web analytics

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

De fles­te av oss opp­le­ver å mis­te noen i lø­pet av li­vet. Jeg vil an­slå mu­lig­he­ten for at fle­re av dem som men­te Anja Jo­han­sen sør­get feil, el­ler for lite, vil møte seg selv i dø­ren en el­ler an­nen gang i frem­ti­den, som god. Inn­til da får vi hel­ler bare bære over med dem. Prø­ve å for­stå dem. Det er ikke så van­ske­lig. For det fin­nes fak­tisk en fa­sit på sorg. Ikke på den pri­va­te sor­gen, men på den sor­gen som slip­per ut til and­re. Den of­fent­li­ge sor­gen. Den sor­gen vi mø­ter i lit­te­ra­tu­ren, i po­pu­lær­kul­tu­ren, i me­dia. Folk blir gale av sorg. Tyn­ges ned av den. De drik­ker seg i hjel. Be­går for­bry­tel­ser for å hev­ne seg. Gra­ver seg ned i ar­beid. Vier li­vet sitt til å hjel­pe de fat­ti­ge. De står ved grav­støt­ten og ser ut i evig­he­ten. De sit­ter i so­fa­en og ser inn i ka­me­ra­et med et al­vor­lig an­sikts­ut­trykk og ber om rett­fer­dig­het. Det fin­nes om­trent like man­ge må­ter å sør­ge på som det fin­nes sør­gen­de, men i of­fent­lig­he­ten mø­ter vi bare en li­ten hånd­full av dem. Det er kan­skje ikke så rart at en­kel­te, som selv ikke har hatt nær­kon­takt med sor­gen, kom­mer litt i stuss når de mø­ter et men­nes­ke som ikke opp­fyl­ler for­vent­nin­ge­ne man har til hvor­dan sør­gen­de skal opp­fø­re seg. For for­vent­nin­ge­ne er utvil­somt der. Både hos ven­ner, fa­mi­lie, hel­se­per­so­nell, og res­ten av sam­fun­net. Man skal sør­ge in­tenst, og et­ter en stund skal man gå vi­de­re i li­vet. Uten å glem­me så klart. Man har all­tid sor­gen med seg, selv om man et­ter en stund må slut­te å pla­ge and­re med den. Kvin­ner får nok litt stør­re plass til å sør­ge, litt bed­re tid. Menn må for­te­re ven­de til­ba­ke til det gam­le li­vet. In­gen vil­le noen gang kri­ti­sert en mann for å hol­de tå­re­ne un­der kon­troll un­der be­gra­vel­sen til sin kjæ­res­te.

Det er så man­ge his­to­ri­er. Jeg var åtte år da min mor døde. Jeg lå på rom­met mitt og les­te da far kom opp trap­pen, bort i gan­gen, ban­ket på, gikk så vidt in­nen­for dø­ren, og for­tal­te ny­he­ten. Så gikk han igjen. Mer ble det ikke sagt om den sa­ken. Jeg hus­ker jeg gråt i be­gra­vel­sen, men hus­ker ikke at jeg føl­te noen sterk sorg. Far min ble kli­sje­en på den sør­gen­de al­ko­ho­li­ker, med bi­be­len, vod­ka­flas­ka og et bil­de av min mor som ung kvin­ne i kon­tor­skuf­fen. Men om det var sor­gen, el­ler and­re ting som drev ham ned i flas­ka, vet jeg ikke. Jeg var vok­sen da han døde, og føl­te ikke noen sorg over det hel­ler. Selv kan jeg nok slip­pe unna med å be­kjen­ne min mang­len­de sorg­fø­lel­se over mine for­eld­res død, en av de få for­de­ler med å vok­se opp i en dys­funk­sjo­nell fa­mi­lie, for and­re kan det nok være ver­re. Det er fak­tisk en re­la­tivt stor grup­pe som ikke fø­ler noen alt­opp­slu­ken­de sorg ved døds­fall i nær fa­mi­lie. Ver­ken like et­ter døds­fal­let, el­ler se­ne­re. Selv ikke der den døde er et lite barn. De tren­ger in­gen sorg­be­ar­bei­ding. Går ikke gjen­nom noen stor sorg­pro­sess. Hvor­dan kan vi for­tel­le de­res his­to­ri­er uten at de frem­står som fø­lel­ses­kal­de so­sio­pa­ter? For de er litt for man­ge til at de kan av­fei­es som nett­opp det.

Psy­ko­log Atle Dy­re­grov an­slår at det er mel­lom 20 og 25 pro­sent av oss som ikke opp­le­ver den in­ten­se sorg­fø­lel­sen ved å mis­te noen. 20 til 40 pro­sent hol­der til i den and­re en­den av ska­la­en, og går gjen­nom kom­pli­ser­te sorg­re­ak­sjo­ner. Post­trau­ma­tis­ke stress­li­del­ser. En hel del men­nes­ker hol­der til et el­ler an­net sted midt imel­lom, og sør­ger på ak­ku­rat sin måte. La oss ut­vi­de det rom­met som er re­ser­vert for sør­gen­de i of­fent­lig­he­ten. For det er for trangt i dag. Det er så trangt at det enk­les­te ofte er å late som, bare for å til­freds­stil­le for­vent­nin­ge­ne man mø­ter rundt seg. La oss åpne et vin­du og slip­pe inn litt luft. Det går an å være glad selv om man er lei seg. La oss rope det ut. Sørg på den må­ten du må. Be om hjelp om du tren­ger det. For det fin­nes in­gen fa­sit på sorg.

Dette er forrige ukes Innspill i Journalisten. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noen utfyllende ord her på bloggen, men tror egentlig teksten står seg best alene? Jeg lar den stå som den er. Men det er alltid hyggelig når det man skriver inspirerer andre. Denne teksten inspirerte i hvert fall en person.

5 Comments

  • 17 April, 2013 - 10:54 am | Permalink

    For en god, romlig og interessant tekst! Denne kan mange ha stor glede av å lese.

    • Arne Hjorth Johansen
      17 April, 2013 - 12:07 pm | Permalink

      Takk for det, jeg håper jo det!

  • 17 April, 2013 - 11:21 am | Permalink

    Problemet er at så lenge alle har sine forventninger til hvordan jeg sørger blir jeg ikke trodd hvis det jeg sier ikke passer inn i bildet deres. Jeg må le høyest av alle for å vise at jeg har det bra. Men selv da blir jeg tillagt noe annet. Krampaktig latter, kalles det da. Hvis jeg danser på bordet har det bikket over for meg, stakkars. Hvis jeg sier jeg har det bra, fornekter jeg sorgen. “Du får ha det så bra du kan,” sier de. MEN JEG HAR DET BRA!!
    Jeg blir ikke trodd. Jeg har mistet et barn. Det skal man ikke komme over.
    Jeg er over. Jeg lever godt sammen sorgen min.
    Det er smertefullt å miste et barn. Men det er ikke farlig å kjenne på smerte. Min sorg er ikke forkrøplende, den er sågar en ressurs … til tider … En ressurs jeg selvsagt godt kunne vært foruten.
    Hvordan er det med deg, Hjorten, blir du trodd av alle forståsegpåerne?

    • Arne Hjorth Johansen
      17 April, 2013 - 12:06 pm | Permalink

      Jeg vet ikke hva forståsegpåerne tenker om meg, om de tenker noe som helst. Dette er vel noe de snakker om seg i mellom i så fall? Men jeg er jo et asosialt krek, kanske jeg ikke kjenner så mange forståsegpåere?

      Dessuten er det nok liten tvil om at mødre møter større forventninger til sin sorg over å miste et barn enn fedre gjør?

  • 18 April, 2013 - 12:24 pm | Permalink

    Jeg synes teksten står seg meget godt alene, men det vet du jo allerede. Tusen takk !

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: