web analytics

Chamberlains spøkelse

Så dukket han opp igjen da, stakkars gamle Neville Chamberlain. Slik han har fått det for vane i diskusjoner omkring hvorvidt krig er et moralskt forsvarlig alternativ. Chamberlains navn dukker til stadighet opp, og bare vent, hvis det for alvor trapper opp til konflikt med Iran så kommer nok Chamberlains spøkelse til å prege også de debattene. Denne gangen var det VamPus som trakk frem Chamberlain-kortet:

Nei. Krig er ikke en enkel løsning. Ei heller alltid rett. Som oftest er dialog og samarbeid (tør vi tenke frihandel) den beste løsningen. Men noen lærte faktisk av forhandlingene i Munchen i 1938, som i følge daværende statsminister i England, Neville Chamberlain, brakte "Peace in our time". Det er alltid noen som betaler prisen dersom fred er løsningen til enhver tid. Det var mitt poeng.

Poenget er kanskje godt nok, men er det ikke snart på tide å stede Chamberlains spøkelse til evig hvile nå? Mannen fikk ikke oppleve fred i sin tid, men kanskje vi i det minste kan gi hans minne "peace in our time"?

Så hva tenker du på¨når du hører ordet "Chamberlain"?

Hvis du er som meg så kan det hende du begynner å assosiere litt og mene å huske at Stoke i sin tid hadde en spiss som het Chamberlain. Du lurer på om han het Alec til fornavn, men når du googler så finner du ut at Alec Chamberlain var keeper for Watford, og at han som du egentlig tenkte på het Marc Chamberlain og fikk åtte landskamper for England.

De fleste er imidlertid litt mindre fotball-nerdete enn meg og forbinder Chamberlain med den konservative politikeren Neville Chamberlain. Statsminister fra 1937 til 1940 og mest kjent som mannen som forhandlet med Adolf Hitler i Munchen 1938 og kom hjem med en avtale som han hevdet ville gi "Peace in our time". Der og da ble han hyllet som en helt, men Churchill hudflettet ham med den drepende replikken "You have chosen dishonor before war. You shall have both" og slik gikk det jo også. Chamberlain selv døde imidlertid av magekreft i november 1940 og angret ingenting. Han så ikke at han kunne gjort ting noe annerledes.

Etterkrigstiden har ikke fart pent frem mot Chamberlains minne, og hans navn har blitt haukenes og krigshisserenes verste skjellsord. Chamberlain og appeasement. Mot det trumfkortet faller liksom alle argumenter mot krig døde til jorden. For er det ikke slik at verden på sitt vis fortsatt står fast i 1938? Enhver tyrann er Adolf Hitler, enhver krigsmotstander er Neville Chamberlain, og George W.Bush skulle for alt jeg vet ønske at han var Winston Churchill? Vel, det er på tide å gravlegge disse argumentene en gang for alle. La dem hvile i fred sammen med PK-begrepet, janteloven og alle disse ikke-argumentene vi gjerne bruker for å slippe å finne på noen ordentlige argumenter. Mange historikere har nemlig langt på vei renvasket Chamberlains minne, som sagt så er det altså på tide å la hans spøkelse nå endelig få hvile i fred.

Vårt syn på Chamberlain er selvfølgelig farget av alt det vi nå vet om Hitler og nazi-Tyskland. Det holder med et blikk på bildet over her, med den typiske engelske gentleman, Chamberlain, hjertelig håndhilsende på monsteret Adolf Hitler. Når vi vet hva som gikk for seg i Auschwitz gjør det nesten fysisk vondt å se på det bildet. Hvorfor ble ikke Hitler stoppet tidligere? Trodde virkelig Chamberlain at det gikk an å snakke fornuft med denne psykotiske villmannen?

Vel, dette er etterpåklokskap og lite annet. Chamberlain var selvfølgelig ingen idiot. Han var en dyktig og realistisk politiker. Han innså at Storbritannia ikke hadde ressurser, verken økonomisk eller militært, til å opptre som noe verdenspoliti. Hans politikk var baset på ønsket om å opprettholde britenes posisjon innenfor den eksisterende verdensorden, og dette gjorde en politikk basert på fred, selv til en betydelig moralsk pris, langt å foretrekke fremfor en ny europeisk krig hvor oddsen ikke nødvendigvis gikk i britisk og fransk favør. Historikerene nevner tre gode grunner til at britene valgte å følge appeasement-sporet:

For det første så hadde ikke britene nok fagarbeidere til å gjennomføre en hurtig opprustning av militæret uten å forstyrre den skjørbare gjenoppbygningen av økonomien etter krakket som rammet britene hardt tidlig på trettitallet. Man fryktet rett og slett økonomisk kollaps hvis man sto opp mot Hitler og Mussolini. For det andre så var altså ikke militæret klare for krig i stor skala. De øverste sjefene for de væpnede styrkene rådet gjennom hele tredvetallet regjeringen til å føre en politikk som for enhver pris sørget for at man ikke ble tvunget til å føre en krig mot Tyskland, Italia og Japan på samme tid. For det tredje så var opinionen sterkt i mot en politikk basert på motstand mot diktatorer, ihvertfall frem til 1937. Chamberlains politikk var med andre od i tråd med folkets ønsker, og basert på at britene ikke hadde noe som helst å vinne, verken politisk eller økonomisk, på en krig mot Hitler.

Chamberlain ønsket fred. Han hatet tanken på å kaste britene inn i nok en langvarig verdenskrig. Han var nok villig til å strekke seg langt for å unngå krig, men han ønsket ikke fred for enhver pris. Årsaken til andre verdenskrig var ikke Adolf Hitler. Årsaken var at forhandlerene etter første verdenskrig ikke klarte å snekre ihop en avtale som Tyskland kunne leve med. Chamberlain mente at Tyskland nok trengte en revisjon av fredsavtalen fra 1919. Han visste at britene ikke hadde ressurser til en langvarig konflikt med Tyskland, Italia og Japan. Han visste at den tyske hæren var velutstyrt og muligens den sterkeste i Europa. Chamberlains politikk var å håpe det beste mens man forberedte seg på det verste. Kunne man stagge Hitler gjennom forhandlinger ansikt til ansikt, og skriftlige avtaler uten tap av liv, vel og bra. Samtidig var man smertelig klar over at avtaler kanskje ikke ville være nok. Chamberlain satte igang en massiv opprustning slik at britene ville være klare for krig. Hvis de måtte.

For la det være helt klart: Tanken på at Storbritannia skulle kunne leve i fred med et nazi-dominert Europa er ganske så absurd. Det finnes dem som har kritisert Chamberlain for å ha gått bort fra appeasement-politikken i 1939 gjennom garantien overfor Polen i tilfelle et tysk angrep på landet. Man mener at om man hadde holdt linja og gjentatt Munchen-seansen etter angrepet på Polen så ville kanskje ikke Frankrike falt, britiske byer blitt bombet eller Russland angrepet. Dem om det. Faktum er vel heller at Chamberlains forhandlinger med Hitler handlet mer om nødvendighet enn om vilje. Det handlet om å kjøpe seg tid, for verken Chamberlain, hans parti eller den britiske opinion var innstilt på å overlate Europa til sin egen skjebne. Et aggressivt Tyskland måtte stoppes, og opprustningen etter Munchen i 38, samt ultimatumet før invasjonen av Polen viste at Chamberlain var fullstendig klar over det. 

Det gjorde selvfølgelig ikke mye for Chamberlains rykte at hans motstandere Anthony Eden, Harold MacMillan, og selvfølgelig Churchill fikk lov til å skrive sine historier mens Chamberlain måtte vente helt til 1967 før regjeringens arkiver fra tredvetallet ble åpnet for historikernes innsyn. Noe som altså langt på vei har rehabilitert Chamberlain. Det er på tide at kunnskapen om dette snart siger ut til andre enn historikere og fotballnerder. 

La Chamberlains spøkelse få hvile i fred!

9 Comments

  • 2 May, 2006 - 8:52 am | Permalink

    Interessant vinkling – ting er som regel mer komplisert enn man tror. Bildet av Churchill nyanseres over tid, og nå er det tid for Chamberlain også.

    (men hvorfor har fotballnerder en annen oppfatning av Chamberlain?)

  • 2 May, 2006 - 9:17 am | Permalink

    Tja, egentlig så er det vel helst bare herr Fotballnerd Hjorth som har en annen oppfatning av Chamberlain? (Men det kan jo snu seg?)

    Chamberlain slipper vel neppe helt av kroken. Hele den “Peace in our time” greia var kanskje ikke annet enn skuespill, egnet til å føre presse og opinion bak lyset, han skal ha løyet til underhuset om tyskernes militære styrke og kunne kanskje ha begynt opprustningen tidligere.Starten på krigen gikk jo temmelig dårlig for britene. Var vel først og fremst derfor Chamberlain måtte gå?

    Når han så gikk så var Churchill utvilsomt rett man på rett plass, men den som først og fremst skal ha ansvaret for å ha unnlatt å stoppe tyskerne må vel være hans forgjenger Stanley Baldwin. Når Chamberlain tok over i 37 var det allerede for sent?

  • 3 May, 2006 - 11:27 am | Permalink

    Kanskje på tide å skifte navn på bloggen? Her uttaler du deg tydeligvis om ting du har greie på, interessant artikkel!

  • 3 May, 2006 - 11:22 pm | Permalink

    Nei, Chamberlain var slett ikke noen idiot, men det er det mange som ikke vil innrømme. Enda færre er vel villige til å innrømme at mange i både England og USA faktisk støttet Hitler. Han var jo en militant anti-kommunist som visste at kvinnfolkene hørte hjemme i kjøkkenet og at kirken er veldig viktig. En riktig kjernekar og en fornuftig konservativ politiker, den karen!

  • 4 May, 2006 - 1:39 am | Permalink

    Joda, skikkelig kjekk kar Adolf. Sunne interesser og alt det der…

    Opinionen i England var nok sterkt skeptiske til Hitler og nazismen etterhvert, men i USA var man nok litt mer likegyldige. I en meningsmåling en måned eller to før Pearl Harbor tvang amerikanerene med i krigen mente godt over 80 prosent at USA skulle holde seg utenfor krigen.

    Roosevelt var nok ikke blant dem dog.

  • tb
    5 May, 2006 - 8:24 am | Permalink

    Hitler var en skikkelig fyr med sunne verdier, ja.. Aftenposten syntes også det. Dessuten var han ikkerøyker og vegetarianer og levde trofast med sin ene kvinne livet ut. et dydsmønster 😉

    Fordelen med Churchill er at ingen husker hans feilgrep (som f.eks. den rimelig katastrofale strategien med massiv bombing av sivile mål i Tyskland; England greide faktisk ikke å produsere fly og lære opp flygere fort nok til å erstatte tapene, og det virket ikke heller, Tyskerne ble bare forbanna, slike engelskmennenen ble det da deres byer brant), siden han vant til slutt. Da er det lettere å glemme tabbene også.

  • Pingback: Ikke Thatcher, men Bush? « Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Pingback: Chamberlains spøkelse igjen | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • 27 October, 2011 - 10:05 pm | Permalink

    Interessant artikkel (som man jo gjerne sier når noen har skrevet noe man er enig i). Har også befattet meg med temaet, noe som resulterte i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. La den ut på bloggen min: http://ivarbakke.blogspot.com/2011/05/kan-vi-lre-av-historien-refleksjoner.html

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: