web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen leser bok: Alle ingrediensene på plass

Jeg begynner på denne bloggposten klokken 23.59 den 11 juli 2011. Ett minutt før datoen som mange har ventet på i seks år eller deromkring. Dagen da femte bok i George RR Martins serie om kampen om å vinne The Iron Throne i Westeroos kommer ut. Nå er dagen her, så for dem som har ventet er det ikke noe poeng riktig ennå å døyve lengselen med bøker sydd rundt samme lest.

Men nå har Martin brukt seks år på denne boka, og fem år på den før, så det er liten grunn til å tvile på at abstinensene snart vil melde seg igjen. Før eller siden vil trangen til å lese noe som ligner på Martin, men allikevel er akkurat så mye annerledes at det føles friskt, melde seg. Denne bokomtalen er for dere.

Joe Abercrombie heter forfatteren. Han har skrevet en trilogi som står støtt i fantasysjangeren, med alle de riktige ingrediensene på plass. Barbaren og sverdsvingeren med et hjerte av gull, den arrogante og overlegne adelsmannen, den usedvanlig fryktløse kvinnen fra ørkenen, en relativt skjeggete og gretten trollmann. Et imperium på randen av oppløsning, med fiender på alle kanter. Et magisk tårn. Trolldom, action, blod, og en liten dæsj med kjærlighet. Okay, den er ganske liten da, men det er en dæsj altså!

Trilogien heter The First Law Trilogy, og i tillegg til den har Abercrombie skrevet to frittstående bøker fra samme univers. Jeg har så langt bare lest første bok i trilogien, The Blade Itself, og selv om den altså har alt som en episk fantasy, eller en Terry Pratchett-bok, skal ha, og dermed neppe kan sies å ha funnet opp kruttet på noen måte så liker jeg den godt.

Våre helter er Logen Ninefingers, også kjent som The Bloody Nine. En legendarisk kjempe fra det høye nord som egentlig er lei av å sloss. Men pasifist har han ikke blitt. Han får etterhvert vite at trollmannen Bayaz er interessert i å ha en liten prat med ham, så Logen oppsøker ham, og bestemmer seg for å bli med på hva det nå er Bayaz pønsker på. Jezal er adelsmannen som trener for å delta i den årlige store turneringen der imperiets beste sverdkjempere støter sammen. Han er arrogant, full av seg selv, lat, men har et visst talent. Både for sverdet, og for å fange interessen til søsteren til hans venn og overordnede Major West. Ferro har rømt fra en slavetilværelse hos den Gurkiske keiseren. Hun er nå besatt av å hevn, vil drepe så mange gurkiske soldater som mulig.

Og så har vi bokas mest interessante karakter da, inkvisitøren Sand dan Glokta. En gang krigshelt og en mester med sverdet. Nå en ødelagt mann etter et lengre opphold i fengslene til den gurkiske keiseren. Han kreker seg av gårde med stokk, har problemer med å komme seg ut av senga om morgenen, spiser bare grøt, siden halvparten av tennene hans ble trukket ut under fengselsoppholdet. Blodig biff er å legge lista litt høyt. Glokta er tilsynelatende en mann uten moral, en fyr som gjør det han blir bedt om, uten å mukke. Om det så innebærer å torturere folk til de kommer med de svarene Glokta vil ha, eller har blitt bedt av sine overordnede om å fremskaffe.

I nord har en eller annen fyr samlet klanene, utropt seg selv til konge, og gått til angrep på Angland, som er en del av imperiet. I sør har keiseren åpenbare intensjoner om å gi imperiets eneste utpost i den delen av verden en skikkelig omgang med juling. Enda er det ikke krig, men det kan umulig være lenge før det braker løs også der. Og imperiet er en pøl av udugelig byråkrati og håpløs dekadanse. De er ikke klar for noen krig, i hvert fall ikke på to fronter.

Men ting tyder på at Bayaz har en plan, en plan som han trenger Jezal, The Bloody Nine, og denne Ferro til å gjennomføre. Pluss enda noen til kanskje?

Som vanlig er vel dette en slags europeisk historie, gitt en fantasyoverhaling. Angland er England. Gurkisk er tyrkisk, og imperiet er en slags middelaldersk europeisk sivilisasjon. Det fungerer jo greit det, sparer oss for litt langtekkelig verdensbygging kanskje, så la gå. Historien er ellers lettlest og spennende, om enn ikke så fryktelig dyp av seg.

Man kan kanskje si at det som skiller Abercrombie fra Martin er både hans styrke  og svakhet, for der Martin er dødsens seriøs i sin fortelling om maktkamp, intriger og sverdsvinging i Westeros, så er Abercrombie mye lettere til sinns. Her er det plass til humor, han tar ikke historien eller karakterene sine så fryktelig seriøst, dette er først og fremst lett underholdning, og Abercrombie prøver ikke å late som om det er noe annet.

Og det er ingen tvil om at dette er veldig underholdende. Men samtidig så er det noe med tonen her, hvorfor skal vi ta denne boka seriøst, bruke tid på den, når det er så tydelig at verken forfatteren, eller karakterene hans, tar det hele så fryktelig alvorlig?

Men jeg kommer nok til å lese mer Abercrombie, og har du litt sans for episk fantasy, og trenger noe lett og ledig sommerlektyre er det egentlig ingen grunn til å la vær for deg heller?

4 Comments

  • Bjørn Stærk
    12 July, 2011 - 6:29 am | Permalink

    Jeg har lest alle bøkene til Abercrombie, og det han her god på er å ta kjente og kjære konvensjoner og rive de ned på underholdende måter.  Men dette går ikke helt klart fram i de første bøkene hans.  Han har ikke siktet seg helt inn ennå som forfatter.  Men det går rett oppover, fra hans første til (så langt) femte bok.  

    For noen som ikke har lest Abercrombie vil jeg nesten anbefale de to nyeste, frittstående bøkene, Best Served Cold og The Heroes, før trilogien.  Det er ikke  mange avhengigheter, og her har han stålkontroll på det han driver med.  

    • 12 July, 2011 - 8:51 am | Permalink

      Ja, jeg leste jo denne fordi jeg syntes Best Served Cold så spennende ut, men siden noen omtaler påpekte at det dukket opp folk fra tidligere bøker fant jeg ut at jeg skulle begynne på begynnelsen. Jeg har trua på at Abercrombie jeg.

  • Gunnar Bangsmoen
    12 July, 2011 - 1:25 pm | Permalink

    Har ikke lest The Heroes ennå, men jeg synes Best Served Cold kanskje er Abercrombies beste bok (selv om del to av The First Law også er ganske god). Det som irriterer meg litt med Abercrombie er at han er så i sitt ess når han skriver fra synsvinkler han liker (Glokta i The First Law, Monza i Best Served Cold), mens andre karakterer tenderer mot det kjedelige fordi han ikke bryr seg så mye.

  • 12 July, 2011 - 1:28 pm | Permalink

    Eg er samd i at Abercrpmbie på mange måtar er lettare enn Martin, men usamd i at vi og forfattaren endar opp med å ta plottet og karakterane mindre seriøst. Tvert om, eg opplever vel at fleire av karkterane i Martin sine bøker blir oppbrukte fordi seriøsiteten gjer dei grunnare.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: