web analytics

Tre år etterpå er alt som normalt igjen.
For de fleste av oss.
Vi er opptatt av andre ting igjen.
Hvor lenge skal denne varmen vare?
Når kommer regnet?
Bombene går av i land langt borte.
Vi trenger ikke bry oss om dem.
Skuddene faller i konflikter vi ikke er en del av.
Vi velger skråsikkert side.
Kjemper for alt hva vi har kjært på Twitter.
Går i krigen på Facebook.
Men vår gjerningsmann er bak lås og slå.
Dømt.
Jeg fantaserte om å ha ham i siktet.
Kanskje på vei inn til rettssalen.
Fra et høyt vindu.
Med sniperrifle.
Jeg fantaserte om å trykke på avtrekkeren.
Nå gidder jeg ikke en gang diskutere med meg selv om jeg synes det er greit at han får spille Playstation i buret. Vi.
Jeg.
Er ferdig med ham.
Gal eller tilregnelig?
Ensom ulv?
Barndommen?
Internett?
Representant for en flokk?
Teoretiske øvelser.
Betyr det noe?
Perry må gå.
22 juli er et minne.
Nesten nostalgi.
Hvor var du når bomben smalt?
Kjente du noen som var på Utøya?
Jeg kjenner noen som kjente noen.

Men noen er borte.
Noen skal aldri glemme.
Noen skal huske dem som ikke kom hjem.

Alltid.

Leave a Reply

%d bloggers like this: