web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Fotball er lidelse

Fotball VM nærmer seg nå sitt klimaks med stormskritt. Til min lille forbauselse så registrerer jeg at min kjærlighet til Brasil ikke er det den en gang var. Faktisk så stiller jeg meg ganske likegyldig til de fleste lagene som er med, med unntak av den lille håndfullen med lag som jeg misliker så klart.

Grunnen til at Brasil og jeg er i ferd med å skilles som venner er nok så enkel som at Brasil har vært i finalen de tre siste gangene, og vunnet to av dem. Det er rett og slett ikke like morsomt med favorittlag som blir for dominerende, og dessuten så har de ikke akkurat spilt sprudlende fotball så langt. Ihvertfall ikke sett i forhold til forventninger om hva disse spillerene skulle kunne være i stand til. Fotball er lidelse er jo et stadig tilbakevendende mantra her på bloggen når fotball er oppe som tema, og ikke nok med det. Det står etterhvert klart for meg at denne lidelsen også er den sterkeste grunnen til at fotball fortsatt er fascinerende. Jeg trenger rett og slett et lag som jeg kan lide med, jeg vil ikke ha et lag som vinner som det vil. Heldig for meg da at det er England som står mitt hjerte nærmest.

Jeg kan ikke høre Three Lions on the chest shirt uten å få klump i halsen og være på nippet til å begynne å sippe. Thirty years of hurt never stopped me dreaming. Vel, det er førti år siden Vest Tyskland fikk stryk på Wembley, og vi drømmer fortsatt. Det verste er at så langt i turneringen så har gutta til Sven spilt en så elendig fotball at det faktisk er mulig at de har en sjanse til å klare det. I såfall kan det nok hende det blir en tåre i øyekroken, men sannsynligvis så ryker de vel ut i straffekonk enten mot Portugal sinere i dag eller mot Tyskland i semien. Vi krysser fingre og biter negler…

Men for å vende tilbake til Brasil igjen. For min generasjon så var det jo 1982 årgangen som virkelig viste hvordan fotball skal, men ikke bør spilles. Zico selvfølgelig, den hvite Pele som han ble kalt, men også Socrates som røyka førti om dagen og så slik ut også. Eder med sine fantastiske skudd fra alle hold og alle vinkler. “Det er vel for langt hold til å skyte” sa Knut Th. Gleditsch. “Pang” sa det i tverliggeren. Falcao, Junior, og den forferdelige keeper Peres. Et lag som angrep med alt de hadde av teknikk, fotballforståelse og entusiasme. Dessverre glemte de at det var noe som het forsvarsspill og tillot den ufyselige Paolo Rossi å score tre ganger mot dem i mellomspillet slik at man ble slått ut uten at noen helt forsto hvordan det kunne være mulig. Italia vant senere hele greia, fullt fortjent, men det var Brasil alle elsket. Løsslupne, vimsete og vidunderlige Brasil.

Fire år senere var Zico-generasjonen på hell, men det er fra dette mesterskapet jeg har mitt klareste fotballminne fra. Selvfølgelig med unntak av min klassiske scoring mot Mercantile i Skotfossmesterskapet en gang på syttitallet, men det er en helt annen historie. I 1986 var Brasil fortsatt et godt lag, balansen var bedre om enn litt på bekostning av det offensive fyrverkeriet. Der var det uansett nok å ta av. Følelsene for Brasil var minst like sterke som i 82. Kunne vi få revansje for Rossis forsmedelige hat-trick?

Zico var skadeforfulgt og orket ikke 90 minutter, dessuten var det rykter om at han og Socrates ikke lenger var de beste venner og derfor ikke kunne, eller ville spille samtidig. Socrates startet som regel kampene, men ble byttet ut med Zico ut i andre omgang. På topp var Careca kommet inn, Eder var borte, men man hadde funnet en back som skjøt nesten like bra. Josimar het han,og var ukjent før mesterskapet, storspilte underveis, men så forsvant han ut i glemselen igjen. Uansett, Brasil gjorde jobben. Kvartfinalen ble nådd uten videre problemer. Motstander var et annet lag vi satte stor pris på. Et fantastisk fransk lag anført av Michel Platini som også hadde røket ut av VM fire år tidligere på bittert vis etter en forrykende semifinale mot Vest Tyskland og Karl Heinz Rummenigge. Det ble en fantastisk kamp.

Careca ga Brasil 1-0, men Frankrike utlignet, jeg tror det var Platini som scoret. Det bølget frem og tilbake. Begge lag var interessert i å angripe. Ingen overdreven redsel for å tape, ingen unødig forsiktighet. Bare angrep etter angrep. Utrolig nok viste det seg å være vanskelig å få lærkula i mål. Som vanlig ble Zico satt innpå et stykke ut i andre omgang, og med det som vel var hans første spark på ballen sendte han Branco alene med keeper med en genial pasning av den typen som bare Zico kunne slå. Branco blir lagt i bakken av den franske keeper Joel Bats, og dommeren peker på straffemerket. Brasilianerene jubler. Jeg jubler. Zico skal ta straffen selv. Sympatiske Zico. Den fantastiske spilleren som aldri fikk det helt til i VM. I 78 var han ung og nesten usynlig på et brasiliansk lag som ikke er noe annet enn en parantes i fotballhistorien tross bronsemedalje. I 1982 var han på toppen av karrieren, strålende god og ville blitt mesterskapets store spiller hadde det ikke vært for en italiensk lommetyv ved navn Rossi. I 1986 er han på hell, plaget av skader og ikke i all verdens fysisk form. I et glimt av gammel storhet har han hentet den magien som kun er forbeholdt de aller største fotballspillerene opp av hatten og skaffet Brasil straffe. Selvfølgelig skal han ta den selv. Hvis det er en spiller som hele verden unner suksess denne sommerdagen så er det Zico. Skal noen bli matchvinner i det som kanskje er tidenes aller beste VM-kamp, hvem andre enn Zico?

Han legger ballen på krittmerket, tar noen skritts fart og så brenner han straffen. Joel Bats redder. Zico fortviler.Her er det at fotballen vokser og blir noe annet enn bare en lek med en ball. I disse sekundene på en eller annen fotballbane i Mexico blir hele livet og alt det dreier seg om oppsummert i løpet av noen få sekunder. Det magiske i Zicos geniale pasning. Gleden når dommeren peker på straffemerket. Håpet i det Zico legger ballen på merket og tar fart, og smerten når Bats redder det løse skuddet. Fotball er lidelse. Jeg tror selv franskmennene følte med Zico i et øyeblikk eller to der og da, og Michel Platini er fort borte og gir ham et forsiktig trøstende klapp på ryggen.

Kampen ruller videre, fortsatt med fantastisk fotball, fortsatt ingen flere mål. Ingen vil at kampen skal ta slutt, men til slutt ender det med straffesparkkonkurranse. Dramaet går mot slutten. Socrates begynner ballet. Nærmest uten fart skyter han, men den fordømte Bats redder igjen. Stopyra sender Frankrike i ledelsen. Alemao scorer for Brasil. Amoros for Frankrike. Så er det Zicos tur på ny, og denne gangen gjør han ingen feil. Så er det Bellones tur for Frankrike. Han skyter i stolpen men vent…ballen treffer Brasils uheldige keeper i ryggen og går i mål. Frankrike fortsatt foran med en. Branco scorer. Men så, under over alle undre. Den store og vanligvis så straffesikre Platini dundrer sitt straffespark over mål. Vi er like langt med ett straffe igjen til hvert lag. Puh!

Men hvor lenge var Adam i paradis? Julio Cesar skyter sin straffe tungt og hardt i stolperota. Frankrikes Luis Fernandes setter sin i mål. Frankrike er i semifinalen og Brasil må reise hjem vel vitende om at en generasjon med fotballspillere som hadde forført en hel verden aldri ville vinne noe. for Brasil. Det var for jævlig. Det var urettferdig. Blodig urettferdig. Fotball er lidelse.

Men i år har jeg ikke klart å la meg begeistre over Brasil, og de har fått sine VM-titler nå. I morgen møter de Frankrike til ny kvartfinale 20 år etter, men jeg har ikke noen tro på at det vil bli en like minneverdig kamp.

Men først er det altså England. Det blir ulidelig spennende.

7 Comments

  • 1 July, 2006 - 5:04 am | Permalink

    Three lions on a shirt, kanskje. Heia Tyskland!

  • 1 July, 2006 - 5:18 am | Permalink

    På skjortebrystet da, stygg glipp det der. Skulle nesten tro jeg ikke visste bedre…død over tyskerne!

  • Pingback: Anonymous

  • 1 July, 2006 - 12:49 pm | Permalink

    Det var 80-tallets Brasil som gjorde meg til svoren fan, men merker jeg sliter med lojaliteten nå jeg også. I dette VM er det jo Ghana og Elfenbenskysten som har spilt slik Brasil gjorde i sin tid.

    Ellers kan jeg anbefale Jon Michelet og Dag Solstads bøker fra fotball-VM i 82 og 86, levende og fornøyelige gjengivelser av kampene, deriblant den du nettopp gjengav her.

  • 1 July, 2006 - 7:58 pm | Permalink

    Der røyk Engaaaaland. Trist. Portugal må brenne.

  • 2 July, 2006 - 11:03 pm | Permalink

    Jon Michelet har et fint forhold til fotball. Det er fint med en i tv2 studioet som ikke prøver å rope skandale hver gang det dømmes offside. TV2s fotballstudio er noe av det ynkeligste jeg har sett på lenge.
    England er dømt til å tape, de spiller jo som om de ikke hadde kvaliteter.
    Frankrike slo fortjent Brasil, laget storspiller for tiden, og jeg håper de møter Tyskland i finalen.
    Jeg er imponert over at du klarer å skrive så godt om så mye forskjellig, Hjorth, det er bare for Truls Dæhli og Esten O. Sæther å ta seg en bolle.

  • 3 July, 2006 - 2:10 am | Permalink

    Problemet med TV2s fotballstudio er først og fremst Bengt Eriksen. Den fyren er jeg så lei av at jeg nesten foretrekker reklamepausene, men Michelet klarer seg vel greit. Enda morsommere var det vel når Dag Solstad var der i starten. Snodig type!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: