web analytics

Tear Stained Lyrics #1: Anchorage

Jeg er en sippeguri, la det være slått fast en gang for alle. Når jeg kjører rundt alene i Toyotaen, med musikk på stereoen, så hender det både titt og ofte at tårene presser seg på. Alltid utløst av en eller annen tekstlinje. Noen sanger vet jeg har den effekten hver eneste gang, andre ganger blir jeg tatt på sengen. Som her forleden da klumpen i halsen og tårene i øynene plutselig presset seg på under avspilling av Michelle Shockeds fine Anchorage.

Hvor ble det av Shocked forresten, hun var da ganske hot shit på sent åttitall, men nå kan jeg ikke huske å ha hørt noe fra den kanten siden Arkansas Traveler i 1992 eller deromkring? Jeg får Google etterpå, for dette handler jo om meg, ikke henne.

For de som ikke kjenner Anchorage, så er det altså en en liten vise der Michelle Shocked synger om at hun satte seg ned og skrev et brev til en gammel venninne som hun ikke har sett på lenge. Hun sender brevet avgårde til Dallas, Texas, men svaret kommer fra Anchorage, Alaska.

Det er en melankolsk stemning her, naturligvis, Michelle og venninnen har vokst fra hverandre. De har ikke sett hverandre siden venninnens bryllupsdag, Michelle lever musikerlivet som a skateboard punkrocker, venninnen har en splitter ny baby, og et barn som skal begynne på skolen. Hun husker ikke lenger hvordan den kjærlighetssangen Michelle sang i bryllupet gikk. Mannen hennes fikk en bedre jobb, så de flyttet. Hun har ankret opp i Anchorage. Hey Chel, I think I’m a housewife.

Den linjen som får tårene til å presse på her kommer ute i siste vers:

Hey girl what’s it like to be in New York
New York City, imagine that, tell me
What’s it like to be a skateboard punk rocker
Leroy says send a picture
Leroy says hello
Leroy says keep on rockin’ girl
Yeah keep on rockin’

Det er keep on rockin’ som gjør det. Det klumper seg til i halsen. Hvorfor akkurat den er vanskelig å si, men det er noe med melankolien her. Noe med lengselen mellom linjene her. Venninnen og mannen hennes, kjernefamilien, som lengter tilbake til en svunnen ungdomstid, the all night rockin’ and rollin, hey Chel we was wild then. Men også lengselen den andre veien, en lengsel etter familielivet, stabiliteten, kjærligheten, etter å være ankret opp i en trygg havn, ikke nødvendigvis i Anchorage, men et eller annet sted?

Jeg vet ikke, men noe er det i hvert fall som gjør det.

Ellers så viser det seg at Michelle Schocked fortsatt rocker på. Hun ga ut sin trettende og foreløpig siste i 2009. At det meste hun har gjort siden Arkansas Traveler har gått meg hus forbi skyldes nok at hun har hoppet av karusellen med multinasjonale plateselskap og den slags. Nå gir hun ut musikken sin selv, og klarer visst å leve fint av det. Bra!

One comment

  • TB
    27 June, 2011 - 7:21 am | Permalink

    Takk og takk igjen for at du delte dette, Hjorth! Michelle Shocked trenger vi å bli minnet på. Og den låten.. jo, skjønner akkurat hva du mener med de tårene, ja..

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: