web analytics

Hjorthen ser film: Babycall

Løp Lisbeth, løp!

Pål Sletaunes Babycall skal visst være en psykologisk thriller, men skal ikke thrillere være spennende? Babycall blir aldri det, og dermed kan vi dessverre ikke godkjenne den.

Det er synd, for det er en aldeles fantastisk god ide her. Lisbeth Salander flytter inn i en ny leilighet sammen med sønnen sin. De er under barnevernets tilsyn, på flukt fra barnets farlige og voldelige far. Lisbeth er litt nervøs av seg, for at hun skal tørre å la sønnen sin sove på eget rom kjøper hun seg en babycall, slik at hun kan høre ham om det skulle skje noe. Noe hører hun, men det er ikke sønnen hun hører. Hun oppsøker mannen hun kjøpte den av, Kristoffer Joner med nok en kledelig frisyre, og han kan fortelle at dette er sånt som kan skje, hun får nok inn en annen babycall, men bare hun bytter kanal så skal nok problemet løse seg.

Men når det hun hører virker å være et barn som blir mishandlet, så er det ikke så lett å la det ligge.

Her ligger det en kjerne til en straight thriller som kunne blitt fantastisk god, men Sletaune er ikke egentlig så interessert i den historien. Han er opptatt av den glidende overgangen mellom virkelighet og psykose. Er Lisbeth Salander egentlig splitter pine gal? Hva er sant, og hva er bare inne i hodet hennes? Og hva med denne babycallselgeren, hvilken rolle spiller han oppe i det hele?

Det kunne vært så bra, og jeg vil så gjerne like dette, men nei. Jeg mister dessverre interessen ganske kjapt. Sant og si så gir jeg blaffen i når det er psykosen som snakker, og når det er virkeligheten vi ser. Jeg prøver å se om jeg kan finne noen hint i filmen som kan fortelle hva som er hva, det er mulig det finnes, men jeg opplever i stedet at øynene begynner å gli igjen. Det blir nesten med en gang klart at Lisbeth er temmelig langt ute å kjøre, og det er egentlig ikke så fryktelig interessant å sitte der og forsøke å gjette på om hun er hundre prosent kokko, eller bare 70 prosent. Det er ikke spennende nok!

Synd er det, for det er ellers mye som er fint her. Filmen er spilt inn i Groruddalen, og bildene skaper en fin ramme rundt historien. Sletaune får den lille spartanske leiligheten til å fremstå som klaustrofobisk og skummel. Det er menneskene som er problemet her. Noomi Rapace er helt sikkert flink, og skaper forsåvidt et menneskelig portrett av en hardt prøvet ung kvinne, det er neppe hennes feil at det ikke blir noe gøy. Kristoffer Joner spiller vel Kristoffer Joner.

Forøvrig er da slutten hårreisende daff her, er den ikke?

For en gangs skyld er det sånn at jeg ønsker meg en amerikansk remake, men da som en langt mer straight thriller. Bring it on!

Leave a Reply

%d bloggers like this: