web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Psycho i Filmklubben

Da har det vært forestilling i filmklubben igjen, det var ikke mange som ville se Psycho på det store lerrettet, men de som kom tror jeg koste seg. Det var egentlig ikke jeg som skulle holde innledningen denne gangen, men siden jeg ikke er i stand til å si nei så ble det til at jeg sa ja likevel, når noen spurte. Her er det jeg skrev på forhånd:

 Psycho Alex Eylar via Compfight

Da er det klart for filmklubb igjen. Alt for lenge siden sitt spør du meg. I dag skal vi se Alfred Hitchcocks sagnomsuste grøsser Psycho. Filmen som New York Times i sin anmeldelse karakteriserte som en stor svart skamplett på en ellers lysende karriere. De var ikke alene om å slakte den, de dårlige kritikkene var temmelig unisone, men folk strømmet til kinosalene for å bli skremt. Ikke at det nødvendigvis er noe sikkert kvalitetsteikn, men i Psychos tilfelle tror jeg nok historiens dom må bli at publikum hadde rett. Anmelderne tok feil. Psycho er en strålende film.

Men det går an å forstå hvorfor de tok feil. Psycho er en veldig utypisk Hitchcockfilm. Ikke like elegant som han ofte er. Han finansierte filmen selv, og vel var Hitchcock en godt betalt regissør med en god slump penger på kistebunnen, men han var ikke steinrik. Psycho er en billig produksjon, gjort i svart og hvitt, med teamet som til vanlig jobbet med Hitchcocks TV-serie med kortere novellefilmer. Man kan se at dette ikke er en påkostet produksjon, men det kler jo bare filmen og dens noe spekulative tema.

Jeg vet ikke hvordan det er. Jeg innbiller meg jo at folk flest har sett Psycho en eller annen gang, men sånn er det kanskje ikke? Siden filmen absolutt er aller best, jo mindre man vet om handlingen på forhånd, har jeg tenkt å late som om ingen av dere har sett den. Jeg skal altså ikke røpe noe særlig av hva som skjer, her i denne lille innledningen.
Hva er det med Psycho? Hvorfor er den så sabla bra? Og så viktig i filmhistorien?

For oss som vokste opp i videohyllene på lugubre videosjapper på åttitallet, og drakk slasherfilmer som Halloween og alle dens mer eller mindre vellagede kopier som om det var cola med peanøtter i, så er Psycho noe i nærheten av den hellige gral. Man kan godt kalle den alle slasherfilmers mor. Slasherfilmene, for dem som ikke er kjent med begrepet, er en undergruppe av grøssersjangeren der en psykopatisk morder går rundt med noe skarpt, en kniv, en øks, en motorsag, og dreper mer eller mindre uskyldige ofre i sin vei. Psycho var ikke den første av disse, men den var den første som nådde ut til et stort publikum. Og har dermed vært den filmen som har hatt størst innflytelse på hvordan slasherfilmen skal se ut. Den har inspirert en haug av stort sett mye dårligere kopier. Den har fått oppfølgere, den har blitt replikert, Gus Van Sant lagde en nyinnspilling som egentlig er en ren kopi av originalen. Det siste nå er at den også har inspirert en TV-serie, Bates Motel, som jo da er lagt et stykke tilbake i tid, altså før disse hendelsene vi snart skal bevitne utspant seg. I dag, over femti år etter at den hadde premiere, er det ingenting ved Psychos kombinasjon av sex, vold, og sjokk som er egnet til å ryste oss. I 1960 var det andre boller. Kanskje var det ikke så rart at fisefine filmanmeldere slet med å se storheten? Kanskje er den lettere å få øye på i ettertid?

For grunnen til at Psycho har fått den posisjonen den har, er jo fordi den forandrer alt. Grøsseren før 1960, hva var det for noe egentlig? Det var gotiske historier, spøkelser og hjemsøkte hus. Dracula. Varulver og andre monstre. Femtitallet hadde en bølge der skrekken kom fra verdensrommet. Eskapisme. Man gikk inn i kinosalen og lot seg skremme i halvannen time, og så gikk man ut i den trygge og gode virkelige verden igjen. Psycho gjør noe helt annet. Den plasserer det skrekkelige midt i blant oss. Eller enda verre. Inne i oss selv. Det farlige er ikke noe fremmed som kommer utenfra, det farlige er der hele tiden, rett under overflaten. Det som vi tror er trygt. Kjærligheten. Småbyen. Mamma. Det er der vi finner det som er virkelig skummelt. Psycho bryter alle konvensjoner. Den nekter å gå dit du forventer at den går. Hitchcock manipulerer oss på brilliant vis. Filmen forandrer karakter underveis. Hvem vi sympatiserer med endrer seg etterhvert som historien skrider frem. Vi får ikke noen tradisjonell happy ending. Kaoset byttes ikke ut med orden. Og når filmen er ferdig, lyset kommer på, da går vi ut av salen med kjæresten vår. Vi går ut i småbyen. Kanskje vi går hjem til mamma. Og vi er ikke trygge noe sted!

En ting dere kan ha i bakhodet er hvordan Hitchcock her dynger oss ned med dobbelhet i denne filmen. Marion og Norman, nesten samme bokstavene, navnene klinger nesten likt, gjør de ikke? Og Marion og søsteren Lila er så like at det nesten er vanskelig å se forskjell på dem? Norman og Sam er også ganske like, går til og med likt kledd tror jeg? Og stadig brukes det speil og refleksjoner der karakterene ser seg selv, eller vi ser to versjoner av karakterene. Er det noen dypere mening å finne i all denne speilingen? Og en annen ting, hva er det med disse fuglene som er overalt?

Og som en liten kuriosa til slutt. Hitchcock pleide nesten alltid å gjøre en såkalt cameo i filmene sine. Altså at han dukker opp foran kameraet i en eller annen sammenheng. Som en tilfeldig forbipasserende. Som en passasjer på en buss. På et bilde i en avis. Han dukker opp i Psycho også, et par kjappe sekunder. Hvis dere ser nøye etter, kanskje dere ser ham?

Snurr film!

Leave a Reply

%d bloggers like this: