web analytics

Bladibla om kultur og kvinnekamp

Hva har dette bildet med denne bloggposten spør du kanskje? Vetta faen svarer jeg.

Det er altså 100 år siden kvinner fikk stemmerett her i landet i år. Det var i 1913 Norge ga alle over myndighetsalder stemmerett, uavhengig av kjønn, formue, eiendom eller hudfarge. 1913 kan kanskje høres sent ut, men Norge var bare det fjerde landet i verden som gjorde dette. Det er noe å feire i dag, men det skjedde selvfølgelig ikke  uten debatt. Mange mente at dette ville føre til all slags elendighet, og særlig ville det gå hardt utover familien. En ting er sikkert. Innføringen av stemmerett for kvinner, feminismen, og kvinners marsj ut fra hjemmet og inn i arbeidsliv og stortingssal forandret samfunnet for alltid. Det forandret, og forandrer fortsatt, norsk kultur. Slik store og små hendelser fra det siste hundreåret har forandret norsk kultur. Menstadslaget, Quisling, niende april, Gerhardsen, Kråkerøytalen, innmeldelsen i NATO, opprettelsen av Husbanken og Lånekassen for utdanning. Oljen i nordsjøen. Nei og atter nei til EU, Gro og Kåre, håndballjentene, Rekdals straffe mot Brasil og den aller svarteste julidagen noensinne. Vi vet ikke alltid hvordan, eller hvor vi havner, men kulturen vår er i evig forandring. Mine barn vokser opp i en annen kultur enn den jeg vokste opp i, akkurat som min oppvekst foregikk i en annen kultur enn den som var gjeldende når mine foreldre vokste opp.

Etter den siste runden med “kulturkamp” er vi alle enige om dette. Norsk kultur er i evig endring. Slik den alltid har vært. Nå for tiden kommer det flere innvandrere til riket enn det fødes barn her. Selvfølgelig kommer det til å endre norsk kultur. Hvordan vet vi ikke helt. Er det grunn til bekymring? Javisst, det er alltid grunn til bekymring. Særlig om fremtiden. Fremtiden er alltid en kilde til bekymring.

Kvinnene fikk altså sin stemmerett i 1913. De hadde fått den før eller siden uansett så klart, det ville presset seg frem før eller siden. Vi valgte heldigvis å komme fremtiden i møte her i landet. Frankrike derimot holdt igjen til 1945 (eller var det 44?). Sveits helt til 1971. Jeg vet ikke hvorfor vi var så kjappe til å omfavne endringen her i landet, det har vel en sammenheng med den rollen kvinnene har hatt her i landet historisk sett antar jeg. Kvinner har jobbet hardt på gården. Hatt ansvar for hus og hjem mens mannen har vært på sjøen. Den norske kulturen var vel rett og slik at det lå bra til rette for kvinnefrigjøringen da. Eller var det typisk norsk å være Gro allerede da?

En annen ting vi har lært av den siste tidens kulturkamp er at det er uhyre vanskelig å definere hva norsk kultur egentlig er for noe. Det er noe udefinerbart, som riktignok fungerer godt, en blanding av kongen, syttende mai, landslaget, valutaen, pølse i brød og Marit Bjørgen. Ja, noen er vel forresten litt usikker på kongen etter nyttårstalen hans, men han får stå på lista inntil videre. Dugnad er det noen som har nevnt som noe typisk norsk. Det er selvfølgelig ikke umulig å definere norsk kultur, men skal det gjøres skikkelig kreves det litt mer plass enn en kronikk i Aftenposten eller en litt lang bloggpost på Hjorthebloggen. Uansett er det snakk om en oppskrift der ingrediensene slettes ikke er unike for Norge på noe som helst vis, men blandet sammen på riktig måte får vi allikevel noe som er unikt norsk. Noe som er merkbart forskjellig fra Sverige og Danmark, og mer og mer forskjellig jo lenger bort fra Svinesund vi kommer.

Jeg prøver å innprente i Hagbarth at selv om det er forskjell på gutter og jenter, så er det forskjell på gutter og gutter og jenter og jenter også. Jeg drar den leksa hver gang han forteller meg at jenter sånn og gutter er slik, men noen ganger er det han som må lære meg en lekse. En kveld i høsten som gikk var vi ute og gikk tur. Vi gikk forbi stadion, og der var det kamp, så vi gikk inn og så slutten av den. Jeg tror det var to guttelag som spilte, Florø mot Førde, og Hagbarth heiet entusiastisk på Florø. På topp på laget til Florø var det ei jente som spilte, og hun var god. Florø vant kampen, og jenta putta minst to av målene. Når vi gikk hjem snakket Hagbarth om at det var morsomt at Florø vant. Jeg var enig i det, og så sa jeg at det var morsomt at det var jenta som scorte målene vi så. Hagbarth skjønte overhodet ikke hva jeg snakket om. Jeg prøvde å forklare at det var fordi hun var jente, som spilte på guttelaget, og fotball er liksom guttenes domene og alt det der, men han så bare på meg som et spørsmålstegn. Han skjønte ikke hva som var spesielt med at jenta spilte på guttelaget, og var en av de beste på banen. Og jeg tenker, håper, at det er fordi at hans generasjon kommer til å vokse opp i et Norge der jentene kler seg i rosa, har langt hår og liker søte ting, samtidig som de hevder seg med glans på alle samfunets arenaer. Og uten at noen stusser noe særlig over det.

Selv om det har gått hundre år siden kvinnene fikk lov til å stemme er vi slettes ikke ferdige med å snakke om likestilling altså. Og lite tyder på at vi kommer til å bli ferdig med å snakke om innvandring med det første heller. Jeg tenker jo at det er litt med innvandrere som det er med kvinner og menn. Klart det er forskjell på innvandrere og nordmenn, men forskjellene er enda større mellom innvandrere og innvandrere og nordmenn og nordmenn. Og når vi hiver innvandrerene opp i gryta så kommer vi selvfølgelig til å endre den norske kulturen, men vi kommer samtidig til å endre innvandrerenes kultur. Det blir et skikkelig crossover-kjøkken. For meg som ikke er så glad i pinnekjøtt høres det forsåvidt lovende ut, men andre liker jo den norske trad-maten bedre enn meg. De må jo få lov til å komme med innspill de også, alle ønsker vi jo bare at maten skal bli best mulig.

Men jeg roter meg ut på viddene. Og jeg er ikke født med ski på beina. La oss prøve å finne tilbake til hytta igjen. Det er ingen skam å snu. Eller grave seg ned. Men nå er jeg i gang igjen…

Okay. Her er vi. Vi er alle enige om at kulturen ikke er statisk, og at den endrer seg over tid. Vi er alle enige om at innvandrere til riket kommer til å endre kulturen, men hvordan vet vi ikke helt. Hvor mye vi skal bekymre oss er nok diskutabelt, og skal vi egentlig gjøre noe for å bevare den norske kulturen? I så fall hva?

La oss ta dugnaden for eksempel. En viktig verdi i det norske samfunnet, i hvert fall i følge mange. Hva skal staten gjøre om den er i ferd med å forsvinne? Skal staten gå inn og si at dugnaden ikke lenger er frivillig, den er en plikt som ingen skal snike seg unna uten legeerklæring godkjent av NAV? Det kan den selvfølgelig gjøre, men da er det ikke dugnad lenger, da er det tvang, og plutselig er ikke dugnad en del av norsk kultur lenger, vi har fått tvang i stedet. Og det var jo ikke det vi ville ha. Nei, hvis vi tenker oss om er vi kanskje enige om at statens påvirkningskraft på den norske kulturen ikke er så forbanna stor når det kommer til stykket? Eller…selvfølgelig er den stor, men den er allikvel ganske begrenset, i hvert fall så lenge den ikke blir for autoritær og diktatorisk av seg. Og det er vi i hvert fall enige om at vi ikke vil ha. Nei, staten skal legge til rette for oss innbyggere, den skal lage ordninger som gjør oss trygge, beskytte våre rettigheter, samtidig som den ikke innskrenker vår personlige frihet for mye. Til gjengjeld skal vi gi den en god slump av pengene våre i skatt. Utover det synes jeg staten for en stor del skal la oss være i fred til å fortsette å forme den norske kulturen i fred. Selvfølgelig vil politikerene og byråkratene fortsette slik de stevner, og finne på lover og regler som unektelig er med på å bidra å forme den norske kulturen, og det må de gjerne fortsette med for meg altså, så lenge målsettingen er å løse konkrete problemer som bør løses. Jeg vil derimot betakke meg flerfoldige ganger for en stat som finner på tiltak kun for å bevare den særegne norske kulturen. Takk.

Men dette er vel egentlig et ganske meningsløst innlegg i en runde av kulturkampen som vel forlengst er ferdigsnakka. Vi snakker om kultur, men egentlig handler det vel om at noen mener vi slipper inn for mange innvandrere. Kunne de kanskje vært litt mer konkrete og spart oss alle for en hel masse utenomsnakk? Det er helt greit å mene at vi tar inn for mange innvandrere, men da må vi også få vite hvordan vi skal unngå å gjøre det i fremtiden. Skal vi si opp internasjonale avtaler og melde oss ut av Schengen? Stramme inn på familiegjenforening? Bygge en mur langs svenskegrensa? Eller skal vi bare innse at innvandring på et eller annet nivå har kommet for og bli, omfavne fremtiden, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg tar meg en pølse med brød og gratulerer kvinnene med sine hundre år med stemmerett mens jeg venter på svaret.

2 Comments

  • KEE
    6 January, 2013 - 4:33 pm | Permalink

    Det du er inne på mot slutten der er litt viktig. Jeg fikk inntrykk av at Gjedda ville at dagligkulturen vår skulle bli kulturdeptets ansvarsområde å definere og å ta vare på. Dette kan bli veldig skummelt; vil vi virkelig at det skal være opp til en regjering hva som mer eller mindre til fulle definerer oss som norske?

  • 6 January, 2013 - 5:53 pm | Permalink

    Akkurat det synes jeg er en jævlig skummel tanke

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: