web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Død over kapitalismen

Wall Street er i disse dager under angrep.  I tre uker har demonstranter okkupert New Yorks finansgate, og de har ikke tenkt å gi seg med det første. De protesterer mot grådighet, sosial og økonomisk ulikhet, og pengenes innflytelse på regjeringen. Mer om dette kan dere lese på OccupyWallStreet, We Are the 99 Percent, og hos Indregard.  Det fine med disse demonstrasjonene er at de så langt har vært ikke-voldelige.  Sånn har det ikke alltid vært.

IMG_7418
Creative Commons License photo credit: Brennan Cavanaugh

For noe sånt som 120 år siden var det også stor misnøye med finansfyrstene på Wall Street i USA. At noen få gjorde seg rike på de manges bekostning var det ikke alle som var like glade for. Henry Norcross var for eksempel ikke blid. Fjerde desember 1891 gikk han inn til resepsjonisten på kontoret til finansmannen Russel Sage, og krevde å få snakke med sjefen sjøl. Med seg hadde han en veske. Resepsjonisten, William Ladilaw,  fortalte at Sage var opptatt i et møte hele dagen, men da hisset Norcross seg opp såpass mye at Sage kom ut for å se hva som foregikk.

Norcross krevde å få snakke med Sage under fire øyne. Sage sa at dette ikke var mulig for øyeblikket, så Norcross ga ham et brev der han forlangte å få utbetalt 1.2 millioner dollar. Sage var ikke imponert, han ba Norcross forlate kontoret umiddelbart, hvorpå Norcross slang vesken sin på gulvet. Den inneholdt dynamitt. Eksplosjonen som fulgte skadet Sage, og en annen resepsjonist. Ladilaw overlevde, men ble ufør for resten av livet. Den eneste døde var Norcross selv.

Ladilaw hevdet etterpå at Sage, som var velkjent for å være steinrik, men også like kjent for å være en gjerrigknark, hadde gjemt seg bak ham. Brukt ham som et menneskelig skjold, og saksøkte ham. Han vant frem i retten i to omganger, men Sage nektet å betale. Ladilaw fikk aldri en krone, og måtte leve på søsteren i lange perioder av livet sitt.

Et halvt år senere var det duket for en av de mest alvorlige konfliktene i amerikansk arbeiderhistorie. I Homestead, Pennsylvania barket arbeidere sammen med hundrevis av bevæpnede Pinkerton-detektiver som var sendt dit av Henry Frick for å beskytte en av Carnegie Steel Companys fabrikker som var omringet av streikende arbeidere. Hvor mange som døde er det visst litt disputt om, kanskje 10 stykker, mange flere ble skadd. Det endte i første omgang med at Pinkerton-gutta overga seg, men allikevel ble rundjult på sin vei til trygghet i fengselet.

Alexander Berkman

Alexander Berkman hadde ingen direkte forbindelser til denne konflikten, men anarkist var han, og han bestemte seg for å ta ansvar. Gi kapitalismen en ørefik. Han dro til Pittsburgh, tok seg inn på kontoret til Frick, skjøt ham tre ganger, og knivstakk ham, før arbeidere kom til unnsetning og fikk dratt ham unna. De banket ham sanseløs, før han satt i fengsel for 14 år. Frick overlevde mordforsøket, og kapitalismen tok heller ikke nevneverdig skade av angrepet. Konflikten i Homestead endte med et kraftig nederlag for fagforeningen. De arbeiderne som ikke mistet jobben fikk lønna halvert. Og de var de heldige.

Berkman var forresten elskeren og sjelevennen til Emma Goldman, de bodde vel også sammen før Berkman måtte i fengsel for sitt mordforsøk.

I 1916 var han ute igjen, og skal ha vært en av planleggerene bak det mislykkede forsøket på å bombe hjemmet til John D. Rockefeller i Tarrytown New York. Siden han var ute på prøve valgte han imidlertid å holde seg i bakgrunnen. Plottet gikk til hundene når dynamitten eksploderte for tidlig, i en leilighet i Harlem. Fire stykker døde i eksplosjonen.

Året etter var det en kar ved navn Eric Muenter som gikk til egenhendig angrep på kapitalismen. Han hadde fått det for seg at mektige J.P.Morgan profiterte på den første verdenskrigen gjennom å organisere et syndikat av banker som lånte ut penger til de allierte. Muenter mente at om han bare fikk satt en stopper for dette, så ville han stoppe verdenskrigen. Så han tok seg en tur til Washington DC, plasserte en bombe i den tomme bygningen der Senatet holder til, og tok så toget tilbake til New York. Der tok han seg inn i hjemmet til Morgan på Long Island, og skjøt Morgan to ganger før han ble overmannet av tjenere.

Morgan kom seg igjen, Muenter tok livet sitt i fengsel.

Etterdønningene av bomben på Wall Street i 1920

Det verste angrepet var imidleritd det siste. 16 september 1920 smalt det skikkelig. En hest slepte en rød vogn full av dynamitt frem til 23 Wall Street, der verdens mektigste finansinstusjon hadde sine kontorer. J.P.Morgan & Co. Kusken ble observert flyktende fra stedet, og sekunder etter ristet hele nedre Manhattan av smellet. Hodet til hesten fant man like ved eksplosjonsstedet, men hovene dukket opp flere kvartaler unna, i hver sin retning. Et kvinnehode ble funnet fastsittende i en betongvegg, med hatten fortsatt på. Voksne menn ble slått i bakken av eksplosjonen, en av dem var Joseph P. Kennedy. Et øyenvitne forklarte:

It was a crush out of a blue sky—an unexpected, death-dealing bolt, which in a twinkling turned into a shambles the busiest corner of America’s financial center and sent scurrying to places of shelter hundreds of wounded, dumb-stricken, white-faced men and women—fleeing from an unknown danger.… Looking down Wall Street later I could see arising from the vicinity of the subtreasury building and the J.P. Morgan and Co. bank, a mushroom-shaped cloud of yellowish, green smoke which mounted to a height of more than 100 feet, the smoke being licked by darting tongues of flame.

Merker etter Wall Street-bomben i 1920

38 stykker døde, 143 ble skadd. Frem til Timothy McVeighs bombe i Oklahoma var dette det verste terrorangrepet på amerikansk jord. Ingen ble noen gang tatt for gjerningen. Ingen tok på seg skylden, men man tror at det var italienske anarkister som sto bak. Man kan fortsatt se merker etter eksplosjonen.

Nå har ikke dagens Wall Street-okkupanter all verdens til felles med anarkistene og terroristene fra perioden mellom 1890 og 1920. Det største fellestrekket er kanskje graden av misnøye i befolkningen med de finansielle institusjonene. Den var stor i årene før og etter det forrige århundreskiftet, akkurat som den er stor nå i årene etter det siste århundreskiftet. I 1920 snudde vinden. Dagen etter bomben i 1920 åpnet børsen som vanlig. Tusener av mennesker møtte opp ved stedet for eksplosjonen, der de sang “America”. General William J.Nicholson holdt en patriotisk tale der han erklærte at mennesker som kunne gjøre slike ting som dette ikke fortjente å bo i et sivilisert samfunn. De måtte drepes som slanger overalt hvor de stakk sitt stygge hode frem. Bandet dro i gang med “Star Spangled Banner”, folket sang med, og børsen nådde nye høyder.

Dagens okkupanter driver ikke med bomber. De smadrer ikke McDonalds-restauranter. De er vanlige mennesker som vil ha troen på fremtiden tilbake. De vil ha den amerikanske drømmen tilbake:

The American Dream has been stolen from the world. Workers are told that they aren’t allowed health care, shelter, food. Students are told that they aren’t allowed jobs, and that they will be in debt for the rest of their lives, unable to declare bankruptcy. The 1% has destroyed this nation and its values through their greed. The 1% has stolen this world. We will not allow this to occur.

Har de en sjanse? Det er lov å håpe.

4 Comments

  • Norn
    7 October, 2011 - 1:53 pm | Permalink

    Jaha! … Død over kapitalismen har pågått lenge, hele artikkelen understøtter det.
    Hva artikkelen ikke sier noe om er hva som skal komme i stedet.
    Andre systemer er blitt prøvd før og de er virkelig døde.

  • 7 October, 2011 - 3:52 pm | Permalink

    Det er kanskje ikke kapitalismen som er problemet, men kapitalistene? Uansett, jeg sier hurra for kapitalismen jeg, men den må kontrolleres. Uten å ta for hardt i kan man vel stille spørsmål ved hvorvidt den kontrollen har vært god nok i USA?

  • Marina
    11 October, 2011 - 1:53 am | Permalink

    USA er ikke så mye kapitalistisk som plutokratisk. De rike styrer, til tross for offisielt demokrati.

    Ikke mye kapitalistisk ved at skattebetalerne redded alle de store, skakkjørte bankene, vel? Selv har jeg kommet til at det ville vært bedre å bare betale de dårlige huslånene. På det viset ville både mennesker og banker fått hjelp, istedet for bare bankene.

    Problemet i USA er at for mye av risikoen ved kapitalisme er sosialisert; de såkalte kapitalistene kan håve inn så lenge det går bra, men når det går galt er det skattebetalerne som må punge ut.
    Ledere i store firmaer, som GM, Chrysler og de store bankene vet det, så de gjør lite for å unngå tap så lenge det er håp om vinning.

    Hvis kapitalismen rådde ville de fleste store firmaer, og alle de store bankene i USA vært borte for lenge siden og de gjenværende ville vært mye mer forsiktig med hva de foretar seg for å unngå konkurs.

  • Ultima_Thule
    19 October, 2011 - 2:40 pm | Permalink

    Det er verken kapitalismen eller kapitalistene som er problemet, men folket som lar seg forføre av (liberal)fascister for å stemme frem ditto politikere.
    Dessuten slåss disse demonstrantene mot gjenferd ettersom kapitalismen har vært steindød i USA siden FDRs dager, men “mordet” begynte allerede på 1800-tallet.

    Og straks den minste ting i markedet kontrolleres, er ikke lenger markedet fritt (kapitalistisk), men går over til å være blandingsøkonomi/korporativisme/merkantilisme.

    Til slutt vil jeg takke Marina for en god kommentar.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: