web analytics

Hjorthen leser bok: Dear Anyone Who Finds This, Do not blame the drugs

cruddyHvordan velger vi de bøkene vi leser? Jeg lener meg stort sett på tips fra andre folk, slik var det i hvert fall med denne. Offisiell Hjortheheltinne Kelly Link anbefalte Lynda Barry og Cruddy i et intervju jeg leste et eller annet sted, og siden tips fra den kanten som regel har truffet midt i blinken før, ga jeg den en sjanse. Det var ikke bom denne gangen heller, men en litt overraskende avstikker var det. Kelly Link er nemlig en slik forfatter som klarer å få meg til å tro på at verden fortsatt er magisk. At utrolige ting kan skje. At det er et eventyr der ute. I Cruddy er det ikke mye magisk. Lite som er verdt å leve for. Den er mørk mørk mørk.

Cruddy betyr noe sånt som skitten, fettete, ekkel, dårlig drit. Og fortelleren vår, seksten år gamle Roberta, har levd, lever, et temmelig cruddy liv. For å si det mildt. Her burde nok barnevernet vært på banen. Hun bor sammen med en irriterende og utagerende lillesøster, og deres dårlig balanserte mamma. Slik har ståa vært siden Roberta var elleve år gammel, og foreldrene gikk fra hverandre. Faren dro sin vei, men mora til Roberta syntes han fikk ta med seg datteren, så hun fikk pent gjemme seg bak i bilen hans. Hun blir ikke oppdaget før det er for sent å snu. Mammaen er kanskje ustabil og voldelig, men faren er naturligvis ikke helt trygg han heller. Han ville foretrukket en gutt, så han kaller Roberta bare for Clyde, og får henne til å spille døvstum og psykisk utviklingshemmet for å oppnå fordeler her og der. Noe som i grunnen bare er sjarmerende sammenlignet med alt det andre han finner på av faenskap. Faren er nemlig bitter som satan fordi hans far igjen, gamle slakter Rohebson, har vandret heden. Uten å la slakteriet gå i arv til sønn. I stedet har han solgt det, og nå er sønnen på jakt etter penga for salget, som han mener er rettmessig sine. Om han må drepe for penga, så får det heller bli slik.

Noen finner Roberta vandrende gjennom ørkenen, dekket i blod. Hun havner i nyhetene, og blir etter hvert sendt tilbake til moren. Livet er Cruddy. Ja, det er vel egentlig verre enn som så. Livet er føkkings miserabelt. Boka er formet som et selvmordsnotat, fortalt i kryssklipp mellom nåtid og fortid. Seksten år gamle Roberta som eksperimenterer med meskalin, og har sine første famlende seksuelle opplevelser sammen med en gjeng som virker å være enda mer ødelagt enn henne selv. Elleve år gamle Roberta på en alkoholfylt blodig oddysse med sin morderiske og uberegnelige far.

Roberta er ødelagt etter seksten år med langt over snittet ubrukelige foreldre. Hun vet det selv, It is true that I am a person with black pockets of evil and hatred in my heart. There are underground places inside of me. Men hun er slettes ikke uten ressurser. Hun henger på som best hun kan. Trangen til å kaste seg foran et tog er der, men jeg tror hun har for mye livskraft til å gjøre alvor av det. Håper jeg i hvert fall, slutten på boka, dette selvmordsnotatet, gir ikke noe klart svar på det. Men jeg heier på henne.

Hvorfor skal du lese denne?

– Fordi Roberta er en fantastisk fin hovedperson som aldri henfaller til selvmedlidenhet.

– Fordi den er veldig morsom.

– Fordi den samtidig er veldig trist.

– Fordi den er sabla fint illustrert.

Hvorfor skal du la den ligge?

– Fordi du blir kvalm av blod og drap og gørr?

– Fordi den ikke har drager?

– Fordi?

Roberta lærer ellers en hel masse fra faren sin, enda så ubrukelig han er. Blant annet sitt livsmotto, som man for så vidt kan legge seg på minne:

No matter what, expect the unexpected. And whenever possible BE the unexpected.

Leave a Reply

%d bloggers like this: