web analytics

Selvmord på norsk

Her er ukas spalte i Journalisten, nå også på bloggen. Alltid kjekt når man får tilbakemeldinger på det man skriver, og det fikk jeg på denne. Gode greier. Og med bakgrunn i disse tilbakemeldingene legger jeg til en liten presisering her på toppen. Jeg mener at det er den som tar livet av seg som har ansvaret for selvmordet. Klart man kan påpeke og kritisere om det er grunnlag for det, som f,eks bruken av personlighetstester på sårbare personer selv om man ikke har kompetanse til det, eller mangelfull oppfølging i helsevesenet, men når det kommer til stykket er det den som velger å ta livet av seg som bærer ansvaret. Tross alt.

Murder
Da den amerikanske internettaktivisten Aaron Swartz tok sitt eget liv tidligere i år, var det en såpass spesiell nyhet at også norske medier fattet interesse. Selve saken tør være kjent for de fleste. Det som imidlertid slo meg da jeg leste de norske kommentarene var måten de omtalte dødsfallet.  De var så befriende rett frem i sin omtale av selve selvmordet. Når kjente nordmenn tar sitt eget liv, er vi vant til å måtte lete etter kodeordene for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. “Politiet mistenker ingen kriminelle forhold”. “En personlig tragedie”. Eller rett og slett at vedkommende er “funnet død”, uten at det knyttes sykdom eller ulykke til dødsfallet. I tilfellet Swartz fikk vi tilfredsstilt nysgjerrigheten, uten at det ble utbrodert unødvendig eller gjort til en sensasjon. Ja, det dreide seg om et selvmord. Han hadde hengt seg. Årsaken var antagelig en nært forestående rettssak der han risikerte en lengre fengselsstraff, men det ble også skrevet at det fantes en historie med psykiske problemer. Man kan sikkert diskutere om det strengt tatt var nødvendig å omtale metoden, men i den nøkterne settingen det ble skrevet synes jeg det må være greit. Hvorfor kan vi ikke være like rett frem når det handler om nordmenn?

Vær Varsom-plakatens selvmordspunkt ble endret i 2005. Før skulle selvmord som hovedregel ikke omtales. Nå er det lov å omtale, men det oppfordres til varsomhet. Bakgrunnen for endringen var at tabuene rundt selvmord var svekket. Pressen ønsket å bidra til større åpenhet og mindre skam. Noe har da også endret seg. Da sønnen til Gro Harlem Brundtland tok sitt eget liv i 1992, førte det til at statsministeren ble sykemeldt en periode. Senere trakk hun seg også som partileder. En stor sak med interesse for allmenheten. Selvmordet ble likevel ikke omtalt andre steder enn i det noe tvilsomme organet Søndag Søndag. Da datteren til Olav Gunnar Ballo i 2008 begikk selvmord etter en personlighetstest hos scientologene, fikk det bred omtale. Vi har også sett flere oppslag der den avdøde har vært under behandling for psykiske lidelser, men likevel har tatt livet av seg. Da gjerne med et kritisk søkelys mot helsevesenet. Endringen i Vær Varsom-plakaten synes altså å ha ført til at pressen nå kan skrive om selvmord, i hvert fall der pårørende ikke har for store innvendinger, og ansvaret for gjerningen kan plasseres hos noen andre enn avdøde. Samtidig fortsetter praksisen med å unngå å bruke ordet selvmord i saker der avdøde er så kjent at det må omtales, men hendelsen forøvrig ikke bærer noen spire til sensasjon i seg. Dette bidrar ikke til større åpenhet. Om noe bidrar det heller til å opprettholde, kanskje til og med forsterke følelsen av skam.

De aller fleste selvmord forbigås i stillhet. Sånn må det være, de er personlige tragedier uten offentlighetens interesse. Så hender det at det dukker opp tilfeller der det er riktig av media å gå inn i saken. Når det i disse tilfellene oppfordres til varsomhet i omtalen, har det hovedsaklig to årsaker. Det er hensynet til pårørende, og det er tanken på den smitteeffekt man antar kan oppstå ved bred og detaljert omtale av selvmord i media. Akkurat de samme innvendingene kan man bruke ved andre alvorlige hendelser. Vi har sett eksperter advare mot smitteeffekt ved medieomtale av skoleskyting, barnevoldtekt og bortføringssaker. Det er alltid god grunn til å vise hensyn, men det er ingen god grunn til at media skal vise mer hensyn overfor pårørende til et selvmordsoffer, enn de gjør med pårørende til et barn som er blitt bortført. Og hva med Aaron Swartz? De etterlatte bekymrer seg neppe over hva som står om ham i en norsk avis, men det er ingen grunn til å anta at smitteeffekten ved å omtale selvmordet hans blir borte bare fordi han er amerikaner. Smitteeffekten synes ellers å være knyttet mest til omtale av metode. Det er ikke slik at bare ordet i seg selv er nok til at noen velger å ta livet av seg.

De færreste selvmord begås av personer i psykose. Det er et bevisst valg av et fortvilet menneske. Å fortie det valget fratar mennesket verdighet og hjelper ingen som er i tilsvarende situasjon. Jeg forstår at det kan være vanskelig, men svaret er ikke å feige ut. Selvmordet trenger ikke utbroderes, men om noen har tatt sitt eget liv, må det være greit å skrive akkurat det.

Leave a Reply

%d bloggers like this: