web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen leser bok: Everything Ravaged, Everything Burned

ravaged

Det går fint an å tenke for mye. Jeg leste nettopp ferdig Wells Towers novellesamling Everything Ravaged, Everything Burned, og jeg likte den veldig godt. Allikevel, det jeg tenker mest på etter å ha lest den er avslutningsnovella, den som har gitt boka sitt navn. I den sitter fortelleren Harald og ser ut over fjorden. Han tenker på kona si, litt på livet, og litt på sine venner og/kolleger Gnut og Djarf. Han koser seg i filosoferingen med en liten flaske med potetvin. Ikke noe galt i det forsåvidt, bortsett fra at Harald også sitter der og tenker på at snart kommer noen til å be ham bli med og herje litt med munkene på Lindisfarne. Harald er med andre ord viking, og hvor han skal ha fått tak i den potetvinen blir plutselig ganske vanskelig å forstå. Poteten kom ikke til Europa før et halv årtusen senere. Mer eller mindre.

Men spiller det egentlig noen som helst rolle? Nei. Så hvorfor skal jeg gidde å skrive det i det hele tatt? Det er selvfølgelig for å vise at jeg er smartere enn forfatteren, siden jeg tar ham på en sånn åpenbar feil. Og er det egentlig noen som blir noe klokere av det? Ikke Wells Tower, som til tross for sin interesse for vikinger neppe leser norsk, og uansett ikke leser denne bloggen. Neppe dere som faktisk leser dette her heller, for dere vet selvfølgelig at vikingene drakk mjød, spiste fluesopp, og at poteten ikke kom til Europa før sent på fjortenhundretallet. Blir det ikke litt sånn småirriterende selvforherligende snikskryting av det hele?

Og til slutt lurer man på om man i det hele tatt skal gidde å skrive noen jævla bokomtale.

Men det skal man jo, skal man slutte med snikskryting er vel mesteparten av grunnlaget for denne bloggen borte.

Wells Tower altså. Everything Ravaged, Everything Burned. Bare glem det der med potetvinen. Det er ikke noe å bry seg om. En ørliten detalj som ikke må få lov til å ødelegge denne særdeles flotte novellesamlingen. Den fortellingen er uansett ikke ment å være historisk korrekt. Danskene snakker jo som amerikanere. Nei, den vikinghistorien er egentlig en historie om USA etter 9/11 så klart. Ved hjelp av Naddod, en overløper som nå holder til på Lindisfarne, har våre vikingvenner blitt angrepet av drager. Sier ryktene da. Nå gjelder det å ta hevn. Harald er egentlig lei av disse plyndretoktene, vil helst være hjemme hos kona, men hva kan en berserk gjøre? Sier man nei en gang får man ikke være med neste gang, og noe skal man jo leve av. Så tur blir det, men Harald bidrar ikke allverden til drepingen og plyndringen. Han betrakter kameratenes massakre utenfra, med følelsemessig avstand. Og så drar han hjem igjen. Det som gjør størst inntrykk i historien er kanskje Haralds tanker etter å ha kommet hjem igjen. Plyndretoktene blir sjeldnere og sjeldnere. Han får en sønn. Men lykken er allikevel langt unna.  “Du ønsker at du hatet disse menneskene, din kone, barna, for du vet hva verden vil gjøre med dem, fordi du har gjort noen av de tingene selv. (…) fortsatt våkner du opp sent om natten og ligger der og lytter etter knirking og plask av årer, klangen av stål, lyden av menn som ror mot hjemmet ditt.”

At dette gjør inntrykk på meg er selvfølgelig bare fordi det er ord på egne tanker. Eller mer følelser enn tanker. Jeg føler ofte en stor tristhet med tanke på barna. Hagbarth og Bopp, som skal bli store, og alt det verden vil gjøre med dem. Jeg ligger vel ikke våken om nettene og lytter etter årer og klangen av stål da, men allikevel. Jeg og Harald er på linje her. Hvordan er det å være glad i noen i en brutal og voldelig verden? Enten den nå er brutal og voldelig på viking-vis, eller om den er brutal og voldelig i en litt mer overført betydning?

Resten av novellene i boka holder seg i nåtid, og det er forsåvidt like greit altså. Wells er god i nåtid. Og menneskene han skildrer er ekte mennesker forekommer det meg. De sliter med livet, sliter med forholdet til menneskene rundt seg. Til dem de er glad i. Og vold er aldri så langt unna, om enn ikke alltid så rett frem og tydelig som på Lindsifarne. Oftest bare som en skjult trussel, og da funker det best, mens det altså noen ganger brister helt og man går berserk. Noen av disse novellene har bitt seg skikkelig fast. Den om brødrene som ikke klarer å ha noe fruktbart forhold til hverandre, men allikevel prøver, og ender på elgjakt i Maine. Den om femtenåringen som sliter med en kontrollerende og smått voldelig stefar. Albert som er sikker på at dama i leiligheten på andre siden er prostituert og ikke kan la være å glo.

Dette er rett og slett nydelig håndverk, ingen overflødige ord, dialog som underholder og føles ekte, mennesker man kan bry seg om og ønske skal komme helskinnet gjennom historien, der de sliter med å overkomme det juvet som skiller dem fra menneskene rundt dem.

En klar anbefaling altså. Skjenk deg et glass potetvin, last den ned på kindlen, og ta en novelle før du legger deg. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Leave a Reply

%d bloggers like this: