web analytics

Kødderu med oksen får du smake horna

Det var ikke tilsiktet, tvert i mot helt tilfeldig, men av en eller annen grunn har de to siste bøkene jeg har lest hatt en hovedperson som plutselig oppdager at han har fått seg to voksne djevelhorn i panna. Og noen mystiske krefter på kjøpet. Antagelig er det djevelen selv som har styrt meg umerkelig frem mot disse bøkene, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Den første jeg leste het enkelt og greit Horns. Joe Hill er forfatteren, og han har jeg lest og likt tidligere, så når jeg fant boka i norsk oversetteles på bokhandelen i Førde, satt ned til bare 10 kroner, var det ikke noe å lure på. Men jeg burde nok lurt litt allikevel, for jeg endte opp med å laste ned boka på Kindle og lese den på engelsk i stedet. Ikke fordi det er noe galt med den norske oversettelsen, men rett og slett fordi det er blitt så mye mer praktisk å ha boka tilgjengelig på både telefon og PC, og kunne lese litt hver gang man har litt dødtid. Uten å drasse med seg den fysiske boka.

Men hva handlet den om da?

Jo, Ignatius Perrish våkner opp etter en heftig fyllekule. Han oppdager at i tillegg til en stygg hangover er to djevelhorn i ferd med å vokse ut av pannen hans. Han synes ikke det er så veldig stas, så han popper inn til doktoren for å få gjort noe med problemet. Doktoren bryr seg imidlertid ikke noe større om verken horn eller pasient, men begynner å bable om seg selv og sine innerste hemmeligheter. Han vil helst bare sniffe kokain og jage tenåringsjenter, og han hater alle pasientene sine som bare er opptatt av sine egne problemer. Virker i grunnen ganske kjent det der forresten, men altså, det viser seg at hornene til Ignatius har den effekten på folk at de begynner å snakke rett fra levra. Legge ut om sine innerste begjær og fantasier, de man knapt nok tør å innrømme for seg selv. Dette kommer det ganske mye gøyalt ut av.

Ignatius er en ganske plaget sjel. Han har fortsatt ikke kommet over at hans første og eneste elskede har gått hen og blitt drept. Og voldtatt. Det hjelper ikke noe særlig på situasjonen at alle tror det er Ignatius som er den skyldige. De nye evnene som hornene har gitt ham viser seg å være ganske effektive når det gjelder å finne ut av hvem som er den egentlige morderen.

Horns er fantastisk underholdende. Djevelreferansene hagler nesten på hver eneste side, og sjefsskurkene er alle knyttet til den gærneste delen av Republikanerene på et eller annet vis. Visst er det vel bare fjas, men det er intelligent fjas, og en historie som dypest sett handler om kjærlighet mer enn om hevn. Ignatius omgir seg med slanger, kan puste flammer, og gir riktignok rullestolen med bestemoren sin i en dytt slik at hun ruller ned en bakke og havner på sykehus. Men han prøver å holde på den lille delen innerst i hjertet som fortsatt er god.

Jeg likte Horns bedre enn debutromanen, men holder fortsatt en knapp på novellesamlingen 20th Century Ghosts som Hills beste. Og litt ekstra trivia på slutten. Horns er i ferd med å bli film, Alexandre Aja regisserer, og Daniel Radcliffe tar på seg rollen som Ignatius. Premiere ventes i 2013, og det kan bli gøy det.

Gøy blir det imidlertid svært lite av for seksten år gamle Wallace Black. Han har det ikke så bra stakkar, han har en mor og en far som ikke bryr seg større om ham. Han har dumpa opp til flere ganger, og har dermed fortsatt ikke kommet seg opp på High School. Han har ingen venner, utenom en uteligger i parken som heter Drifter Ken. Han er ikke av de smarteste. Han er ganske stygg. Har rare fakter, og i det hele tatt ikke så mye på gang. Så får han en kjærlighet på pinne av Drifter Ken, som han bytter bort mot et kyss fra skolens tøyte. Noe som igjen får ham banket opp ganske kraftig av skolens bølle. Når han kommer hjem etter dette begynner foreldrene å bølle med ham, og da klikker det for vår venn. Etter å ha drept foreldrene, og sovet en dårlig natts søvn, våkner han opp i sengen sin. Mørbanket og fæl, med to svære horn i panna.

Dette er første delen av boka Fuckness, skrevet av Andersen Prunty. Senere skal Wallace dra på en reise, kanskje finne ut hvem han er, bli voksen, møte ei jente, få pels på hornet, og så går alt bra til slutt. Eller kanskje ikke. Dette er en bok i sjangeren som visstnok kalles for Bizarro Fiction. For å være med og leke i den sjangeren må man være litt absdurd, litt grotesk, gjerne litt satirisk, helt klart ganske voldelig. Men først og fremst må underholdningen stå i førersetet og hoie oss frem. Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil, men jeg ser for meg at Prunty har hamra ned denne boka fra start til slutt, antagelig påvirket av et eller annet sentralstimulerende, og ikke brydd seg et døyt om å jobbe mer med teksten etter at siste punktum er satt. Litt sånn punk-litteratur der det gjelder å få det u der, selv om det er upolert og stygt, heller enn å flikke og flikke helt til man ikke orker mer og skyter seg en kule for pannen.

Jeg har sympati for den tanken, men blir det lesverdige bøker av slikt da?

Joa. Fuckness er flere hakk dårligere enn Horns, og det skyldes ikke bare at det er mye lettere å få sympati for Ignatius i Horns, enn for Wallace i Fuckness. Joe Hill er smartere, og skriver bedre. Men Fuckness har en energi som jeg liker. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil si at den er bra, men den går  fint an å kaste bort noen timer på å lese ut. Selv om hovedpersonen egentlig er ganske irriterende, men han reddes i land av et par fine bikarakterer i Johnny Metal, som er en gudbenådet gitarist som ikke kan spille live fordi alle ler av ham når han gjør grimaser til gitarsoloene sine, og Onkel Skard, som er en boms som tror han kan fly med en tandemsykkel, og ellers nærer en og annen konspirasjonsteori. Om dette høres ut som om det er noe for deg gir jeg en mild anbefaling, hvis ikke er det nok best du styrer unna.

Leave a Reply

%d bloggers like this: