web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Det er ikke noe galt med systemet. Bortsett fra systemet.

Andreas Wiese skriver om markedets slaver i Dagbladet på søndag.

Makt er et underlig begrep: leser man grunnloven, lærer man at kongen har enorm makt. Men det har han jo ikke. Klassisk statsvitenskap kan fortelle at politikerne har makt, men den har de visstnok delegert til næringslivet. I næringslivsavisene ser vi hvem vår tids herskere er: De mektige lederne som styrer verdens store bedrifter og Norges små.

Dette er jo en sannhet som vi ikke orker å tenke så mye på så lenge vi har syndebukker som Stoltenberg, Giske og Banjo å hakke på. Wiese går imidlertid lenger, og det er da det begynner å bli interessant. Han skriver om hvordan næringslivslederenes jobb egentlig er å gjette på markedet, følge markedet, samt tilfredsstille markedet. Hvor mye makt har man egentlig da? Når man bare forsøker å surfe på en bølge? Velger man feil så er det på med fallskjermen og ut av døra. Inn med en ny heksedoktor. Det er markedet selv som sitter med makta all den tid vi alle følger samme lov. Markedets lov.

Det er en skremmende tanke: Slik arbeideren på skofabrikken i Asia har makt og styrke til å sy dagens akkordmål med sko, har konsernets direktør makt og styrke til å innfri markedets krav til vekst og overskudd. Selvsagt er deres arbeidsbetingelser og sikkerhet fullstendig forskjellige. Direktørens lønn er en million ganger høyere. Men begge er fanget av markedets lov.

Wiese har snakket med to direktører som har hoppet av med styrets hjelp som det heter. Ingen av dem snakker om tapt makt. De snakker om frihet fra krav. Selv de mektigste herskere er samtidig fanget av systemet. Slaver av markedet.

I august 1939, ni dager før invasjonen av Polen, tilkalte Hitler Storbritannias ambassadør Nevile Henderson til en samtale. Et siste forsøk på å holde seg på godsiden til britene for å unngå en storkrig på europeisk jord. En krig Hitler mente, eller ihvertfall hevdet å mene, at ingen andre enn Japan ville tjene noe på. Under en timelang samtale med Henderson hevdet Hitler at han var kunstner av natur, ikke politiker. Han var lei av smålig politikk, når spørsmålet om Polen var løst ville han trekke seg tilbake og leve resten av livet som kunstner.

Kanskje Adolf Hitler også var fanget av systemet?

8 Comments

  • Kai
    18 September, 2006 - 6:08 pm | Permalink

    Stakkars Adolf, -visste ikke du det da? Mer enn halve folket krevde å få ham som leder, han forsto demokratiets og menneskenes svakheter, innså sin plikt og utnevnte seg til Keiser. Akkurat som jeg ville gjort i samme situasjon. Eller, nesten. For jeg ville jo ikke tatt Polen. Tror jeg. Men jeg KAN jo male. I hvertfall beise.

  • Kai
    18 September, 2006 - 6:14 pm | Permalink

    Makt- eller gallionsfigur… Man får jo ikke lede en bedrift om ikke man vil bruke makten som ligger i posisjonen til å forsøke å gjøre eierenes kapital større. -Hvorfor skulle man få lov ellers?

    Jeg trenger en blogg selv, dette kan dra ut… -hei, vent…

  • 18 September, 2006 - 7:44 pm | Permalink

    Næringlivstopper er skrudd sammen på en annen måte enn andre. De søker makt, og makten kommer ikke flytende på ei fjøl. Dvs. at det har vært bevisste valg av disse fra lang tid tilbake. At de i ettertid kommer sutrende er rein kokketering, men selvfølgelig finnes det systemer og ledere blir ofret for å renvaske varemerket.

  • 18 September, 2006 - 8:34 pm | Permalink

    Haha, jeg synes vel ikke synd på verken næringslivstoppene eller gamle Adolf jeg heller. Okay, jeg synes kanskje litt mer synd på dem enn på Ivar Morten Normark, men det betyr ikke at jeg gråter meg i søvn for å si det slik. Jeg bare prøver å egle på meg debatt:-)

  • tb
    19 September, 2006 - 8:19 am | Permalink

    NSDAP fikk på sitt meste 44 prosent i valg, og det var etter at de i realiteten hadde fått makten, og lagt enorme begrensinger på de øvrige partienes valgkamp og øvrige frihet, så Hitler fikk aldri stemmene til et flertall av det tyske folk. Høyeste valgresultat for NSDAP i et fritt valg var vel så vidt jeg husker 36%.

    Ellers er det for meg et paradoks at ledelsesformer og ideologier som i politikken ville blitt kalt fascistiske, i næringslivet kalles “sterk ledelse”?! Fascisme er OK, og bra, så lenge det skjer i privat sektor?

  • 19 September, 2006 - 9:50 am | Permalink

    Det taler jo til diktatorenes fordel at de gjerne har hatt kunstneriske tilbøyeligheter da? Hitler med sine akvareller, Mao skrev vel poesi? Stalin var en fremragende sanger. Saddam er vel bare en smågutt i denne sammenhengen, men han hadde jo også litterære tilbøyeligheter.

    Skal man dømme etter Dagens Næringslivs “På nattbordet” spalte så har ikke næringslivslederene særlig med slike preferanser?

  • tb
    19 September, 2006 - 11:46 am | Permalink

    Hitler var jo en bedre maler enn f.eks. Vebjørn Sand, så ja, det var trist at han ikke fortsatt epå den karriæren…

  • KEE, Skien
    19 September, 2006 - 9:39 pm | Permalink

    Det er en viktig ting som taler mot dette “fanget av markedet” pjattet til de stakkars lederene: Markedet er ikke en urørlig konstant. Noe av den viktigste jobben for en hver selger er å SKAPE ett marked for produktet som selges. De vellykkede er ikke de som følger markedets krav, men derimot de som klarer å få et helt nytt marked til å dukke opp rundt akkurat deres produkter. Dette er bevisste valg og utøvelse av reell makt, og slett ikke forutbestemt kun av ytre faktorer.

    Og så til det neste poenget: Skvær gærne “ledere av nasjonen” “ypperstekamerater” “beseirere av…” osv har jo alle det til felles at de er svært så kreative i utformingen av ny dævelskap, forføgelsesvanvidd og anvendelsen av gammel faen- dette er tydeligvis umennesker med et svært så aktivt kreativt senter, noe som jo nødvendigvis ofte vil gjenspeiles også i andre kreative sysler. Så vær på vakt mot multikunstnere, kanskje dere ser på den nye Adam Susan?

    KEE

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: