web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser TV: Pulp TV

Banshee

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte å følge den nye TV-serien Banshee omtrent på denne tiden i fjor. Litt tilfeldig tenker jeg, den hadde premiere omtrent samtidig som jeg skaffet meg HBO, og premisset så lovende ut. Jeg ga den en sjanse, og den første episoden var slettes ikke så gæren ut. Etterhvert ble jeg sittende og vente på ny episode hver lørdag, selv om det vel bare tok et par-tre episoder å få klarhet i at dette var tull og surrball fra ende til annen.

Eller kanskje var det akkurat derfor?

Serien kan vel ikke beskrives som noe annet enn en filmatisk versjon av det man kalte for pulp den gangen menn fortsatt leste bøker. Hardkokte historier fulle av vold og sex. Tøffe mannfolk og farlige kvinnfolk. Kynisme og barsk sentimentalitet. På sitt beste, som hos Jim Thompson, blir det stor kunst av det. Banshee klarer ikke det, men det er underholdende nok til at i  hvert fall jeg sluker det rått. Historien henger ikke på greip, det er ikke et fnugg av realisme, jeg hadde aldri orket å se mer enn en episode i slengen, men det er gøyalt nok med en episode i uka til at jeg hang med hele første sesong.

Og når den nå startet opp igjen for andre runde, ble jeg med for en kjøretur til. De to første episoden tyder på at jeg nok henger med til slutt denne gangen også.

banshee2
Antony Starr og Ulrich Thomsen øver på avanserte tango-trinn i en pause i innspillingen av Banshees første sesong

Antony Starr har hovedrollen i historien. Sesong 1 begynner med at han slippes løs fra fengsel etter å ha sonet femten år. Sammen med sin daværende kjæreste rappet han en formue i diamanter fra den ukrainske gangsteren Rabbit. Under flukten gikk det galt, og vår helt ofret seg slik at kjæresten kunne slippe unna med byttet. Når han nå slipper ut er det første han må gjøre selvfølgelig å knulle ei servitrise. Det andre er like selvfølgelig å spore opp dama med diamantene. Hun har skiftet identitet, er nå tobarnsmor og gift med statsadvokaten i en liten fiktiv by i Pennsylvania som altså heter Banshee. Hun er ikke udelt begeistret for at hennes tidligere kjæreste plutselig dukker opp i byen og vil ha tilbake både henne og diamantene.

Vår helt er naturlig nok skuffet over å bli gitt kurven, og oppsøker en bar for å slukke sorgene. Der møter han Lucas Hood, som akkurat har ankommet byen for å bli byens nye sheriff. Når to skurker prøver å rane baren blander sheriffen seg inn, og blir skutt. Vår helt ser dermed sitt snitt til å utgi seg for å være nettopp Lucas Hood, byens nye kriminalitetskjemper. Oj oj, hvordan skal dette gå?

It's all fun and games 'til someone loses an eye
It’s all fun and games ’til someone loses an eye

Ålreit, dere må nesten se denne første sesongen selv da, for jeg gidder ikke gjenfortelle den, la oss bare konkludere med at det er en vill historie som ikke helt henger sammen. Gir litt inntrykk av at den er funnet på underveis. Egentlig synes jeg at Starr selv er litt kjedelig, jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er mest usannsynlig. At han klarer å banke opp alle som er ute etter å gi ham en lærepenge, eller at alle kvinnfolka i byen er råhypp på å ligge med ham uten at han selv egentlig gjør noe særlig for å få det til å skje. Og hvis årsaken til at han blir i Banshee er et ønske om å vinne sin gamle kjæreste tilbake er det neppe noen lur strategi å la seg forføre av alle i byen som går med skjørt eller kjole. Men jeg liker mange av bifigurene. Ivana Milicevic er formidabel som Ana/Carrie, kvinnen med diamantene. Ulrich Thomsen er bra som byens blanding av velgjører og villain. Hoon Lee og særlig Frankie Faison er fine som vår helts sammensvorne. Ikke minst gjør Ben Cross en brennfin jobb som karikert øst-europeisk gangster. Sesong en slutter med at den nye og falske sheriffens liv ser ut til å rakne rundt ham, og med det vil jo hele premisset for serien falle sammen. Hvordan skal de vri seg unna dette mon tro?

Munnen din sier nei, men øynene dine sier ja, ja, ja!
Munnen din sier nei, men øynene dine sier ja, ja, ja!

Den første episoden i sesong to starter som en slags blanding av høydepunkter fra sesongavslutningen, og en høring i regi av FBI som vel skal legge premissene for det som skal skje de neste ukene. Vi blir presentert for en ny karakter, FBI-agent Racine, spilt av Zeljko Ivanek, som stjeler alle scenen han er i. Han er kun interessert i en ting, nemlig å få kloa i den før nevnte gangsteren fra Ukraina, Rabbit. Vi trodde han ble skutt og drept i sesong en, men ingen kan finne liket. Racine er døende, selv kreften hans har kreft sier han, men har tatt seg faen på at han skal holde fast i livet til han har Rabbit bak lås og slå. Eller i grava. Han gir blaffen i alt det merkelige Banshees fire politimenn og kvinner har funnet på, gir dem en dask på lanken, og lar den falske Lucas Hood fortsette som Sheriff.

Hadde dette vært en norsk serie hadde folk på Twitter vært fra seg av sinne over den manglende realismen. Denne falske sheriffen hadde selvfølgelig blitt avslørt for lenge siden i virkeligheten, og etter alt som skjedde mot slutten av første sesong hadde han aldri fått fortsette som sheriff uansett. Skal man ha glede av Banshee nytter det ikke å være for kritisk til plothull og logiske brister. Man må bare ta inn over seg at dette aldri på noen måte er ment å være realistisk. Ei heller har de tenkt å si noe eksistensielt om noe som helst.

Det skjer ikke så fryktelig mye i den første episoden. Den er vel mest ment å gi en forklaring på hvordan det kan ha seg at ting stort sett fortsetter som før i Banshee inntil videre. I den andre epsoden skjer det litt mer. Det er en stadig eskalerende konflikt mellom Ulrich Thomsens karakter, Kai Proctor, og den nye sjefen for indianerreservatet, Alex Longshadow, som har et casino i nærheten av byen. Proctor og niesen hans sprengte et hotell, som indianerene holdt på å bygge i forbindelse med casinoet, i slutten av første sesong. I denne andre episoden av andre sesong kidnapper Longshadow Proctors niese og krever 156 000 dollar for å gi henne tilbake. Penger som ble stjålet under et ran av en pengetransport fra casinoet. Longshadow tror Proctor sto bak, men egentlig var det mannen alle nå kaller for Lucas Hood, og hans venner som sto bak kuppet. Og for å gjøre det ekstra komplisert. Hood har hatt seg med Proctors niese, som i likhet med Proctor kommer fra amish-bakgrunn, men har brutt ut og nå bor hos onkelen.

Proctor ber Hood hente henne hjem igjen, og det gjør han jo, siden han sjelden lar sjansen gå fra seg til å gi fra seg litt juling.

Bibelen? Leser alltid noen linjer i den før jeg legger meg ja. Hvordan det?
Bibelen? Leser alltid noen linjer i den før jeg legger meg ja. Hvordan det?

Dessuten er det en sidehistorie der byens kvinnelige politibetjent, Siobhan, blir oppsøkt av en ekskjæreste som pleide å banke henne. Han påstår han har skjerpa seg, og ber henne pent om hun ikke kan få fjernet besøksforbudet hun har på ham slik at han kan få det bort fra rullebladet og få seg en jobb. Hun lar seg overtale, men det viser seg selvfølgelig å være en tabbe. Etter at eksmannen har avlagt henne et uvelkomment besøk kommer Lucas Hood og tilbyr seg å ordne  opp. Siobhan sier hvilket motell han bor på, og Hood drar avgårde.

Det viser seg imidlertid at Siobahn heller vil ordne opp selv. Hun har sendt Hood til feil motell. Selv drar hun til det rette motellet, og ender opp med å slå eksen sin til kjøttdeig med bibelen som ligger i nattbordskuffen. Når Hood ankommer åsstedet klarer han ikke helt å skjule at han i grunnen finner dette ganske underholdende.

Og det er en fantastisk twist på en historie om voldelige eks-menn er det ikke? Bruk en bibel til å slå ham sønder og sammen. Beat him to a pulp. Jeg tror denne scenen egentlig veldig fint illustrerer hvorfor jeg holder ut denne historien i et par måneder til. Det er vrøvl og surrball, men ganske ofte er det morsomt surrball.

Leave a Reply

%d bloggers like this: