web analytics

Tjue beste Jackson Browne-sanger

Photo of Jackson BROWNE

Hvem er Jackson Browne? Hvis du er yngre enn meg, og ikke veldig opptatt av musikk fra 70-tallet kan det jo hende du lurer? Det har ikke vært all verdens futt i karrieren hans de siste åra, så jeg tilgir deg det. Etter denne bloggposten vet du kanskje litt mer. Heng med.

Jeg fikk en ide her om dagen. Lag en spilleliste med de tjue beste Jackson Browne-sangene, og skriv en bloggpost om det. Kanskje blir det starten på et langt og levende bloggprosjekt?

Som tenkt, så gjort.

Hvorfor akkurat Jackson Browne? Aner ikke. En innskytelse. Han er en fyr som jeg ikke har det helt nære forholdet til, og jeg hadde lyst til å starte med noen som ikke føltes møllspist og utspilt i mine ører. Samtidig har jeg hørt nok på ham til å vite at jeg liker ham. Jeg ble først oppmerksom på fyren på åttitallet en gang. Jeg lånte, eller rappet kanskje, jeg er ikke sikker på om han noen gang fikk den tilbake, en kassett som het Lives in the balance fra gamle gode Habben. Det var Jackson Brownes musikalske oppgjør med Reagan-eraen, og jeg fikk egentlig aldri noe fot for den. Senere var det imidlertid noen som anbefalte The Pretender, så jeg kjøpte den å vinyl. Den satt som den skulle. Strålende plate. Men de ble aldri til at jeg kjøpte flere plater av ham. Det er altså trygt å si at min kjennskap til Jackson Browne er ganske overfladisk.

Å sette sammen en liste over de 20 beste sangene hans skulle kanskje kunne hjelpe på dette?

Jeg satte i gang, og endte opp med denne høyst subjektive lista.

1: Take it Easy

Det er vel naturlig å begynne med denne, som alle har hørt? De fleste kjenner vel Eaglesversjonen best av denne, en ganske massiv hit i sin tid,  men Jackson Browne skrev den altså. Sammen med Glenn Frey. Den er å finne på det andre albumet til Browne, For Everyman, som kom i 1973. Det er og blir en knallåt.

2: These Days

These Days er også hentet fra For Everyman, og den er også relativt godt kjent. Andre artister hadde allerede gjort den seks ganger, før Browne altså spilte den inn og ga den ut selv. Nico fra Velvet Underground var den første.

3: Jamaica Say You Will 

For Everyman er fin den, men det selvtitulerte debutalbumet er bedre. Dette er åpningssporet på den plata, og selv om Browne synger om seiling og havet og alt det der, så er Jamaica i teksten en kvinne, ikke en øy. Joe Cocker, Tom Rush og Nitty Gritty Dirt Band har også gjort versjoner av denne låta.

4: Doctor My Eyes

Dette ble Brownes første topp 10-hit. Også hentet fra debutalbumet. En lystig låt med en noe mer pessimistisk tekst. David Crosby synger med. Dette er bra saker. Så bra at Jackson 5 også gjorde en versjon av denne.

5: Rock Me On The Water

Enda en låt fra debutplata, og sant og si kunne man vel for den saks skyld banka inn alle sangene på den plata i denne lista. Førsteplate er pur klasse. Rock Me On the Water var en mikroskopisk hit for Linda Rondstadt. For Jackson Browne ble den en litt større suksess, som albumets andre singel, men den nådde ikke opp til de samme høyder som Doctor My Eyes gjorde.

6: Somebody’s Baby

Egentlig er det meningsløst å snakke om hitsingler for en artist som Jackson Browne, han er først og fremst en album-artist. Men dette er altså Brownes største hit gjennom tidene. Fra soundtracket til Fast Times on Ridgemont High, skjøt den opp på en syvende plass på Billboard-lista. Dit skulle Browne aldri havne igjen. Somebody’s Baby er en utypisk låt for Browne, men en søt og ganske tidstypisk 80-talls-poplåt. Skrevet sammen med den fine gitaristen Danny Kortchmar.

7: For Everyman

Selv om Take It Easy og These Days er bedre kjent er kanskje dette det fineste sporet på andreplata til Browne.

8: Your Bright Baby Blues

Nå er vi over på The Pretender-albumet, og dette er kjent terreng for meg. ‘Cause I’ve been up and down this highway. Far as my eyes can see. No matter how fast I run. I can never seem to get away from me. Dette er sånt som gikk rett hjem hos den unge kvisebefengte Hjorth. Ja, for så vidt går det vel fortsatt rett hjem dette. Llowell George spiller gitar her.

9: Here Come Those Tears Again

Dette er forferdelig trist. Og det var det jo. Kona til Jackson Browne tok livet av seg med en overdose mens han holdt på å spille inn The Pretender. Denne sangen er nok ikke en direkte kommentar til den hendelsen, men mora til kona er kreditert som medforfatter av teksten. Nancy Farnsworth het hun, og under et besøk hos Browne og kona i Paris hadde hun gitt ham teksten til en uferdig sang hun hadde laget. Han likte det, og snekret altså denne sangen rundt det.

10: Running on Empty

Etter selvmordet til kona og innspillingen av The Pretender la Browne ut på veien. Resultatet av det ble plata Running on Empty, som dette her jo er tittelsporet til. Den blir ofte referert til som en live-plate, men den er egentlig ikke det. Det er bare nytt materiale, noe av det er spilt inn live, andre ting er spilt inn i bandbussen, på lydprøver, på hotellrom, hva vet jeg. Det er vel denne plata som har solgt best av alle hans album, og den er helt ålreit. Men tittelsporet henspiller kanskje på at godeste herr Brown nå gikk litt på tomgang sånn rent kreativt. Her er for første gang mye av materialet skrevet av andre folk. Jeg liker den godt, men den er likevel et lite steg ned fra det høye nivået på de fire første. Synes jeg da. Mange vil nok være uenige i det.

11: Before the Deluge

Dette er avslutningssporet på Late for the Sky. Brownes tredje album. Et album om kjærlighet, hat, identitet, og apokalypsen. Springsteen kaller dette albumet for Brownes mesterverk, idiotisk nok så ligger det ikke på Spotify i skrivende stund. Jeg fant det på Wimp, men der ville det ikke spille av. Så vi får bare ta sjefens ord for det. Dette er i hvert fall en strålende låt.

12: Hold On, Hold Out

Og dette er avslutningssporet på Hold On. Browne gjorde det gjerne slik at han la det han mente var det viktigste sporet på albumet til slutt. Det skulle være sangen som på en måte oppsummerte hele greia. Her er vi nå. Her er Jackson Browne nå. Hold on kom ut i 1980, begynner med sporet som burde vært med her bare på grunn av navnet, nemlig Disco Apocalypse, og ender altså med at vi må holde fast, holde ut. Og det må vi jo.

13: The Pretender

Dette er da naturligvis avslutningssporet på The Pretender. Forsåvidt en ganske desillusjonert sak, og det beste sporet på plata. Hvis du er der, be en bønn for bløffmakeren. Han som startet så ung og sterk, bare for å overgi seg. Men er det egentlig en bløffmaker som synger? Eller er det en bløffmaker som bløffer om at han er en bløffmaker? Det er åpent for tolkninger. Albumet var ellers produsert av den gamle kjenningen Jon Landau, og han gjør en fin jobb med å oppdatere Jackson Browne til et litt mer moderne uttrykk. Moderne i 76 da. Nå til dags høres vel egentlig debutplata vel så morderne ut skulle jeg mene. Tida går.

14: Lawless Avenues

Nå er vi over i den politiske delen av karrieren. Etter å ha brukt syttitallet til å stirre ned i sin egen navle løftet vår mann blikket på åttitallet. Han likte ikke det han så. Fem år med Reagan var slitsomme for en gammel 60-tallsromantiker, han fikk med seg at det foregikk ting i Mellom-Amerika. Resultatet var Lives in the Balance, med Frihetsgudinnen i et stillas på forsiden. Her var det behov for oppussing. Men det var ingen som brydde seg om hva Jackson Browne mente om politikk. Lawless Avenues er skrevet sammen med hedersmannen Jorge Calderon, og blir det eneste sporet fra Lives in the Balance på denne lista. Det er godt mulig det er ett spor for mye.

15: Late for the Sky

Musikk til å avslutte et ekteskap? You never knew what I loved in you. I don’t know what you loved in me. Maybe the picture of somebody you were hoping I might be? Åpnings, og tittelsporet, på Brownes spotifymanglende mesterverk.

16: For a Dancer

Dette er en aldeles nydelig sang om døden. Om å miste noen. In the end there is one dance you’ll do alone. Også fra Late for the Sky. En av mine absolutte Browne-favoritter.

17: Tender is the Night

Dette er fra Lawyers in Love, som vel ikke akkurat er Brownes beste album. 80-talls soft rock av beste/verste slag. Catchy er den, jeg liker denne jeg.

18: Looking East

Nå er vi over på nittitallet, og karrieren til Jackson Browne lunter av gårde. Jeg liker denne på grunn av det jeg tror er gitaren til Waddy Wachtel som humper og går i bakgrunnen her. Det er helt ålreit, om enn ikke akkurat banebrytende på noen måte.

19: Sky Blue and Black

Men for all del. Den etterhvert godt voksne mannen kunne fortsatt trykke ut en og annen pianoballade som går utenpå mye annet. Denne er fra “come-back-plata” I’m Alive i 1993, og hadde ikke gjort seg bort på noen av 70-talls-utgivelsene.

20: My Opening Farewell

Dette er avslutningssporet på det aller første albumet til Jackson Browne, og det får bli avslutningssporet på denne spillelista også.Her finner du dem alle sammen hos Spotify. Eller hos Wimp om du foretrekker det.

Så det var det. En slags oppsummering av Jacksons Brownes karriere. Egentlig kan du bare gi blaffen i denne lista og lage din egen, sammensatt av sangene på de fire første platene hans. De er strålende alle sammen. Essensiell California-singer-songwriter-country-folk-sol og sommer og self doubt-musikk. Likevel, jeg kan forstå dem som finner ham litt for navlebeskuende. Litt for pretensiøs. Litt for ordgytende. Kanskje er han best i små doser, ikke mer enn 20 sanger av gangen? Men jeg liker ham godt.

Det beste  han har gjort finner du imidlertid ikke i denne spillelista. Det beste Jackson Browne har gjort? Trekke den til da ukjente Warren Zevon fram i lyset midt på 70-tallet.

Leave a Reply

%d bloggers like this: