web analytics

Hjorthen leser bok: Solitaire

solitaireVerden er forent under en regjering.  Ikke som en nasjon kanskje, ei heller en føderasjon, men heller som et enormt selskap. Et firma. En bedrift. Kan dette skje i vår ikke så alt for fjerne fremtid? I så fall, la oss håpe det ikke blir Apple.

Men altså, verden er samlet under ett styre. Det er jo litt av en begivenhet. Det finnes imidlertid fortsatt regioner, selv om de vel også er styrt som bedrifter, og fra hver region har det blitt utpekt Håp. Dette er personer som er født i det samme sekundet som verden altså ble til ett.  Dette er offentlige personer, noe i nærheten av kongelige nesten. Symboler på denne tapre nye verden. Vår heltinne i Solitaire er et slikt Håp. Ren Segura heter hun, med webnavnet Jackal. Hun er forferdelig priviligiert. Har alt man kan ønske seg. Gode venner, en supersøt og hypersmart kjæreste, status, prestisje, og hun blir backet opp på alle kanter for å kunne representere verden, og sin region, på en ypperlig måte.

Men alt er kanskje ikke helt som det ser ut?

Nå er ikke verden i seg selv så forferdelig interessant i denne boka. Vi får noen hint om terroristorganisajoner. Vi skjønner at den nye verdensorganisasjonen ikke ser med blide øyne på illojale ansatte. Men det er ikke noen skikkelig dystopi dette.

Hva er det som er interessant i denne boka da?

La oss komme tilbake til det. Ren Segura, vår heltinne, går på en smell. I slutten av bokas første del skjer det en ulykke. Muligens en terrorhandling. En haug med mennesker stryker med, og Segura får skylden. Håpet er ute, og med det starter bokas andre del.

Segura dømmes til en uhorvelig mengde med år i fengsel. Hun får imidlertid et tilbud. Om hun takker ja til å være med på et forskningsprosjekt, der hun soner straffen sin i en virtuell virkelighet, i fullstendig isolasjon, vil straffen reduseres betydelig. Mindre enn ett år må hun sone. Det høres ut som en god deal. Vår heltinne takker ja, kobles til en maskin, og havner i en virtuell celle uten så mye som en dør. Ingen å snakke med. I realtime skal hun være der i ti måneder. Hjernen hennes skal imidlertid oppleve det mer som om det er ti år eller deromkring.

Er det egentlig en god deal? Bedre enn 25 år i et vanlig fengsel?

Joa, myndighetene er mer opptatt av rehabilitering enn av hevn, så det er absolutt verdt et forsøk vil jeg tro. Jeg hadde gått for det.

Del tre av boka handler om livet etter straffen. Segura slippes  ut, om enn bare på prøve, hun har et strengt regime å forholde seg til. Bryter hun reglene fyker hun inn og må sone straffen sin på nytt. Begrensningene på hva hun kan jobbe med er store. Hun får selvfølgelig ikke bo i fasjonable strøk. Verden er snudd på hodet, men vår heltinne finner seg et slags fellesskap i en bar hun tilfeldigvis dumper innom en dag. En bar som frekventeres av folk som har vært gjennom tilsvarende straffemetode som Seguro i en eller annen grad.

Så hva er det som er interessant her da?

Det handler vel om identitet. Er Seguro den samme personen enten hun er verdens håp, en eks-kriminell på siden av samfunnet, eller helt alene i en celle uten verken dør eller vindu i årevis? Men sant og si tenkte jeg ikke så mye over dette mens jeg leste boka. I stedet tenkte jeg på hvorfor jeg egentlig orket å lese denne boka. Det skjer jo ikke all verden. Det er ikke alltid like spennende. Hva er poenget her liksom? Men jeg klarte ikke å legge den fra meg heller.

Solitaire er debutromanen til Kelley Eskridge. Jeg er ikke sikker på om jeg egentlig er helt venn med den, jeg hadde nok helst sett at den tok noen andre retninger underveis enn den gjør. Jeg gir den uansett en anbefaling, rett og slett fordi Eskridge skriver så godt at man koser seg på veien, selv om man liksom har havnet på feil buss. Hun er god med karakterene, som man jo ender opp med å bry seg om her. Skulle nok ønske at de mer kriminelle karakterene som Seguro møter etter å ha sonet sin straff var litt mindre åpenbart gode på bunnen, men hei, kanskje den virtuelle straffen funker fabelaktig rehabiliterende. Hva vet jeg. Hadde også gjerne sett at elementene som ligger i bakgrunnen, motstanden mot dette multinasjonale konglomeratet som nå styrer verden, hadde fått mer plass. Her er det litt uforløst føler jeg.

Men det er jo mitt problem at jeg ønsker meg en annen bok, og neppe noe stort argument mot den romanen som faktisk foreligger.

Leave a Reply

%d bloggers like this: