres eneste formål er å nedkjempe vår rase, kue oss, ydmyke oss. Tvinge oss til å jobbe for dem, skape for dem, gyte vårt blod for dem. Jeg forteller dere at dette må få en slutt, og det heller før enn siden.

Noen av dere ser tvilende ut, og jeg bebreider dere det ikke, for disse skapninger, denne rasen, er nesten helt lik oss i det ytre. I hvert fall kan den fremstå slik for våre øyne, men tro meg; De er intet annet enn et fremmedelement, så vesensforskjellig fra oss i sin ytterst skadelige natur at det vil være svært nedbrytende for den menneskelige natur hvis vi ikke nå samler oss og slår tilbake. Tvinger disse folkene tilbake dit de hører hjemme. De må stoppes!

Uheldigvis er vår rase alt for ukritiske, det er mange som har visst om dem, visst hva som har skjedd, hva som holder på å skje, men under dekke av politisk korrekt humanisme har det blitt holdt skjult for allmennheten. Den tiden må være omme.
Tiden er kommet for at menneskeheten ser igjennom dette spillet som har blitt bedrevet og slår dem tilbake, feier dem unna med knyttneven!

Det er en krig på trappene mine herrer, en krig om menneskehetens eksistens, og det finnes kun to utveier. Total seier, eller totalt nederlag.Ekstreme metoder er det eneste som hjelper mot dette ekstreme folk og jeg oppfordrer dere nå til å slutte dere til oss, bli med i denne krigen for vår eksistens.

Jeg oppfordrer dere til å drepe disse skapningene der dere finner dem og i møte med dem som fordømmer oss med fagre ord om verden og humanisme skal vi møte dem med ”Menneskeheten, og kun for Menneskeheten!”

Karianne trakk Tord i armen, ”Jeg er redd” hvisket hun, ”Kan vi ikke stikke nå?” Men Tord satt som fjetret foran vinduet. Som hypnotisert av stemmen der inne. Stemmen som fortsatte;

Bevis hva du sier tenker dere, og bevis skal dere få! Her ser dere hva vi er oppe i mot!

Han strakk armen bakover mot kassen som sto bak ham og trakk i et stort teppe som lå over denne kassen. Teppet falt til gulvet og Karianne skrek til. Det var ikke en kasse, men et bur og inne i buret satt en skapning, ikke stort annet en ei lita jente. Det lange lyse håret var skittent og flokete. Hun var utmagret og blek. Kroppen var dekket av sår og blåmerker. Hun var naken, bakbundet og med bind for øynene. Bak hadde hun noe som så ut som en kuhale, hengende nesten ned til anklene.

Mannen som snakket hørte skriket fra vinduet;

Her ser dere hvilke fordømte vetter, underjordiske, kall dem hva dere vil, som er ute etter oss, og jeg oppfordrer dere; Slå dem tilbake, knus disse helvetes skapningene, disse djevelens yngel! Drep dem der dere finner dem!

Han stirret rett mot vinduet nå, rett inn i øynene til Tord. ”DREP DEM DER DERE FINNER
DEM”.

Stemmen fylte Tords hode, tvang enhver annen tanke ut. Han grep lommekniven og snudde hodet mot Karianne. Reiste seg. Noe var annerledes i øynene hans og hun så det. ”Tord?! Tord!? Hva er det!?” hun rygget sakte bakover. Tord fulgte etter, hevet kniven, stakk etter Karianne. Hun hoppet unna. ”Tord! Ikke tull da!” Hun gråt nå, men Tord bare fortsatte å gå mot henne, nesten som en søvngjenger. Hypnotisert. ”Drep dem der dere finner dem.”

Karianne snudde og la på sprang mot veien de hadde kommet til huset på. Tord fulgte etter med kniven hevet.

”HJELP!” ropte hun, gråt og hikstet etter luft, en del av henne tenkte lakonisk at dette var akkurat som på alle disse dårlige skrekkfilmene hun hadde sett på video hjemme i kjellerstua sammen med venninner. Hun kom ut fra den gjengrodde innkjørselen, ut på parkeringsplassen. Hun skrek igjen, så høyt hun kunne. Noen måtte da høre henne!?! Hun stormet videre men nå var Tord oppe i ryggen på henne, grep henne i håret og kylte henne i bakken. Karianne hylte; ”MAMMA!” men så var Tord over henne med kniven. Han stakk og kuttet, skar og stakk igjen. Ga seg ikke før hun var
blitt stille, ga seg ikke før det ikke var bevegelse igjen i jentekroppen. Først da var det som om hypnosen slapp.

Tord kikket uforstående ned på hendene sine.

Hva var dette røde?

Hvorfor hadde han kniven i hånden? Hvor var Karianne?

Hva var denne bylten foran bena hans?

Så gikk det sakte men sikkert opp for ham og han ristet sakte på hodet.

“Nei nei nei!”

”Hva har jeg gjort?”

Han hvisket til seg selv. Så kastet han kniven fra seg, gikk bort til Taunusen, satte seg inn og startet opp, spant ut fra
parkeringsplassen. I andre etasje på blokka ved parkeringsplassen falt en gardin umerkelig tilbake på plass…

Tord kjørte som om han hadde stjålet både bil og bensin ned bakken fra Røråsen, i stedet for å svinge av til høyre mot Skotfoss fortsatte han rett frem og så til venstre mot Kabba og Administrasjonsbygningen. Der kjørte han rundt svingen og ned mot broa over Skotfossen. Broa til Åfoss som er så smal at det knapt nok er plass til en bil på den. Han kom ut på broa og trykket gassen i bånn. Taunusen akselererte med et brøl over broen. Han klarte å presse bilen opp i 130 km/t før det var slutt på brua.

Farten var naturligvis alt for høy til at han kunne klare den krappe svingen for enden av broa.

Han prøvde ikke heller, og Taunusen ble smadret mot fjellveggen. Tord ble kastet gjennom frontruten og døde momentant.
Motoren døde ut og alt ble stille. Fra den smadrete Taunusen kunne man fortsatt høre Mark Knopfler synge ”Why Worry”.

7 Comments

  • KEE
    16 December, 2010 - 3:54 pm | Permalink

    Og jeg som trodde det kom til å være en panda i buret. Er visst på feil blogg.
    Ikke dårlig stykke litteratur, forresten.

    • Hjorthen
      19 December, 2010 - 2:31 am | Permalink

      Forveksler du meg med den gale Mullah?!? Jeg som er helt normal?

      Dette stykket litteratur, eller hva man nå skal kalle det, er en del av min ufullendte og uantatte kokeroman, som nå har vansmektet i seks-sju år, og aldri kommer til å bli gjort noe som helst mere med. Men jeg kom over et bilde av den gamle direktørboligen på Skotfoss, og benyttet sjansen til å lime inn dette kapittelet her. Du er antagelig den eneste som har lest posten til ende?

  • 21 December, 2011 - 8:03 pm | Permalink

    Et helt år for sent, men jeg tror jeg har lest historien hos deg tidligere. Jeg synes den er flott skrevet og absolutt ingenting å skamme eg over. Bildet passer perfekt 🙂

  • Nysgjerrig
    13 January, 2012 - 11:02 pm | Permalink

    Er dette en sann histore eller bare noe du har funnet opp? om du har laget dette så er det jævelig bra skrevet!

  • 14 January, 2012 - 2:49 am | Permalink

    Jeg har nok funnet på det meste av det her selv ja, men huset sto jo der, og det har vel vært kjærestepar på besøk der vet jeg. Men ellers er det jo bare oppspinn alt sammen.

  • labrador
    29 November, 2012 - 10:37 am | Permalink

    😆 💡 :mrgreen: 😮 😳 😛 🙄 😛 😛 😛 😛 😛 😛 ➡ 😕 ❓ 💡 💡 😀 🙄 🙄 🙄 😈 😛 😮

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: