web analytics

Hjorthen leser bok: It

Det var lenge siden jeg hadde lest noe av Stephen King nå, men når nyheten om at boka It skulle filmatiseres på ny fikk jeg en voldsom trang til å pusse støvet av den gamle skrekkmesteren igjen. Jeg pleide jo å sette ham ganske høyt, og It hadde jeg ikke lest, så hvorfor ikke like gjerne gi seg i kast?

Som sagt så lastet ned på Kindlen.

It er en skikkelig murstein. Selvfølgelig. King har aldri kunnet kunsten å beherske seg. Noe som ikke er så fryktelig farlig når han er på sitt beste. Når historien fenger, karakterene biter seg fast, og handlingen beveger seg fremover, gjør det ikke så mye om ordene bare renner på. Når ikke alt er på plass kan han derimot være ganske ulidelig, men det er ikke tilfellet med It. Her er Stephen King ganske nær toppformen.

It er historien om syv barn, rundt 12 år er de vel, og deres møte med et monster som holder til i kloakken under byen Derry, i Maine USA. Det er et monster som kan ta form etter hva ofrene frykter mest. En varulv. En kjempestor og sinna fugl. En statue som blir levende. Oftest tar den imidlertid form av klovnen Pennywise. Våre helter er de eneste som skjønner hva som skjer når barn begynner å bli drept, eller forsvinne, og det viser seg fort at de også er de eneste som kan stoppe det. Eller It da. Etter å ha nedkjempet monsteret i 1958 inngår våre unge helter en pakt. De kutter seg i hånden med en colaboks, holder hverandre i hendene, og sverger at om det noen gang begynner igjen skal de komme tilbake for å gjøre ferdig jobben.

Det er nemlig litt tvil om de tok livet av faenskapet eller ikke. Eller riktignok er det ikke noen tvil, for boka begynner med at en av  heltene våre, den eneste som har blitt igjen i Derry, ringer sine gamle venner. Det har begynt igjen, det er på tide at pakten oppfylles.Dermed har vi ingrediensene til en klassisk King-roman. Full av nostalgiske barndomsskildringer fra småby-Amerika. Dette er jo Kings paradegren, hvordan han maler et slik deilig bilde av trygge gode Amerika, men alltid med ondskapen på lur ikke så langt under overflaten. Dette gjør han minst like bra i It som han har gjort i flere andre av sine beste bøker.

King er dessuten veldig god på å få oss til å bry seg om karakterene sine. Kanskje særlig barna. I It er historien slik lagt opp at barna møter og bekjemper monsteret, og så når de har blitt voksne møter og bekjemper de monsteret på ny, men historien fortelles så nær parallelt som det går an i en bok. Tiden veksler altså slik at begge konfrontasjonene, den i 1958, og den i 1985, inntreffer i kapitler som kommer etter hverandre. Dette er fint turnert. I tillegg får vi en del tilbakeblikk til tidligere tider, det viser seg nemlig at klovnen Pennywise har hengt rundt Derry i årevis. Sånn cirka hvert 25-26-27 år skjer det en oppblomstring av drap og faenskap som gjerne kulminerer i en større ulykke med mange dødsfall. Sånn sett kan man godt strekke strikken litt og si at It egentlig er en historie om Amerika. Det voldelige Amerika bak den amerikanske drømmen.

Men vi gidder ikke strekke tolkningene for langt i dag. Vi nøyer oss med konklusjonen om at It er klassisk King, med plenty av de styrkene som gjør at vi liker ham og leser ham. Men også med de svakhetene som gjør at han også kan være en lidelse. Han er god så lenge monsteret er skjult, ikke fremme i lyset, men så nær at man kan se det bevege seg bak gardinene. Men når tiden kommer til å vise frem monsteret faller det hele ofte sammen og blir skuldertrekkende kjedelig. Sånn er det her også. Den siste konfrontasjonen er og blir et antiklimaks.

Alt som skjer henger vel ikke helt på greip heller. Som når vår eneste kvinnelige helt har sex med alle gutta i gruppa nede i kloakken slik at de kan finne veien ut igjen etterpå. Hva ER det for noe egentlig? Slutten, der helten over alle helter redder sin kone fra psykiatrien gjennom en siste heidundrende sykkeltur bikker vel også langt over det vi kan godta av sentimentalitet. Skjønt, da er det vel den sure gamle grinebiteren som snakker igjen. Jeg hadde nok slukt den glatt for 30 år siden, at jeg rynker litt på nesen nå betyr vel bare at jeg har mistet mitt barnlige sinn og at It hadde spist meg til frokost om det ville.

Men alt i alt, et fint gjensyn med Stephen King altså!

Leave a Reply

%d bloggers like this: