web analytics

Hva føler du nå?

Jeg husker ikke nøyaktig hvor jeg var når Oddvar Brå brakk staven, men jeg husker dagen. Jeg var fjorten år, hadde dratt til min ti år eldre bror midt i trynet, og så løp jeg. Han fikk nesten tak i meg, men klarte bare å rive i stykker genseren min. Jeg kom meg ned trappen og ut av huset. Rømte til kjæresten min. Der så vi stafetten i opptak på ettermiddagen, Brå og Zavjalov delte gullet til stor ståhei, og alle hjerter gledet seg. Det ble servert fiskeboller i hvit saus som smakte mye sterkere enn jeg var vant til, og på kvelden fikk jeg smake whisky for første gang. Ballantines og cola. Noen spurte sikkert Brå hva han følte når staven brakk, men hva han svarte husker jeg ikke. Jeg husker at jeg følte meg ganske voksen den kvelden, men meg var det ingen som spurte.

Hva føler du nå har blitt klisjeen på hvor klisjefylt sportsjournalistikken er. Så lenge jeg kan huske har noen stått klar ved mållinjen for å høre langrennsutøverene fortelle hva de følte i det de skjønte at de ville ble verdensmestere. Eller i det de skjønte at de ikke ville bli verdensmestere. Og de holder på fortsatt. Jeg dumpet tilfeldigvis innom NRKs VM-sending på den første konkurransedagen i årets ski-VM, Øyvind “Pølsa” Pettersen hadde blitt slått ut i prologen, og NRKs journalist lurte på hvordan det føltes. Det hadde vært fullt forståelig om responsen hadde blitt pølse med brøl, men Pettersen klarte å svare høflig og greit for seg. Verre var det med den gamle svenske kjempen Thomas Wassberg som etter en lang og tung femmil i Kollen fikk spørsmål om hvordan han hadde opplevd disse fem milene. Åk själv, gubbjävel, svarte Wassberg, og det er fortsatt det eneste svaret på et sånt “hva føler du nå”-spørsmål jeg faktisk husker.

Det er klart man kan kritisere sportsjournalistikken for å være forutsigbar, repeterende og klisjefylt. På den annen side, det er begrenset hva man egentlig kan spørre en idrettsutøver om i disse situasjonene. Det er ingen som gidder å slite seg gjennom 30 km langrenn med skibytte på TV for å høre hva Petter Northug mener om den siste utviklingen i Midt-Østen.

– Gratulerer med et godt gjennomført løp Petter
– Takk takk
– Hva tenker du om utviklingen i Libya den siste tiden, hva vil det ha å si for flyktningsstrømmen fra Afrika til Europa om Gadafi faller?
– Ehhh…
– Hvor var du da Hosni Mubarak staven?
– Ja det vet jeg, da var jeg på tredemølla og tok en oksygentest.
– Hva følte du da?

Det funker ikke så bra det der. Jeg tror det er best for alle parter om både sportsjournalistene og utøverne holder seg til det vanlige manuset. Det er antagelig slik folk flest ønsker det. Sportsjournalistikken skal være litt sånn traust og velkjent. De som ønsker seg noe annet får se det på SVT. Klisjeene blir som nye når man hører dem på et annet språk. Og så er det jo alltid litt deilig å høre på svenskene når vi har slått dem da.

Det er snart 30 år siden forrige gang det var ski-VM i Oslo og den berømte staven til Brå. Om 30 år kommer jeg til å ha glemt dette, men når Marit Bjørgen tok sitt andre gull i dette verdensmesterskapet var jeg på jobb i butikken der jeg tjener til mitt daglige brød. Jeg har fått grundig opplæring, og en av de tingene jeg har lært er at når jeg henvender meg til kunden, så skal jeg ikke spørre om jeg kan hjelpe med noe. Det gir kunden en mulighet til å si nei. Jeg skal spørre hva jeg kan hjelpe med. Dette skal visst være en genistrek som gjør det umulig for kunden å si nei, og dermed i stedet ender opp med å gi meg en drøss med penger. Problemet er bare at kundene som regel ikke har vært på det samme salgskurset som jeg har vært på. Vi har ikke samme manus. – Hei hei, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag? – Nei, jeg bare ser litt jeg, svarer kunden da gjerne, og så er vi like langt. Jeg kan tenke meg at noe av det samme ville skjedd om sportsjournalistene plutselig begynte å stille overraskende spørsmål til idrettsutøverene. Uansett hva spørsmålet var, ville idrettsutøverene gi seg i kast med å svare på det spørsmålet de forventet å bli spurt, og dermed ble det følelsene allikevel gitt.

Litt som irriterende politikere, næringslivstopper og pressetalsmenn som har pugget en lekse som de lirer av seg uansett hva journalister og programledere spør om. En lekse så kjedelig og intetsigende at den er glemt allerede før man har kommet til punktum. Ofte skulle jeg ønske alle bare kastet manuset. Eller byttet med noen andre sitt manus. – Hvordan var løypa der ute Stoltenberg?
– Gå selv, journalistjævel.

4 Comments

  • Mina
    2 March, 2011 - 10:16 am | Permalink

    Hej! Det var inte Thomas Wassberg, men den notoriskt hetsige Arthur Häggblad som enligt sägnen sa detta till landshövding Bernhard Larsson efter ett sverigemästerskap i Falun. En del menar att det var självaste kung Gustav V som fick sig en skopa ovett. Den samme Häggblad gav på förfrågan följande hälsning till radiolyssnarna: “Ja, skidlöpning är ett hundliv, jag önskar jag vore död. Hälsa till vem f-n som helst.”

    • Hjorthen
      3 March, 2011 - 6:31 pm | Permalink

      Jeg husker selv at Wassberg svarte “gå själv” på et spørsmål fra en ivrig reporter rett etter et løp en gang. Jeg kunne ikke huske at han la til noen gubbjævel, men antok at DN visste hva de skrev om når jeg så de refererte til det i en sak om Thomas Alsgaard som ligger ute på nettet et sted. Det gjorde de kanskje ikke da altså.

  • 9 March, 2011 - 8:00 am | Permalink

    Apropos det å svare på det man forventer å bli spurt om; det hender faktisk at folk svarer “Nei, takk!” når jeg ønsker dem en god dag fordi de tror jeg skal spørre om de vil ha kvittering.

    • Hjorthen
      12 March, 2011 - 2:35 am | Permalink

      Ja sånn er det, vi går rundt i ørska alle sammen. Prøvde meg en gang med plakaten “Ta to, betal for tre” i butikken. De færreste oppdaget det.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: