web analytics

Hjorthen ser film: Beatles

beatles

Jeg skjønner at man tenkte at det å lage film av Beatles, en av vår litteraturhistories høyst elskede bøker, var en kanonide. Kommersielt altså. Hva kunne gå galt liksom? Man fikk atpåtil lov til å bruke Beatles på lydsporet. Fikk man bare til å lage en halvveis anstendig film, ville folk strømme til kinoene. Joda, jeg skjønner at dette var forlokkende.

Men jeg vet ikke. Jeg tror mange av oss som elsket boka var skeptiske til prosjektet. Vi visste akkurat hvordan denne filmen kom til å bli. Den kom til å bli “flink”, med “riktig” tidskoloritt. Noen sjarmerende ungdommer i hovedrollene som vi aldri kommer til å se igjen. Det kom til å bli langversjonen av den der gamle VG-reklamen med det unge paret som stopper utenfor en lokalsjappe, gutten går inn for å kjøpe kondomer, men tør ikke si det til dama bak disken. Og så kommer jenta inn og legger en pakke bind på disken. Gutten må nøye seg med VG i stedet. Puppy Love spilles i bakgrunnen. Beatles kom til å bli grei tidtrøyte, ikke dårlig, men uten verken dybden, melankolien, eller angsten som siver ut mellom linjene i boka. Bare kos liksom.

Hva som er årsaken til at filmen har mer eller mindre floppet på kino skal jeg ikke spekulere i. Kanskje var skepsisen blant dem som leste og likte Beatles for stor? Kanskje var det ikke så mange som hadde leste den likevel? Kanskje var boka for gammel til å dra ungdommen inn i kinomørket uten en helt annen markedsføring?

Nå spekulerte jeg visst likevel. Sorry. La oss heller snakke litt om hvordan filmen egentlig var. For jeg har nå omsider sett den.

Som jeg allerede har sagt. Jeg er en av bokas mange fans. Nå er det en mannsalder siden jeg leste den. Det må vel dra seg mot tredve år siden eller noe sånt. Sant og si husker jeg ikke så mye av handlingen. Det jeg husker, det er følelsen av å lese Beatles. Det tror jeg kan være en grei innfallsport for å se en film basert på en bok. At man ikke husker selve handlingen for godt. At man ikke blir sittende og irritere seg over at ting ser annerledes ut enn det man hadde forestilt seg. Jeg husker jeg så No Country for Old Men umiddelbart etter å ha lest boka, og syntes filmen var nesten dørgende kjedelig. Hadde jeg ventet tredve år hadde jeg garantert likt den mye bedre.

Så kan man i stedet irritere seg over at den følelsen man hadde når man leste Beatles ikke innfinner seg når man ser filmen.

Men det må sies. Jeg liker filmen bedre enn jeg hadde trodd jeg ville gjøre. Jeg synes den er bedre enn de verste anmeldelsene kunne tyde på. Den har noen fine øyeblikk. Jeg liker scenen der gutta i The Snafus får alenetid i øvingslokalet til The Snowflakes, med streng beskjed om å ikke røre noe. De klarer selvfølgelig ikke å la være. De plukker opp instrumentene, og det svinger som bare det. Man ser gutta få et øyeblikk av instant happiness. Veggene blir borte, man ser jentene hyle og skrike til sine idoler på scenen. Så kommer de store gutta tilbake. Vi ser dem utenfor øvingslokalet, hører musikken slik den høres ut for andre, og det er bare skrangel og falsk sang. Der fikk jeg et glimt av innsikt til min egen korte tid som gitarist i et band som aldri skulle noe sted. Våre glimt av lykke var kanskje naboens migreneanfall.

Likevel. Beatles er ingen stor film. Den har blitt slik man kunne frykte. I beste fall fin tidtrøyte i to timer. Se den eller la vær, det spiller ingen rolle. Du har glemt den om to dager uansett.

 

One comment

  • 2 October, 2014 - 12:27 pm | Permalink

    Jeg leste den. Fordi jeg måtte: norsk-læreren vår var forelsket i boka. Selv syntes jeg den var ulidelig kjedelig. Det skjer jo ikke noe som helst. Hadde boka vert halvparten så lang hadde den kanskje vert OK. Eller kanskje det er den type bok som er så full av nostalgi at folk som var unge når beatles var store likte den av nostalgiske grunner.

    Men hvor stor del av kinopublikumet utgjør egentlig de ?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: