web analytics

Hjorthen ser film: Once Upon a Time in the West

Ålreit, så har Florø fått seg en filmklubb. Aller første visning i går, for 25 betalende tilskuere, og det må jeg si. Det var et eksemplarisk publikum. Ingen tråkking ut og inn. Ingen gnafsing på bråkete godteri. Lite eller ingen snakking under filmen, og best av alt. Ingen lysende mobilskjermer i kinosalen. Det sies at film er best på kino, men det er en sannhet med modifikasjoner. Film med 100 fjortiser i alle aldre i kinosalen er en lidelse. Film er heretter best på filmklubb!

Åpningsfilmen var Leones Once Upon a Time in the West, og fy skitt så deilig det var å se den slik den skal sees. På et stort lerrett. Med et bra lydanlegg. Og fy skitt så bra den er! Enda bedre enn jeg husket den jeg var, og jeg likte den godt fra før også altså!

Siden jeg nå er med i denne filmklubben da, må jeg gjøre litt nytte for meg av og til også. Jeg meldte meg dermed frivillig til å ta innledningen til filmen denne gangen. Jeg liker ikke å snakke i forsamlinger, og så liker jeg ikke at jeg ikke liker å snakke i forsamlinger, så jeg tenker av og til at jeg må presse meg selv på det når sjansen byr seg. Så derfor stikker jeg hodet frem av og til. Det går stort sett greit.

Jeg lagde meg en huskelapp på forhånd, og fikk vel med noe sånt som halvparten av det som sto på den. Greit det. Verre var det at teksten på filmen var for langt nede, og det lot seg riktignok fikse, men ikke uten plunder og kluss. Særlig siden det knapt nok er dialog den første halvtimen av filmen. Men vi fikk det på plass til slutt. Tror ikke det gjorde så mye for filmopplevelsen.

Anyways, her er huskelappen min til innledningen. God damn it, og neste uke skal jeg innlede igjen. Til Act of Killing. Som jeg ikke har sett. Gud hjelpe meg.

henry fonda

Det er en ære, og en glede, å få lov til å ønske velkommen til den aller første forestillingen her i det som etter alle solemerker vel må være Norges vestligste filmklubb? Og hva er vel da mer naturlig enn å starte med filmen Ondt blod i vesten. Og la oss håpe dette ikke er et frampek på hvordan styrearbeidet vil fortone seg i fremtiden. Once upon a time in the west, som den het i det ville vesten,er altså åpningsfilmen vår, og det er en av filmhistoriens virkelige klassikere. Kanskje den beste westernfilmen som noen gang er laget?

Regissøren er italieneren Sergio Leone. Til tross for at han vel bare gjorde seks filmer som er verdt å se, er han et av de store navnene i filmhistorien. Det var ikke ham som fant opp den såkalte spaghetti-westernsjangeren, men han ga den et kvalitetsløft og fikk spredd den utenfor Italias grenser. Det begynte med For en neve dollar, som var en utrolig billig film. En remake av en av Kurosawas samuraifilmer. Leone fikk mast seg til å lage den, men han fikk ikke noe penger. Han fikk lov til å bruke kulissene fra en annen og dyrere spaghetti-western som ingen lenger husker, og så fikk han vel noen knapper og glansbilder til film og honorarer. Film ble det i hvert fall, og den ble en kjempesuksess. Den første utenlandske westernfilmen som fikk amerikansk produksjon. Budsjettene ble større for den neste filmen, For a few dollars more, og når han så laget The Good the Bad and the Ugly var det blitt såpass at bare Clint Eastwoods tross alt ganske beskjedne lønn på 250 000 dollar var mer enn hva det kostet å lage de to første filmene.

Etter disse tre filmene mente Leone han hadde gjort det han kunne med western-sjangeren. Han begynte å jobbe med det som en gang skulle bli Once upon a time in America, og takket nei til lukurative tilbud fra Hollywood om å lage flere westerns. Men i 1966 eller deromkring fikk han et tilbud han vanskelig kunne si nei til. Paramount tilbød ham full kunstnerisk frihet, et voksent budsjett, og muligheten til å få sin favorittskuespiller på rollelisten. Henry Fonda.

Fonda var på den tiden et amerikansk ikon. En av de største skuespillerene, og alltid spilte han The Good Guy. Wyatt Earp, Abraham Lincoln. Eller den amerikanske rettsstaten personifisert i 12 edsvorne menn. Leones genistrek er å gjøre ham til skurk. Alle i denne filmen er vel mer eller mindre skurker, men Fonda er den skurkeste av dem alle. Han er en barnemorder helt uten skrupler. Med sine isblå øyne som i tidligere filmer gjorde ham tillitvekkende. Her gjør dem ham til en fryktinngytende psykopat. En av filmhistoriens mest minneverdige. Man husker Fonda en stund etter denne filmen, man gjør det.

Så Leone takket ja, og så satte han seg ned sammen med kompisene Bertolucci og Argento og så alt de fikk tak i av westernfilm. Western-feinschmeckere vil se inspirasjonen flere steder her. Som når Frank gjør sin entre, og insektene plutselig blir stille. Det er rappa fra John Fords fine The Searchers. Sammen kokte disse italienerene i hop en historie om det døende ville vesten. Dette skulle i hvert fall bli Leones siste westernfilm, og målet var kanskje å lage “a western to end all westerns”, som noen har beskrevet dette verket. Etter dette vil alt annet være en blek kopi, det er ikke noen vits i å prøve en gang. Siste ord er sagt. Sjangeren er død. Det er en western om western-filmer. Skikkelig meta altså! Det er en film om vold. Om hevn, om kamp om ressurser, og kapitalismens fremvekst. Det er en politisk film, om man gidder å se etter. Dette er første gang Leone gjør volden i filmene sine til en del av en politisk konflikt. Og budskapet er vel et eller annet fatalistisk og marxistisk om hvordan historien og fremskrittet drives fremover av like deler vold og grådighet.

Og så må det sies to ord om Ennio Morricone også. Mannen bak musikken her. Leone og Morricone er filmhistoriens soleklart sterkeste regissør-komponist duo. Det er umulig å forestille seg Leones filmer uten Morricones musikk. Og Morricones musikk er alltid best til Leones bilder. Og aller best er de kanskje her. Legg merke til hvordan hovedpersonene har hvert sitt lille musikalske tema, og hvordan de veves sammen når vi kommer til klimakset her. Det er så bra at man kan få tårer i øynene av mindre.

Så hvis dere nå finner dere stoler inne i det ville vesten her, så skal jeg se om jeg klarer å starte filmen?

2 Comments

  • Konrad
    27 February, 2014 - 1:45 am | Permalink

    Ble ikke de første filmene innspilt i Spania, med spansk og italienske skuespillere? Ja bortsett fra Clint som vel var den eneste som kunne engelsk.

    “Once upon …” ble vel spilt inn i USA?

  • Arne Hjorth Johansen
    27 February, 2014 - 1:07 pm | Permalink

    Spaghetti-filmene ble i stor grad spilt inn i Spania ja, med avdanka amerikanske b-skuespillere i hovedrollene, og billigere italienere og spanjoler i birollene. Nærmere bestemt var det vel i Andalucia det stort sett gikk for seg. Men noe ble også spilt inn på Sardinia, i San Salvatore di Cabras kan man visst fortsatt finne spor av dette.

    Once Upon a Time in the West er faktisk spilt inn både i USA, blant annet noen scener fra Monument Valley, og i Spania.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: