web analytics

Neil Young inn i pensjonistenes rekker

En gang i tiden hadde jeg et nærmest religiøst forhold til Neil Young. Og da tenker jeg spesielt på rockeren Neil Young. Mannen som ser ut som om han truer sin gamle Les Paul til å frembringe de deiligste toner under de beste gitarsoloene verden har sett. Senere har jeg lært meg å sette vel så mye pris på den akustiske Neil Young. Visesangeren og countryartisten. Forholdet er riktignok ikke lenger like intenst, og den gamle mannen begynner å bli rusten, det er lenge siden han har gitt ut noe nyskrevet materiale som er verdt å bruke særlig med tid på. Men siden fyren blir 67 i dag, og dermed kan gå av med pensjon med god samvittighet, skal vi ta en kjapp liten gjennomgang av de ti beste sangene denne kællen har levert gjennom en lang karriere.

1: Like a Hurricane

En av de sangene jeg har spilt aller mest opp gjennom livet. Holder vi Springsteen utenfor er det antagelig en ganske klar førsteplass her. I want to love you but I’m getting blown away synger Neil med sin vanlige skjelvene stemme, og sånt var det jo lett å identifisere seg med i ungdommen. Teksten er fin den, men det er gitarsoloen som hever denne til himmels. Jeg foretrekker versjonen på American Stars N’Bars, der gitaren jubler, gråter og gang på gang på gang løftet meg opp til taket der jeg lå på sengen og følte hele verdens smerte omslutte meg på åttitallet. Aldri har musikk føltes sterkere.

2: Powderfinger

Jeg prøvde å spille denne på gitar her for noen dager siden, og kunne plutselig ikke huske akkordene lenger. Jeg kom til cause it don’t look like they’re here to deliver the mail, og så stoppet det helt opp. Er det sånn det begynner? Er jeg i ferd med å bli dement? Eller er det bare at det blir alt for lite klimpring for tiden? Jeg har spilt denne mye på gitaren opp gjennom årene. Men jeg har selvfølgelig spilt originalen enda oftere. Jeg pleide å identifisere meg med protagonisten i historien, ene og alene på grunn av alderen. Han har akkurat fylt 22, og jeg nærmet meg samme alder når jeg oppdaget denne. Når jeg fylte 22 selv var det en ørliten begivenhet. Nå var jeg akkurat like gammel som han fyren i Powderfinger. Men nå er jo dette mer enn 22 år siden. Føkk.

3: (Keep on) Rockin’ in the Free World

Jeg tror dette er den eneste Neil Young-teksten som i det rette øyeblikket kan tvinge frem en tåre i øyekroken min. Jeg tenker på den linja der jenta legger fra seg barnet sitt i en søppelcontainer. That’s one more kid that will never go to school, never get to fall in love, never get to be cool. Fankern, jeg feller nesten en tåre når jeg skriver dette. Og sånn kommer kontrasten i refrenget med Keep on rocking in the free world. Så enkelt. Så strålende.

4: Hey Hey, My My (Into the Black)

Vi kommer jo ikke utenom denne. Fra Rust Never Sleeps-plata, der den finnes både i akustisk (Out of the Blue) og elektrisk (Into the Black) versjon. Det gjør den også på Live Rust, og der er den om mulig enda tøffere. Særlig den elektriske. Hvis ikke det riffet der, dau, daudaudaudau, daudaudaudau, DRØNN DRØNN DRØNN får deg til å spille luftgitar får du heller begynne med makrame eller noe sånt.

5: Thrasher

Det handler jo egentlig om Neil Youngs brudd med Crosby Steals the Cash og er ganske krass. Men allikevel så fin. Her klaffer alt. Både tekst og melodi er vår mann på sitt aller ypperste. Full av bilder og metaforer som gjør at det går fint å knytte denne sangen til egne opplevelser. For hvem gidder vel bry seg med CSN&Y i dag? Ikke jeg. Men Thrasher spiller jeg gjerne noen ganger til før jeg går i pennalet.

6: Revolution Blues

Jeg lærte meg gitargrepene av Lillebjørn Nilsen, men jeg lærte å spille gitar av Bruce Springsteen og Neil Young. Kjøpte tjukke notebøker, en med komplett Springsteen, en med essensiell Neil Young. På den tiden var albumet On the Beach ute av print, og ingen jeg kjente hadde det. Hvilket var dønn irriterende, for ryktene ville jo ha det til at det var et av de aller beste albumene hans. Men jeg hørte ikke noen av disse sangene før plata endelig ble sluppet på CD i 2003. Hvilket ikke hindret meg i å prøve å spille dem, siden jeg nå hadde tekster og akkorder tilgjengelig. Ja, jeg hadde noter også, men jeg kan ikke lese noter, så det ble å prøve seg frem med vekslende hell. Revolution Blues var den eneste jeg følte jeg fikk til sånn nogenlude av sangene på On the Beach. Selv om jeg altså aldri hadde hørt hvordan den skulle spilles. Når albumet endelig kom viste det seg at jeg hadde truffet ganske bra, og at låta var minst like knall som jeg hadde forestilt meg at den skulle være.

7: Looking for a love

Neida, den hører egentlig ikke hjemme på en topp ti liste med såpass mye bra å ta av. Den føles litt uferdig, hadde trengt et vers til. Men jeg liker den så godt at jeg slipper den til allikevel. To årsaker til det egentlig, det ene er linja and never stop to think of any other time, for sånn må det jo være. Hvis din nye kjæreste mest av alt får deg til å tenke på en eller annen gammel kjæreste er det bare å glemme det. Men det er refrenget som er best. I hope I treat her kind, and don’t mess with her mind, when she starts to see the darker side of me. Jaja, er det kanskje litt emo når jeg tenker etter? Men jeg liker det!

8: Sugar Mountain

Neil Young skrev denne sangen som nitteåring etter at han da var blitt for gammel til å komme inn på ungdomsklubben han hadde pleid å henge på. Bandet hans og dama hans kom fortsatt inn, mens Neil måtte stå utenfor og kikke inn. Så dette er altså en sørgelig sang om tapt ungdom. Fra en nittenåring. Det er jo patetisk, men låta er så fin at han slipper unna med det. Slasken.

9: Southern Man

Ganske close race mellom denne og Alabama egentlig. Vi gir seieren til Southern Man på grunn av mer og tøffere gitar. Dessuten er After the Gold Rush en bedre plate enn Harvest.

10: My Heart

Jeg tror Sleeps with angels er den siste virkelig gode Neil Young-plata med nytt materiale. Den kom i 1994, så det er jo en god stund siden. Ikke dermed sagt at alt derfra og ut har vært dårlig, men han har jo et rykte å leve opp til, og det har han ikke klart siden nittitallet altså. Skulle jeg mene. My Heart er kanskje ikke egentlig den beste låta på den plata, men det er den jeg spiller. Og det er mest på grunn av refrenget: Somewhere, somehwere, I gotta get somewhere. It’s not too late, it’s not too late
I’ve got to get somewhere. Det er vel en bra oppsummering av mannens karriere egentlig. Alltid på vei et eller annet sted. Alltid i bevegelse. Ikke alltid like god,noen ganger til og med ganske dårlig, men aldri kjedelig. Og det ligger et håp der. Det er ikke for sent. Jeg må komme meg et sted. Jeg tror det egentlig ikke, men kanskje kanskje kanskje har mannen ett virkelig bra album igjen inne i den skranglete gamle kroppen?

Jeg har ikke sluttet å håpe.

Lyst til å høre sangene nå? Her er de på Spotify, med litt attåt.

2 Comments

  • 25 November, 2012 - 12:17 pm | Permalink

    Strålende. Nr. 1,2,4,5 og 6 hadde også vært inne på min topp 10 🙂

    • 25 November, 2012 - 2:18 pm | Permalink

      Dette er jo en sånn liste som forandrer seg litt med dagsformen. Kan sikkert lage en liste med tjue sanger til som like godt kunne vært på denne lista. Cortez the Killer, Down by the River, Cinnamon Girl, Helpless, The Needle and the Damage Done, Harvest Moon, Alabama, Fucking up, Cowgirl in the Sand, When you dance, I can really love, Tonight’s the night, Wrecking Ball (Men helst med Emmylou da), Crime in the City, I Am a Child, After the Gold Rush, Mr.Soul, Pocahontas, For the Turnstiles, Old Man, Only Love Can Break Your Heart. Og så videre…

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: