web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Feministisk voldsepos eller undertrykkende vrøvl?

For en tid tilbake skrev jeg i Hjorthen leser bøker-serien om Alasdair Grays roman “1982 Janine” I boka bruker hovedpersonen nær sagt all sin fritid til å ligge på sengen og snurre filmer inne i sitt eget hode. Filmene, hvor han selv er regissør, kameramann, manusforfatter, hovedrolleinnehaver og publikum, er en lang rekke med pornografiske scener. Temmelig mannssjåvinistiske sado-masochistiske fetisjistiske fantasier om voldtekt o.l. Kunne han ikke like gjerne satt på en film av Russ Meyer?

Det var loRdx som minnet meg på at det var på tide å få sett noe av Russ Meyer, og her forleden snurret jeg i gang Faster Pussycat, Kill Kill, som vel er blant Meyers best kjente produkter. Den kom i 1965 og handler om tre go-go dansere som er ute i ørkenen for å råkjøre, lekesloss og rope cheesy replikker til hverandre. De får etterhvert selskap av en ung mann og hans enda yngre forlovede, og det ender med at de dreper mannen og kidnapper den bikinikledde jenta. Dermed er vi i gang.

Dette er selvfølgelig trash, lav-budsjett exploitation. Ikke akkurat Woody Allen kan man vel si, og etter nåtidens standard så er det vel også ganske uskyldige greier også. Jentene i hovedrollen har selvfølgelig enorme bryster og ditto utringning, men verken sex eller voldsscenene er særlig eksplisitte. Det er imidlertid ganske underholdende, og ikke bare som et filmhistorisk dokument heller, men for oss som tross alt har sett vår del og vel så det av filmatisk trash gjennom årene så er det ikke så vanskelig å se at Meyer har hatt en viss innflytelse.

Tura Satana spiller hovedrollen som sjefs-vixen, og hun har vel ikke gjort så mye som er verdt å merke seg, verken før eller etter denne filmen, men hun klarte å skaffe seg rettigheter som gjør at hun må konsulteres hver gang filmen skal sendes ut på nytt. Hun skal ha vært en smule gjenstridig under innspillingen, og Meyer måtte til stadighet minne henne på at det var han som var sjefen, og at de kunne spille inn en scene på mange forskjellige måter, men det var opp til ham å klippe dem sammen slik han ville når filmingen var ferdig. Siden skal hun ha involvert seg med en av de mannlige deltagerne på settet og, fortsatt i følge Meyer, holdt det gående om nettene. Både tre og fire ganger pr.natt. Meyer brukte henne ikke igjen. Allikevel så satte hun spor etter seg i filmverdenen.

Aller mest tydelig er det kanskje i den slettes ikke ueffene Perdita Durango. Her fremstår Rosie Perez i hovedrollen som en ganske tydelig Tura Satana-kopi, og selve filmen kunne kanskje også vært laget av Russ Meyer med sin mikstur av sex, vold, skrekk og gru? Jeg har riktignok bare sett den i bruddstykker fordelt på flere nattevakter på hotellet, men den forekommer meg å være laget i Meyers ånd.

Faster Pussycat ble laget som en slags oppfølger til filmen Motor Psycho, også den fra Meyers hånd. I Motor Psycho er det tre menn, motorsyklister, som har hovedrollene. Filmen var en hit, og det skal ha vært Meyers kone Eve som kom opp med ideen om å lage en versjon med kvinner i hovedrollene. Filmen var mer eller mindre en flopp i 1965, men den har altså bygget seg opp en relativt stor gruppe av fans i ettertid, John Waters hevder hårdnakket at dette er den beste filmen som er laget, og også blant jenter har den fått en viss tilhengerskare. Noen ser muligens dette som et slags feministisk voldsepos.

Egentlig så skal man vel legge mye godvilje til for å hevde at denne filmen har noe dypereliggende feministisk budskap, men som det står i Varsity Review:

I don’t know what it is about Faster Pussycat that turns me on so much. There isn’t any nudity and there are almost no sex scenes, but there is a dangerous sexuality that infuses the female characters. These women use men as a means to an end, either for thrills (alternately beating them up or seducing them) or money. Varla is the female wet dream: to attract men with a powerful sexuality and strike them down if they get too close. There is something perverse about a six-foot tall, D-cupped woman karate chopping down a male opponent, and perhaps it is that perversity that is so sexually exciting.

So when the movie was over, the guys sat around waiting for their boners to go away. And my other roommate and I went upstairs, changed into tight black tops and leather biker boots and karate chopped our way around the house. The guys looked scared and I liked that.

Etter å ha sett Rambo på kino en gang på åttitallet var det ganske morsomt å observere hvordan gutta gikk ut av salen og ut på gata litt rettere i ryggen, med brystkassa skjøvet frem og armene litt ut til siden for å fremstå mer bredskuldret. Fankern, jeg gjorde det jo selv! Og mange av oss er det nok som har plantet foten i både lyktestolper og kamerater på vei hjem etter videokveld etter å ha sett Bruce Lee vise sine ferdigheter på hjemmekinoen. Hvorfor skal ikke jentene også få lov til å bruse litt med fjøra etter en actionfilm av og til?

Bedre enn Charlie’s Angels var den ihvertfall!

Ellers så har man sett litt film de siste ukene, men konsentrasjonen har ikke alltid vært helt tilstede. Ihvertfall ikke nok til at det blir helt rettferdig å skrive noen egen omtale av alt som jeg har sett. Her er en kvikk oppsummering over hva som har blit sett siden forrige film-post:

The Hills Have Eyes – originalutgaven: Fremstår nok litt i overkant gammeldags i dag? Hovedsaklig morsom å se igjen av nostalgiske hensyn.

The Hills Have Eyes – nyinnspillingen: Her har man strammet opp historien, kledd den i et moderne fimspråk, og skapt en effektiv og svært underholdende horror-film. Faktisk en re-make som det går an å forsvare. Akkurat som i originalen så lider den imidlertid litt av at de onde skurkene blir litt too much for å si det slik. Anbefales dog allikevel til dem som har denslags preferanser.

Tilbake til Fremtiden 2: Jeg så den første på slutten av fjoråret, men lånte så bort boksen med alle tre filmene i serien slik at jeg ikke fikk sett toeren før nå nylig. Inntrykket fra den gangen man så denne på kino står vel fast. Underholdende nok, men mangler en del på å nå opp til den første i serien. Tempoet blir liksom litt for høyt, og historien engasjerer på langt nær i samme grad. Men verdt å se er den absolutt.

Frenzy: Hitchcocks film om en fyr som voldtar og dreper unge kvinner med slipset sitt i London. Hitchcock er sitt vanlige elegante seg, humoren er alltid rett under overflaten, samtidig som den er spennende så det holder. Rett og slett en nytelse å se.

Hang’em high: Eastwoods første amerikanske film etter suksessen med Dollarfilmene og Leone. En solid western om mannen som feilaktig blir hengt for kvegtyveri, reddet i siste liten, og istedet ender opp som lovmann. Selvfølgelig vil han ha hevn. Det er en solid western, men hevnmotivet ble overraskende nok behandlet mer med drama enn med actionpalett. Ikke at det nødvendigvis er noen dårlig ting.

The Dirty Dozen: Solid, velspilt og vellaget. Lee Marvin, Chales Bronson og resten av gjengen har tålt tidens tann overraskende godt, selv om man kanskje kan innvende at innledningen blir for lang og avslutningen litt av et antiklimaks? Jeg brukte dog mesteparten av filmen til å irritere meg over at jeg ikke kom på hva den andre krigsfilmen som Donald Sutherland deltok i omtrent på samme tiden het for noe. Jeg tenker ikke på MASH, og jeg har ikke kommet på det ennå. Hjelp meg litt her da!

Fawlty Towers: Rett og slett fantastisk. Denne serien nekter å eldes og kan plukkes frem igjen og igjen. Er det laget bedre komikk for TV?

Heia Tufte: Endelig har også jeg fått sett denne reality-serien, og selv om jeg var drittlei hele Tufte når den gikk på TV (uten å ha sett mer enn fem minutter) så er det lett å forstå hvorfor dette ble så populært som det ble. Det er litt av en gjeng for å si det slik, og det hele er formidlet med varme og humor. Erik Thorstvedt er jo dessuten et perfekt valg som trener. God underholdning, ihvertfall hvis man ser bort i fra make-over episoden. Hvorfor kunne ikke heller Tufte-gjengen kjørt en make-over på fjolle-dille jentene?

4 Comments

  • 6 August, 2006 - 8:43 pm | Permalink

    Er det “Kelly’s heroes” du tenker på?

  • 7 August, 2006 - 4:00 am | Permalink

    Kellys helter er selvfølgelig riktig ja. Thank you verry plenty!

  • 7 August, 2006 - 7:47 am | Permalink

    I aim to please.

  • Pingback:   Katakombene 07: I shall make earth my home and never leave it — Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: