web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen leser bok: It is sad to pass through life without one good adventure

the-borriblesLikte du Kanonene på Navarone? Peter Pan? Hva med Watership Down? Elsker London? Liker eventyr som ikke nødvendigvis trenger å være tungt forankret i den såkalte virkeligheten? Har alltid drømt om å dra på en skikkelig quest? Da er sjansen rimelig god for at The Borribles er boka for deg.

Det var Michael de Larrabeiti som fant opp de skapningene som han kalte for The Borribles, på syttitallet. Den første boka kom i 1976, og ble da kjapt kalt for Batterseas svar på Ringenes Herre. Den andre boka kom i 1981, mens den tredje og siste skulle ha kommet i 1985, men slik gikk det ikke. Den het Across the Dark Metropolis, og handlet om The Borribles i kamp mot politiet i London. Uheldigvis for de Larrabeiti var dette året hvor det var opprør i Brixton og i Tottenham. En politimann ble stukket i hjel. I dette klimaet mente utgiveren at det var uforsvarlig å gi ut en bok, en barnebok til og med, som heiet på de lovløse Borribles. Boka ble lagt på hylla inntil videre. Året etter ble den plukket opp og gitt ut av et annet forlag, så det var kanskje ikke SÅ synd på forfatteren, men dette er selvfølgelig en del av historien som taler til disse bøkenes fordel i dag. Hvem vil vel ikke lese en barnebok som var for farlig å gi ut under Thatcher liksom?

Vel. Barnebok og barnebok. Dette er vel det vi kaller for Young Adult i dag, og kan like godt leses av voksne. I hvert fall av voksne som leser Harry Potter og The Hunger Games.

Peter Pan hadde sine The Lost Boys. Gutter som falt ut av barnevognene sine i steder som Kensington Garden, oversett av barnepikene sine. Hvis ingen kom og lette etter dem bar det av gårde til Neverland og et liv blant The Lost Boys. The Borribles er en oppdatert utgave av disse barna. De har rømt hjemmefra, funnet et nytt liv i Londons underverden. De har fått spisse ører, som de skjuler under luer av ull, og lever av å stjele eller lure til seg det de trenger. Så lenge de har disse spisse ørene sine stopper aldringsprosessen. De ser ut som barn, og slik forblir de, helt til de eventuelt blir tatt av politiet. Da får de ørene klippet, og livet som Borrible er for all tid forbi. De må vende tilbake til samfunnet og bli kjedelige eventyrløse og ansvarlige voksne som deg og meg.

En skjebne verre enn døden så klart.

The Borribles bor gjerne i forlatte hus, bryr seg ikke om penger, og lever for eventyr. Når de først oppstår som Borribles er de navnløse, og slik forblir de, helt til de har fortjent et navn. For å skaffe seg et navn må de oppleve et eller annet eventyr. I denne første boka om The Borribles handler det om det største eventyret på hundre år eller mer. Vil dere være med eller?

borribleBoka begynner med at Knocker, sjefsspeideren for The Borribles i Battersea, får øye på en Rumble i Battersea Park. En Rumble er en Borribles erkefiende. De ligner på rotter, og kommer fra Rumbledon der de bor i en svær underjordisk bunker. I motsetning til The Borribles er The Rumbles opptatt av materielle goder. Penger, skatter og fine ting. At en Rumble dukker opp i Battersea Park er en provokasjon. Det får våre venner The Borribles til å frykte at det planlegges en fullskala invasjon. Noe må gjøres. Det besluttes at alle de åtte Borribles-stammene i London skal sende sin beste og smarteste navnløse Borrible til en elitestyrke. De får i oppgave å ta seg til Rumbledon, komme seg inn i den underjordiske bunkeren, og der skal hver av de åtte eliminere sin utvalgte motpart i overkommandoen til The Rumbles. Et selvmordsoppdrag? Utvilsomt er det i hvert fall fryktelig farlig. Og veien dit er farlig. Og veien hjem igjen, om de skulle lykkes, er heller ikke trygg. Se særlig opp for møtet med Dewdrop og Ernie, som er en parodi på de to hovedkarakterene i Steptoe and Son, som var en populær britisk TV-serie på sekstitallet. Vi kjenner den best som den svenske adapsjonen Albert og Herbert.

Rumble-rottene er en formidabel fiende, men de er ikke den største trusselen våre helter i The Magnificent Eight møter på veien.

Dette er jo først og fremst et veldig underholdende eventyr, og det er derfor dere må lese den. Første bok i trilogien er oversatt til både dansk og svensk, men dessverre ikke til norsk. Det som hever den over gjennomsnittet, og gjør den bedre enn f.eks Gregors opplevelser i Underverdenene, som jeg nylig leste sammen med Hagbarth, (og som vi likte ganske godt begge to, men så langt ikke har følt det påtrengende nødvenig å kaste oss over bok to) er at det er noen underliggende temaer i The Borribles som gir gjenklang utover ren underholdning.

Bøkene er utvilsomt en kommentar til det politiske klimaet i Storbritannia under Thatcher, men det er under overflaten, det er ingen som trykker noe budskap ned i halsen på oss. Og temaene er jo ikke mindre aktuelle i dag. Forskjellene øker, og det er kanskje mer akseptert nå enn det var på åttitallet. Arbeidsløshet. Fattigdom. Klassekamp. Den usynlige delen av London, som alltid har vært der, og alltid kommer til å være der?

Men først og fremst er det en hyllest til frihet og fantasi. Alle barn, og vi voksne med, er bunder fast av regler for hva vi kan, og ikke kan, gjøre. The Borribles minner oss om at det går an å bryte fri. At det finnes et eventyr der ute om vi bare er villige til å ta det. La livet bli en quest dere, etter at dere har lest boka.

Leave a Reply

%d bloggers like this: