web analytics

Hjorthen ser film: En uventet reise

At Bilbo Baggins kom til å innta kinoene sammen med det lurvete dvergefølget, og en gammel sliten trollmann, var ikke akkurat en uventet reise. Suksessen med Ringenes Herre-trilogien gjorde at det bare var et snakk om tid, og rettigheter, før Hobbiten ble filmatisert. Litt mer uventet er det nok at de tar den lille flisa av en bok, og bestemmer seg for å lage tre filmer av den. Men kommersielt mener man vel at det er smart da, og kanskje har de rett? Eller kanskje ikke, det vil vise seg.

Jeg var usikker på om jeg skulle gidde å skrive noen omtale av denne filmen. Det er jo allerede skrevet meter på meter med anmeldelser av filmen, og de fleste ser ut til å være ganske så samstemte. Visuelt fantastisk, McKellen fortsatt stor som Gandalv, men alt for lang, og med et knippe tullete actionsekvenser som ikke akkurat sender deg frem på kanten av stolen. Jeg er helt enig i alt dette. Og det meste annet som er skrevet om filmen også tror jeg. Som f.eks unge Herlofsens anmeldelse her. Har jeg i det hele tatt noe å legge til?

Ja, jeg kan selvfølgelig gjøre som jeg pleier og skrive om meg selv.

For det første som slår meg når jeg sitter der i kinomørket med de hersens 3D-brillene uttapå de andre brillene på nesa er hvor mye tid som har gått siden Peter Jackson tok oss med til Midgard for første gang. Ikke det at 11 år er så mye i den store sammenhengen, men det har vært 11 begivenhetsrike år. På godt og vondt. Og der jeg sitter og ser de første bildene av Smaug og dem som prøver å stå ham i mot, merker jeg at jeg ikke lenger er den samme personen som jeg var. Jeg tenker på den jeg var, den tullingen som engasjerte seg så voldsomt i disse filmene, med en blanding av misunnelse og overbærenhet. Nå kjenner jeg at jeg i grunnen gir blaffen i om Hobbiten er bra eller dårlig. Det spiller ingen rolle verken i den store eller den lille sammehengen. Bildene fra Hobsyssel gir meg ikke noen følelse av hurra det er godt å være tilbake, ingen følelse av vemod, jeg er i grunnen likegyldig til det hele. Det overrasker meg litt.

Men det er klart, jeg håper jo at filmen er god.

Og jeg blir ikke skuffet. Hobbiten er omtrent som forventet. Dette er storveis underholdning mesteparten av veien. Ingenting å si på det. Men action-sekvensene klarer ikke å engasjere meg. Jeg synes det funker best når filmen tør å være litt vimsete, er ikke like imponert når den prøver å lirke frem emosjonene våre. I Ringenes Herre er det ålreit å nappe i dem, for der er det så mye som står på spill, der må det være emosjonelt når Theoden rir ut til den siste kamp. Når Eowyn slakter heksekongen og alle misogynister. Ja, sånn kan vi fortsette. Hobbiten er et mye enklere eventyr, og så lenge det blir behandlet slik er det helt greit. Når den prøver å være et nytt kapittel i Ringenes Herre skurrer det litt.

Jeg synes ellers Martin Freeman er en fin fyr, men han spiller jo den samme rollen hele tiden, enten det er som Dr.Watson, som kontoransatt, eller altså her som Bilbo Baggins. Han blir litt tam her i første filmen, men får vel mer å spille på etterhvert tenker jeg. Gollum er bedre enn noensinne. Hyggelig å se Galadriel igjen, men de kunne godt spart seg å få Christopher Lee til å ikle seg Sarumanns kjortel igjen. Overrraskende nok er Radagast et av filmens høydepunkter, sammen med noen fine sangnumre.

Men som vanlig er det Ian McKellen som er den store beholdningen. Takk Eru for at Sean Connery ikke skjønte historien og takket nei til det lukurative tilbudet om å bli Gandalv i sin tid. Det hadde vært grusomt. McKellen er MYE bedre. Så får vi heller bære over med at han oppfører seg som en snakkende GPS av og til.  MÅ ethvert stedsnavn uttales med slik enorm patos liksom?

Ja.

Leave a Reply

%d bloggers like this: