web analytics

Hjorthen leser bok og ser film: Til Huttetuenes land

I open my mouth, drawing in the breath to shout his name, and he is running, long legs like his father’s, full of health and desperation, running pointlessly. It’s inescapable, what he is running from, but in the instant before I shout his name I am glad, glad to see him running, this boy of mine who will, I think, survive. “Robert!” I shout, at exactly the same time as his father, but Robert is heading down the street, head up, arms pumping. He won’t go far.

“Robert!” his father shouts again.

I am glad, oh so glad. Run, I think joyfully. Run, you sweet bastard. Run!

Dette sitatet er fra novellen Frankensteins Daughter, i Maureen F. McHughs bok Mothers and Other Monsters. En scene som jeg ikke har klart å glemme, muligens fordi jeg har skrevet om den før. Robert er tenåringssønnen med fraskilte foreldre, han bor hos moren, men etter å ha tagget ned politistasjonen og blitt tatt for det har foreldrene besluttet at han skal flytte til faren for en periode. Det er derfor han løper. Og jeg heier på ham. Akkurat som når jeg ser på det forferdelige Supernanny programmet. Når den eplekjekke supernannyen kommer inn og møter barna så håper jeg alltid på at de skal overfalle henne, binde henne med tau, og gi henne en skikkelig timeout innerst i et stort klesskap på loftet. Ja, jeg innser jo at de familiene som er med i dette programmet har havnet i et uheldig mønster som de trenger  hjelp for å komme ut av, men det hjelper ikke. Jeg heier på kidsa.

Akkurat som med stribørsten Hagbarth som aldri gir seg når han har bestemt seg for noe. Jada, jeg er fullstendig klar over at han må lære å tilpasse seg, at det er noen ting man bare ikke gjør, at det er ting som er forventet av ham etter hvert som han blir større, men samtidig så er det en liten del av meg som heier på ham når han nekter å gi seg for voksenovermakten.

I hvert fall når det er noen andre det går utover. Når det er meg han krangler med så har jeg ofte lyst til å bygge et fangehull i kjelleren og gi ham et par dager på vann og brød.

Når Max i filmatiseringen av Til Huttetuenes land biter moren sin og løper sin vei, så tenker jeg på den novellen til McHugh. Jeg tenker på Hagbarth. Jeg tenker på når jeg selv var liten. Og jeg tenker på den følelsen av avmakt man av og til hadde som barn. Når de voksne ikke forsto. Eller ikke var tilstede. Den følelsen av å være alene i verden som faen aldri helt blir borte selv i godt voksen alder. Jeg blir glad for at Max løper sin vei, jeg heier på ham, løp din fine fyr, ikke la deg kue, ikke bli som alle andre. Ikke bli voksen, det er fankern ikke noe å trakte etter. Løp din jævel, løp!

Men det er en meningsløs tanke, og det vet vel Max også innerst inne. Når han kommer til Huttetuenes land, så er det gøy en stund, men til slutt så raser alt sammen. Det er nok best å dra hjem allikevel, når alt kommer til alt.

På Twitter funderer jeg på hva som hadde skjedd om Max hadde blitt værende hos Huttetuene, og aldri dratt hjem. @FrkSolheim svarer at det nok var best at han dro, det ble vanskelig for alle at han var der. @Dybfest tenker at han nok hadde blitt spist opp eller knust om han hadde blitt værende. Jeg spurte etter å ha lest boka for Hagbarth, men ikke sett filmen ennå, og var dermed ikke helt enig i svarene.

Men nå forutsetter jeg at alle kjenner historien, og det er det kanskje ikke alle som gjør? Selv hadde jeg jo ikke lest den før nå nylig, så la oss ta et kjapt resyme. Til Huttetuenes land er en billedbok for barn. Den kom ut i 1964, var visst kontroversiell fordi den er relativt mørk til billedbok å være, i hvert fall den gang, og handler om Max som tar på seg ulvedrakten sin, blir helt på styr, og blir sendt til sengs uten kveldsmat. Den kvelden vokser det frem en hel liten skog på rommet hans, og et hav kommer rullende. Det har med seg en båt, og Max seiler gladelig med den til Huttetuenes land. Huttetuene er svære monsterlignende skapninger med klør og skarpe tenner. De brøler høyt, men Max blir ikke redd. Han stirrer dem inn i øynene, og da blir de så imponert over denne nye Huttetuen at de gjør ham til konge. Da blir det spetakkel, men så blir Max lei av å være konge, han lengter hjem, og dermed tar han farvel. Seiler tilbake over havet og tilbake til rommet sitt, der kveldsmaten fortsatt er varm.

Hagbarth er allerede godt bevandret i fortellerkunstens mange lure knep, han er overbevist om at Max bare drømmer hele greia. Det er jo en naturlig tanke, at det vokser frem en skog på rommet hans er neppe særlig realistisk, men jeg tenker at det er noe mer her. Nå må det sies at boka består av ti setninger, så her er det åpent for tolkninger for å si det slik, men jo. Jeg tenker at Max faktisk er ganske vill av seg, litt mer enn gjennomsnittet, og når han drar til Huttetuenes land så møter han likesinnede. Og så tenker jeg at disse Huttetuene egentlig er ville barn, akkurat som Max, som ikke har dratt hjem igjen. At de gjennom sitt opphold i Huttetuenes land har blitt til monstere. Eller i hvert fall monsterlignende skapninger. At de har vært der for lenge.

Når jeg funderte på hva som hadde skjedd med Max om han hadde blitt værende i Huttetuenes land, så tenkte jeg at han også etterhvert ville blitt til en Huttetu. Jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være vanskelig for alle om han ble, og jeg trodde ikke at det var noen fare for at han skulle bli spist. Men det var fordi jeg ikke hadde sett filmen. Nå har jeg det, og nå forstår jeg hvorfor jeg fikk de svarene jeg fikk.

Okay, boka er en klassiker. Alle med barn i rette alder bør sporenstreks kjøpe inn. Men hva med filmen?

Det forekommer meg at dette er en film for kritikerene, mer enn for bøgen, noe som vel understrekes at at Rotten Tomatoes gir den 79% på kritikerratingen, mens publikum nøyer seg med 59%. Det er ikke en film som følger den vanlige formelen for barnefilmer, den er annerledes, og den er kanskje ikke for alle. Selv liker jeg den ganske godt, men er ikke helt overbegeistret heller. Jeg digger starten, jeg har klumpen i halsen når snøhulen til Max blir ødelagt, og jeg føler med ham når han er ensom og ingen har tid til ham. Jeg synes han som spiller Max gjør en kjempejobb, og jeg synes filmen ser aldeles smashing ut. Huttetuene er også fine, og klart inspirert av Maurice Sendaks tegninger i boka.

Men jeg synes den blir litt for lang, og jeg mister rett og slett litt av interessen når Max kommer til Huttetuenes land. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt klarer å engasjere meg. I hvert fall ikke første gangen, men jeg har sett den halvannen gang med Hagbarth nå, og den vokser faktisk litt på meg etterhvert. Hagbarth henger også godt med, han sitter som et tent lys under innledningen i den virkelige verden, og er også veldig interessert ganske lenge etter at vi møter Huttetuene. Før han også nok synes den blir litt lang, omtrent på det punktet der de drar i gang en sølekakekrig, og det meste etterhver går galt. Men når Max må gjemme seg i munnen til KW er han på igjen, og dette har vi snakket mye om i etterkant. Ja, hele historien egentlig.

– Hvor gammel er Max enkli?

– Tja, tipper han er rundt åtte år gammel?

– Eller ni?

– Ja, eller ni.

– Eller ti!

– Ja kanskje, men da begynner han vel å bli litt for stor til å gå med ulvedrakt?

– Ja, og fire år er for lite til å gå med ulvedrakt.

– Nei det synes jeg ikke, du spretter jo rundt i Spiderman-drakt både titt og ofte, og da går det nok fint med ulvedrakt også.

– Hmmm…

Ellers så handler det vel egentlig om en reise inn i Max sitt følelseliv dette her, Huttetuene er ikke ekte selv om Hagbarth liker å tro det. Forholdet mellom huttetuene Carol og KW speiler kanskje forholdet mellom moren og faren til Max, og Max prøver så godt han kan å skjønne hvordan verden henger sammen. Så drar han hjem til slutt, og hva som hadde skjedd om han hadde blitt værende får vi aldri vite. Men det hadde nok ikke blitt noen happy ending.

Så er det kanskje ikke noen vits å gjøre opprør allikevel da. Ingen grunn til å stikke av. Det blir ikke noe bedre selv om man kommer frem dit de ville holder til.

Men jeg fortsetter nok å heie på de som prøver seg allikevel.

5 Comments

  • fr.martinsen
    2 July, 2011 - 11:52 pm | Permalink

    Jeg fikk lyst til å dele noen huttetuposter,
    en der jeg bl.a. oppdaget at Anne Cath Vestly har oversatt boka
    http://froemartinsen.blogspot.com/2009/10/til-huttetuenes-land.html

    Og en der Maurice Sendak snakker om døden
    http://froemartinsen.blogspot.com/2009/10/spike-jonze-maurice-sendak.html

    Og en der Sendak blir 80 og forteller at han er homo
    http://froemartinsen.blogspot.com/2008/09/maurice-sendaks-80-rsdag.html

    Og den fine sangen

  • 3 July, 2011 - 2:31 pm | Permalink

    Det var en fin post om filmen. Du satte ord på et par aspekter der som jeg merker jeg er enig i.

    I forhold til å stikke av/gjøre opprør så må man kanskje gjøre det av og til, selv om man kommer tilbake etterpå? Jeg liker å tro det 🙂

  • TB
    4 July, 2011 - 7:52 am | Permalink

    En gammel sosiolog eller statsviter eller noe sånt, Albert O. Hirchman, skrev om de tre grunnleggende strategiene for å håndtere situasjoner der individets ønsker og behov ikke lenger passet sammen med omgivelsens; exit, voice og loyalty. “Exit” er altså flukt, å fjerne seg sjøl fra de omgivelsene som er problematiske eller umulige, “voice” handler om å prøve å endre omgivelsene slik at de blir mer akseptable, gjøre opprør, og “loyalty” handler om å akseptere ting slik de er, og heller prøve å forandres seg sjøl. Det siste er vel den stratgien de fleste av oss velger? Noen, de tøffe og sterke av oss, vil vel gjerne gjøre sin stemme hørt og endre systemet… Men jaggu synes jeg det må være rom for litt “exit” også, av og til er flukt en løsning? Og er virkelighetsflukt, som Huttetuene kanske handler om, alltid negativt?

    Jeg har aldri lest boka, hadde ikke noe forhold til fortellingen før jeg så filmen. Så den forresten sammen med sønnen på 13, som jeg trodde var litt for stor, kanskje, dessuten litt for action og eksplosjon-orientert. Mens jeg likte filmen, men litt som du nok syntes den ble litt lang etter hvert, oppdaget jeg at guttungen satt fullstendig fanget. Og da jeg etterpå spurte, slik jeg alltid gjør, er jo viktig å ha en dialog med sine barn rundt felles oppplevelser må vite, så svarte han at det var den beste filmen han hadde sett.

    • 4 July, 2011 - 7:32 pm | Permalink

      Så fint! Bra at det er rom for andre ting enn Transformers hos trettenåringene, bare man passer på å vise dem det. Og på en måte tror jeg kanskje tretten år er den aller beste alderen å se denne filmen i?

      • TB
        6 July, 2011 - 1:44 pm | Permalink

        Tror kanskje du har rett i det med 13 år som en perfekt alder for den filmen? Gammel nok til å skjønne litt, og ikke gammel nok til å bli analytisk?
        Men jeg ble faktisk litt overrasket over guttungen, han ble åpnebart veldig grepet av historien, nesten litt sånn alvorlig da han sa at den var bra…

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: