web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Game of Death

Det må understrekes at denne fimomtalen kan være farget av at jeg i min tidlige ungdom var en relativt stor fan av Bruce Lee. De hadde Enter the Dragon på den lokale videosjappa, og jeg leide den gang etter gang. Det må være den filmen jeg har sett flest ganger. Resten av Bruce Lees samlede verker måtte jeg imidlertid vente en stund på, men omsider kom de ut i norsk utgave. Jeg så dem også gang på gang, og ordnet meg etterhvert med egne kopier slik at jeg slapp å bruke ukepengene på å leie dem hele tiden.

Game of Death var den siste filmen Bruce Lee rakk å spille inn. Skjønt spille inn og spille inn. Han døde etter Enter the Dragon, men han hadde rukket å filme noe sånt som 40 minutter med materiale, hovedsaklig kampscener, som skulle være til hans neste film. Enter the Dragon ble en kjempehit, og da var det vel ikke annet å vente enn at de store gutta fant ut at de kunne cashe inn på Bruce Lees enorme popularitet ved å la Robert Clouse snekre sammen en ny film ved hjelp av disse scenene, klipp fra tidligere filmer, samt et par look-a-likes. Det er spekulativt så det holder, resultatet er mildt sagt kuriøst, store deler av filmen suger vel lut, men samtidig så er det hele merkelig underholdende.

Bruce Lee skapte sin egen kampsport-gren, Jeet kune do, og filosofien bak den var at man måtte tilpasse seg. Både etter egne fysiske styrker og begrensninger, og også motstanderens ditto. Dette i motsetning til andre martial art-varianter, som vel er litt mer statiske. Bruce Lees visjon for Game of Death var å vise dette gjennom å la helten sloss seg vei fra etasje til etasje i en pagode hvor han møtte representanter fra forskjellige kampsportgrener på hver plan. Første etasje skulle bestå av en haug med karate kids, andre etasje skulle by på en Kung Fu variant, tredje etasje vartet opp med noe fra Filippinene, og i fjerde etasje skulle Los Angeles Lakers-legenden Kareem Abdul Jabbar vente. Dette ga imidlertid Robert Clouse blaffen i, og Game of Death er altså en helt annen historie.

Billy Lo er en suksessrik skuespiller i kung fu-filmer, kjæresten hans er en like suksessrik sangerinne. Begge to blir plaget av Syndikatet som vil at de skal skrive under på managementkontrakter med dem. Billy Lo vil imidlertid ikke være med på notene, og når han blir skutt under en filminnspilling så faker han sin egen død og setter etter syndikatet for å knuse dem. Billy Lo er for det meste spilt av et par Bruce Lee look-a-likes som strengt tatt ikke ligner så veldig. Innimellom så har man klippet inn bilder fra andre Bruce Lee-filmer på en måte som hadde gjort seg best i en parodi på You Tube, og Robert Clouse kvier seg heller ikke for å bruke autentiske bilder fra Bruce Lees begravelse. Det er masser av kontinuitetsproblemer her. Et fotavtrykk på brystet til Billy Lo kommer og går, en fyr som skal ha blitt funnet flytende død i havnebassenget ligger plutselig og slenger i en av scenene med Kareem Abdul Jabbar, osv. Det blir nesten litt sånn “Ed Wood goes Martial Arts” innimellom.

Men filmen redder seg i land på Bruce Lees karisma. Kampscenene som han selv spiller i, og vel også har regissert, er glimrende. Dessverre så er det ikke så mange av dem, men de siste tjue minuttene er faktisk ganske bra. Resten av filmen er også underholdende, om enn ofte av feil årsak. Det er synd vi aldri får se hva Bruce Lee selv hadde fått gjort med dette materialet. Det hadde ihvertfall blitt en helt annen film.
Denne filmen skal ellers bære all skyld for at jeg i sin tid var den eneste tenåringen i Telemark med ganske ukul gul treningsdrakt (Med unntak for dem som av en eller annen grunn representerte Herkules da). Det er ikke bra, men den skal også bære all skyld for at Uma Thurman bruker gul treningsdrakt i Kill Bill. Bare for det så er vi villige til å tilgi ganske mye.

6 Comments

  • 30 August, 2006 - 2:40 pm | Permalink

    Ukul gul treningsdrakt, skinnlue (bjørnefitte) og nunchaku er en uslåelig kombinasjon.

  • Kai
    30 August, 2006 - 7:16 pm | Permalink

    Hold på meg!

    … nå ser jeg deg for meg i gul drakt á la Uma’s, og det er så … konge! (-måtte kjenne etter et øyeblikk om det var et syn jeg helst skulle vært foruten, men nei!) -I stup ut fra Sierra’n, rett i strupen på skummel agent…

    😀

  • 30 August, 2006 - 7:34 pm | Permalink

    La meg bare med en gang få understreke at dette er ca 30 kilo siden, mens jeg fortsatt kom ned i spagaten, og jeg kjørte selvfølgelig ikke Sierra, men derimot en vinrød Suzuki 50cc av den klassiske “Chopper”-typen.

    Men rett i strupen på skummel agent…oh yes!

  • 30 August, 2006 - 7:40 pm | Permalink

    Vel i mine glansdager tok jeg en roundhouse-heel flykick 😉 Men det var jo bare show off og ubrukelig i vikelig kamp, der ballespark, skalling, fingre i øyne, knekking av håndledd og albuer, bringer deg til himmelen, og din motstander til et blodsprutende og ydmykende helvete….Men snyggt er det så absolutt å se sprettballen Bruce i aksjon…

  • 16 December, 2008 - 9:22 pm | Permalink

    Velskrevet omtale av en – helt ærlig – ganske så dårlig film, men jeg digger jo Bruce Lee. Da kan man jo tilgi alt. Vet at man liksom skal like “Enter the dragon” best, men jeg har nå alltid holdt en knapp på “Way of the Dragon”.

  • 21 February, 2009 - 1:13 am | Permalink
  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: