web analytics

Å glemme seg selv

Jeg ble sittende og rydde litt i Google-Docs-Disk-Drive-Whatever-mappa mi her en kveld, og der fant jeg denne teksten fra sommeren 2011. Den er en forkastet Journalisten-spalte om jeg ikke husker helt feil, og siden har den altså ligget der i glemselen uten å bli lagt ut noe sted. Men når jeg leser den på ny synes jeg i grunnen den er ålreit. Så får det heller være at de fleste nå har spilt seg lei av WordFeud, og at det er enda lenger siden Time utropte akkurat DEG til årets person. Nå er den i hvert fall publisert her da. Og hvis noen vil spille WordFeud heter jeg Hjorthen der også.

SONY DSC

Jeg har begynt å spille Scrabble på telefonen min. Eller Wordfeud da, som appen heter, men det er samme greia. Kryssordspillet der man legger ord ut på et brett, og prøver å få flere poeng enn motspilleren. Dere vet hva jeg mener. Jeg har to spill på gang mens jeg skriver dette. Jeg har Bud_Tucker i kne, men ser ut til å gå på en smell mot Meiersvendsen i det andre spillet. Det er rent tidsfordriv naturligvis, men det slo meg her forleden at noe av det jeg finner befriende med å spille dette spillet er fraværet av ordet “Jeg”. Det forekommer av og til at noen legger ut akkurat det ordet på brettet, men i forhold til når jeg ellers sliter med å sette sammen bokstaver til ord, og ord til setninger, så er ordet så godt som fraværende. Og det er deilig, jeg er så lei av “Jeg”!

Det er allerede fire og et halvt år siden Time utropte Deg til årets person. Hvem har energien, spurte de, til å komme hjem fra en lang dag på jobb, erklære at i kveld skal jeg neimen ikke synke ned i sofaen og se på Lost. Jeg skal i stedet lage en film der iguanaen min spiller hovedrollen, lage en mashup av 50 Cent og Queen, blogge om hvordan jeg har det, hvordan nasjonen har det, eller hvordan pommes friten på gatekjøkkenet nede i gata har det. Hvem har en slik energi, hvem har en slik lidenskap? Svaret var at det var det VI som hadde. Oss. Du og jeg. Særlig jeg. Vi skrev og vi skrev, alt med vårt eget perspektiv. Et perspektiv som noen ganger kom i veien for det store bildet, men hva gjorde vel det?

Ikke så mye antagelig. Det går fint an å stille seg kritisk til sosiale medier, og hva det har betydd for fremveksten av jeg-perspektivet, og sette det i sammeheng med en medievirkelighet der enkeltskjebnene styrer. Men jeg er ikke der. Det er ikke andres fokus på seg selv jeg først og fremst er lei av. Det er mitt eget evindelige perspektiv på meg selv som gjør det stadig vanskeligere å skrive noe som helst annet enn æva for tredobbelt ordpoeng for tiden. Ta den Bud_Tucker!

Jeg burde ikke klage, jeg har fått mer ut av å skrive mye om meg selv enn de fleste. Jeg har fått spalteplass, jobbtilbud, venner og penger på denne måten. Jeg har nå skrevet “Jeg” nitten ganger i denne teksten. Og enda er vi bare litt over halvveis. Hvor skal dette ende?

Det er ikke så veldig stor forskjell på å være skribent, og på å spille Scrabble. I hvert fall ikke på mitt nivå. Det handler om å sette sammen bokstaver til noe som gir poeng. Det er fint å kunne mange ord, men det er ikke det viktigste. Det handler mest om strategi. Blir du for glad i dine egne ord, og glemmer å følge med på hva andre driver med blir du overkjørt. Det gjelder å plukke de rette motstanderne. Man må kunne reglene, og skal man bli god bør man være litt på hugget. Jeg er ikke spesielt god, meiersvendsen slår til med WC og CV, dobbelt bokstavpoeng, og det løpet der er nok kjørt. Men jeg koser meg. Det beste er at når man legger ut ord på Scrabblebrettet er det ingen som tolker dem i verste mening, leser ting mellom linjene som ikke står der, eller føler seg snurt fordi man ikke er hensynsfull nok. Og så på død og liv skal konfrontere deg med det umiddelbart. Man slipper å ta debatten, og det passer meg utmerket.

Paradegrenen min er gjerne å finne en aktuell sak i media, finne ut hvordan den saken kan kobles til min person, gjerne via en anekdote eller to, og i prosessen med å skrive ut dette finne ut hva jeg faktisk mener om saken. For i utgangspunktet har jeg sjelden sterke meninger på forhånd. Men dette funker ikke lenger. Jeg orker ikke. Tanken fyller meg med vemmelse. Joda, jeg setter pris på at det er folk der ute som gjerne vil finne ut hva jeg mener om dette og hint, men for å være ærlig er jeg litt sliten av hele greia. Jeg bryr meg ikke lenger om å finne ut hva jeg mener. Jeg orker ikke mene noe som helst om det ikke sprenger seg frem av seg selv. Jeg føler meg som han fyren som Tove Jansson skriver om i Sent i november. Han som er fryktelig gammel, og forteller at nok er det litt melankolsk å glemme hva de andre heter, men når han en mørk høstmorgen våkner og har glemt hva han selv heter, så er det bare deilig. Det er kanskje litt emo, men jeg skjønner hva han mener. I disse individualistiske tider hvor det oppfordres til å ta vare på seg selv i enhver sammenheng vil jeg gjerne slå et slag for at det av og til også kan være ganske godt å glemme seg selv litt.

Hvis noen vil prøve min metode, så er det bare å laste ned Wordfeud til smarttelefonen deres, kanskje vi sees over brettet?

2 Comments

  • tb
    7 February, 2013 - 12:19 pm | Permalink

    Onkelsulliken. det var det han het. Eller rettere sagt, det var det han bestemte seg for å hete, da han hadde glemt hva han het.
    Forøvrig har jeg teit-telefon og tror jeg kommer til å fortsette med det, og spiller masse scrabble på brett, uten å være flink i det hele tatt. Så lite flink at det nesten er litt kjedelig, faktisk.

  • 7 February, 2013 - 7:59 pm | Permalink

    Det fine med å spille scrabble på telefonen i stedet for på brett er at man kan ta et par trekk når man har tid, innimellom andre oppgaver. Man slipper å sitte der og trøkke helt til spillet er ferdig liksom, man tar det når man har tid. Deilig avslappende egentlig. Ikke noe stress. Jeg liker det.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: