web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Den mislykkede terroristen

Dette er en gjestepost, skrevet av Pål Ødegård, han finner du på Twitter under navnet palodegard.

Eggistentialism  XV
Creative Commons License photo credit: bitzcelt

Det var fredag, og Anders Behring Breivik satt i et av intervjurommene på Ila landsfengsel. Ei uke hadde gått siden han satte den nøye planlagte operasjonen sin ut i livet.

I uka som hadde gått hadde han sittet i isolat, uten tilgang på telefonsamtaler, besøk eller nyheter fra omverdenen. Han hadde hatt fire møter med advokaten han valgte ut før aksjonen. På tirsdag hadde han blitt kjørt til fengslingsmøtet. Han krevde å få stille i gallauniform, at pressen skulle være tilstede og at han skulle få lese fra manifestet sitt. Dommeren hadde nektet ham alle kravene, men det kom ikke som en overraskelse. Han var forberedt på å møte det kulturmarxistiske rettssystemet. Han var forberedt på tortur, kanskje til og med drapsforsøk. Det ville ikke gjøre noen forskjell. Han hadde allerede vunnet.

Døra åpnet seg, og forsvarsadvokaten kom inn. Han nikket kort og satte fra seg dokumentmappa si på stolen.

— Alt vel? spurte advokaten.

Breivik nikket.

— Sett deg. Vi har vel mye å snakke om i dag også.

Advokaten ristet på hodet.

— Jeg blir stående. Foreløpig.

Breivik smilte, fornøyd med at advokaten var utilpass.

— La meg først spørre deg: mener du aksjonen din sist fredag var vellykket? spurte advokaten.

— Det meste gikk etter planen. Men siden jeg ikke har fått aviser eller se nyheter, så vet jeg lite om tapstallene, svarte Breivik.

— Etter planen, nikket advokaten tenksomt.

— Det jeg gjorde var grusomt, men nødvendig. Vi er under angrep. Dette er krig. Jeg gjorde min plikt, og framtiden vil vise at jeg…

— Ja, ja, avbrøt advokaten. Vi har hørt dette nå. Vi har lest tekstene dine.

— Flott. Da går alt etter planen.

Advokaten ble stående og se på ham. Lenge. Så sa han:

— Still meg et spørsmål. Om omverdenen. Hva som helst.

Breivik tenkte seg om.

— Hvor mange ble drept? spurte han til slutt.

Advokaten tok et steg nærmere.

— Ingen, sa han.

Breivik smilte sitt vanlige, vitende glis. Løgnere, alle sammen.

— Ingen ble drept i aksjonen din, sa advokaten.

— Det er ikke din jobb å komme med absurde løgner, og løpe deres ærend, sa Breivik overbærende.

— Nei. Hadde løgn vært jobben min hadde jeg for eksempel sagt 76 drepte. Sju i Oslo-eksplosjonen og 69 på Utøya.

— Er det de virkelige tallene? spurte Breivik.

— Nei. Det virkelige tallet er null.

— Dette er nytteløst. Du kan komme tilbake når du vil snakke fornuft.

— Fornuft? spurte advokaten. Hvor mange tror du ble drept?

— Det er umulig for meg å anslå omkomne i eksplosjonen, selvsagt. Det var fellesferie. Få på jobb. Kanskje var ikke bomben så kraftig som ønsket. Uansett var Utøya hovedmålet.

— Utøya, ja. Hvor mange skjøt du på Utøya? spurte advokaten.

— Jeg forsøkte å holde noenlunde telling. Noen av de jeg skjøt på langt hold ble kanskje bare lettere såret. Jeg tror jeg traff omkring 90 personer. Jeg anslår at tallet på døde kan være rundt 70, som du antydet nettopp.

— Likevel var det ingen drepte, svarte advokaten.

Denne gangen boblet sinnet fram, og Breivik slo i bordflaten.

— Nei, jeg så dem dø!

Advokaten nikket.

— Jeg preparerte kulene selv. Blytupp, for å gi større spredning.

— Vi vet det.

Advokaten åpnet dokumentvesken sin, og trakk fram en laptop. Han åpnet den og satte den på bordet.

— Dette er en video filmet av beredskapstroppen, rett etter at du ble pågrepet på Utøya, sa advokaten.

Breivik lente seg fram i stolen, og så på skjermen. Han så seg selv bli ført inn i en av bygningene på Utøya av uniformert politi. Han husket dette godt. Seiersrusen. Gleden av å ha overlevd.
Den som holdt kameraet fulgte ikke etter inn i huset. Personen gikk ned mot brygga og filmet der. Lik lå strødd på bakken her og der. Blodige ungdommer. Ofre for Breiviks korstog. På svabergene lenger nede lå en klynge av ofre. Blodet farget berget rødt og rant sakte ut i fjorden. Kamera nærmet seg. Snart ble ansikter og særtrekk tydeligere.
Brått høres en fløyte. En stemme roper på lydsporet:

— Fritt fram!

Breivik sperrer opp øynene og stirrer på skjermen.

Et av likene rører på seg. Kanskje noen som bare er såret?

Nei, brått rører de på seg alle sammen. Ofrene hans reiser seg sakte på beina. Noen strekker seg, andre gjesper, noen ler.

Ler?

Breivik ser forvirret på advokaten. Han bare nikker mot skjermen.

Videoen viser klynger av ungdommer som samles. Noen av dem husker han å ha skutt på kloss hold. Henrettet. Men her står de, spill levende. Og ler.

— Hva slags djevelskap er dette? spør Breivik med skjelven stemme.

— Forbildene dine forrådte deg, Breivik, svarer advokaten. Politi og myndigheter ble varslet om planene dine for et halvt år siden. De fant minnepinnene med alle utkastene til det såkalte manifestet ditt. Du ble holdt under oppsikt hele tiden.

— Så hvorfor arresterte de meg ikke?

— Det var planen. Men så foreslo lederne for ungdomspartiene noe annet. De ble tatt med på råd så snart vi fant ut at målet ditt var AUFs sommerleir.

Advokaten satte seg. Videoen viste nå ungdommer som stupte ut i vannet fra brygga på Utøya, for å vaske av seg blodet. Det falske blodet.

— Ungdomspolitikerne foreslo å gjøre deg til en mislykket terrorist, kanskje den siste terrorist. Om du ble arrestert før aksjonen din ville du kun vært et par dagers avisoppslag. Glemt etter et par uker. Ingenting forandret. Men om du trodde du lyktes, men ble lurt, ville hele planen din bli teater. Med fienden din i registolen. Lurt og ydmyket av de du kaller forrædere og kulturmarxister. Og resultatet av ydmykelsen ville bli at du og alle dine idéer mistet all troverdighet og slagkraft.

Advokaten lente seg mot laptopen og startet en ny video. Denne viste Breiviks gård på Rena. Det var tydeligvis natt. Bilen hans sto ikke på tunet. Han måtte vært bortreist.

Kameraet fulgte politifolk mens de varsomt brøt seg inn i huset hans. De fant fram til ammunisjonslageret hans. Så satt de i gang med å skifte ut alle patronene med et sett som så helt identisk ut.

— Spesiallaget løsammunisjon. Umulig å skille fra dine egne.

— Sprengstoffet? utbrøt Breivik. En tåre rant ned kinnet hans nå.

— Sprengladningen gikk av, som du hadde planlagt. Alle bygningene i nærheten var evakuert.

— Ingen omkomne, hvisket Breivik.

— Ingen omkomne, nikket advokaten.

Nytt videoklipp på skjermen. Ungdommer på Utøya trener på aksjonen. Spesialister på spesialeffekter fester eksploderende blodampuller. De trener på å spille paniske. Å flykte. Å spille død.

Alt sammen, bare teater.

Alle planene hans, alle årene med forberedelse. Alt løste seg opp i tynn luft.

Advokaten pakket sammen laptopen, og forlot Breivik uten et ord. Det var ikke mer å si.

Breivik ble sittende lenge. Resten av sitt liv innenfor de samme veggene, bak de samme murene. Han fikk tilgang på TV og aviser, og etter som årene gikk så han ofte Utøya-ungdommene igjen.

Noen av dem ble kommunestyremedlemmer. Andre ordførere.

Noen av dem ble valgt inn på Stortinget.

Én av dem ble Statsminister.

Én av de ungdommene var muslim. Han ble Utenriksminister i samme regjering.

Breivik fikk et langt liv bak murene, og hver dag var det noe som minnet ham på rollen hans i teatret fredag den 22. juli. Han var den mislykkede terrorist. Den siste av sin art. Absolutt ingenting gikk som han hadde planlagt.

2 Comments

  • Haakon
    29 July, 2011 - 8:11 pm | Permalink

    Terrorisme har aldri lykkes. 
    PLO lykkes aldri med sine flykapringer og flysprenginger på 70 tallet.
    IRA lykkes aldri med bombene i London.
    Islamske terrorister har aldri lykkes. Ikke i NY, London, Madrid, Stockholm, Sharm El-Sheik eller Bali.
    Og høyreekstremisten i Norge vil heller ikke lykkes.

  • 29 July, 2011 - 11:20 pm | Permalink

    Veldig fin og finurleg tekst. Likar den.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: