web analytics

Tear Stained Lyrics #2

Klokka er  02.08 natt til mandag 25.7 2011. Det har vært en slitsom helg, jeg ble sittende og følge Twitterstrømmen etter terrorangrepet på Oslo og Utøya fredag den 22.7. Flopsy vekte meg 06.30, etter noe sånt som tre timers søvn for å fortelle meg at antallet døde på Utøya var oppjustert til 80. Det var umulig å sove igjen. Så var det på jobb, en helt merkelig dag i butikken. Jeg tok med meg telys og lysestake, tente tre diskrete lys på disken. Jeg vet ikke helt hvorfor. Bare fordi det ikke var noe annet jeg kunne gjøre antar jeg. Det var nesten ikke folk, vi kunne nesten like gjerne holdt stengt. Etter jobb var det bryllup, og så var det hjem til mer nyheter, mer Twitter. Seint i seng, tidlig opp igjen.

Det må sies at Twitter har vært et uvurderlig medium i disse dagene. Jeg har knapt vært innom nettavisene annet enn for å lese linker fra andre tvitrere. Twitter har fungert som et filter, sørget for at vesentligheter har blitt lest, uvesentligheter stort sett blitt styrt unna. Og det har vært mange fine ord, dere er fine folk folkens. Men samtidig har det vært slitsomt, jeg har blitt sugd inn, det har blitt så mye nærmere enn det ville ha vært om jeg hadde vært nødt til å holde meg til aviser og TV. Det ville vært mye lettere å holde en distanse til det hele på “gammelmåten”. På godt og vondt.

Så ringte Firdaposten og lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive en kommentar om faenskapet for dem, og jeg er ikke i stand til å si nei, så det har jeg brukt mesteparten av søndagen til. Jeg sendte den fra meg nå rett før 02.00 en gang. Lukte alle faner med terrorrelatert innhold. Erklærte at jeg trengte en Twitterpause, og gikk inn på YouTube for å se en video eller to før jeg la meg.

Jeg ville høre Steve Forberts New Working Day, og etter den så jeg Romeo’s Tune i høyremargen, så jeg klikket på den. Den har et sånt uimotståelig refreng, det fester seg i hjernen og blir der ofte en god stund. Men jeg har aldri egentlig hørt på resten av teksten.

I natt blir jeg slått ut av denne videoen. Steve Forbert er så ung der, full av pepp og energi, han ligner på noen som jeg ikke helt klarer å plassere. Bandet gjør en versjon som er bedre her enn den er på plata synes jeg, mer rocka, mindre polert. Og så kommer teksten, og jeg lytter ordentlig for første gang.

Oh, Gods and years will rise and fall
And there’s always something more
Lost in talk, I waste my time
And it’s all been said before
While further down behind the masquerade
The tears are there
I don’t ask for all that much
I just want someone to care

Answer right now

Meet me in the middle of the day
Let me hear you say, everything’s okay
Come on out beneath the shining sun

Meet me in the middle of the night
Let me hear you say, everything’s alright
Sneak on out beneath the stars and run, yeah

Klumpen i halsen kommer i første verset der, dette med Gods and years will rise and fall, hva betyr det egentlig? Jeg tolker det vel til et eller annet om at tida går og går, og alltid er det noe mer. Noe som noen ganger, men ikke alltid er viktig, og så kaster vi bort tida  på uvesentligheter. Ja, nå overtolker jeg vel i etterkant her da, men noe sånt er det som får frem klumpen i halsen. Og så kommer det vidunderlige refrenget, og når han synger den siste linja over der, Sneak on out beneath the stars and run, på Yeah presser tårene seg frem.

Hva er det som gjør det? Kombinasjonen av Forberts ungdom, min følelese av nummen slitenhet, og at tanken på å snike meg ut under stjernene, sammen med Flops, og bare løpe, være forelsket, og ikke tenke på noe som helst annet enn akkurat det, der og da var så vidunderlig besnærende.

Jeg har aldri sippa til Steve Forbert før, jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å gjøre det igjen, men i natt var det akkurat det jeg gjorde.

One comment

  • 25 July, 2011 - 11:30 am | Permalink

    Jeg har lagt til sangen i en spilleliste med sanger for Håp og trøst: http://open.spotify.com/user/storrusten/playlist/6iVYIqTeQFwOduvNEuDOks

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: