web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Tear Stained Lyrics #4: To Dance With the Tiger

Nå er det jaggu over to år siden siste Tear Stained Lyrics her. Jeg kjører vel for lite bil for tiden, ikke noe å gjøre med, men i kveld fikk jeg en ørliten klump i halsen når jeg kom på denne låta som jeg ikke har spilt på en stund.

Husker at Rosanne Cash spilte denne låta på NRK en kveld, det må ha vært rundt 1991, og jeg tror faktisk det er akkurat det samme klippet. Det er fra den meget roste men lite solgte plata Interiors. Den fikk en strålende anmeldelse i Beat under overskriften Fear and Loathing in Nashville om jeg ikke husker feil. Jeg kjøpte den, og likte den godt. Særlig dette sporet. Plata er en tilstandsrapport fra det stadig mer frynsete ekteskapet med Rodney Crowell, og når jeg hører den nå for første gang på lang tid synes jeg den har tålt tidens tann bra.

Og teksten er fin den:

In every woman and man lies the seed of the fear
Of just how alone are all who live here
Denying the fear is the name of the game
To stare at the fear is going insane
Forgiving the fear is one up on Cain
Is to dance with the tiger
And laugh at the rain

Don’t give me your life, I have one of my own
It was a brilliant idea inventing the home
Creatures of habit, American fools
Reaching for stars while we’re standing on stools
Letting it go is jumping the train
Is to dance with the tiger
Letting it go though we won’t be the same
Is to dance with the tiger
Letting it go is the name of the game
Is to dance with the tiger
And laugh at the rain

For Cash handler det vel om å innse det etterhvert åpenbare i at hun må danse med tigeren og gå fra Crowell. For meg i kveld er det heller linja Forgiving the fear is one up on Cain som rører meg. Noe med at vi ikke trenger å være slaver av biologi og skjebne? Vi kan vise fingeren til Kain og arvesynden og ta kontroll over vårt eget liv? Vi kan la alle andres forventninger bare seile sin egen sjø, og leve det livet som gjør oss selv mest lykkelige?

Egentlig er det kanskje bare patetisk dykking i nostalgien?

Men det ER en fin låt da. Jeg jobba i en platebutikk på den tiden dette programmet gikk på TV, og husker godt at dagen etter at dette klippe ble vist dukket det opp ei dame i butikken som hadde sett på og latt seg imponere. Ikke av Rosanne Cash, men av gitaristen hennes. Steuart Smith het han, og hun lurte på om jeg hadde noen plater med ham.

Men det hadde jeg ikke.

Leave a Reply

%d bloggers like this: