web analytics

Hjorthen leser bok: En helsikes kjøretur

myersreading

Det er sikkert både fordeler og ulemper ved å være forfatter i horrorsjangeren, og samtidig være sønnen til Stephen King. Joe Hill har så langt klart seg bra han. Novellesamlingen 20th Century Ghosts var fabelaktig flott, og hans to første romaner, Heart Shaped Box og Horns, var underholdende og spennende nok. De hører til i samme sjanger som Kings bøker, men er allikevel helt annerledes. De er relativt korte og fokuserte, sammenlignet med Kings mursteiner. Begge to er verdt å lese, men de er ikke superoptikjempefantafenomenalistiske. Til det er det for mye action og for lite hjerte. De er morsomme og actionfylte, men de går ikke i hjertet på deg. De mangler den følelsen av undring, a sense of wonder, som de beste novellene i 20th Century Ghosts gir. Karakterene i den er ikke av den typen som du nærmest føler du har vokst opp sammen med, eller som du godt kunne tenke deg å ta en øl på bua med, slik Stephen Kings karakterer kan være på sitt beste.

Noe som kanskje har vært bevisst, hva vet jeg, og det er uansett ikke noe argument mot å lese Joe Hills første to romaner. De er noe annet enn Stephen King, og godt er kanskje det. Som ung forfatter med berømt opphav er det ikke så rart at man prøver å gjøre noe annet enn gamlingen. Passer seg for å gå i de samme fotsporene. Finne sin egen vei. Være sin egen mann.

Men Joe Hills siste bok, NOS4A2 er en helt annen skål. Her går Hill langt inn på banehalvdelen til faren sin, og spiller ham til tider av banen. Her omfavner han Kings bøker i en slik grad at han til og med har slengt på referanser til både Shawshank og Pennywise, samt også til både Heart Shaped Box og Horns, slik at det ikke skal være noen tvil om at far og sønn ikke bare deler sjanger, men faktisk også samme litterære univers. Skurken i NOS4A2 heter Charles Talent Manx III, men han kunne forsåvidt like gjerne hett Randall Flagg. Han har en mindre intelligent sidekick som ofte refereres til som The Gasmask Man, som minner ikke så rent lite om The Trashcan Man fra The Stand. Manx kjører rundt i en bil, som riktignok er en Rolls Royce Wraith, men som ellers virker å være laget ved samme fabrikk som Christine. Boka er på rundt 700 sider, og er et langt mer ambisiøst verk enn Hills første to romaner. Men selv om han har mer plass å boltre seg på denne gangen er Hill fortsatt langt mer fokusert enn King. Det er utelukkende en god ting. Joda, det kan være at det er passasjer i NOS4A2 som kunne vært kuttet, av og til får vi beskrevet en handling fra to forskjellige synspunkter, og jeg er ikke sikker på om det er nødvendig, men Hill blir aldri like pratsom som King kan være. Er.

Bokas heltinne er Victoria McQueen, vi møter henne først som barn, der det viser seg at hun har en spesiell gave. Når hun setter seg på sykkelen sin, en TuffBurner som egentlig er for stor for henne, ikke helt ulik sykkelen til Bill Denbrough i It kanskje, og sykler fort som bare rakkeren kan hun mane frem en bro. The Shorter Way Bridge, som egentlig ble revet for flere år siden. Når hun sykler over den finner hun alltid det hun leter etter. Som morens armbånd, et bilde hun fikk låne av faren til et skoleprosjekt, men rotet bort. Ganske nyttig. Vic blir eldre, og som tenåring hører hun foreldrene krangle. Da setter hun seg på sykkelen, og drar av gårde på jakt etter trøbbel.

Hun finner det også.

Hun finner Charles Talent Manx III og hans forheksede Rolls Royce Wraith. Manx har den samme gaven som Vic på sett og vis. Han kan reise på veier utenfor vår virkelighet med Rollsen sin. Han har skapt sitt eget lille land i dette området utenfor virkeligheten. Christmasland kaller han det, og der er hver dag som julaften. Manx kidnapper ett eller to barn i året og tar det med seg dit. Han gjør det for å redde barna fra denne forferdelige verdenen vi andre pleier å tilbringe livet vårt i. Redde dem fra misbruk, sult og fordervelse. Å hvor fint hadde det ikke vært å bo et slikt sted som Christmasland, der alt bare er gøyalt og fint? Manx tror han gjør en god ting, men egentlig er han jo en slags vampyr. En Nosferatu. Han bruker barna han kidnapper til dette fantastiske julelandet sitt til å holde seg selv ung og sprek.

Denne sjarmerende fyren er det altså Vic treffer på når hun ber den magiske broen sin skaffe henne trøbbel, og hun får vel mer enn hun kunne ønske seg. Hun slipper unna dette første møtet, og Manx blir tatt av politiet og buret inne. Men vi har bare så vidt begynt. Noen år senere har Vic fått et barn, en suksessrik karriere som barnebokforfatter og illustratør, og problemer med både psyke og rus forårsaket av at barna fra Chritmasland ringer henne hele tiden og spør om når pappaen deres kommer tilbake. Og Manx skal selvfølgelig på frifot igjen, slik at han og Vic kan ha et siste durabelig oppgjør på gatene i Christmasland. Etter at Manx har stukket av med sønnen til Vic naturligvis.

Man kan hevde at dette er en bok som er så lik Stephen King på sitt beste at det er en pastisj. Kanskje er det Hills måte å omfavne sin skjebne på. Kanskje har han tenkt at siden han likevel alltid skal sammenlignes med far sin når han gir ut en bok, hvorfor ikke skrive en bok som nesten er mer King enn King selv? NOS4A2 er uansett en helsikes kjøretur, sykt underholdende, vanskelig å legge fra seg, med karakterer du bryr deg om og skurker som får deg til å grøsse. Hills beste roman til nå spør du meg.

Og så kan han skrive en slutt også. Det har alltid King slitt med.

%d bloggers like this: