web analytics

Tear Stained Lyrics #3

Det er på tide med et nytt bidrag til å blamere meg selv i denne spalten som tar for seg tekstlinjer som får meg til å grine. Som vanlig er det i Toyoataen det skjer, jeg er på veien hjem fra Volda etter å ha avlevert skriftlig eksamen i Stormaktspolitikk og norsk utenrikspolitikk siden 1945. Jeg er egentlig bra fornøyd, jeg klarte å svare på nok spørsmål til å fylle kvoten. Åtte siden ble levert inn. Alt tyder på at jeg nok en gang klarer å karre til meg en karakter som er akkurat passe middelmådig til at jeg er fornøyd. Og det er greit nok det. Jeg leser jo ikke pensum. Jeg jobber intensivt med prosessoppgavene et par netter før innlevering. Jeg skummer gjennom faglæreres nettnotater de siste dagene før eksamen. Jeg flekker opp en artikkel eller to på Wikipedia via telefonen om det er emner jeg føler jeg har null kontroll på. Dette er godt nok til ståkarakter pluss. Det er selvfølgelig ikke godt nok til noen toppkarakter.

Nå er det forsåvidt sant at jeg ikke har tid til å legge noe særlig mer arbeid enn som så i studiene. En helt annen sak er det at dette jo også er en glimrende unnskyldning, og om jeg hadde hatt all verdens tid er det ikke sikkert jeg hadde gjort noe særlig mer utav det uansett.

Faktum er at jeg egentlig er godt fornøyd med å være en middelmådighet. Eller for å være nøyaktig, jeg er godt fornøyd med å være en middelmådighet som kan innbille seg at han er bedre enn de fleste andre når han gidder. Men det gjør han jo ikke. Dette minner meg forøvrig om at dette var omkvedet gjennom størstedelen av grunnskolen også. Det er et godt hode på han der Hjorthen, men han bruker det jo ikke. Han kunne gjort mer ut av det. Jeg var ikke enig i det den gangen, jeg gjorde da stort sett det lærerene ba meg om å gjøre, men de hadde nok helt rett.

Kanskje er det dette som ligger litt i bakhodet når tårene plutselig presser seg frem i øynene da denne tekstlinja kommer over høyttalerene på vei gjennom Norfjordeid denne eksamensdagen:

Remember all the movies, Terry, we’d go see
Trying to learn how to walk like heroes we thought we had to be
And after all this time to find we’re just like all the rest
Stranded in the park and forced to confess
To hiding on the backstreets, hiding on the backstreets
We swore forever friends on the backstreets until the end

Det er noe med det der spennet fra å være unik og udødelig, slik man tror man er som tenåring, til å finne ut når man kommer i voksen alder, at faen, man er jo akkurat som alle andre når det kommer til stykket. Følelsen som tenåring etter å ha vært på kino og sett James Bond eller Rambo kverke slemmingene, mange av gutta gikk litt rettere i ryggen ut av salen enn vi gikk inn. Med armene ut fra kroppen som om vi var på vei til brytelokalet. Knuffing og skyggeboksing. Men sjansen til å nedkjempe skurker kom aldri. Det var ikke denne typen helter verden hadde bruk for. Og sakte men sikkert blir man presset inn i folden der alle de andre befinner seg. Jobb og hus og hjem. Familie og lån. Alltid for liten tid til å gjøre de tingen man egentlig har lyst til å gjøre. Men sånt var det ingen som lagde filmer om. Jaja, og om de hadde gjort det hadde vi vel ikke gått og sett dem uansett. Hvis ikke Sophia Loren var med da.

Backstreets er ellers et av høydepunktene på Born to Run, selv om den i oppsummeringer gjerne blir glemt, forbigått av Thunder Road, Jungleland, Born to Run. Så er den da heller ikke spilt like mye i hjel som disse andre, og har dermed fortsatt kraft til å røre en gammel mann i en gammel Toyota en vinterdag i 2011.

Leave a Reply

%d bloggers like this: