web analytics

Stolt og kry

blogging

Gamle rølerbaron Esquil har i dag en bloggpost der han i retrospekt presenterer de fem beste blogginnleggene sine. Det kan virke som om noen sniker seg rundt i den nedslitte og fraflyttede delen av bloggerbyen og spør de gamle halvsenile innbyggerene som fortsatt ikke har blitt sendt på sykehjemmet om de kan gi linker til fem blogginnlegg de er stolt av å ha skrevet. I hvert fall har jeg fått det samme spørsmålet som røleren, og jeg hadde egentlig tenkt å gi denne suspekte fyren linkene i en Facebook-melding. For sånn har det blitt. At jeg like gjerne kunne legge dem ut her på denne døende bloggen slo meg ikke en gang.

Før altså Esquil gjorde meg oppmerksom på at det kunne være en god ide.

Så da gjenstår det altså bare å finne fem blogginnlegg jeg er stolt av å ha skrevet. Ja ja, det kan jo like gjerne være de fem blogginnleggene jeg husker best å ha skrevet, men greit, kanskje er jeg til og med stolt av noen av dem? Til verket!

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Det var en gang hvor det var ganske vanlig å begynne blogginnleggene mine med varianter av en mann som kommer inn i lobbyen på hotellet der jeg jobbet. Dette er en slik post, men så skjærer den over til å bli en bokomtale gitt. Jeg har tenkt litt på denne bloggposten den siste tiden, av den enkle grunn at karen som kommer inn i lobbyen i denne bloggposten av og til dukker opp i butikken min nå for tiden. Sist prøvde han å lure fra meg en mobiltelefon, og jeg har stoppet ham fra å stjele i nabobutikken tidligere. Det går altså ikke noe bedre med ham, og det jeg hadde av sympati for ham denne morgenen på bryggekanten er det ikke så mye igjen av nå.

Men boka, den anbefaler jeg fortsatt.

Svart Blogg

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg synes de beste bloggpostene mine ofte har vært dem der jeg har kommentert et eller annet, enten det nå er fra nyhetsbildet, en film eller en bok, og knyttet det til et eller annet personlig. Som den alkoholiserte faren, eller for den saks skyld han fyren på bryggekanten i den første posten jeg plukket ut. Jeg tror dette er en av de første gangene jeg skrev noe særlig om faren min, etter hvert ble han en slags planke jeg kunne bruke hver gang jeg sto fast med en spalte til Journalisten og/eller Firdaposten, og det begynte å føles litt kynisk det hele. Men jeg tror det har vært nyttig for meg å skrive om dette, og tilbakemeldingene har jo tydet på at det også har vært viktig for andre. Det er jeg glad for.

Vil ta pornoen fra ikke-vestlige innvandrere

Fremskrittspartiet har vært i Rosengård og sett seg om. Nå varsler de et nytt tiltak i kampen mot snikislamiseringen av det norske folk. Vi har som vanlig tatt en prat med Fører Jensen.

Siv Jensen, hva i all verden er det dere har funnet på denne gangen?

Vi tar konsekvensen av nyere forskning. Vi ser sammenhenger før alle andre. Vi tør der andre tier. Mot, Energi, Begeistring…

Hallo? Har jeg kommet til Siv Jensen?

Siv Jensen? Dette er Petter Stordalen.

Aha, da beklager jeg, da har jeg ringt feil.

Alt i orden. La dialogen fortsette. We Care!

Whatever.

Beklager denne lille tekniske feilen, men det er sånt som kan skje når man blogger på direkten. Vi forsøker igjen.

Hallo?

Jensen her, hvem snakker jeg med?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er stolt av denne bloggposten da, men jeg synes jo selv jeg er jævlig morsom av og til. Og ydmyk. Ingen er så ydmyk som meg når jeg først setter i gang. Nå vel, satire har i hvert fall vært en del av denne bloggen i perioder, og disse bloggpostene med fiktive intervjuer med folk og fe er nok de postene det har vært aller morsomst å skrive. Mulig dette er et høydepunkt til og med, det er i hvert fall denne jeg husker best. I tillegg til de to som fikk Nina Karin Monsen til å ringe og skjelle meg ut da, men de har ikke tålt tidens tann like godt er jeg redd. Kan jo linke dem opp om noen er interessert så klart: Kong Harald hyller de rød-grønne og Filosofen og kronikkskribentens skam.

Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

Bergens Tidende inviterte folk til å skrive noen ord til ungdommen i etterdønningene av 22 juli. Jeg var stolt over å bli spurt om å bidra, men var ikke sikker på at jeg ville klare å skrive noe som jeg ville mene var bra nok. I ettertid er jeg i grunnen godt fornøyd med denne lille teksten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

Den femte og siste teksten jeg vil plukke frem er ganske ny. Den ble mitt siste bidrag som fast rullerende spaltemaker i Journalisten, og jeg syntes jeg avsluttet på en bra måte med denne teksten. Igjen så er det jo personlige opplevelser knyttet sammen med noe dagsaktuelt, og som dere kan se så dukker det opp elementer både fra Svart blogg-teksten, og fra Jeg er så lei meg. Etter å ha blogget i snart ni år er det vel ikke til å unngå at man gjentar seg selv fra tid til annen, men jeg liker det ikke noe større. Æsj. Kanskje jeg ikke er så stolt allikevel når det kommer til stykket? Burde jeg bytte ut lista med poster om nakenbilder av Kåre Conradi og Rune Rudberg? De er nede i arkivet et sted de også…

Leave a Reply

%d bloggers like this: