web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Guitar Hero #6

Det er ingen tvil om at Stevie Ray Vaughan var en gitarist av en annen verden. Allikevel har jeg av en eller annen grunn alltid hatt større sans for broren Jimmie. Aller best når han svingte øksa for det hardt arbeidende Faboulous Thunderbirds, bandet han spikra sammen i fellesskap med den andre karen på bildet over der, vokalist og munnspillmester Kim Wilson. Lou Ann Barton var også med fra starten av, men forsvant ut igjen før de hadde rukket å markere seg noe større, dessuten hadde de Mike Buck og en gudbenådet bassist ved navn Keith Ferguson.

Bandet startet opp i 1974, ga ut sin første plate i 1979. Varmet opp for Rolling Stones fire ganger på deres turne i 1981, og spilte vannet av de britiske rockerne. De var husband på legendariske Antones i Austin, høyt respekterte av sine musikerkolleger, men platene solgte vel bare sånn der. Helt til de dro til England og lot Dave Edmunds produsere plata Tuff Enuff for seg. Ferguson hadde da forlatt bandet, han slet med rusmisbruk og stadig merkeligere oppførsel. Erstatteren hentet de fra Roomful of Blues, Preston Hubbard.

Tuff Enuff kom ut i 1986, og overrasket alle ved å bli en massiv kommersiell suksess. Jeg sitter og hører på den mens jeg skriver dette, og den holder fortsatt mål i massevis. Dessverre klarte de ikke å følge opp suksessen, de neste platene var litt for glatte, litt for radiovennlige, og solgte da heller ikke noe i nærheten av Tuff Enuff. I 1990 hadde Vaughan fått nok, han forlot bandet for å spille gitar med brutteren. For å erstatte ham hentet T-Birds like godt inn to gitarister, Duke Robillard og Kid Bangham.

Bildet av Vaughan-brødrene her er fra 1984, men plata de gjorde sammen kom ikke før i 1990, samme året som Stevie Ray døde. Det tok noen år før Jimmie kom tilbake etter det, han tok seg en lengre pause, men i 1994 kom det første soloalbumet, og nå holder han det gående som best han kan. Han ga ut en plate med blues, ballader og favoritter i fjor, og har gjentatt dette i år, denne gangen sammen med sin gamle venninne Lou Ann Barton. Han synger bedre enn noen gang, og kan fortsatt svinge øksa.

Han kommer neppe noen gang til å få en statue av seg selv i hjembyen Austin, slik broren fikk, men det er greit det. Han har satt plenty med spor etter seg allikevel. Han er en ekte gitarhelt i mine øyne.

Leave a Reply

%d bloggers like this: