web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film men snakker mest om seg selv, og litt om: Kompani Orheim

Jeg så Kompani Orheim i går, hadde ikke de helt store forventningene, og ble overrasket over hvor bra den var. Særlig ble jeg imponert over Kristoffer Joners prestasjon i rollen som faren til Jarle Orheim – snart Klepp. Tror ikke Joner har vært bedre noen gang, han spiller den sjarmerende konebankeren og drukkenbolten Terje Orheim på en slik måte at det er moder Sara man, eller i hvert fall jeg, retter irritasjonen mot. Hvorfor i all verden går hun ikke sin vei? Er det mulig å være så tafatt?

Og det er det, det vet vi jo fra virkelighetenes verden.

Så for dere som ikke har lest boka, eller sett filmen, så er altså dette en oppveksthistorie fra Stavanger på åttitallet, en beskrivelse av en dysfunksjonell familie der far drikker, mor jatter med, og sønn blir sosialist. Ikke spesielt originalt, men solid gjort. Mer om selve filmen gidder jeg ikke si, men jeg fikk en hel masse tanker underveis som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Heng med!

  • Jarle og kompisen Helge stikker til Arendal for å aksjonere mot FMI og Arne Myrdal. Oppmøtet er stort, og slagordene taktfaste. Ingen rasister i våre gater. Jeg tar meg i lengte tilbake til den tiden da rasisme var noe det var selvsagt at man var i mot, og at folk som Myrdal var folk det var greit å snu ryggen til. Ikke sånn som nå da vi må ta dem på alvor, og slippe dem til i avisenes kommentarspalter med sine “legitime bekymringer”.
  • Jeg tenker på engasjementet fra Jarle og hans antirasistiske venner. Kampen mot kapitalismen og borgerskapet og alt det der. Samtidig er det, tenker jeg da, drøssevis av menneskeskjebner i byggefeltene der familier strever med å få livet til å fungere. Som i familien Orheim. Tenk om all jobbinga mot et mer radikalt og rettferdig samfunn hadde blitt satt inn der i stedet? Hadde neppe betydd noe som helst, men allikevel? Jeg tenker i hvert fall det.
  • En av scenene i filmen som griper meg sterkest er den der man samles rundt frokostbordet dagen etter at far Terje har vært på fylla, banka kona, og vært rasshøl igjen. Kvelden før har mor lovet Jarle at hun skal ordne opp i det her, men dagen etter later alle som om ingenting har skjedd. Det rører borti det der minnet som jeg skrev om her så langt tilbake som i 2005. Hvor jeg feiger litt ut i all bloggåpenheten og åpner for at det bare er et minne om en vond drøm eller noe sånt. Men det skjedde nok, for jeg husker et par kompiser av meg fant kniven en stund etterpå, og viste den til meg. Jeg visste godt hvordan den hadde havnet der, men det kunne jeg ikke si til dem. Løgn og fortielse. Sånn blir det når kong alkohol får for stor makt.
  • Terje Orheim ønsker det beste for sitt lille kompani. Det er ingen tvil om at han er glad i både kona og sønnen. Hvorfor rakner det allikevel for ham? Mannen er jo ikke uten ressurser. Hvorfår går det egentlig galt? Dette har jeg lurt på også i forhold til min egen historie med alkoholisert far og bladbladi. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å være menneske. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å bevare et godt forhold til dem man er glad i?
  • Apropo glad i. Filmen skildrer Terje med respekt. Når han dør, og Jarle snakker i begravelsen, så anerkjenner han mannen. At han ønsket det beste, men uten å være i stand til å oppnå det. Jarle er glad i faren sin, selv om han innser at han ikke kunne bo hos ham, at moren før eller siden var nødt til å dra fra ham. Jeg prøver å tenke etter om jeg selv egentlig var glad i min far. Jeg tror egentlig svaret må bli nei? Hva sier det i så fall om meg? Hva sier det om ham?
  • I begravelsen kommer det mange folk, blant annet fra arbeidsplassen til pappa Orheim. Han var inspektør på en skole i Stavanger. Alle kondolerer og skryter av mannen. Han var en bra mann. En som så alle. De snakker sannsynligvis sant også, hvilket får meg til å tenke på det spennet som kan være fra hvordan en person oppleves ute blant andre, og hvordan han eller hun oppleves innenfor hjemmets fire vegger. Det er nesten litt skummelt.
  • Den som kunne vært 15 år for bestandig. Eller 16. Eller 17. Eller 32.
  • Hvorfor er det så få folk her i byen som vil se denne filmen? Her snakker vi jo om en av årets mest omtalte filmer, basert på en populær bok om en populær romanfigur. Men nesten ingen på kino. Hvorfor er det ikke kinokultur i denna byen? Hvordan skaper man det?

2 Comments

  • 22 March, 2012 - 10:34 pm | Permalink

    Svaret kan godt bli nei.
    Jeg tror svaret sier at kjærlighet ikke overlever alt. Vi aksepterer det ofte når det gjelder den seksuelt relaterte kjærligheten mellom to voksne mennesker. Når det gjelder foreldre og barn innbiller vi oss visst at den er udødelig. Det er den ikke.

    Jeg liker de andre spørsmålene dine også.

  • kee
    22 March, 2012 - 10:50 pm | Permalink

    15-16-17 for bestandig? Nei,fri og bevare. Den berg og dalbanen holder det med en omgang på.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: